Øyvind Barland

Alder: 54
  RSS

Om Øyvind

Er gift med Torhild og har tre flotte barn som begynner å bli store. Selvstendig næringsdrivende. Bor i Kragerø.

Følgere

Presteforeningens menighetssyn

Publisert nesten 10 år siden

Å våge å foreslå at prestene skal ha rett til å streike ved å nekte å lede gudstjenester, avslører at enkelte tenker at gudstjenesten er prestens show. I det nye testamentet fremstilles gudstjenesten og menigheten helt annerledes.

Gå til innlegget

Når noen foretar uhyrlige og onde handlinger snur vi oss automatisk mot psykiatrien for å lete etter årsaken. Sår vi i fare for å fornekte ondskapens eksistens på den ene siden, - og samtidig mistenkeliggjøre psykisk syke?

Vi lever i en tid der onskapen som realitet langt på vei blir fornektet. Hvis man skulle være så uforsiktig å si at en person er ond, blir vi umiddelbart korrigert. Handlingene kan være onde, men ikke mennesket kvitteres det. Samtidig er "den onde" i Bibelen kalt Djevelen, avskaffet. Men vi blir stadig minnet på at djevelskapen fremdeles eksisterer.

Med en slik virkelighetsoppfatning er det ikke rart at man automatisk leter etter en forklaring i sinnet til den som har gjort onde handlinger. Han må ha hatt en vanskelig oppvekst, var undertonen i gårsdagen program om Anders Berhring Breiviks oppvekst. Han er syk og dermed utilregnelig, sier rettspsykiaterne.

Det kan godt hende at begge har rett, men ligger dermed selve årsaken til de onde handlingene i sykdommen eller i oppveksten? Står vi ikke da i fare for å mistenkeliggjøre mange uskyldige mennesker som allerede sliter tungt nok? Blir konsekvensen at vi må sperre inne alle som sliter med psykoser eller vrangforestillinger, eller lider av paranoia eller tvangstanker? Mener vi at disse er potensielle terrorister som går anonymt i blant oss?

Hva kommer egentlig først. Galskap eller ondskap. Kan det ikke like gjerne være slik at vi blir syke av hat, bitterhet, hevngjerrighet, eller for den saks skyld grådighet? Da kommer ondskapen først - og så galskapen. Gjennom at vi åpner oss opp for hatet, kan hatet komme til å besette vårt sinn slik at vi blir sprøyte gale. For vi er vel enige om at å tenke gode tanker, gir et sunt sinn?

Men hvor kommer så det onde fra? I en time om det onde i troslære på bibelskolen for over 20 år siden utbrøt læreren: "Takk gode Gud at det finnes en djevel!" Vi stakkars studenter holdt på å ramle av stolene. Men læreren fortsatte: "For dermed er ikke mennesket opphavet til all ondskapen i verden! Vi er syndere - ikke smådjevler!" Aner vi ikke at bak hatet finnes det krefter som er større enn våre tanker, og som kan besette oss slik at vi til slutt mister styringen over oss selv, inkludert våre tanker? Da finnes det sikkert også en diagnose som passer!

 

 

Gå til innlegget

Engler

Publisert rundt 12 år siden

Prinsesse Martha Louise skal ha mesteparten av æren for at engler har blitt noe som engasjerer mange. Men engler har fascinert mennesker til alle tider.
Ofte avbildes englene som søte kvinnelige skikkelser med vinger. Det er noe trygt å godt over englebildene. Ofte passer de på oss, eller hjelper oss. Mange mennesker kan også fortelle om fornemmelser og opplevelser med engler. Men det nye og overraskende i Martha Louises engleforståelse er at man kan komme i kontakt med dem.
 
Bibelens bilde av engler er både skremmende og tiltrekkende. De er skapninger, som deg og meg, men tilhører likevel den usynlige sfæren. De er av en eller annen grunn alltid menn, i hvert fall de gangene de gir seg til kjenne med navn. Vi hører også om andre åndelige skapninger som Kjerubene. Ofte er de sendebud fra Gud med et spesielt budskap. Den mest kjente er engelen Gabriel. Englene kan også være skremmende figurer som for eksempel dødsengler og falne engler. Dette er ikke lett å forstå! Og å lage en englelære ut fra Bibelen er som å koke suppe på en spiker. De som har forsøkt har endt opp med en merkelig suppe.
 
Når englene begynte å få vinger på slutten av 300 tallet, ble de også feminine og lignet mistenkelig på en romersk seiersgudinne. Kjerubene ble etter hvert fremstilt som små barn med vinger. Hvor de nå har hentet den ideen fra?! Engler har i hvert fall til alle tider inspirert menneskers fantasi, og de pirrer fremdeles vår nysgjerrighet!
 
Det er godt å tenke på at barna mine har englevakt, og sannelig trenger jeg det selv noen ganger også. Jeg har også respekt for mennesker som i fortrolighet har fortalt meg om englebesøk i en livskrise eller i sykdom. Men når engler blir personlige hjelpere som er til for mine ønsker og behov følger jeg ikke med lenger. Og at jeg kan ha kontakt med engler og be til dem akkurat som til Jesus kolliderer fullstendig med min kristne overbevisning. Når prinsessen på toppen av det hele bekjenner seg til en kristen tro, og påstår at dette ikke berører troen på Jesus, skjønner jeg ikke hvordan det er mulig å si noe slikt. Da er jeg redd hun har forspist seg på en spikersuppe av et eller annet slag.

Jeg synes engler er litt Science Fiction. Likevel er jeg glad i engler. Jeg synes i hvert fall de er finere enn nisser til jul! De minner meg om de gode nyhetene som ble forkynt ved juletid for 2000 år siden, og inspirerer oss til å bringe de gode nyhetene videre. Alle som gjør det med ord og handling, er på en måte engler, synes jeg.



Prinsesse Martha Louise skal ha mesteparten av æren for at engler har blitt noe som engasjerer mange. Men engler har fascinert mennesker til alle tider.
Ofte avbildes englene som søte kvinnelige skikkelser med vinger. Det er noe trygt å godt over englebildene. Ofte passer de på oss, eller hjelper oss. Mange mennesker kan også fortelle om fornemmelser og opplevelser med engler. Men det nye og overraskende i Martha Louises engleforståelse er at man kan komme i kontakt med dem.
 
Bibelens bilde av engler er både skremmende og tiltrekkende. De er skapninger, som deg og meg, men tilhører likevel den usynlige sfæren. De er av en eller annen grunn alltid menn, i hvert fall de gangene de gir seg til kjenne med navn. Vi hører også om andre åndelige skapninger som Kjerubene. Ofte er de sendebud fra Gud med et spesielt budskap. Den mest kjente er engelen Gabriel. Englene kan også være skremmende figurer som for eksempel dødsengler og falne engler. Dette er ikke lett å forstå! Og å lage en englelære ut fra Bibelen er som å koke suppe på en spiker. De som har forsøkt har endt opp med en merkelig suppe.
 
Når englene begynte å få vinger på slutten av 300 tallet, ble de også feminine og lignet mistenkelig på en romersk seiersgudinne. Kjerubene ble etter hvert fremstilt som små barn med vinger. Hvor de nå har hentet den ideen fra?! Engler har i hvert fall til alle tider inspirert menneskers fantasi, og de pirrer fremdeles vår nysgjerrighet!
 
Det er godt å tenke på at barna mine har englevakt, og sannelig trenger jeg det selv noen ganger også. Jeg har også respekt for mennesker som i fortrolighet har fortalt meg om englebesøk i en livskrise eller i sykdom. Men når engler blir personlige hjelpere som er til for mine ønsker og behov følger jeg ikke med lenger. Og at jeg kan ha kontakt med engler og be til dem akkurat som til Jesus kolliderer fullstendig med min kristne overbevisning. Når prinsessen på toppen av det hele bekjenner seg til en kristen tro, og påstår at dette ikke berører troen på Jesus, skjønner jeg ikke hvordan det er mulig å si noe slikt. Da er jeg redd hun har forspist seg på en spikersuppe av et eller annet slag.

Jeg synes engler er litt Science Fiction. Likevel er jeg glad i engler. Jeg synes i hvert fall de er finere enn nisser til jul! De minner meg om de gode nyhetene som ble forkynt ved juletid for 2000 år siden, og inspirerer oss til å bringe de gode nyhetene videre. Alle som gjør det med ord og handling, er på en måte engler, synes jeg.
 
Gå til innlegget

Er det galt å såre noen?

Publisert over 12 år siden

I ulike debatter har det blitt vanlig for en eller flere deltakere å hevde at den andre sårer dem med sine uttalelser. Jeg tviler ikke på at dette ofte er sant, men er spørrende til om dette er et valid argument?

Å såre noen kan i mange situasjoner være galt. Hvis jeg lyver eller baktaler, og på den måten påfører andre smerte, er jeg ansvarlig for det. Men disse syndene er forankret i noe som er moralsk. Det er galt å lyve, og baktale, uansett om andre blir såret av det eller ikke.

Det kan være mange følelser som ligger bak sårhet. Ydmykelse, underlegenhet, sinne, skuffelse og mye mer. Felles for disse følelsene er at de ikke påføres oss, men oppstår i vårt eget følelsesliv. Når et utsagn treffer et ømt punkt, truer mine verdier eller uroer min trygghet skapes følelser. Ofte sterke følelser. Og vi fristes til å bruke andre som lynavledere gjennom å fortelle dem at "det er du som gjør meg slik!" Sannheten er stikk motsatt. Aldri har noen gjort meg sint eller skuffet. Det klarer jeg utmerket godt selv. Bare tenk på hvordan samme utsagn kan skape så forkjellige følelser hos forskjellige mennesker.

Å bruke egne følelser for å påvirke andre er mer vanlig enn vi tror. Pappa sier: "dere gjør meg så sint når dere bråker!" mamma sier: "det er deres skyld at jeg er lei meg!" resultatet blir usikre barn som alltid lar seg styre av andres følelser. Mange samliv lider under at når den ene parten forsøker å snakke om det som er vanskelig, begynner alltid den andre å grine. Og dermed stopper samtalen opp, for ingen orker å diskutere med gråten.

Det blir derfor helt feil å bruke egen sårhet eller skuffelse som argumenter i en debatt. Det er ikke noe valid argument å si at: "du får ikke si det du mener fordi det sårer meg." Det er tvert i mot en eldgammel herskerteknikk. "Det er mye makt i tårer!" uttalte en pastor en gang etter å ha hatt et tårevått besøk på kontoret. Og det er sant!

Gå til innlegget

Glemmer vi menneskene?

Publisert nesten 13 år siden

Vi har i løpet av de siste 15 årene satt økologi og miljøvern ettertrykkelig på dagsordenen i mange menigheter og organisasjoner. Mange menigheter har også valgt å bli såkalt grønne. Men vet de hva de gjør?

Hva ville skjedd dersom hele verdens matproduksjon var økologisk dyrket? Da ville vi allerede i dag måttet la minst 1/4 av jordens befolkning sulte i hjel. Og hva vil skje når vi i løpet av noen få år kan være så mye som 9 milliarder mennesker på kloden? Hvem skal da ha lov til å spise den begrensede økologiske maten som er tilgjengelig?

Vi i vår vestlige sivilisasjon kan alltids koste på oss litt økologisk mat, men da er vi avhengig av å kjøpe ikke-økologisk mat fra den 3dje verden, ut av hendene til de som trenger den mer enn oss selv. Gir det at vi har kjøpekraft oss mer rett til å spise oss mette enn andre?

Radikal økologi blir på et punkt facisme. Og det er jo et tankekors at Nacismen inneholdt mye økologisk tankegods. Hitler var f.eks. vegetarianer. Er det mulig å være radikal økolog og samtidig radikalt medmenneske?

Mitt inntrykk er også at jo mer menighetene snakker om økologi, jo mindre snakker de om frelsen i Jesus og den nye himmel og jord. Himmelen erstattes med en økologisk klode, der naturen skal rense seg selv gjennom å bli overlatt til seg selv. Guds hjertesak blir å redde stumpene av denne kloden.

I min bibel er Guds hjertesak å redde mennesker for evigheten!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere