Odd Anders With

Alder: 66
  RSS

Om Odd Anders

Januar 2014: Adm.leder ved KVT, Kristen Videregående Skole Trøndelag. Tidligere journalist i bl.a. Adresseavisen, Vårt Land og NRK, statssekretær i de to Bondevik-regjeringene, 2. Nestleder i KrF i to perioder, kommunalråd/gruppeleder i Trondheim i to perioder, daglig leder for Aglo-virksomhetene og regiondirektør ik Blå Kors Midt og Nord. Styreverv idag: Leder i Kristne Friskolers Forbund, leder i Vinmonopolets bedriftsforsamling, styreleder ved Rostad Ungdomsheim i N-T, nestleder i Lukasstiftelsen og ved Lade Behandlingssenter, Blå Kors, styremedlem i Renholdsverket og Stavne Arbeid og Kompetanse samt En Verden i Dialog. Oppvokst i Mo i Rana, men bor i Trondheim.

 

Følgere

Utdanningsforbundet kunne unngått sin kunnskapsløshet og frekkhet dersom ledelsen hadde lyttet mer til sine medlemmer og oppsøkt aktivt og fordomsfritt det store mangfoldet av friskoler.

Utdanningsforbundet  møter Kunnskapsdepartementets høring om dispensasjoner i dagens privatskolelov med skyttergravskrig og spredning av fordommer om friskolene. Igjen presterer UDF å tråkke på mange av sine medlemmer og tusenvis av elever
som stortrives på friskolene.

Ifølge Vårt Land, 15. mars, presterer Utdanningsforbundet  å begrunne sitt negative syn på friskoler med at det bare er i offentlige skoler at man «kan møtes på tvers av sosialgruppe, funksjonsevne, tro, livssyn, etnisitet og familiesammensetning».

Slik kunnskapsløshet og frekkhet kunne vært unngått dersom forbundsledelsen kunne lyttet mer til sine medlemmer og oppsøkt aktivt og fordomsfritt det store mangfoldet av friskoler, og mangfoldet i hver enkelt friskole.

Mangfold. Det er lite konsistens og troverdighet i argumentasjonen for mangfold når man vil hindre alternativer for den som mener mangfoldet i den offentlige skolen er for lite. Mange private skoler har større etnisk, geografisk, sosialt og religiøst mangfold enn en gjennomsnitts offentlig skole. Og man har åpne
armer til dem som av ulike grunner blir utstøtt fra den offentlige skolen. Tross dette er gjennom­føringsgraden i friskolene radikalt bedre enn i den offentlige skolen, selv om friskolene
får mindre offentlige penger.

Utdanningsforbundet løfter 
frem blant annet hensynet til det religiøse mangfoldet som et argument mot friskoler. Hadde Utdanningsforbundet  og den offentlige skolen
vist tilstrekkelig åpenhet og 
respekt for menneskers åndelige
behov, og ikke definert dette
som skolen uvedkommende,
hadde vi ikke hatt så mange
private skoler. Selv mange
muslimer synes det er bedre med en kristen skole som tar Guds eksistens på alvor, enn en offentlig skole som later som om elever ikke regner med Gud i skoletida.

Under dekke av den usanne merkelappen «nøytralitet», skal friskolemotstanderne overdøve
sentrale menneskeretter som trosfrihet og foreldrerettig­heter. I motsetning til mange offentlige
skoler, ser friskolene det som selvsagt at man legger til rette for elevenes åndelige behov og virksomhet på skolen. Livets åndelige dimensjon skal ikke være
tabu.

Annenrangs. Motstanderne av friskoler bruker behovet for kvalitet i den offentlige skole som argument for at man ikke bør spre de offentlige kronene. Elever som gjør andre valg enn den offentlige skole, skal altså behandles som annenrangs elever
som snylter på felleskassen. Friskolene tilfører storfellesskapet tilleggsverdier – både økonomisk og faglig, mens man blir fremstilt som fellesskapstyver.

Kristne Friskolers Forbund ser med forventning på arbeidet med en ny friskolelov. Vi har også levert våre kritiske merknader til en kommersialisering av skolesektoren. Dersom Utdanningsforbundet skal ha håp om innflytelse på skolepolitikken
i dette lovarbeidet, bør de innse at friskolene har en legitim plass i det skolemangfoldet som er nødvendig for å hindre ensretting og disiplinering. Det gjelder både pedagogiske valgmuligheter og respekten for dem som vil at troslivet kan være en levende
del av hverdagen – og ikke bli definert som en uønsket funksjonshemning.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18. MARS 2014

Gå til innlegget

Ta på slåsshanskene

Publisert nesten 8 år siden

Dropp eventuelle tanker om å gå i sminkerommet for å tilpasse KrF et liberalistisk regjeringssamarbeid

Vårt Land vil ha debatt om «KrFs sjel» (Vårt Land 18. januar). Det er bra. Partiet er lite, men vipper stadig saker sin veg. Verdipartiet kan nemlig samarbeide begge veier. I dag opplever partiet ikke voksesmerter, men generasjonssmerter eller identitetssmerter.

En stor utskifting av ledere over relativt få år er krevende når man skal ivareta partiets identitet, nødvendige trygghet og musikalitet i forvaltningen av partiets verdier. Et ideologisk bevisst og tydelig verdiparti skal nemlig være forutsigbart, ikke nødvendigvis på valg av samarbeidspartnere, men på verdivalg.

Feil kurs. Partiet skal moderniseres, men den som tråkker på sine røtter eller glemmer de verdier og den kraft som ligger i historien, vil ta ut feil kurs, bli slapp i fisken og bli forført av skiftende vinder.

Mange av oss har opp gjennom årene påpekt at partiet må ha ambisjoner om å være et helhetlig parti. Det er ikke dumt. David Hansen repeterer noe av dette i intervju med Vårt Land 18. januar og løfter frem økonomisk politikk. Men jeg tror ikke et sekund på at det er slike ting som sikrer partiets fremtid eller berettigelse. Særlig ikke om partiet foretrekker en blass identitet, mister gulfargen og blir et overflødig lyseblått parti.

Jeg vil ikke ha et parti med silkehansker, men med slåsshansker: 

Radikalt. På mange områder må KrF våge å foreta radikale prioriteringer og prioritere radikale løsninger. Om nødvendig stå alene. Her kan det ikke hviskes!

Det finnes ingen mer radikal utfordring enn å ta det kristne menneskesyn og forvalteransvaret på alvor. Slåss for likeverd og menneskeretter, både på det materielle og åndelige plan, vise mer radikal solidaritet med de som trenger det mest, bli mer offensiv i vern om født og ufødt liv, vær offensive talspersoner for barna, konkretiser og forny vårt forvalteransvar, utfordre den norske gullkalven; den materielle veksten og oljepolitikken, la kulturpolitikken blomstre, ikke la statsmakt eller kapitalkrefter drepe frivillig og ideell virksomhet, bygg vennskap og dermed fred mellom Abrahams barn, og la mennesker slippe å bli forfulgt eller måtte skjule sin tro i det offentlige rom!

Avsporing. Jeg noterer meg at David Hansen har behov for å tegne et bilde av KrF som et reservehjul for sosialdemokratene. Det er nok en stor drøm for en karikaturtegner, men en grov underkommunisering og ensidig tegning av KrF sin historiske rolle.

For hva skal karikaturtegneren gripe fatt i når han skal tegne KrF sitt forhold til for eksempel Høyre og Fremskrittspartiet i dag? For ikke å snakke om dersom KrF hadde gått inn i en slik regjering? For de av oss som ikke vil dyrke den endimensjonale todelingen i norsk politikk, er bildet altså en retorisk avsporing. De som ser et tredje alternativ i mange viktige verdispørsmål, vil heller fryde seg når et lite parti – eller sentrum - oppnår flertall i enkeltsaker (som miljø, bistand og reservasjonsrett for fastleger). Det er ikke teigpolitikk, det er verdipolitikk.

Sminkerommet. KrF har best erfaring for å slåss for sine verdier i sentrum i norsk politikk. Da kan gode allianser knyttes i ulike saker begge veier – og gi flertall. Så dropp eventuelle tanker om å gå i sminkerommet for å tilpasse partiet et liberalistisk regjeringssamarbeid. Det er ikke tid for ustyrlige markedskrefter og økt kjøpekraft for verdens rikeste. Det er tid for radikale, modige og verdibevisste mennesker i kamp mot egosentriske, endimensjonale, samvittighetsløse markedskrefter.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 21. JANUAR 2014

Gå til innlegget

Kirken sultefores

Publisert over 11 år siden

I skyggen av delvis ubrukte rentefrie statlige lån ligger den virkelighet at den kommunale kirken sultefores. I kommune etter kommune svekkes kirkens muskler for både sitt åndelige og diakonale arbeid. Dette gjelder også i den byen som ønsker å være Norges kirkelige tyngdepunkt.

Regjeringen skal ha ros for at man fortsetter ordningen med rentefrie investerigslån til kirkebygg, en ordning som Bondevik-regjeringen satte igang. Det har ikke manglet på dokumenterte behov omkring utbedring og vedlikehold av kirkebygg - og behov for brannsikringsarbeid. Men det "brenner" minst like mye inne i kirken". Det er nemlig vanskeligere å få penger til kirkens drift enn kirkens bygninger.

Når statsråd Rigmor Aaserud nå markedsfører en halv milliard til låneordningen for bygningene, koster det forøvrig ikke staten noe på årets budsjett, fordi det dreier seg om ubrukte kroner fra midler som har vært markedsført før. Likevel er forlengingen av ordningen viktig, fordi den etterhvert får et mer permanent preg. Det er imidlertid ikke denne ordningen kirken står eller faller på. De kirkelige fellesrådene er - og har vært pengelens både i gode og onde dager for kommunene.

Man burde derfor ha fokus på spørsmålet: Hvorfor er det en halv milliard ubrukte "gratis-lån"? Jo, fordi lån forutsetter en god nok økonomi til å betjene selve avdragene og den samlede lånemasse. Og denne gode økonomien finnes ikke.

I Trondheim har kommunen gjennom flere år gjort verdifulle løft og investeringer på bygningsområdet, selv om veldig mye gjenstår. Hovedproblemet i denne historiske kirkebyen er at man sultefores på penger til den daglige drift av menighetene. Gårsdagens budsjettbehandling i fellesrådet (i den byen som burde hatt både preses og kirkemøtet), forteller om innskrenkninger i tilbudet. Og nedgangen i bevilgningene har skjedd på tross av bystyrevedtak om opptrapping. I tilegg brukes enhver bevilget krone til kirkegårder som en markedsføring av penger til "kirken". Penger til de døde skygger altså for manglende penger til en levende kirke. Noen som kjenner seg igjen?

Selv mener jeg forøvrig at staten forlengst - og med drahjelp fra Riksantikvaren - skulle tatt økonomisk ansvar for alle landets middelalderkirker. som et minimum. Bevaringsansvaret er tungt for mange kommuner og menigheter med små økonomiske muskler.

Men det er et tankekors, - om jeg kan bruke det begrepet, - at det tross alt er lettere å få penger til bygninger enn til kirkens åndelige og diakonale arbeid.

Gå til innlegget

Hvor er kristensosialistene?

Publisert over 11 år siden

Da jeg var i tenårene og tidlig i 20-årene dominerte kristensosialistene den ideologiske debatten og gikk i front i samfunnskritikken. Men hvor ble de av,- som "kristensosialister"?

Selv om jeg selv er KrF`er (var partiløs i ca 20 år), ser jeg selvfølgelig fordelen av at det er verdibevisste, ideologisk skolerte kristne i bl.a. Ap og SV også. Jeg tror faktisk noen av disse innimellom var en støtdemper i forhold til andre sosialisters kamp mot "den kristne kulturarven". De hadde noen "kristne grunnverdier", selv om de brukte mye krefter på å problematisere "kristne grunnverdier". Jeg har heller ikke glemt at mange av disse skuffet stort i kampen om et rettsvern for det ufødte liv.

Men nå mener jeg kristensosialistene skuffer på to områder. Det ene er vel kjent; de har som mange sosialisert seg med "borgerskapet" og sloss minst like mye for egne som andres interesser,- noe som i større eller mindre grad rammer de fleste av oss. Den andre skuffelsen er at de er fullstendig uten politisk potens når Ap/SV sitter i regjering,- i motsetning til når KrF er i regjering. Da kommer kritikken. Det kan være at de i likhet med andre sosialister ikke lenger vil bruke begrepet sosialist, fordi så mange ser at det er belastet - gjennom praksis.

REDDE FOR Å KRITISERE NÅ

Grunnen til at jeg etterlyser kristensosialistene, er ikke fordi jeg noen gang har vært det selv, men fordi de trengs innad i SV og Ap for en tydeligere verdipolitikk, innkludert religionspolitikk. Generelt virker de fraværende i mange sosialetiske debatter som politisk kraft. For det andre virker de utrolig redde for å kritisere SV og Ap i denne regjeringen, som ikke bare har problemer med å fortelle om sitt politiske prosjekt, men som undergraver mange av de verdier kristne politikere - uansett parti - burde stått sammen om.

Jeg tenker bl.a. konkret på miljøpolitikken og mangelen på mot. Jeg tenker på familiepolitikken og mangelen på barneperspektiv og barnerettigheter. Jeg tenker på at stadig flere vet stadig mindre om kristentro på skolen. Jeg tenker på livsrett-problematikken og fattigdomspolitikken. Jeg tenker på debatten om alternativer til dagens maksimering av materialisme,- at Dagfinn Høybråten og KrF står nesten alene når det etterlyses verdidebatter rundt bl.a. våre endimensjonale måte å måle/definere verdiproduksjon på.

EN RØD TRÅD...

La meg konkretisere med to aktuelle eksempler:

I slutten av valgkampen måtte SV`s partileder - og finansminister - motvillig beklage at hun ikke hadde levert på fattigdomsbekjempelse. Dette til tross for at hun hadde levert flengende kritikk mot Bondevik-regjeringen, som tross alt hadde levert etterkrigshistoriens første handlingsplan mot fattigdom. Vi husker at Halvorsen og Co hadde levert løfter om å "utrydde fattigdommen i Norge med et pennestrøk,- det handlet bare om vilje".

Det finnes mange grep. Det viktigste er vi enige om: jobbskaping. Men sosialhjelpssatsene er en viktig institusjon i fattigdomshåndteringen. Normene er for lave og mange kommuner er langt fra normen. I valgkampen sa SV`s Karin Andersen (jfr sv.no): "Ulik praksis i kommunene for utbetaling av sosialhjelp viser at det bør innføres statlige minstenormer for sosialhjelp." Men da KrF nettopp foreslo dette, stemte de rødgrønne imot. Og lokalt i Trondheim klarte vi å sloss oss opp på normen, etter initiativ fra KrF. Men dette året sørget de rødgrønne for at vi er under igjen.

Så opplever vi gjennom flere år at den eneste satsingen på barnevernet som kan registreres er et mer kostbart byråkrati og unødvendige utgifter til statliggjøring/sosialisering av institusjoner (i likhet med rusomsorgen) som går godt fra før. Og mens rødgrønne i Trondheim sloss mot å sende søppel på anbud av ideologiske grunner, sender den rødgrønne regjering nå rusbelastede og barnevernsbarn over hele lendet på anbud! Og både Trondheim og en rekke andre kommuner begår stadige lovbrudd, bl.a. m.h.t. oppfølging av bekymringsmeldinger, samtidig som man kutter budsjettet,- og undergraver den fattigdomsplanen vi lokalt tok initiativet til på en rekke områder. Så det er en rød tråd her...

I valgkampen sørget KrF for en større barnevernshøring for å sette disse vanskeligstilte på dagsorden. (Alle partier utenom Ap kom + alle fagfolk som var invitert), og Adressa kjørte reportasje på barnevernsbarna som bare havnet i mappekøen uten å få hjelp. Stortingsrepresentant Øyvind Håbrekke sa at han ville gjøre dette til sin hjertesak når han kom på Stortinget. Han kom dit, og tok straks initiativ til en opptrappingsplan for barnevernet med sikte på full barnevernsdekning. Men de rødgrønne stemte imot, selv om de kunne influere på innretningen.

Da gjenstår to spørsmål: Hvorfor sitter SV i regjeringen? Og hvor er kristensosialistene i den offentlige debatt?

Gå til innlegget

Villeder om kontantstøtte

Publisert over 11 år siden

Media villeder så mye og så forutsigbart om kontantstøtten at det er på tide med en faglig journalistisk selvransakelse.

Hva er årsaken? Enten det er overfladiskhet, sløvhet eller det er politiske motiver som ligger bak, blir det like galt. Journalistikken skal veilede ikke villede.

Om og om igjen registrerer vi det, i store og små media. Når flere bruker barnehage "forkastes" kontantstøtten. Og barnehage.no (som forøvrig er å anbefale) skriver: "Færre trenger kontantstøtte". Det er selvfølgelig både galt og udokumentert. Det motsatte er dokumentert:

Desinformasjon ved fortielse:

1) Da KrF først fikk med sentrumsregjeringen, deretter stortingsflertallet og innførte kontantstøtten, hadde vi foretatt mange og gode undersøkelser. En av dem viste at foreldre med barn under tre år etterlyste alternativer til barnehageplass, mens de med barn f.o.m. 3 år og oppover prioriterte barnehageplass. Det gikk et klart behovsskille over og under 3 år. Derfor ble det flertall for en reform avgrenset til ett- og toåringene. I media ser vi motstanderne argumenterer som om de som velger kontantstøtte IKKE får gå i barnehage. Det er altså feil. Man starter ikke på skolen som toåringer, - ennå i hvert fall. Og knapt noen media informerer om at det både finnes kombinasjoner hvor man kan få delvis kontantstøtte ved å ha korttidsplass i barnehage,- og at de som bruker "åpne barnehager" (god på integrering) kan beholde kontantstøtten.

Desinformasjon ved politisk tolkning:

2) Når flere velger barnehage idag, har det ikke bare sammenheng med at det er blitt flere barnehager. Det har også både sammenheng med at foreldrebetalingen er blitt lavere, ja så lav at de som ikke har bruk for heltid likegodt sier ja til det,- og det har sammenheng med at de rødgrønne allerede har kuttet i kontantstøttesatsen og truer med å fjerne ordningen i hvert fall for toåringene (i strid med behovsundersøkelsen). Når bl.a. barnehage.no bruker overskriften "Færre trenger barnehage" er altså det verken sant eller dokumentert. Dersom et barn melder seg ut av idrettslaget fordi det har blitt for dyrt, kan man ikke konkludere med at barnet ikke trengte tilbudet!

3) Jeg har både sloss for full barnehagedekning og lavere pris (og i den rekkefølge). Det bidrar til større valgfrihet. Men det innskrenker selvfølgelig valgfriheten at det samtidig kuttes i alternativet; kontantstøtten. De rødgrønnes mantra om at også de ønsker større valgfrihet, viser seg i praksis å være falsk. Det handler utelukkende om en "frihet" til å velge slik de vil. Stoltenberg sa selv at de som velger kontantstøtte "velger feil". Det er autoritært.

4) I stedet for å vinkle alle saker, som handler om at flere går i barnehage, med motstand mot kontantstøtten, er det på tide at både journalister og politikere stiller følgende spørsmål: Hvorfor er det mange titusen som velger en redusert kontantstøtte istedet for barnehageplass, når det både er blitt så mye billigere med barnehageplassen - og at det påstaås at det er "full dekning"? Ledende spørsmål? Det finnes ingen objektive spørsmål, men noen er bygd på fakta. Og det er heller ikke objektivt å tie ihjel spørsmål mange stiller seg.

Nå vil KrF styrke kontantstøtten i stedet for å fjerne den, bedre fedrepermisjonen og sloss for større økonomisk likestilling i arbeidslivet, samtidig som partiet vil sloss mot økonomisk diskriminering av dem som velger å drive omsorg på hjemmebane. Gjentatte undersøkelser viser at KrF er det parti som har størst troverdighet på familiepolitikk. Flere burde derfor være interessert i å gi KrF større muskler.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere