Først var jeg ikke. Så ble jeg. ------ Opprinnelig skrevet av Daniel Gildenlöv fra bandet Pain Of Salvation. Oversatt fra engelsk til norsk av meg. Et tankevekkende syn på Gud og mennesker.

Jeg er.
Jeg er.
Jeg er.

Først var jeg ikke.
Så ble jeg.
Jeg kan ikke huske å ikke være.
Men jeg har kanskje reist langt, veldig langt for å komme hit.

Kanskje jeg var formet i dette stille mørket.
Fra dette stille mørket.
AV dette stille mørket.

Å bli er akkurat som å sovne.
Du vet aldri nøyaktig når det skjer.
Overgangen. Magien.
Og du tenker, om du bare kunne huske nøyaktig det øyeblikket.
Da linjen ble krysset.
Da ville du forstå  alt sammen.
Du ville se alt.

Kanskje jeg alltid var.
Foraltid her…
Og bare glemte.
Jeg vil tro evigheten har den effekten.
At det ville føre til at man driver av sted litt.
At allestedsnærvær krever allestedsfravær.

På en eller annen måte virker det som om jeg har en forutbestemt sult etter kunnskap.
Et talent for å se mønstre og å finne sammenhenger.

Hvem er jeg?
Langt bak i bevisstheten min finner jeg ord.
Jeg vil kalle meg selv…
GUD.
Og jeg vil tilbringe resten av for alltid
prøve å finne ut hvem jeg er.

Prøver å forstå livets system.
Prøver å forstå meg selv
Jeg skapte verden for å være et bilde av meg selv, av mitt sinn.

Alle disse tankene, all denne tvilen, og alt håpet
der inne.
Tok jeg ut for å danne en ny art.
En ny måte å være på.
Og nå er jeg mange. Så mange.

Så veldig mye større enn jeg noen sinne var.
Allikevel, samtidig
Så mye mindre og mer sårbar.

De bærer alle på små biter av helheten.
Sammen blir de meg.
Jeg ser dem samhandle, utvikle seg.
Jeg ser dem ta ulike sider.
Som om de var ulike sinn.
Forskjelligtroende og med ulike guder.

Jeg tror de vil lære meg noe.

Et tankeeksperiment. Sett at det var hevet over en hver tvil blant alle mennesker, men også bevist av vitenskapen at det eksisterer et vesen som satte hele eksistensen i gang. Dette er en utfordring til dere som tror.

Jeg ble inspirert av tråden om det kosmologiske argument, startet av Torleiv Haus og spesielt Ole Petter Jensens kommentarer.

La oss si at det eksisterer en skaper som satte i gang eksistensen og at vitenskapen, samt filosofien, har bevist at dette vesenet logisk sett MÅ eksistere. Verden er ellers som den er i dag, hvor mange er religiøse og mange ikke.

Hvordan ville du gå frem for å argumentere for at det var akkurat din gud (blant alle tilgjengelige gudsmodeller i verden) som var denne skaperen? 
Hvordan ville du gjort koblingen mellom faktasetningen "det eksisterer en gud" og påstanden: "dette er den jødisk-kristne Gud" eller "dette er den muslimske Allah".

Det var det hele:) Spent på svar!

Skal abort sidestilles med mord, også juridisk?

Dette er ment som et spørsmål til de av dere som mener abort bør være ulovlig.
Håper å få i gang en spenstig diskusjon her og kanskje vi alle også lærer litt attåt?

Hva bør straffen være for ei jente/et par som har tatt abort?

Om roten til ondskap, evig liv, paradokser, himmel og helvete. En haug med spørsmål med litt sammenheng. Les videre om du orker! Hei, forresten! Jeg er ny her:)

Gitt at..

• Kristne er mennesker som tror på Gud beskrevet i Bibelen, hans sønn Jesus og at Jesus døde for menneskers synder. Kristne er mennesker som har et interaktivt forhold til Gud.
• 
  himmelen er stedet kristne kommer når de dør. Det overordnede målet ved å bli kristen her på jorda er å leve i evig felleskap med Gud her og i hans rike.
• 
  Alle andre sjeler tortureres for all evighet. De kommer hvertfall ikke til himmelen. Dette er det endel diskusjon rundt, men jeg synes Bibelen er ganske klar på evige tenners gnissel o.l. for de som ikke tror/bekjenner Jesus som herre. 
  
  
• Roten til ondskap er fri vilje brukt galt.
  Uansett hvem du tror som brakte ondskapen inn i verden, kan det ikke ha vært Gud, da han er definert som 100% god, også i Bibelen.
  Man kunne diskutert Guds handlinger i det gamle testamentet og i hvilken grad de var gode eller ikke, men dette er fånyttes grunnet vår ganske endringskåte moral og er egentlig unødvendig.
  Gud sier han er 100% god og Gud sier det finnes ondskap og Gud pr. definisjon ikke tar feil.
  Ved siden av Gud er det kun vesener med sin frie vilje som har muligheten til å skape godt eller ondt gjennom valg. Vi kunne diskutert om dyr har fri vilje siden de gjør så mye slemme ting mot hverandre eller fordi man kan se klipp om hunder som gjør uselviske handlinger ved å redde en venn, men siden jeg nå skriver med kristent utgangspunkt, gjør vi antagelsen om at det som skiller oss fra dyrene er vår frie vilje, bl.a. til å tjene Gud eller ikke. Valgfri kjærlighet osv. Dette er hva bibelen sier om saken, i hvertfall.
  
  Om Gud er 100% god har han ikke skapt ondskap. Et annet vesen med fri vilje må ha skapt ondskap gjennom sine valg. Om Gud har skapt ondskap og allikevel er 100% god, må vi omdefinere hva ondskap er.

Jeg postulerer at om det er fri vilje i himmelen, må synd (og derfor ondskap) også eksistere der.
Hvis det ikke er fri vilje i himmelen og Gud ikke har noen problemer med dette, hvorfor kunne det ikke være slik i verden, fra begynnelsen? Blir kristne premiert med å miste sin frie vilje etter døden? Er dette noe kristne ønsker?

Du sier kanskje "vi valgte Gud av vår frie vilje på jorda. Vi har derfor ingen ønsker om å synde fordi vi har sett hva det fører til"
Hva da med abort-ofre, drepte/døde småbarn uten den kognitive evnen til å ta et valg om evigheten før de døde? Hva da med stammefolk som aldri fikk muligheten til å høre om Jesus før de døde?
Havner de i himmelen uten mulighet til ikke å aktivt velge Gud, kunne vi alle gjort det fra begynnelsen og nødvendig ondskap pga fri vilje mister sin posisjon.
Havner de i helvete, er Gud rett og slett slem, som skaper sjeler vel vitende om at de aldri vil kunne ta valget om å "gå inn i fellesskap med ham", men vil bli torturert for ALL EVIGHET.
Er det forresten rettferdig for et menneske som ikke får til å tro å måtte pines for _alltid_ for sine 80-90 år på jorda?

Om Gud på en eller annen måte begrenser vår frie vilje slik at vi ikke ønsker å gjøre ondskap, men allikevel opplever tilværelsen som 100% god, kunne han som sagt gjort dette fra begynnelsen av, eller?

Om vi ikke har lyst å "synde" fordi vi er i direkte fellesskap med Gud, hvordan kunne Adam & Eva, eller Lucifer for den saks skyld synde?
I følge legenden slik den er presentert i Det Gamle Testamentet gjorde Lucifer opprør fordi han var misunnelig på Gud, selv om han var i direkte nærhet til Gud og omsluttet av KUN godhet. Ondskap fantes ennå ikke.
Noen mener historien om morgenstjernen ikke omhandler djevelen, men en babylonsk konge og at ondskapen da gjorde sitt første inntog ved Adam & Eva's frukt-spising, men da gjelder samme spørsmål. Om det KUN fantes godhet, hvordan kunne de gjøre noe ondt?

Er det mulig å unnfange en negativ tanke i en 100% positiv/god tilværelse? Bør det være mulig?


Mvh
En 22-årig eks-kristen som mistet sin tro for snart et par år siden.


ps.: Sidespørsmål: Har man ikke evig liv uansett hva man tror eller ikke tror på? Tror du på Jesus har du evig liv i himmelen (gitt at du ikke blir kasta ut pga fri vilje a.la. greiene jeg skrev ovenfor) og tror du ikke på Jesus har du evig liv i helvete. Bare en tanke jeg kom på i farta.