Arnt Folgerø

Alder:
  RSS

Om Arnt

Følgere

Krisehjelp til elitene etter Trump-seier

Publisert nesten 5 år siden

Etter at elitene i vesten har manet fram en verdenskatastrofe om Donald Trump vant presidentvalget, slår redselsfantasiene deres nå tilbake.

Ved amerikanske universiteter får studenter krisehjelp, og i Norge rykker den allestedsnærværende barnepsykologen Magne Raundalen ut og sier at foreldre må snakke med barna for å hjelpe dem med traumene som ble skapt av alt det fæle Trump sa i valgkampen.

 

Elitene har altså sluttet sin egen sirkel. Etter å ha advart mot å velge ”galningen” Trump, slik at han fikk muligheten til å ”trykke på atomknappen”, etter å ha framstilt han som Belsebub og en trussel mot verdensfreden, rykker nå elitenes psykiske førstelinjevern ut for å ”medisinere” traumatiserte barnesinn mot skadene fra etablissementets og medienes hatkampanje mot rasisten, fascisten og zenofoben Trump, en hatkampanje som de avslappet kunne føre med fulle garantier fra sine eksperter om at Trump kom til å tape valget mot Hillary Clinton. Nå står kanskje endetiden for døra, og elitenes psykiske medisinmenn og mentale beredskapsfolk mener tiden er inne for å rydde opp i de ferskt-rykende, mentale ruinene etter Trumps seier.

 

” Egentlig passer det å reflektere nå, når vi alle har fått noen dager til å tenke seg om det rystende faktum (at Trump ble valgt som president), skriver Raundalen i et innlegg på Vårt Lands nettsiden, verdidebatt.

 

”Donald Trump --- har sagt utrolig dumme og til tider helt forferdelige ting. I de tusen hjem har forskrekkede foreldre brukt ord som dum, forferdelig og sterkere ord om ham over lang tid. Og det har antagelig ikke vært særlig sensur for barna på dette, verken ved middagsbordet eller foran tv, skriver Raundalen.

 

Og det har han avgjort helt rett i. Maken til bakvaskelser og skremselsbilder og oppisking av et politisk korrekt hysteri har verden trolig ikke opplevd i noen valgkamp. Om oppgjørets tid er kommet for eliten, kan man ikke si at betalingen blir så voldsom, I beste fall slipper man med å prate med barna for å roe dem ned og fortelle dem at Donald og Hillary er sinte på hverandre fordi de er uenige om hva som er folks beste. Dessuten kan man spe på med litt krisehjelp til amerikanske litteraturstudenter, tiltak som neppe sprenger verken universitetsbudsjetter eller familieøkonomien til samfunnets velbeslåtte politisk korrekte.

 

Nå kan det jo tenkes at de foran beskrevne tiltakene er for lette til å møte det tunge ”alvoret” i situasjonen som er oppstått, for Raundalen tar etter hvert på ny sats og fyrer løs: Jeg har selvsagt merket meg presseoppslag både fra Danmark om at ”tredje verdenskrig” rapporteres som barnetema nr. 1 etter valget av Donald Trumps som USA’s kommende president. Dessuten treffer alle små barn, alle fall de fra seks år og oppover, større barn som gjerne føler seg enda større dersom de kan fortelle de små noe forferdelig og se frykt i deres øyne, skriver den barnevennlige Raundalen.

 

Etter at man har forklart for barna at Donald og Hillary har sagt stygge ting og vært slemme mot hverandre (Donald har sagt de mest gruvekkende tingene, Hillary har sagt at han er dum, men ikke på samme forferdelige måte) fordi de har drevet valgkamp (det er som en boksekamp, der deltakerne takker hverandre etter kampen), så er likevel ikke alt bra, ifølge Raundalen.

 

”For det er mange blant oss, jeg også, som aldri kommer til å glemme og aldri til å akseptere hvor forferdelig og stygg Trump var i valgkampen. Det er mange i USA som gråter av skam nå,------”, skriver Raundalen, før han legger fram en huskelapp i fem punkter til foreldrene der han oppfordrer dem til å høre på ”ekspertene” (sic), så de får bedre ideer til hva de skal forklare barna. Ja, for alt hva en kan vite, kan det jo være noen av de samme ”ekspertene” som med sine skrekkbilder har framkalt det behovet for mental krisehjelp som Raundalen nå mener er nødvendig å komme imøte.

 

Barnepsykologen er ikke den eneste akademiske røsten som lyder i det fulltonende koret fra den politiske venstresiden om Trump-katastrofen. Fra USA og Duke University høres litteraturprofessor Toril Moi, som rapporterer at hennes studenter er i sjokk. Vantro, sinne, frykt og angst fylte rommet der hun og studentene holdt på å med et eksistensialismekurs med Simone de Beauvoirs ”Det annet kjønn” på kjøreplanen, da nyheten om Trumps seier sendte sjokkbølgene inn over universitetsområdet. En ung mann var på gråten, alle ble deprimerte og av det 25 personer store studentmangfoldet med forskjellig religiøs, etnisk og nasjonal bakgrunn, var det ingen som hadde stemt på Trump, multikulturens svorne fiende, med en eksplisitt forakt for alt som smaker av ekspertise, skriver professoren i Morgenbladet. Dog har hun forståelse for Trumps-velgernes opprør mot globaliseringen som vanlige arbeidsfolk lider under, men altså null forståelse for en presidentkandidat som med sine velgere ønsker den ekspertisen hun står for, fanden i vold. Dette er velgere, som ser Moi’s ekspertise som en medvirkende årsak til den forakten, nedlatenheten og de magre levevilkårene de er blitt henvist til av eliten, som er mer opptatt av ”eksistensialistisk”, postmoderne, politisk korrekt tullprat om kjønn som sosial konstruksjon, enn økonomi og materielle levekår.

 

Det var ikke bare på Duke at ”pestflagget” gikk til topps og ”stormklokkene kimte” etter at Trumps hadde beseiret Clinton. Ved Chatham-universitetet i Pennsylvania måtte ledelsen gi krisehjelp til studentene, sier lederen for senter for kvinner og politikk ved universitetet, Dana Brown. Dagen etter valget ble brukt til å snakke med og støtte studentene, men også Trump-tilhengerne fikk trøstende ord, forteller hun i en inkluderende tone.

 

Her hjemme gikk folk som statsviteren Raino Malnes ut i NRK og erklærte at Trump åpner veien til fascismen. Også journalister som Carsten Jensen og Sven Egil Omdal gjorde det samme i Dagbladet og Stavanger Aftenblad der de henholdsvis annonserte demokratiets selvmord etter Trumps seier og trakk fram valget i Tyskland i 1932 som åpnet veien for Hitler. Ja. det er sannelig ikke merkelig at Raundalen rykker ut med sin mentale akuttberedskap for barn? Og i disse galskapens tider, burde han ikke ha kommet med et mentalt tilbud som også omfatter politisk korrekte voksne, som Jensen, Omdal og Malnes? Og til sist, hvem skal drive med terapi på terapeutene? Et spørsmål som neppe opptar Raundalen, men som absolutt bør stilles.

 

Trump-seieren viser at den folkelige fornuft i vår tid kan få gjennomslag, utrolig nok, men om han virkelig ønsker å gjennomføre det politisk programmet han har skissert, vil han møte store, kanskje uoverstigelig problemer. Hvordan skal han for eksempel finansiere den enorme utbyggingen og moderniseringen av den nedslitte infrastrukturen i landet med en statsgjeld av astronomisk størrelse, som landet til nå ha greid å betjene ved å selge statsobligasjoner til det dollar-rike Kina. Vil kineserne, som står med amerikanske statsobligasjoner til halsen, kjøpe mer? Økonomer ser mørkt på mulighetene til finansiering, og det ser ut til at Trump er nødt til å få Federal Reserve til å trykke mer penger, og kanskje åpne for bompengefinansiering når vei-, jernbane, kloakk og vannforsyningsnettene skal oppgraderes og skape arbeidsplasser.

 

Det som er helt klart, er at det neppe er ideer å hente hos Moi’s eksistensialisme-studerende studenter eller i det hatefulle sinnet til en Carsten Jensen og en Sven Egil Omdal. For som Henry Kissinger sa i en kommentar nylig: ”Trump-fenomenet er i stor grad en reaksjon fra "Middle USA" på angrep på sine verdier fra de intellektuelle og akademiske miljøene i landet”.

 

Dette er miljøer som burde være avkledt alle sine intellektuelle gevanter og stilt nakne med sin intellektuelle armod til skue. Men vær sikker: De kommer sterkt tilbake. Den globaliseringen og den økonomiske og intellektuelle hersingen de har utsatt vanlige folk for, er irreversibel. Og det er trolig ingen ny morgen i sikte for andre enn dem selv. Dessverre!

Gå til innlegget

Får Deeyah Khan norske priser som avlat?

Publisert nesten 5 år siden

Sist mandag ble Deeyah Khan feiret med en festforestilling i Oslo Konserthus. Tidligere i måneden ble hun tildelt Telenors kulturpris for gjennom sitt kunstneriske virke å ha bidratt til å få fram historiene til dem som ofte blir misforstått eller

ikke blir hørt i mediene, sa Telenors konsernsjef, Sigve Brekke i den anledningen. 

 Khan er nærmest blitt en grossist i priser fra det norske etablissementet for sine dokumentarfilmer om æresdrap i en britisk-kurdisk familie og om briter som har sluttet seg til islamsk jihad. Det kan virke om det norske etablissementet med alle prisene vil betale en form for avlat etter at Deeyah Khan i 1996 måtte forlate Norge og gå i eksil i Storbritannia på grunn av trusler mot henne fra muslimske menn i Oslo. Tidligere i mår fikk hun Stortingets Peer Gynt-pris og Gunnar Sønstebys pris. I fjor fikk hun Plan Norges jentepris og Oslo Universitets menneskerettighetspris og en ditto pris fra Kulturdepartementet samt Ossietzky-prisen fra Norsk PEN i 20012.

 I forbindelse med prisene har hun gitt intervjuer der hun har forklart seg om sitt arbeid som dokumentarfilmskaper og historien om hvordan hun som 17-åring popartist ble drevet fra Norge til London i 1996 av muslimske menn som ikke tålte at hun viste sin nakne rygg på en video da hun opptrådte som popstjerne under navnet Deepika. ”Truet ut av Norge”, var førstesideoppslaget i VG for 20 år siden om den muslimske jenta som var oppvokst på Lambertseter i Oslo med pakistansk far og afghansk mor.

 Hennes liv har likhetspunkter med den britisk-kurdiske kvinnen i tv-dokumentaren av samme navn, Banaz, som ble drept av sin familie fordi hun ikke ville være hustru for en svært voldelig ektemann som familien hadde valgt for henne. Hun fikk seg en egenvalgt kjæreste, men da hun oppsøkte politiet etter at faren hadde forsøkt å drepe henne, ble hun ikke tatt på alvor og trodd på. Politiet tok ikke saken på alvor før hun var blitt drept. Det britiske samfunnets uvilje til å gå inn i innvandrermiljøer der slike voldelige tradisjoner har hevd, blir i filmen dratt inn som en del av forklaringen på den groteske skjebnen til Banaz. Folk ville ikke bli beskyldt for rasisme ved å legge seg bort i innvandrernes tradisjoner, deres liv og seder og skikker. En lignende mangel på intervensjon fra det norske samfunnet, gjorde at også Deeyah Khan måtte gå i eksil i 1996. Mandag ble hun altså feiret i Oslo konserthus med Telenors kulturpris, det norske etablissementets foreløpig siste avdrag på den gjelden de føler de har til henne.    

 -Det gikk så langt at jeg ikke kunne gå ut på gata uten å bli angrepet. Da sa mamma en dag: Du skjønner at nå kan vi ikke beskytte deg lenger. Jeg forstod det og kjøpte enveisbillett til London. Siden har jeg blitt der, sa Khan i et intervju med Agderposten 19.august i år. 

Den siste av hennes dokumentarfilmene hennes, ”Jihad: A story of others” handler om hvorfor noen muslimske menn i Storbritannia blir jihadister. Dette er menn, ifølge henne selv, med holdninger og tro som har påvirket hele hennes liv og som gjorde at hun i sin tid må dra i landflyktighet. Men under møter og intervjuer med en rekke av ledende figurer i den britiske jihadbevegelsen ble hun sjokkert over å innse at hun kjente seg igjen i det disse ekstremistene fortalte om sine erfaringer i et vestlig samfunn.

 -Jeg ønsket å forstå hvorfor vi mister så mange mennesker til jihad. Filmen forandret meg og forhåpentligvis kan den bygge forståelse mellom mennesker, sa Kahn i intervjuet. Til avisa Klassekampen sa hun at hun kommer fra en muslimsk familie, men at det hun praktiserer i dag, er kjærlighet.     

 Den andre dokumentarfilmen hennes, ”Banaz: A love story” brakte henne i 2013 Emmy-prisen, en amerikansk pris for utmerket arbeid i produksjon av tv-programmer. Emmy-prisen tilsvarer Oscar-prisen for film og Grammy Award for musikk.

 Under overrekkelsen av menneskerettsprisen fra Universitetet i Oslo i fjor, sa leder av prisutdelingskomiteen, Inga Bostad, at bak dokumentaren om jihad ligger regissørens forestilling om at årsaken til at unge muslimer dedikerer seg til et destruktivt, voldelig handlingssett, ikke nødvendigvis er av religiøs karakter. Bostad karakteriserte også filmen som en subjektiv dokumentar, men det er jo i tidens ånd, antydet hun.

 Bostads uttalelser er det nærmeste man her til lands er kommet til en kritikk Khans dokumentarfilm-produksjon. Ellers har det kommentarene i forbindelse med pristildelingene nærmest vært preget av panegyrikk og menneskerettslige og humanistisk floskler, helt i pakt med den politisk korrekte ånd og retorikk som preger den norske meningseliten.

Toppen av svada og verbale klisjeer ble ikke uventet nådd av Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle da han i august i forbindelse med Peer Gynt-prisen skrev en hyllest til den norske dokumentarfilmregissøren. Aldri tidligere har denne prisen gått til noen fra vår egen minoritetsbefolkning og ”til et menneske som ble truet til å søke eksilet for komme seg bort fra vårt (sic) land”. ” Og det norske storsamfunnet lot det skje. Ingen hjalp henne. Hun ble ikke sett på som en av oss. Det var liksom ikke vår egen jente, dette. Og derfor skjønte vi nok heller ikke alvoret i flukten, skrev den forblommede Stanghelle full av anger og ruelse på vegne av det norske ”storsamfunnet”.     

-En Peer Gynt-pris kan ikke gjøre dette godt igjen. Men stortingsmennenes valg av 2016-vinner kan bety at vi er kommet et skritt på lenger på den aldri hvilende utformingen av vår tids Norge, skrev Stanghelle før han trådte ekstra kraft til ved å beskrive Ibsens Per Gynt-skikkelse som et speilbilde av oss selv i vår nasjonale underbevissthet og hvor lite selv et liberalt land som vårt (sic), er mentalt foreberedt på å gjenkjenne autoritære trekk som dukker opp på tidspunkter da vi (sic) trodde at slikt var historie. 

 Isolert sett er det ikke så mye å bemerke til Stanghelles unnskyldning til Deeyah Khan på vegne av ”det store norske vi”, men svadaen hans rømmer elegant unna det faktum at det var hans egne politisk korrekte holdninger og politikk som gjorde at ”storsamfunnet” ikke reagerte da Deepika måte søke landflyktigheten i England. Kritikk av islam den gangen, som nå, var nærmest anathema. Hvis ”storsamfunnet” skulle ha stått fram og dannet et vern for Deepika, måtte det ha vært som resultat av en helt annen politikk og andre holdninger enn det Stanghelle og Aftenposten sto for og står for. Islam ble den gang, som i dag, av elitene oppfattet som en ukontroversiell del av det norske samfunnet. De muslimene som tvang henne ut av landet, ble oppfattet som noen man ikke kunne ta på alvor, eller som ikke var så farlige som de hørtes ut som. Og hadde røster hevet seg mot ”forvisningen” av Deepika, ville disse røstene ha blitt bedt om å holde kjeft med sine ”rasistiske” utsagn, sin ”islamofobi” og sin ”fremmedfiendtlighet”.    

 Utviklingen har bekreftet at det å kritisere islam er en livsfarlig form for virksomhet. At Stanghelle kan beskrive Deepika og Deeyah Khans situasjon uten å komme inn på det faktum at det rundt om i Europa lever folk som må ha heldøgns politibeskyttelse og hemmelig adresse for å unngå jihadisters drapsplaner, er ikke uventet. Og det sier mye om hans mangel på forståelse for hva problematikken består av. Deeyah Khan er ikke alene om å ha gått i eksil. Somalisk-nederlandske Ayan Ali Hirsi måtte dra til USA fordi hun følte at hollandske myndigheter ikke kunne gi henne beskyttelse fra islamister. Den nederlandske politikeren Gert Wilders lever med konstant politibeskyttelse. En tid måtte han bo i en militær forlegning for å være trygg mot muslimske jihadister. Jyllandspostens lokaler i Danmark er nærmest gjort om til festninger for å stå imot jiadistiske angrep, og redaktøren lever under konstant politibeskyttelse. Det samme gjør den danske Muhammed-tegneren Kurt Westergaard som er blitt utsatt for drapsforsøk og likeledes svenske Lars Vilks som tegnet Muhammed som en bandhund. Lars Hedegaard, tidligere leder av Trykkefrihedsselskapet i Danmark, ”nyter” samme skjebne etter drapsforsøk. I Frankrike lever islamkritikere som filosofiprofessor Robert Redeker, journalist Eric Zemmour og forfatteren Michel Houllebecq som landflyktige i eget land etter artikler og bøker om islam. Det samme gjør den fransk-algiske journalisten Zineb Rhazaoui. I Norge har redaktør Vebjørn Selbekk og Per Edgar Kokkvold ”ertet” på seg islamske drapstrusler, og Hege Storhaug kan ikke delta på møter uten politibeskyttelse. På dette området glemmer Stanghelle og hans kohorter behendig å løfte opp et speil der han og andre politisk korrekte kan se seg selv ”slik de virkelig er”. Og når skal Stenghelle komme med en unnskyldning til alle de foran nevnte?

 Opp mot den norske elitens politiske korrekthet, virker Deeya Khan som en moralsk bauta, selv om heller ikke hun ser ut til å ha tatt inn over seg der fulle alvoret i dagens situasjon, et alvor som nok krever mer enn kjærlighet og dialog. I mellomtiden kan man vente på hennes neste film som handler om frafalne muslimer. Da kan det jo tenkes at hun må gå i eksil for annen gang.

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

TYSKLAND: POLITIKK SOM PERVERTERT TEATER

Publisert rundt 5 år siden

Oppslutningen om Alternativ für Deutschland (AfD) ved valget i Mecklenburg –Vorpommeren kan tolkes som om en opinion er i ferd med å vokse fram mot asylpolitikken til det politiske etablissementet i Tyskland, en asylpolitikk som brakte over en

million asylsøkere til landet i løpet av ett års tid. Men den vedtatte politikken ligger fast, og det er ingen tegn til at den vil bli gjenstand for endring med det første. Tilnærmet åpne grenser og et asylinstitutt som i realiteten legger opp til en storstilt tilstrømming av økonomiske flyktninger, er noe som preger Tyskland og som støtter opp om asylaktivistenes iherdige arbeid for å fjerne alt som er igjen av restriksjoner på asylinnvandringen til landet.

 

Den venstreradikale asylaktivismen i Tyskland nådde trolig sitt forløpige zenit i midten av juni da aktivistgruppen Zentrum für Politische Schönheit (ZPS) i Berlin ville la fire tigre få frivillige syriske flyktninger som middagsmat hvis ikke myndighetene gikk med å endre på asyl- og innvandringslover. Sentral i aktivistenes kampanje var en bestemmelse som ilegger tyske flyselskaper pengebøter og sanksjoner dersom de bringer asylsøkere uten visum til landet. Gruppen fikk samlet inn penger som skulle transporterte 100 syriske asylsøkere i fly fra Izmir i Tyrkia til Berlin. Dersom ikke den tyske forbundsdagen endret lovverket og de 100 asylsøkerne ble sluppet inn i Tyskland, skulle flyktninger la seg ete av fire lybiske (sic) tigre i bur i Berlin, som protest mot tyske myndigheters mangel på humanisme, uttalte Cesy Leonard. Hun var talsperson i saken for for ZPS, og hun presenterte gruppen som en stormtropp for moralsk skjønnhet, politisk poesi og menneskelig storsinn. Til mediene sa hun også at det var Tysklands egen historie og skyld med Auschwitz og Holocaust som var utgangspunkt for aksjonen, en aksjon som ble godt mottatt, i hvert fall i deler av opinionen. Ja, så godt mottatt at Leonard sa hun følte seg like velkommen som enhver mainstream-aktivist. Aksjonen ”Flüchtlinge Fressen” (Flyktninge-eting) var så mainstream at noen trodde det var den tyske regjeringen, med forbundspresident Angela Merkel i spissen, som hadde tatt initiativet til den. Det kunne man i hvert fall lese på tyske nettsteder på denne tiden.   

 

En person stod fram offentlig og erklærte at hun ville la seg ete av de fire tigrene om ikke de tyske myndighetene endret lovene slik at flyktningene kunne ta fly til Tyskland i stedet for å utsette seg for drukningsfare i skrøpelige farkoster på havet. Det var den syriske skuespilleren, komikeren og tv-stjernen May Skaf, som i Gorki-teateret i Berlin sentrum erklærte at hun hadde mistet alt og ikke hadde noe å tape på å bli tigermat. Ifølge Skaf var det tysk lov som hadde tvunget hundretusener av flyktninger til å legge ut på farefulle ferder med båt over havet til Europa.

 

Skaf var en av dem som i 2011 protesterte mot Assad-regimet og støttet opprøret i landet, noe som ga henne et par dagers fengsel. Hun hadde også senere blitt arrestert for å protesterer mot regimet, før aktivistene i Berlin greide å hyre henne som tigermat. På tigerburet ved Gorki-teateret i sentrum av Berlin ble det satt i gang et urverk som skulle tikke mot datoen 28. juni og 0, som var fristen aktivistene ga de tyske myndighetene for å endre loven om flytransport av asylsøkere. Den 28. juni var også dagen da flyet fra Izmir skulle lande i Berlin med 100 syriske flyktninger om bord.

 

I dagene da uret tikket fram mot fristen, samlet det seg skuelystne foran buret til de fire tigrene ved Gorki-teateret, der det naturlig nok falt en del kommentarer fra de frammøtte. Noen påpekte det ikke er tigre i Lybia og i Afrika ellers, men at tigrenes naturlig habitat er i Asia. Andre bekymret seg for at tigerburet ikke oppfylte veterinærbestemmelsene for størrelsen på tigerbur i Tyskland. En undersøkelse konkluderte med at størrelsen var innenfor de gitte grensene, men representanter for dyrebeskyttelsen i Berlin mente at aktivistenes bruk av tigre til å ete mennesker var dyremishandling. Å sette søkelys på flyktningenes situasjon på denne måten, burde ikke skje på bekostning av uskyldige tigre, uttalte representanter for dyrevernerne i byen. Andre igjen mente at aktivistene i stedet for å oppfordre flyktninger til å la seg ete som tigermiddag, selv burde tre inn i buret og by seg fram som tigermat.

 

Det var fullt av folk foran tigerburet og Gorkiteateret den 28. juni da uret på buret slo sine siste tikk mot null. Det ble også ble nådd uten at noe hendte. Flyselskapet Air Berlins fly fra Izmir landet ikke, og heller ingen flyktninger ankom med fly fra Izmir denne dagen. Ingen lov var endret, og et stort publikum ventet på at tigermiddagen skulle dukke opp. Det gjorde den også etter hvert da May Skaf trådte fram foran inngangsdøra på Gorkiteateret og tårevåt fortalte at tigrene ikke ville ete henne.

 

-Hva ville mine skrik være i forhold til de ikke hørbare ropene om hjelp fra havet, sa Skaf. Ifølge noen medier var det likevel 10 frivillige som ville by seg fram som middagsmat, men de ble stanset, trolig av aktivistene. Kanskje var det aktivister som stanset seg selv? Hadde ikke publikum skjønt det før, skjønte de det nå: Det hele var teater, eller rettere sagt, en politisk aksjon, en temmelig forfeilet aksjon, om man legger dens kortsiktige virkning til grunn. Men aksjonen var over, og de fire ”lybiske” tigrene ble sendt tilbake til den zoologiske hagen i Saarland der de, ifølge nettstedet Mopo24, kom fra.

    

Ifølge Frankfurter Allgemeine Zeitung var May Skafs opptreden foran Gorki-teateret storartet, eller rettere sagt, grandios. Om det var skuespillet eller aksjonens politiske legitimitet avisens skribent tenkte på, er uklart. Det som er klart, er at aksjonen var et manifest uttrykk for den politiske korrektheten som råder så sterkt i Tysklan. Og det er en korrekthet som har gjort politikk til teater, der aktørene opererer med og deklamerer fornuftsstridige, historiske paralleller, der regien er meget smal og utelukker vitale fakta og motforestillinger, fordi slike fakta og motforestillinger er umoralske. Og man kan jo saktens spørre: Når ble kjensgjerninger umoralske?  

 

Zentrum für politische Schönheit er en del av den politiske elitens og den politiske korrekthetens stormtropper. De er aksjonister som forkludrer en rasjonell, offentlig diskurs. Politikk skal, ifølge en slik forståelse, være betinget og styrt av emosjoner, ikke av fornuft. Med andre ord, politikk skal være skuespill, helst pervertert teater, for å holde opinionen ”på rett spor”. Og da er det ikke til å unngå at tankene går til en av mesterregissørene av politisk råskap og irrasjonalitet, den teatralske effektmaker Adolf Hitler. Da Tyskland og Russland var bombet tilbake til ”steinalderen”, med millioner på millioner av døde, kunne denne mannen si at det tyske folket hadde sviktet ham. Men den som sviktet Tyskland og ødela Europa, var nettopp Hitler. Forbundspresident og prestedatter Angela Merkel ønsker å innføre en multikulturell utopi. Hun er også i ferd med å ødelegge Tyskland og Europa, dog på en annen måte enn Hitler, og kanskje kommer også hun på et tidspunkt til å sukke om at det var folket som sviktet henne. Det skulle ikke forundre meg det minste.

 

 

Gå til innlegget

SKEI GRANDE, EN TRUSSEL MOT DEMOKRATIET?

Publisert rundt 5 år siden

Trine Skei Grande fikk en helside i Aftenposten mandag 1. august for å fortelle hvor kunnskapsløse, fryktredne, uærlige, løgnaktige, fremmedfiendtlige, uansvarlige og farlige politikere som Nigel Farage, Boris Johnson og Donald Trump er.

For undertegnede er Skei Grandes framvisning av mangel på sjølrefleksjon ingen overraskelse. Men det er få av hennes kolleger som bringer den politiske svadaen til hennes høyder, selv om hun får skarp konkurranse i sin sverting av brede befolkningslag i Storbritannia (UK) og USA fra sin partifelle, Sveinung Rotevatn. Han sier rett ut: ”Det er mogleg at Trump-fansen er frustrerte over økonomien, men dei er også ein gjeng hatefulle, ignorante fascistar.”

 

De millioner som har gitt uttrykk for motstand mot økt arbeidsledighet, reduserte lønninger og lavere levestandard og økt fremmedhet i sine egne samfunn, blir altså betegnet som fascister. Store deler av den britiske arbeiderklassen, som er ruinert av den styrende middelklassen og dens allierte, finanskapitalen, var, ifølge Skei Grande, med på å stemme UK ut av EU på grunn av feilinformasjon og skremselspropaganda fra populistiske politikere. At Brexit-flertallet kan ha noe med den politikken som Skei Grande og ”hennes” eksperter har ført, har aldri neppe streifet Venstre-lederen. Men Brexit viste noe man kunne forsverge ikke var mulig i den vestlige verden, nemlig et ja til brudd med den rådende politikken.

 

Det er neppe USA og UK som er hardest rammet av Skei Grandes og elitenes dyrking av den økonomiske liberalismen med sine friheter for kapital, arbeid, varer og tjenester. Disse frihetene har hatt langt alvorligere følger i EU-land som Frankrike, Hellas, Italia, Spania, Portugal med en ungdomsledighet på opptil 50 prosent og en hel generasjon i knestående økonomisk og sosialt. Svaret fra folk i disse landene er også oppslutning om ”populistiske” partier, men med politiske valører som i noen tilfeller skiller dem fra populismen i land som Storbritannia og USA. 

 

Elendigheten i EU og USA er et resultat av den økonomiske liberalismen som Skei Grande med heftighet trykker til sitt omfangsrike bryst. I sin moralisering og mangel på kontakt med økonomiske, sosiale og kulturelle realiteter skjønner ikke Skei Grande at det er hennes politikk som er problemet. Det stadig flere i USA og EU reagerer mot, er løgnene og bedraget som det politiske etablissementet har forsynt opinionen med i årevis, ledsaget av råd fra en ekspertise som i Skei Grandes forestillingsverden er objektiv og renset for ideologi og politiske interesser. At en parti-leder gir uttrykk for slike primitive forestillinger, er ikke oppsiktsvekkende i et land der den intellektuelle armoden, særlig blant politikerne, burde tilsi en form for intellektuell nødhjelp. Skei Grande leder et parti som nærmer seg promillenivå i oppslutning, men med sitt politiske budskap er hun en av de mest høylytte heroldene for det felles tankegodset som dominerer politikken her i landet. Verken hennes retorikk eller framtoning ellers bærer bud om fornuft eller ansvar. Og i så måte er hun en større trussel mot demokratiet enn de populistene hun blåser til kamp mot.

 

   

Gå til innlegget

Asyldokumentarisk kvakksalveri

Publisert over 5 år siden

På tross av dårlige anmeldelser var det 100.000 personer som hadde sett Magreth Olins dokumentarfilm om Snåsamannen to uker etter filmens premiere tidligere i vinter. Noe som skal være rekord for en dokumentar på norske kinoer i løpet av 14 dager.

Anmeldere beskrev dokumentaren som emosjonelle propaganda, sosialpornografi blottet for fakta og kritisk blikk, uten elementer av undersøkende journalistikk. Filmen var, ifølge disse anmeldelsene, et mislykket dokumentarfilm-prosjekt, noe som kinopublikummet ga en god dag i, der de strømmet til for å oppleve ”Mannen fra Snåsa”.

 

Den samme kritikken som er reist mot filmen om Snåsamannen, kan også rettes mot Olins forrige dokumentarfilm, ”De andre”, fra 2012. I stedet høstet denne filmen mye ros i avisene og fikk prisen Folkets Amanda i 2013 for beste dokumentar. Den ble av anmeldere beskrevet som rørende, gripende, fantastisk og engasjerende, uten at det hjalp på publikumstilstrømningen som var lav.

 

Om det er rosen eller mangel på publikum som fikk NRK til å vise dokumentaren to ganger i februar og to ganger i fjor høst, er et ubesvart spørsmål. Det kan jo ha vært begge deler. Visningen sist høst skjedde for øvrig da migrantflommen fra Tyrkia nordover i Europa virkelig tok av. I stortingsvalgkampen høsten 2013 ble filmen viste tre ganger i løpet av kort tid. Sammen med de fire visningene i 2015 og 2016 betyr det at dokumentaren har vært skjermpresentert sju ganger i løpet av de tre siste årene. Og med mulige presentasjoner i 2014 i tillegg, kan man kanskje snakke om visningsrekord for en dokumentarfilm i NRK?

 

”De andre” er fortellingene om noen asylsøkere mellom 15 og 18 år som, etter en regelendring i 2009, hadde fått midlertidig oppholdstillatelse til de fylte 18 år, i påvente av utvisning. ”Hvorfor havner man i en slik situasjon?”, spør en av de medvirkende i filmen, et spørsmål som en prisbelønt dokumentarfilm burde gi svar på. Filmens forklaring er at norske myndigheter unnlater å ta ansvaret for guttenes skjebne ved å nekte dem asyl. Men det er et svar som utelukkende baserer seg på historiene til de medvirkende i filmen, noe som har lite med dokumentarjournalistikk å gjøre. Filmen er et partsinnlegg for de ”dokumenterte” og bryter derfor med reglene for journalistikk. Journalistisk dokumentasjon krever selvstendig gransking og etterforskning av påstander som settes fram. Men det langt ifra filmens hensikt, for Olins primære oppgave er å beskrive mangelen på omsorg som ”hennes asylgutter” får på norske asylmottak, og Olins følelsesmessige reaksjoner på denne ”mangelen”.

 

Olins ”godhetsfokus” og mangelen på kritiske spørsmål gjør at det oppstår motsigelsesfulle sekvenser i filmen, som da en rullestolsittende 16-åring fra Afghanistan forteller om hvordan familien hans ble drept, en historie som han ikke har fortalt før, ifølge broren hans. Og så får filmpublikummet høre hvordan en mann slo ham med et bajonettgevær slik at han svimte av. Han våknet på sykehuset der broren kom på besøk, en bror som ikke ville ikke fortelle hva som var skjedd. På dette tidspunktet i fortellingen sier han at han så alle de som angrep og utslettet familien hans, mens han tidligere fortalte at han ikke visste hva som hadde skjedd fordi han gikk ”i svart” under bajonettangrepet.

 

Gutten i rullestol, var, igjen ifølge broren, frisk inntil han fikk vite at han ikke fikk asylopphold. I filmen forteller han om sine drømmer på asylmottaket på Salhus ved Bergen, drømmer om vold, undergang og død. En som ser filmen, kan lure på om ikke historien om den drepte familien og bajonettangrepet også er en drøm. Man kan ikke utelukke at det er regitekniske vansker eller fortellerens mentale problemer som gjør at fortellingen får et inkonsistent og burlesk preg. Men mangel på troverdighet og det burleske preget finner man også i sekvenser med andre medvirkende, som da Olin spør broren til rullestolsbrukeren om hvorfor han ikke er blitt lam, og hva som i det viset er forskjellen mellom brødrene. Svaret er at han bare har e n bror og at han må passe på ham.

 

Olins framstilling av personene i filmen gjør at flere av dem står fram som fantaster og uetterrettelige narrer til tross for deres elendige skjebne. Det kan virke som om svak troverdighet forsøkes dempet med retorisk svada som da Olin forsikrer oss om at hun ikke er redd for ”De andre”, men ”sine egne” og deres mangel på ”humanitet”, mens kameraet sveiper over den bombeherjede fasaden på høyblokka i Regjeringskvartalet.

 

Olin er blitt en av vår tids politisk korrekte myteskapere med sine følelsesladde fiksjoner i dokumentarisk form. Ved å unnlate å stille kritiske spørsmål og faktasjekke påstander, forråder hun de personene som skal dokumenteres. Det ville ha kostet penger og mye arbeid å reise ”halve kloden rundt” for å sjekke historiene til guttene i ”De andre”. Og forklaringen på at det ikke ble gjort, kan selvsagt være mangel på penger og ressurser. Men forklaringen kan også være at Olin ikke ser noe behov for å faktasjekke historiene fordi den ”sanne historien” om guttenes bakgrunn er uten betydning, for det som betyr noe, det norske samfunnets ”moralske svikt”. En slik virkelighetsforståelse er ikke isolert til Olin. Den er selve bærebjelken i den politisk korrekte forståelsen av asylfenomenet der vanlige regler for virkelighetsorientering og sannhet er suspendert av hensyn til den ”gode sak”. I en politisk korrekt asylpolitikk er moral frikoplet fra vitale fakta. Og i en slik ”frikoplet moral”, som har satt seg selv som moralsk overdommer, blir kritikk umoralsk og fordømmelsen av andres synspunkter sentral. Derfor drøftes heller ikke spørsmålet om den norske staten har noe økonomisk ansvar for ungdommer som med dyre reiser halve kloden rundt kommer til Norge for å kreve sine ”universelle” rettigheter.

 

Samsvaret mellom den moralske ”atmosfæren” i ”De andre” og den rådende moralen i kultureliten forklarer langt på vei prisene og rosen som filmen har fått. Asylpolitikk, i likhet med bistandspolitikk og økonomisk politikk, foregår i et forståelsesregime der spesielle regler for diskurs og vurderinger nærmest er enerådende, og der kritikk er illegitim og umoralsk. Innen medisin derimot råder et forståelsesregime der faktavegring og føleri er illegitimt og oppfattes som kvakksalveri. Og det er på denne bakgrunnen man må forstå kulturelitens negative reaksjoner på filmen om Snåsamannen og de positive reaksjonene på det dokumentariske kvakksalveriet som heter ”De andre”.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere