Oddbjørn Johannessen

Alder: 65
  RSS

Om Oddbjørn

Cand.philol., amanuensis i nordisk litteratur, Universitetet i Agder.

"Kristelig" CV: Døpt i statskirken, Gikk på søndagsskole i Guds menighet på Vegårshei, Gikk på Yngres i Indremisjonen. Engasjert i skolelagsbevegelsen. Utmeldt av statskirken som 19-åring i 1974. Døpt i pinsebevegelsen samme år. Aktiv soldat i Frelsesarméen ("fanesersjant" og søndagsskolelærer) 1972-1978. Samtidig aktiv i Norges Kristne Arbeideres Forbund. Vil i dag ikke gi livssynet mitt noen merkelapp, men er innbitt motstander av alle former for livssynsmessig tvang og skråsikkerhet.

Følgere

Oslo Symposium – nok en gang

Publisert over 2 år siden

Israel, abort og forholdet til homofili/likekjønnede ekteskap er de tre fokusområdene når Oslo Symposium i nok et valgår samles midt i mars. Dette er vel det nærmeste vi kommer den reaksjonære, amerikanske Tea Party-bevegelsen på norsk.

Når symposie-general Bjarte Ystebø stemmer brysttonen i avisen sin, «Norge I DAG», skal ingen være i tvil om hva som står på spill. Selv om det argumenteres «sekulært», er det politiske grunnlaget en fundamentalistisk lesning av Bibelen, utmyntet i noen symbolsaker bakt inn i et sterkt høyreorientert univers.  Ystebø foregir å være talsmann for en kristen grasrotbevegelse – der grunnmuren er «Den Internasjonale Kristne Ambassade i Jerusalem (ICEJ)», «Norge I DAG» og «Kristenfolket».  Sistnevnte er Ystebøs egen konstruksjon, og meningen er åpenbart å fortelle verden at det her er snakk om det egentlige, det sanne kristenfolket (i bestemt form!).  Og kristenfolkets viktigste oppgaver som samfunnsaktører er å forsvare staten Israel med nebb og klør (og selvsagt flytte den norske ambassaden til Jerusalem), reversere abortloven – og kjempe mot likekjønnede ekteskap.

Vel, alt dette er det selvsagt lov til å mene i et liberalt demokrati.  Vi har – heldigvis – ytringsfrihet her i landet.  Ikke overraskende stiller det semi-teokratiske Partiet De Kristne (PDK) med flere talere. I tillegg finner vi noen av landets mest kontroversielle, ekstremkarismatiske predikanter – så som Visjon Norges Jan Hanvold (som også skal sende highlights fra symposiet i TV-kanalen sin) og Stephan Christiansen fra Jesus Revolution. Det er som det skal så være i en slik amerikanskinspirert, kristen-reaksjonær setting. 

Og så er det selve hovedtrekkplasteret, da – den forhenværende presidentkandidat og Tea Party-leder i den amerikanske kongressen, Michelle Bachmann.  Ingen overraskelse, det heller.  Oslo Symposium har ellers helt fra starten av i 2011 betraktet FrP som en alliert. Derfor vil det være få som løfter på øyenbrynet når finansminister Siv Jensen, Christian Tybring-Gjedde og selveste Sylvi Listhaug står på talerlisten. Og Hanne Nabintu Herland hører også med. Selvsagt gjør hun det.

Så langt er det en slags ideologiske helhet over programmet.  Men så var det de andre talerne, da – eller, rettere sagt, noen av dem.  Nyslått statsråd Kjell Ingolf Robstad var vel nærmest selvskreven etter at han ledet den blå delen av KrF til knapp seier i regjeringsspørsmålet gjennom forrige høst interne debattmaraton – og det på høystemte utsagn om en historisk mulighet for å få opphevet paragraf 2C i abortloven.  Men hva har Knut Arild Hareide å gjøre på symposiet? Eller Civita-leder Kristin Clemet?  For ikke å snakke om Klassekampens og Rødts Mímir Kristjánsson? Det går over min forstand.

Oslo Symposium ville antakelig ha blitt et nokså beskjedent, internt seminar for relativt likesinnede, om ikke kjendiser fra politikk og samfunnsliv hadde stilt opp, og på den måten gitt legitimitet til et av de mest bakstreverske religiøst-politiske verkstedene her til lands. Oslo Symposium hadde rett og slett ikke vært så mye å skrive hjem om uten disse kjendisene, som ser ut til å ha slukt propagandaen fra Ystebø & Co om at det er her de møter «kristenfolket» (fremdeles i bestemt form). Det siste vil nok svært mange kristne (de fleste?) reservere seg mot. Men kjendisene bidrar til å gjøre religiøse ekstremister som Jan Hanvold og Stephan Christiansen stuerene – og gir indirekte anerkjennelse til symposie-støttespillernes oppfatning av at politikk er «åndskamp».

Gå til innlegget

Pastor Jan-Aage Torp markedsfører organisasjonen Kristen Koalisjon Norge (KKN) som en «folkebevegelse». Det er nok en temmelig drøy overdrivelse. Mye tyder på at det heller er snakk om et énmannsforetak.

Ikke desto mindre bruker Torp KKN som en plattform for nettverksbygging rundt konservative, patriarkalske «familieverdier». I det siste har dette blitt konkret utmyntet i en intens og aggressiv kamp mot norsk barnevern. Og i denne kampen har han bl.a. alliert seg med den ekstreme, katolske organisasjonen Ordo Iuris i Polen og et par norske psykologer - Einar C. Salvesen og Joar Tranøy.

Den 2. mars har KKN, sammen med den lokale avdelingen av «Verdipartiet», tillyst en demonstrasjon i Porsgrunn i forbindelse med en barnevernssak der. I den anledning har Torp innklaget Porsgrunns Dagblad til PFU for en artikkel der demonstrantene ble kalt «kristenradikale». Torp mener åpenbart at betegnelsen er et presseetisk overtramp, siden det angjeldende barnets mor er «nominell kristen» og barnets far er «sekulær muslim». Dessuten skal psykologene Salvesen og Tranøy, som ikke har tonet sine livssyn offentlig, delta. Arrangørene er imidlertid KKN og «Verdipartiet», så det spørs om Torp når fram med sin klage. På «Verdipartiet»s hjemmeside står bl.a. følgende å lese:

«Verdipartiets politikk bygger på Bibelens grunnverdier og Guds Ord. I en tid med store religiøse brytninger har Verdipartiet valgt å blande kristendom og politikk. Vi ønsker med dette å være et annerledes parti. Da velger vi bort deler av to-regiments læren, som står for den kristne og den verdslige delen.»

Utmyntet i praktisk politikk vil dette fortone seg som en form for teokrati light – og hakket mer kristenradikalt enn Partiet De Kristne (PDK).  Jeg tillater meg å stusse over at psykologene Salvesen og Tranøy på denne måten lar seg bruke som nyttige idioter av denne typen ekstremkristne miljøer. 

Sterk støtte er det imidlertid å finne for Torp og KKN i religiøst konservative, politisk nyautoritære miljøer i Øst-Europa – der den såkalte «familielobbyen» har sterk innflytelse.  Berit Aalborg skrev informativt om dette i en Vårt land-kronikk 6. februar, der hun påpekte at denne «store og mektige alliansen (…) er i ferd med å bygge seg opp på tvers av kulturer, religioner og landegrenser. De fjerner kvinners rettigheter både når det gjelder reproduktiv helse, og likestilling på mange fronter.» Den står sterkt i flere øst-europeiske land, men strekker seg – ifølge Aalborg – også videre utover: «Lobbyen er en brokete allianse av blant annet de mest konservative muslimske landene, den katolske kirke, den russisk-ortodokse kirke, den evangelikale kirke i USA med Trump i spissen, den karismatiske bevegelsen i Latin-Amerika og Afrika, samt høyrepopulistiske partier flere steder i verden.»

Norsk abortdebatt - og teokratiet Gilead

Jan-Aage Torp har (ifølge egne blogg- og Facebook-innlegg) reist mye rundt i verden de siste årene – «finansiert av gode venner». Det ser ut til at han i særlig grad har knyttet kontakter med politikere – samt katolske og ortodokse klerikale – i en del øst-europeiske land som forsvarer «klassiske, kristne familieverdier». Han står, ifølge egne utsagn, på vennskapelig fot med ledelsen i den allerede nevnte polske organisasjonen Ordo Iuris, med den polske konsulen Slawomir Kowalski (som norsk UD nettopp har erklært «persona non grata»), med visepresidenten i det rumenske parlamentet, med den russiske ambassadøren i Norge m.fl.  Og snart står visstnok en reise til Ungarn for tur, der "wannabe"-diktatoren Viktor Orbán og hans nasjonalkonservative Fidesz-parti er i ferd med å bygge ned de demokratiske institusjonene. "Familieverdiene" er antakelig likevel sikret, siden Orbán har lovet ungarske (NB! Bare ungarske) mødre premiering dersom de føder flere barn (NB! Ungarske barn).

Symbolmarkeringer

KKN har foretatt flere symbolske markeringer i form av ulike prisutdelinger for å tilkjennegi sine allianser:  I 2017 ble «Familievernprisen» utdelt til den norsk-rumenske pinsevennfamilien Bodnariu, som nå oppholder seg i Romania på flukt fra det norske barnevernet. Samme pris ble i 2018 utdelt til den polske legen Katarzyna Jachimowicz for hennes kamp for legers rett til å nekte å sette inn spiral på kvinner – og til den polske organisasjonen Ordi Iuris (v/lederen, Jerzy Kwasniewski), en organisasjon som ifølge European Humanist Federation "opposes abortion in all cases, same-sex marriage and civil partnerships and sexual education”.

I 2018 vanket det flere priser fra KKN. En spesialinnstiftet  «Ærespris» ble tildelt den polske regjeringen. Det direkte utgangspunktet for denne tildelingen (samt for «Familievernprisen» til Ordo Iuris) var den såkalte Garmo-saken (den norske kvinnen som nå har fått politisk asyl i Polen etter å ha flyktet fra norsk barnevern).  Tre personer ble samtidig beæret med et eget «Certificat of Honor» for deres stillingtagen for «livets og familiens dignitet»:  Den russiske ambassadøren i Norge (Teymuraz Ramishvili), den japanske ambassadøren i Norge (Masahiro Tauchi) og visepresidenten i den rumenske nasjonalforsamlingen (Ben-Oni Ardelean).

Nylig fikk også «person non grata» og polsk konsul i Norge, Slawomir Kowalski, dette «Certificat of Honor» - en person som det norske Utenriksdepartementet altså har erklært uønsket her i landet på grunn av  «truende og til dels voldelig oppførsel mot offentlige tjenestemenn» – som han også har «hindret i deres arbeid».

Hvorfor bry seg?
Er det så noen grunn til å ta Torp og KKN alvorlig? Isolert sett kan vel svaret godt være nei. Pastorens presentasjon av egen betydning står neppe i stil med støtten han faktisk har.  Likevel vil jeg mene at det bør være pressens oppgave å kikke ham i kortene. Er det noen realitet bak påstandene hans om den innflytelsen han er i stand til å utøve overfor ambassadør ditt og parlamentariker datt? Hvem er støttespillerne hans? Jeg tror ikke han har så mange blant kristenfolket her i landet – kanskje bortsett fra de få medlemmene i Oslokirken og muligens ekteparet Hanvold.  I det siste har Torp også angrepet sin tidligere alliansepartner, den kristne avisen Norge I DAG – så da har han kanskje mistet støtten fra Finn Jarle Sæle?

Det mest bekymringsfulle er den svartmalingen av norsk politikk og samfunnsliv som deles i sosiale medier til utenlandske lesere. Torps ulike blogger og Facebook-sider har angivelig tusenvis av følgere, og han hevder altså å representere en «folkebevegelse».  I egenskap av å være denne bevegelsens leder har han i det siste bl.a. tatt til orde for at Erna Solberg bør trekke seg som statsminister på grunn av UDs behandling av konsul Kowalski. Han har også kommet med sterkt kritiske uttalelser om barne- og familieminister Kjell-Ingolf Ropstads integritet, siden statsrådens kone visstnok jobber i barnevernet.

På bloggen til KKN har Torp redigert sammen noen «highlights» fra et par intervjuer i TV Visjon Norge, der han er gjest hos hhv. Inger og Jan Hanvold. Resultatet har han kalt «KKN – oppdrag 2019».
Velbekomme!

KKN - oppdrag 2019



Gå til innlegget

Organisasjonen Kristen Koalisjon Norge (KKN), ledet av pastor Jan-Aage Torp (president) og redaktør Finn Jarle Sæle i den kristne avisen «Norge I DAG», har denne helgen – 4. og 5. januar - hatt en såkalt strategikonferanse i Oslo.

Konferansen har vært slått stort opp på de mange bloggene og Facebook-sidene Jan-Aage Torp administrerer.  Hovedpunktene i konferanseprogrammet later til å ha vært utdelingen av en nystiftet «ærespris» («Nation of Honor Reward») til den polske regjeringen ved statsminister Mateusz Morawiecki – og presentasjonen av en kritisk rapport om norsk barnevern laget av den katolske organisasjonen Ordo Iuris. Representanter for Ordo Iuris, en polsk parlamentariker fra regjeringspartiet «Lov og rettferdighet», visepresidenten i den rumenske nasjonalforsamlingen, en EU-parlamentariker fra den kristenkonservative blokken ECPM – samt en skotsk «profet» har vært hovedgjester.

Det hele framstår som en besynderlig blanding av ekstrem kristendom og ekstrem politikk – der hovedpoenget ser ut til å være en sverting av Norges renommé internasjonalt.  Begrunnelsen for tildelingen av «æresprisen» gir Torp i et brev til den polske statsministeren: Polen har gitt politisk asyl til en norsk kvinne på flukt fra barnevernet, og dessuten vektlegges «Polens historiske stillingtagen for jødefolket».

Det finnes sikkert gode grunner for å kritisere barnevernet i en del saker, men å framstille det slik at den norske staten driver en form for planlagt forfølgelse av norske foreldre, slik KKN/Ordo Iuris (i hvert fall indirekte) hevder, er fjernt fra virkeligheten. Og ellers bør det i høyeste grad diskuteres om Polen er spesielt kjent for sin «stillingtagen til jødefolket».  En slik karakteristikk er intet mindre enn oppsiktsvekkende (jf. Jødene i Polen (HL-senteret).

Hva slags verdier representerer Ordo Iuris? Det er en konservativ, katolsk organisasjon med tett forbindelse til den nasjonalkonservative regjeringen i Polen.  European Humanist Federation beskriver organisasjonens kampsaker slik:  «Ordo Iuris opposes abortion in all cases, same-sex marriage and civil partnerships and sexual education”.  Til tross for konfesjonelle forskjeller, deler KKN og Ordo Iuris noen felles mål - og en såkalt «familievernpris» som KKN også har innstiftet, gikk i fjor nettopp til Ordo Iuris.

Dagens Polen er slett ikke noe demokratisk fyrtårn i Europa. Tvert imot.  Etter at det nasjonalkonservative partiet «Lov og rettferdighet» (PIS) overtok styret (og etter hvert fikk rent flertall i nasjonalforsamlingen), ser det heller ut til at demokratiet er i avvikling.  Polske advokater og menneskerettighetsforkjempere uttrykker sterk bekymring. Et parlamentsvedtak for et drøyt år siden innebærer i praksis en politisk styring av rettsvesenet – til sterke protester fra EU. Journalister blir trakassert.  Høyreekstremister og rasister som marsjerer i gatene, får et klapp på skulderen av sentrale medlemmer av regjeringspartiet.  Listen over antidemokratiske utviklingstrekk kan forlenges.

Det finnes sikkert gode argumenter for å ikke gi KKN og Jan-Aage Torps prosjekter oppmerksomhet – og kanskje er det slik både norsk presse og norske myndigheter tenker.  Jeg vil likevel hevde at når en norsk, kristen organisasjon inviterer parlamentarikere og organisasjoner fra andre land hit med det som formål å gi Norge et rykte internasjonalt som en slags «forbryterstat», bør det være en plikt både for den frie pressen og for myndighetene å mene noe om det.  Spesielt alarmerende er det når Torp skriver rett ut: «Media will not be invited».

Avisen Dagen har riktignok fått tillatelse av Torp til å skrive litt, og en reportasje om Ordi Iuris’ rapport om norsk barnevern er nettopp publisert der – men uten et kritisk blikk.  Utover det er allmennheten avspist med korte hyllester og «selfier» med de inviterte gjestene på Torps mange nettsider – samt et oppslag i den i denne sammenheng totalt inhabile ukeavisen «Norge I DAG», der statsminister Erna Solberg får kraftig kritikk fra den gjestende, polske parlamentarikeren.

Og – kjære kristenfolk! Dere bør også reagere når Jan-Aage Torp i brevet til den polske statsministeren presterer å utlegge Matt. 25, 31-46 slik at ordene gjelder «Guds dom over nasjonene».  Sauene skal skilles fra geitene, og vi må da forstå det slik at blant sauene (som skal «ta i arv det riket som er gjort i stand (…) fra verdens grunnvoll ble lagt») finner vi Polen, mens geitene (som skal «havne i den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans") inkluderer Norge.

Bibelen kan være en farlig bok - særlig når den havner i hendene på ekstreme predikanter som har sporet fullstendig av fra all vett og forstand når det gjelder å lese en tekst i kontekst.

Et par relevante lenker:

Derfor er situasjonen i Polen så alvorlig (Advokatbladet)

Avviser Erna Solbergs insinuasjon om at det er tillatt å slå barn i Polen (Norge IDAG)


Gå til innlegget

«Nye» Verdidebatt.no

Publisert nesten 3 år siden

Da Vårt Land for kort tid siden besluttet å avslutte kommentarmuligheten i Verdidebatt.no, var jeg blant dem som så positivt på det. Jeg tror imidlertid det må tas noen grep for å få det til å fungere etter hensikten.

Den viktigste gevinsten ved at kommentarfeltet er borte, er at flommen av avsporinger og rekken av monomane usakligheter dermed også er borte.  Slik sett er det blitt et rensligere og ryddigere forum, der hvert innlegg er bedre gjennomarbeidet og mer gjennomtenkt. 

Jeg registrerer imidlertid at det så langt er få innlegg som skaper et engasjement som motiverer til motinnlegg (eller støtteinnlegg, for den del).  Og siden det på forumets «forside» er tre kolonner der innleggene er synlige (i tillegg til redaksjonens presentasjon av utvalgte temaer), blir det trangt om plassen for nye innlegg.  De forsvinner gjerne ut av syne i løpet av det første døgnet.

Kolonnen til venstre er forbeholdt de mest leste innleggene, den i midten til redaksjonens lesetips, mens kolonnen til høyre er plassen for de nyeste innleggene.  Etter min mening bør «mest leste»-kolonnen kuttes ut.  Alle innleggene der har fra rundt 19.000 visninger og opp til i overkant av 77.000 visninger. Det er da også snakk om innlegg som har avfødt svært mange kommentarer, og det er derfor urealistisk å forvente at innlegg i «nye» Verdidebatt.no vil få nok visninger til å havne der.  Noen av disse "mest leste"-innleggene er da også et par år gamle. De står der nå bare og tar opp plass.

Når det gjelder de to øvrige kolonnene, synes det å være en lite hensiktsmessig fordeling mellom innlegg som har stått på trykk i papiravisen (f.eks. lederartikler og artikler av faste spaltister) og leserinnlegg som er skrevet direkte for Verdidebatt.no på nett.  Den midterste kolonnen («Lesetips») består nesten utelukkende av innlegg i førstnevnte kategori. Disse figurerer også i kolonnen «Siste innlegg», og da sier det seg selv at det blir liten plass for lesernes egne innlegg, som også raskt forsvinner inn i glemselen dersom de ikke «rykker opp» til lesetips-status.

Jeg håper det er mulig å få til en diskusjon om det jeg mener er nødvendige forbedringer for at engasjementet skal ta seg opp – og ønsker for øvrig redaksjonen lykke til med det nye forumet.

Gå til innlegget

15. desember postet jeg innlegget "Ekstremreligiøs kamp mot norsk barnevern" på Verdidebatt.no. La meg presisere at dette ikke var et innlegg i selve Garmo-saken, som jeg ikke kjenner detaljene i.

 Lenke til tidligere innlegg:  Ekstremreligiøs kamp mot norsk barnevern

Enkelte kommentatorer i sosiale medier oppfatter tilsynelatende artikkelen min som et forsvarsinnlegg for barnevernet (og «staten»!), hvilket altså ikke er tilfelle.

Hovedfokus i innlegget mitt er dette:

Jeg finner det imidlertid svært oppsiktsvekkende at det er to ekstreme, religiøse organisasjoner, KKN og Ordo Iuris, som her har bedrevet en intens lobbyvirksomhet overfor polske styresmakter – og vunnet fram.

Og dette:

Så kan man jo stusse over hva de ektremkarismatiske predikantene Jan-Aage Torp og Jan Hanvold mener med begrepet «barnevern». De representerer jo begge et religiøst miljø som applauderer at barn slås i gulvet av «Den Hellige Ånd» - og at det også kan være naturlig å drive «demoner» ut av mindreårige.

Og la meg føye til: Jeg stusser også over at en profilert fagperson som psykologspesialist Einar C. Salvesen, som jeg antar har involvert seg i en del barnevernssaker av faglige og idealistiske grunner, lar seg bruke i pastor Torps «familievern»-kampanje. Ser han dermed bort fra de religiøse overgrep mot barn som stadig foregår i ekstremkarismatiske miljøer?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere