Arnt Folgerø

Alder:
  RSS

Om Arnt

Følgere

Den politisk korrekte godhetsmetafysikken

Publisert nesten 6 år siden

-Det at vi minner oss selv om at vi er at samfunn som hjelper folk i nød, det er en styrke for samfunnet vårt, DET ER VELFERD, sa lederen for Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, i partilederdebatten på NRK før kommunevalget.

Uttalelsen var et svar på spørsmål fra programlederen om norsk velferd skal prioriteres over eller under mottak av flyktninger.

 

Hanssons uttalelse kan ses på som et forsøk på å omdefinere velferd fra noe som har med arbeid og produksjon å gjøre til noe som handler om sinnelag, til å være snill og god. Velferd blir da psykologiske egenskaper ved individer snarere enn kvantitet og kvalitet på samfunnets materielle produksjon og dets økonomiske evne. En slik oppfatning av forholdet mellom økonomi og velferd er en viktig del av den virkelighetsforståelsen som særlig preger kultur- elitene i den vestlige verden. Og det er i lys av en slik forståelse at man i det pågående ordskiftet om flyktning- og migrasjonsstrømmen til Europa, kan se hvordan  kost-nytte-analyser blir feid til side og i stedet gjort til et moralsk spørsmål  renvasket for alt ”økonomisk slagg”, som kostnader og finansiering. Bringer man samfunnskostnader, sosiale, økonomiske og kulturelle konsekvenser av migrasjonstrømmen inn i ordskiftet, blir man bryskt avbrudt med at: ”Hvordan kan man snakke om penger, dette handler om menneskeliv!”

 

Hanssons uttalelse og velferdsoppfatning er ikke noe marginalt fenomen i Norge og den vestlige verden forøvrig, men snarere uttrykk for en tungtveiende tendens i mange politiske miljøer og i mange lag av samfunnet. Det Hansson sa, kunne like godt ha vært sagt av lederen i Venstre, SV eller KrF, og for den del, også av folk fra Ap og Høyre. Det er ikke bare politikere og hjelpeorganisasjonene som ser mer eller mindre økonomisk bekymringsløst på tilstrømmingen av migranter og flyktninger til Europa. Økonomen Victor Normann skrev nylig i Dagens Næringsliv at Norge har råd til å motta 100.000 flyktninger fra Syria. Normans og hans meningsfellers økonomiske prognoser skisseres ut fra en forståelse av en evig ekspanderende kapitalistisk økonomi og velferd som stadig beveger seg mot nye horisonter, som om Europa skulle være en nybyggerkoloni på samme vis som USA på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. I vanlig politisk korrekt stil parallellfører Norman dagens immigrantstrøm med de 800.000 nordmenn som i sin tid dro til USA, noe som klart demonstrerer Normanns begrensede historiekunnskaper.

 

Det er mange tegn på at Europa har nådd sitt økonomiske zenit, og det skjer i en tid da koplingen mellom produksjon og velferd er i ferd med å fases ut hos ledende grupper i samfunnet. Og da er det ikke bare tale om en utfasing hos den skravlende meningseliten, men om brede lag i samfunnet som ofte ikke tjener til livets opphold med materiell produksjon og som tilhører det, man med en parafrase over sosiologen Torstein Veblen, kan kalle de arbeidsfrie klasser. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det i dag knapt 23 prosent av yrkesbefolkningen i Norge som er sysselsatt i primær- og sekundærnæringene, der vi finner de som besørger den materielle produksjonen, det vi lever av og for. Resten arbeider i tertiærnæringene med sine "arbeidsfrie” klasser som i stor grad er sysselsatt med å produsere meninger i en eller annen form, og der administrative beslutninger kanskje er den tyngste produksjonsgrenen.

 

Den materielle produksjonen i de vestlige velferdsamfunnene er etter hvert blitt så skjult at de materielle produktenes tilkomst for mange er blitt et mysterium. Smed Merete Nilsen Bua i Oslo uttrykte i et intervju i avisa Klassekampen, 25. september, bekymring over at så mye av småindustrien er blitt borte fra bybildet.

 

-Unger vet ikke lenger hvor ting kommer fra, hvordan de blir laget, sier hun i intervjuet der hun forteller om ei venninne som gikk sammen med sønnen sin forbi VG-mannen (utenfor VG-huset i Akersgata) .

 

-Se, denne har Merete laget, sa mora til gutten. Men sønnen blånektet. -Den der har ikke blitt laget av noe menneske, sa han.

 

Og sønnens forestillinger er ikke noe marginalt fenomen, for de avspeiler det som er en viktig del av det intellektuelle substratet til de ”arbeidsfrie” klassene, nemlig at de materielle tingene ”skaper seg selv”. Det materielt produktive arbeidet er blitt så fjernt og abstrakt at det ikke lenger forbindes med mennesker. De som utfører dette arbeidet, usynliggjøres i stadig økende grad, ja i en slik grad at tingene står fram som selvskapte. Og de som bærer en slik "erkjennelse", preger samfunnet så sterkt, at til og med ufølsomme samfunnssensorer som journalister, reagerer, slik Arne O. Holm gjorde i avisa Petro Plus nylig, der han skrev om oljearbeidere som nå sies opp i tusenvis, uten særlige reaksjoner, etter at de i sin tid ble rådet til å satse på oljen og etablerte seg med studielån, boliglån og familie.

 

 

-Hadde disse ungdommene jobbet på et lokalt kulturkontor som var truet av nedleggelse,--- ville protestmarsjene ha gått tvers gjennom bygda, skrev han.

 

De meningsbærende samfunnslagene og de ”arbeidsfrie” klassene har utviklet et forhold til den materielle produksjonen som er i nær slekt med de holdningene man fant hos adelen i feudalsamfunnet og i embetsstanden i det norske samfunnet ved inngangen til industrisamfunnet. Mens datidens politiske eliter utgjorde små mindretall med små sjanser til å overleve som politisk hovedmakt på lengre sikt, finner ideologien til nåtidens menings- eliter og politikere gjenklang i brede lag av folket og i en ”skog” av delvis statsfinansierte organisasjoner i godhetsindustrien som i stor grad legger premissene for den politiske debatten på sine interesseområder. Og det er lite som tyder på at den monopol-lignende posisjonen de har tilrevet seg på flere meningsområder, vil svekkes, snarere styrkes den dag for dag.

 

Tidligere i år skrev et SV-medlem i ”venstresidens eneste dagsavis”: ”Det er en merkelig tanke at vi (her i Norge) skulle ha større rett enn andre mennesker til å ha materielle goder.” Og her er SV-medlemmet helt på linje med det politiske flertallet i landet og med de førende juridiske kreftene på rettighetsområdet som propagerer universelle menneskerettigheter der alle har samme rett til materielle goder. Den samme forståelsen av forholdet mellom økonomi og rettigheter manifesterer seg så å si daglig i den offentlige diskursen, som da en kulturperson i et av NRK P2’s sommerprogrammer i år snakket om migrantstrømmen over Middelhavet. Den skyldes, ifølge henne, at noen mennesker TILFELDIGVIS har mer penger og en annen hudfarge enn de andre. Slike uttalelser får det til å høres ut som om Norges og Vestens velferd er et resultat av en lottogevinst og ikke et resultat av teknologiske, økonomiske, og politiske prosesser som langt fra er tilfeldige, men som kjennetegner og har sitt utspring i Europa. Det er skremmende at meningsledende personer og grupper i samfunnet på denne måten fraskriver seg vitenskap når de skal forklare samfunn og økonomi og i stedet hengir seg til egenproduserte myter for å forstå hvordan samfunnet virker og henger sammen.

 

Den universelle frakoplingen av rettigheter fra økonomien fikk sitt hittil sterkeste nasjonale uttrykk da Stortinget uten særlige motforestillinger for om lag ett år siden vedtok å innlemme økonomisk menneskerettigheter i Grunnloven. § 110 i grunnloven lyder nå slik: ”Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring. Den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige”.

 

Når Stortinget vedtar å innlemme økonomiske menneskeretter i Grunnloven, sier de at slike rettigheter ikke kan knyttes til et lands produksjon og dets innbyggere, deres arbeidsinnsats, deres politiske og økonomiske organisering, tradisjoner og deres produktivitet. Man gjør altså det som helt åpenbart er en statsborgelig rettighet, til en universell rettighet. Menneskerettighetene er dermed blitt noe i seg selv, uavhengig av produksjonen. En uavhengig, metafysisk størrelse som menneskerettenes universalitet er altså blitt den nye norske ”statskonfesjonen" som med stor iherdighet og moralsk pondus voktes av "menneskerettspresteskapet" ved Institutt for menneskerettigheter og deres tallrike allierte i politikk og samfunnsliv. Og det kryr av organisasjoner som seiler under menneskerettsflagget og som bygger makten sin på det, den enorme og i stor grad skattefinansierte godhetsindustrien med sine milliarder av kroner i omsetning, asyllobbyen, bistandsmiljøene og advokatene som ser nye fortjenestemuligheter etter hvert tilstrømmingen av universelle rettighetshavere legger landet under juridisk rettighetspress.

 

Ja, for ute i verden vokser tallet på dem som mener at de har en rett til å komme til Vesten og rett til de samme økonomiske og sosiale godene som disse landenes innbyggere, samtidig som andre menneskerettigheter gir dem rett til å beholde sine skikker, levevaner og religion. Den slovenske filosofen Slavoj Zizek er inne på denne problematikken i sin artikkel ”Norge eksisterer ikke” der han påpeker at flyktningene på Balkan erklærer at drømmen om Tyskland er deres ubetingede rett. De krever ikke bare at europeiske myndigheter gir dem ordentlig mat og medisinsk behandling, men også transport dit de vil.---- Som om det er Europas plikt å oppfylle deres drøm, en drøm som er utenfor rekkevidde for de fleste europeere – hvor mange sør- og østeuropeere ville heller ikke bodd i Norge? Nettopp når folk befinner seg i fattigdom, nød og fare, skulle man tro at de ville nøye seg med litt trygghet og velvære, skriver Zizek.

 

De aller fleste som emigrerer til Europa er middelklasse i sine hjemland. I den globale informasjonsstrømmens tid har de selvsagt tilegnet seg den vestlige menneskerettsretorikken. Og deres drømmeskapere er oss. Europa har vært med på å legge grunnlaget for den migrasjonen vi ser der folk fra ”den andre siden av kloden” dukker opp her i landet og ”krever” nøkkelferdig hus. Gjennom sin abstrahering av økonomisk velferd og universalisering av økonomiske rettigheter, to av hovedpilarene i den politisk korrekte godhetsmetafysikken, har politikerne og deres meningsallierte lagt forholdene til rette for dagens migrasjonstrøm og kvittet seg med politiske virkemidler som kunne begrense den. De har dermed vært med på å åpne et nytt og dystert kapittel i sagaen om Europa.        

 

 

Gå til innlegget

Det norske godhetstyranniet

Publisert over 6 år siden

”Hvordan er det mulig at så mange velutdannede mennesker som journalister jo må antas å være, har en så enkel og banal tilnærming til samfunnets utfordringer?” Spørsmålet ble stilt i et leserinnlegg i Aftenposten i februar i år.

Utgangspunktet var medieoppslag om asylsøkerfamilier som sendes ut av landet etter i årevis å ha trenert retur til sine hjemland. Medienes ”avsløring” av at ”lenge boende” asylsøkerfamilier var blitt sendt tilbake til hjemlandene, i strid med avtalen mellom regjeringen og Kristelig Folkeparti/Venstre, ble ledsaget av et  ”stormangrep” mot justisminister Anders Anundsen og en høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, der saken, til tross for det politiske sirkuset, rant ut i sanden.

Reportasjer om asylfamilier som skal returneres, dukker opp i mediene når asylorganisasjonene mobiliserer for en mer liberal asylpolitikk. Organisasjonene skaffer mediene tilgang til passende ”asylkandidater”, som enten er utvist eller som skal utvises. Men  denne gangen så kandidatutvalget ut til å ha vært begrenset, noe som førte til at Aftenposten, for eksempel, dro til Lagos i Nigeria for å lage sin versjon av asylantfamilien som ønsker seg ”hjem”. Nigeria er som kjent ikke noe typisk asylantland og en reportasje derfra er neppe det mest gunstige når medier skal demonstrere tårevåte legitimeringskrav for asylopphold.

”Mediene spiller ——- på samvittigheten hos nordmenn flest, bevisst og åpenbart uten helhetssyn hos journalistene”, stod det i leserinnlegget i Aftenposten etter Nigeria-reportasjen. Medieoppslag om utviste asylsøkerfamilier er en gjenganger i mediene, og de kommer når asylorganisasjonene mener det skal innføres, eller er innført, innstramminger på asylpolitikken. Asyllobbyen, med organisasjoner som Antirasistisk senter, Norsk Folkehjelp, NOAS, Redd Barna, Røde Kors og Kirkens Nødhjelp, driver sine asylantkampanjer i symbiose med pressen. Disse mer eller mindre statsfinansierte organisasjonene representerer tunge ideologiske og økonomiske interesser som også spiller på samvittigheten til nordmenn flest.

Denne ”samvittighetsmekanismen” ble godt illustrert i den tv-sendte ”Oslo-debatten” i NRK den 5. februar om regjeringens forslag til tiggerforbud. Debatten artet seg etter hvert som et politisk korrekt angrep mot tiggerforbudet fra en flokk bestående av bl.a. Venstre, Kirkens Bymisjon og Røde Kors, som hevdet at et tiggerforbud vil være å nekte folk og be om hjelp. ”Ja, er ikke tigging en grei form for uhjelp”, konkluderte programlederen. Dermed kokte debatten ned til et spørsmål om myndighetene skal nekte folk å be om hjelp. Og den endte med et unisont forsvar for tigging og en oppmuntring til tigging som levebrød, noe den politiske korrektheten ellers tar avstand fra.

Frykten for ikke å framstå som hjelpsom og dermed som ond, er enorm i det norske samfunnet, og en svært viktig middel for de politisk korrekte elitene til å parere og avvæpne kritikk, slik NRK-debatten så godt illustrerte. Denne til stadig tilbakevendende motsetningen mellom det ”gode” og det ”onde” er viktig for å forstå hvorfor den offentlige ”debatten” ofte blir en pseudodebatt preget av humanistiske floskler der viktige sider ved virkeligheten tilsløres, og aktørene oppfører seg som deltakere i en form for absurd teater.

Delingen av verden mellom de ”gode” og de ”onde” gjør at det ”godes representanter”, som f. eks. asyllobbyen, aldri blir utsatt for kritikk, og at pressen behandler dem med en grenseløs servilitet. Det samme gjelder organisasjonenes klienter, asylsøkerne, som får lagt fram sine historier i mediene uten at journalistene stiller spørsmål. I Norge er myndighetene bundet av taushetsregler. Når folk engasjerer seg lokalt for å få barneasylanter ”hjem” igjen med igangsetting av pengeinnsamlinger og hyring av asyladvokater, har de bare de utsendtes historier å forholde seg til. Spørsmålet om hvorfor og med hvilken rett familiene har oppholdt seg årevis i landet uten oppholdstillatelse, stilles aldri. Den ”inhumane” asylpolitikken til myndighetene overskygger alt, særlig hvis FrP styrer i Justisdepartementet.

Å bli tilbakesendt til sine hjemland, er en svær belastning med tanke på alle de pengene og lånene familier har brukt til å reise halve kloden for å komme til Norge. Men det nevnes aldri i mediereportasjene der unger i stedet står fram og sier de gråter over savnet av Norge. Og så kjøres mediekampanjene dag etter dag, uke etter uke for å vise hvor hjerteløse de norske myndighetene er. Regien er det asyllobbyen som står for, særlig organisasjoner som Antirasistisk senter (ARS), NOAS og Norsk Folkehjelp ”utmerker seg”. Og engasjementet er ikke merkelig med tanke på deres økonomiske avhengighet av asylantstrømmen. Uten asylsøkere ville statsfinansierte ARS og NOAS ikke eksistere. Norsk Folkehjelp driver åtte asylmottak og hadde nesten 103 millioner i inntekt fra dem i 2012, i tillegg til 400 millioner i direkte statsstøtte. Staten er da i den underlige situasjonen at den finansierer organisasjoner som trenerer vedtatt politikk gjennom de samme organisasjonenes lokale og sentrale aktører. Somme tider opptrer organisasjonene samlet, som da ARS, NOAS og Norsk Folkehjelp i en Dagbladet-kronikk 9. februar krevde stans i tilbakesendelse av asylsøkere fra Palestina. Men noen ganger opptrer de solo, som da ARS for noen år siden ville stanse statsstøtten til en av sine konkurrenter, Human Rights Service (HRS). ARS fikk endog betalt av SV’statsråd Audun Lysbakkens departement for å lage en rapport til FN som skulle vise at HRS burde fratas sin statstøtte fordi organisasjonen var ”rasistisk”.

Denne politiske aktivismen til såkalte uavhengige interesseorganisasjoner, finansiert over statsbudsjettet, er en tvilsom geskjeft sett med demokratiske briller og ville neppe ha vært mulig hvis ikke utøverne var de ”gode”. Og mediene er asyllobbyens lydige bandhunder som har suspendert all form for kritisk holdning i slike saker og gjort journalistikk til en form for sosialarbeid. Asylpolitikk er et samfunnsområde der den politisk korrektheten har ført til en journalistisk og moralsk unntakstilstand. Dette betyr at enhver diskusjon om asylpolitikk og tigging blir tvunget inn i en diskurs der grensene bestemmes av et humanistisk svadamarked, og der stempling og moralsk trakassering brukes til å utmanøvrere kritikk, tilsløre realiteter og trenere lov og rett.

Spørsmålet til forfatteren av leserinnlegget i Aftenposten var egentlig om journalistene er dumme. Som gruppe er neppe journalistene dummere enn andre, men kanskje til forskjell fra en del andre er de i stor grad fanger av det man kan kalle godhetens tyranni, og da befinner de seg også utenfor den journalistiske essens, som er kritikken.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere