Odd Anders With

Alder: 66
  RSS

Om Odd Anders

Januar 2014: Adm.leder ved KVT, Kristen Videregående Skole Trøndelag. Tidligere journalist i bl.a. Adresseavisen, Vårt Land og NRK, statssekretær i de to Bondevik-regjeringene, 2. Nestleder i KrF i to perioder, kommunalråd/gruppeleder i Trondheim i to perioder, daglig leder for Aglo-virksomhetene og regiondirektør ik Blå Kors Midt og Nord. Styreverv idag: Leder i Kristne Friskolers Forbund, leder i Vinmonopolets bedriftsforsamling, styreleder ved Rostad Ungdomsheim i N-T, nestleder i Lukasstiftelsen og ved Lade Behandlingssenter, Blå Kors, styremedlem i Renholdsverket og Stavne Arbeid og Kompetanse samt En Verden i Dialog. Oppvokst i Mo i Rana, men bor i Trondheim.

 

Følgere

Hemmelig rettighet

Publisert over 11 år siden

Dine rettigheter og plikter holdes hemmelig. Ikke bare i Trondheim. Det fører blant annet til at en som har ADHD både kan gå glipp av relevante hjelpetiltak og store erstatningssummer.

Storebror ser deg, men du ser ikke storebror og vet ikke hva han gjør og mener. Dette er situasjonen rett som det er i den offentlige forvaltning både nasjonalt og lokalt. Jeg har sett begge deler fra innsiden.

Idag skjedde det igjen. Ingen stor sak denne gang, men vi kjenner lusa på gangen. Og lusa holder mye inntil sitt bryst og følger ikke offentlighetslovens hovedregel om åpenhet i forvaltningen. I formannskapet var jeg alene som ville bruke muligheten til å holde bare deler av saken unntatt offentligheten, nemlig det gjenkjennelige private,- identifiseringen. Men jeg ble nedstemt og fikk dermed taushetsplikt på alt, selv om saken berørte prinsipielle sider ved en funksjonshemmeds rettigheter og plikter - og dermed angår offentligheten. Ja, saken var så viktig at rådmannen sier at "preventive hensyn" er vektlagt i avgjørelsen. Men den preventive virkning er jo svært begrenset når ingen kjenner de signaler og vedtak som skal virke på fleres holdninger og valg!

Men det har hendt før. Det skjer stadig vekk. Det har skjedd med viktige rapporter man ikke liker. Og det har skjedd der kommunen blir anklaget for å bryte loven. Eks: En ungdom med ADHD-lignende utfordringer fikk ikke den hjelp hun hadde krav på. Alt gikk for lukkede dører, selv om vi ikke snakket ett ord som kunne identifisert personen. Kommunen var både redd for å tape saken - og at saken skulle få presedens - og dermed påføre kommunen utgifter til flere i samme situasjon.

Jeg var politisk alene også den gangen. Både i å sloss for offentlighet og gå imot anke på en tapt sak. Men formannskapets flertall ville bruke penger på å anke helt til høyesterett for å komme unna sitt ansvar. Men tapte der også. Men hvilke rettigheter andre ungdommer i samme situasjon har - og plikter kommunen har - ønsket man ingen offentlighet om.

Dette er ikke bare udemokratisk. Det går på rettssikkerheten løs. Så kanskje jeg en dag bryter taushetsløftet mitt? Hvorfor skal jeg ikke være loyal mot den svakeste part når identiteten kan holdes utenfor? At noen som har rett ikke får rett er ikke rett!

Gå til innlegget

Krise for kristne blader?

Publisert nesten 12 år siden

Norske misjons- og organisasjonsblader får færre abonnenter. Også siste året. Utviklingen er et paradoks i forhold til kvalitetsforbedringen det siste 10-året.

Men nedgangstrenden stemmer godt med en utvikling i retning av svakere organisasjons- og menighetsidentitet, færre medlemmer og foreninger og en stadig svekkelse av begreper som troskap og forpliktelse - hos kristne - som i samfunnet ellers.

Trendforskerne på 80- og 90-tallet fikk rett: det skulle dra i retning av større individualisme og mindre fellesskap - gjerne kombinert med større materialisme, relativisering, mer "miljøshopping" og mindre tro på autoriteter. Organisasjonenes identitet er blitt noe utvannet i tråd med en større åpenhet og romslighet, noe som igjen har senket terskelen for litt "gjennomtrekk". Og da er kanskje behovet for et bestemt organisasjonsblad også litt mindre?

Alt er like bra-mentaliteten kan jo få en reaksjon. Men jeg ser den ikke ennå.

Jeg tror imidlertid bladenes konkurransekraft ligger i tvillingen kvalitet og identitet, - praktisert gjennom lokal berøring og opplevd relevans. Jeg ser ikke noe alternativ til dette. Det må i så tilfelle være fusjon eller nedleggelse. Men en viss sammenheng mellom organisasjonens utvikling og bladets opplag vil det jo selvfølgelig alltid være. Men disse tvillingene er ikke eneggede.

Jeg mener vi generelt kan si at det har skjedd en kvalitetsforbedring på flere plan hos organisasjonsbladene, som ikke alene kan forklares med ny og billigere teknologi. Tendensen har vært mer bruk av - og respekt for - journalistisk skolerte folk, større takhøyde både i redaksjonelt stoff og i debattstoff, litt mindre "Pravda" eller "høvding-organ", mer mangfold - og litt mer spørsmålstegn, bedre layout, mer respekt for bildet som kommunikator, mer, men fremdeles for lite samfunnsrelatert stoff og fremdeles for mye forutsigbarhet på områder hvor kreativitet i personvalg og vinklinger burde vært kjærkommen. Og man er fremdeles altfor tilbakeholden med å profilere bladet utenfor den trofaste "menigheten".

Forøvrig vil jeg - uten nærmere begrunnelse - kåre Agenda 3:16 som det bladet jeg betalte med størst glede det siste året. Redaksjonen fortjener hver en krone, og jeg fryder meg som Agenda-abonnent når jeg ser det alternative og dyrere lesestoffet som ligger nært kassaapparatene hos Narvesen.

Kanskje har vi vært for tause med rosen?

Det er ikke redaksjonens skyld at det er nedgang. Det er andre verdiers oppgang.

Gå til innlegget

Lunken til bostedsløse

Publisert nesten 12 år siden

Både regjeringen og storbyene gjør en for dårlig innsats for bostedsløse. Når tallet både stiger og er klart underestimert, viser man i praksis lunkenhet til et vitalt fattigdomsproblem.

Før nyttår fikk vi vite at omlag 6100 var bostedsløse i et av verdens rikeste land. 1/4 av disse har barn under 18 år, ifølge NIBR. Og de forteller at de bostedsløse er økt med 600 under den rødgrønne regjeringen. Men tallet er mye høyere, fordi det råder en likegyldighet til å få frem sannheten på dette området.

Forskerne signaliserer en underrapportering, bl.a. pga en "nølende" respons fra barnevernet (Aftenp. 13/12-09). I Trondheim ble spørsmålet tatt opp idag. Siste registrering - i 2008 - viste 223 bostedsløse. Men dette er en "passiv registrering", og det innrømmes i den kommunen som for et par år siden fikk vedtatt en fattigdomsplan (etter forslag fra KrF). Rådmannen sier at "vi har for dårlig oversikt over antall bostedsløse i Trondheim, vi har et kartleggingsbehov og vil gjøre dette dersom vi får pengene på plass".

Dette forteller samtidig at de nasjonale tallene ikke er til å stole på, for  nesten alle registrerte bostedsløse befinner seg nettopp i storbyene. (I tillegg til underrapportering og manglende oversikt, finner vi en stor gruppe ingen kan tallfeste, - og det er antall ulovlige innvandrere som  holder seg i dekning. Men dette er en egen diskusjon.)

De fleste bostedsløse, som vi kjenner til, strever med rus og psykiatri (60 prosent rus). Prognosene fremover kan umulig være gode når antallet vokser i en periode hvor Staten aldri har vært rikere, hvor rusproblemet er voksende, og hvor namsfogden i Oslo i fjor hadde mer enn 4000 begjæringer om utkastelser - en økning på 600 på ett år - bare i Oslo. Og i tillegg til finanskrisen har vi en prisoppgang på boliger som overfladiske journalister behandler som gladsaker for de som allerede har blitt boligeiere.

Jeg mener bolig bør være en menneskerett. Og mener jeg det, bør jeg vel også mene at rettigheten lovfestes...

Gå til innlegget

Rødgrønn krise

Publisert nesten 12 år siden

Det er rødgrønn samarbeidskrise i Trondheim, der det rødgrønne utstillingsvinduet ble satt inn. Det er SV`s varaordfører som selv bruker ordet "krise", og angriper Sp. Sentrum venter på Sp`s hjemreise.

Det nasjonale og det lokale rødgrønne samarbeidet inspirerte hverandre for to valg siden. Etter dette, har det vært mange likheter mellom den lokale trønderske og nasjonale utvikling av det rødgrønne samarbeidet. La meg kort nevne noen poeng:

I tråd med tradisjonen ser vi at det største partiet, Arbeiderpartiet, kommer best ut av samarbeidet hva oppslutning angår,- både nasjonalt og lokalt. Begge steder har SV en rolle hvor de sliter med å være i forsvarsposisjon på mange områder, mens SV-ere utad stadig klager på sin egen rødgrønne politikk. Begge steder sliter man med å få en troverdig politikk for de fattigste og de som strever mest,- ikke minst barna. Begge steder lar man være å utnytte det store potensiale som ligger i frivillig sektor. Begge steder er det forholdet mellom SV og Sp som er mest kritisk. Begge steder er forholdet mellom Sp og Ap bedre enn mellom Ap og SV. Slike samlivskriser har dårlige prognoser.

Men det er ikke bare de rødgrønne som opplever krise. Sentrumspartiene har ikke samarbeidskrise, men oppslutningskrise. Når en familie opplever krise forsøker man å stå sammen. KrF og Venstre har et aldeles utmerket og tett samarbeid nasjonalt og lokalt. Vi har et hav av tradisjoner og historie på at langtidsbygging gjennom nærkontakt gir konkrete politiske resultater.

Høyre sviktet oss totalt sist valgkamp ved å late som om et regjeringssamarbeid med Frp var mulig, til tross for at sentrum var så romslig at de bokstavlig talt løftet Erna opp (jfr VG-bilde) som felles statsministerkandidat. Dette følte mange av oss som et svik. Mitt råd nå er at vi tar solid pause med regjeringsspekulasjoner, blankpusser egen egenart og profil, og samhandler optimalt om enkeltsaker primært i sentrum. Dette innebærer en klar beskjed til Senterpartiet at vi over tid ønsker en felles bygging av sentrumspolitikk, slik at vi på sikt kan nyte større gjennomslagskraft for en politikk vi tidligere har stått sammen om. Jeg legger ikke skjul på at oppslutningen om sentrum har vært på sitt beste når alle tre sentrumspartiene har stått sammen.

At det nå er krise, særlig mellom SV og Sp, er ikke bare en sak for dem. KrF og V må minne Sp om at de hører hjemme i sentrum. Det gjorde vi i går i Trondheim i form av et brev til Sp`s gruppeleder. Her inviterer KrF (i forståelse med V) til tettere kontakt. Kanskje KrF kan gjøre noe lignende sentralt, men på en slik måte at en også respekterer det midlertidige samarbeidsvalg Sp har gjort. I en felles erkjennelse av at mange viktige verdivalg ikke handler om høyre-venstre-aksen, bør en kunne møtes for å drøfte enkeltsaker og sentrumspolitikk.

Sentrum venter på Sp. Og jeg må erkjenne, med et glimt i øye, at jeg får noen bilder i hodet fra historien om den bortkomne sønn...

Gå til innlegget

Løgn om barnehager

Publisert nesten 12 år siden

Barnehagepolitikken har vært løfterik i mer enn èn forstand. Løftene og løftebruddene er mange. Og som forbilder for barn må ikke politikere lyve om at alle har plass. Det er ikke dekning for å si at det er full dekning.

Jeg mener det er forskjell på ikke innfridde målsettinger og løgner. Likevel: Det er kanskje et paradoks at på et område hvor det er bevilget så mange nye milliarder fra flere regjeringer, så har nettopp barnehageområdet blitt et eksempel på brutte løfter og potensiale for politikerforakt.

Flere regjeringer har hatt store problemer med å innfri sine løfter innenfor barnehagepolitikken, selv om dette har vært et økonomisk prioritert område. Jeg skal bare i denne sammenheng avgrense til å ta opp èn uærlighet eller bevisst utydelighet i kommunikasjonen:

Begrepet "full barnehagedekning", og ikke minst "full behovsdekning", markedsføres både nasjonalt og lokalt som et oppnådd mål. Men det er ikke dekning for å si det, av følgende grunner:

1) Det er fremdeles køer i flere kommuner, køer med barn som må vente mange måneder på plass, ja i noen tilfelle til året etter et hovedopptak (eks: Trondheim). Og regjeringen trapper ned kontantstøtten, slik at etterspørselen på barnehagetilbud øker ytterligere. Pga maksprisen, blir det relativt sett stadig billigere med barnehageplass, noe som også påvirker tvilerne og de som egentlig kunne nøye seg med en deltidsplass.

2) Noen kommuner har hatt "full dekning" på et tidspunkt,- men har mistet det, - og mister det periodevis (eks: Kristiansand).

3) Mens man for noen år tilbake slanket barnehagekøen ved å ta inn et helt årskull i skolen, har Stortinget nå kuttet ut retten for dem som er under året. Selv om det ikke er prekært å få så små barn inn i barnehagen, er også dette en undergraving av løftet om "full behovsdekking".

4) Altfor mange får ikke plass i den barnehagen og det barnehagetilbudet de søker, det handler både om type barnehage, profil/verdigrunnlag, og geografisk avstand.

Det er klart at ikke alle disse kriterier må innfris 100 prosent for å håndtere begrepet full dekning. Men når så mange undergravinger skjer samtidig, kan man ikke med ærligheten i behold markedsføre full barnehagedekning, selv om Kristin Halvorsen har lengtet lenge etter å kunne si det - på overtid.

Og på grunn av denne kvantitetsdebatten, som har vært fokuset i barnehagepolitikken i så mange år, har kvalitetsressursene hatt vikeplikt. For dette skjer også i praksis:

1) Man bygger gigantbarnehager, og leter forgjeves etter faglige pedagogiske grunner for å forsvare dette (eks: Oslo).

2) Man kutter i bemanningen for å frigi penger til utbyggingen, noe som igjen stimulerer sykefravær i norgestoppen.

3) Man svikter i innsatsen på rekrutteringen av nye førskolelærere, noe som tvinger mange kommuner til unntakstilstander ved mangel på faglig kvalifisert arbeidskraft.

3) Man tvinger private barnehager til å ta inn flere barn (færre voksne pr barn/flere pr kvadrat), fordi man har kuttet i de kommunale og forutsetter likhet.

4) Maksprisen er ikke bare et tak på foreldrebetalingen. Det er også et tak på barnehagens inntekt, og dermed også tak på handlingsrom for kvalitet og/eller særpreg som koster penger.

5) Fordi regjeringen har brutt løftet om fullfinansiering av barnehagereformen, rammer dette særlig kvaliteten generelt og mangfoldet spesielt.

Vi trenger også slike dimensjoner med i verdidebatten om barnehagepolitikken.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere