Arnt Folgerø

Alder:
  RSS

Om Arnt

Følgere

Publisert nesten 7 år siden

Som vanlig et interessant og informativt innlegg (sett fra mitt ståsted) fra Jan Hårstad når han skriver om "Palestina-konflikten" og om sider ved "Midt-Østen" som mainstream-mediene og politikerne aldri tar opp fordi dette er forhold som de ikke vil vedkjenne seg og som de feier under teppet for å unngå og bli konfrontert med dem.  Det gjelder jo å holde de politiske og journalistiske meningsmatadorenes illusjoner ved like slik at de kan fortsette med å føre opinionen bak lyset ved hjelp av idealistisk tåkepreik og  pseudohumanisme.  

Men "spøk" til side, hva skjedde med Arafats formue som mediene skrev en del om etter hans død? Hvorfor ble de stans i spekulasjonene om hvor pengene var havnet, og hvorfor var det ingen som forsøkte å finne ut hvor formuen hans ble av (hvis det fantes noen formue?). Eller tar jeg feil, var det journalister som prøvde å finne ut av saken og som fant fram uten at det ble noen oppslag i de etablerte mediene? Regner med at det er noen av de velinformerte på dette nettstedet som kan svare på spørsmålet, kanske Jan Hårstad selv, som vel må være en av de mest velinformerte her i landet om forholdene i "Palestina".

Gå til kommentaren

Publisert nesten 7 år siden

                                                     SOLBERG TIL GRØSS OG GRU

I innlegg fra Andre Rhode Garder og Jan Hårstad stilles spørsmålet om statsminister Erna Solberg er så dum at det er flaut å lese hennes innlegg ”Ingen generasjon å miste”. Ethvert menneske med et snev av kritisk sans og realitetsorientering vil ha problemer med ikke å trekke den samme konklusjonen som Hårstad og Rhode Garder. Og det burde jo være skremmende med tanke på at vi her snakker om lederen av den norske regjering. På den andre siden er det kanskje ikke så skremmende om man innser at enhver potensiell regjeringsleder i Norge ville ha skrevet det samme vrøvlet som Solberg, det være seg Jonas Gahr Støre eller hvem som helst annen fra den politiske posisjonen eller opposisjonen på Stortinget.

Politisk svada og dens mangel på innhold og fornuft er noe som preger hele det politiske etablissementet, og svadaen utrykker også en felles politisk forståelse som er felles for alle politiske partiet her i landet. I bunnen for denne forståelsen ligger det en god del premisser som aldri problematiseres, kritiseres eller drøftes. Et av disse premissene er at de konfliktfylte områdene verden må unnsettes og berges med filantropi, med hjelp og veldedighet fra vestlige giverland, fra deres bistandsindustri og fra FN, som fra et politisk korrekt, økonomisk utviklingssynspunkt, alle er nøytrale politiske aktører. Utviklingsmålene til FN er noe som defineres i regjeringskontorene i Vesten, og det er også de som i samarbeid med globaliserende interesser og Vestens ideologske og økonomiske løpegutter i en tredje verden, bestemme metodene.

Å ta opp Solbergs ”dumhet” i sin helhet, ville kreve en hel bok, eller kanskje flere bøker. Vi får derfor nøye oss med den i noen små, men likevel mettende porsjoner. Da kan vi se litt på det som var hennes hovedbudskap til FNs generalsekretærs pådrivergruppe for Tusenårsmålene:

”I konfliktsituasjoner er fysisk tilgang til områder og mennesker ofte hovedutfordringen. Her er det behov for nytenkning. I samarbeid med fungerende nasjonale eller ­lokale myndigheter må sam­funnets ­egn­e ressurser utnyttes bedre. De lokale kreftene må støttes opp av FN, giverland, ­sivilsamfunnsorganisasjoner, privat næringsliv, akademia og filantropiske aktører”.

 I en tale som hennes innlegg i FN, er man vel i mer eller mindre grad nødt til generalisere og forenkle og vise til selvfølgeligheter, men her blir selvfølgelighetene brukt på en måte som gjør at man kan spørre seg om stasministeren er vel bevart. Dog, hvis man godtar rammene for den forståelsen som statsministeren her uttrykker, er det få som vil ha motforestillinger til en selvfølgelighet som at ”fysisk tilgang til mennesker er problematiske i konfliktområder”, eller at ”samfunnets egne ressurser må utnyttes bedre”. De lokale kreftene må støttes, sier hun, men hvem er de lokale kreftene? Er de politisk nøytrale størrelser?

Dette avsnittet i statsministerens tale (og hele talen for så vidt) skriker etter presiseringer, etter konkretisering osv. Men det gjør hele talen, som framstår som det reneste politisk, korrekte babbel, helt i stil med det vi presenteres for i mediene, dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, år etter år. 

Solbergs ”nye” element i den økonomiske mirakelkuren, er utdanning. Hva slags utdanning, er et helt uinteressant spørsmål for henne, men hun tenker trolig på den formen for utdanning som har formet henne og hennes innegg i FNs pådrivergruppe. Og da er et sannelig grunn til å rope et kraftig varsku til dem hun vil hjelpe. Motstandere av den sittende regjeringen kan kanskje falle for fristelsen til å tro at Erna Solberg har "funnet opp" den politiske toskeskapen i Norge. Det er det neppe grunnlag for å si, men at statsministeren pietetsfullt viderefører en politisk tradisjon som står så sterkt her i landet at den nesten skremmer vettet av folk som Garder, Hårstad og undertegnede, er neppe en overdrivelse. Trøsten får være at vi er vant til litt av hvert fra politikerne i det globaliseringsvennlige Norge.

 

Gå til kommentaren

Takk for gode ord

Publisert rundt 7 år siden

Takk til Runde for gode ord. No vart innlegget mitt skjemma av dårleg språk og feil, men eg vonar bodskapen kom fram. Eg har ikke tilgong til min eigen pc og kan difor skulda på det som forklåring på tidvis dårleg språk og feil som ikkje vart retta ved gjenomlesing.

Berre ein kommentar til slutt: eg merka meg at ingen av dei som kommenterte artikkelen til Runde, kom inn på den råtne handsaminga som til dømes Anders Ulstein, Hege Storhaug og Ole Jørgen Anfindsen har fått, av di dei har vore sterke, men saklege kritikarar av den politiske korrektheita som har bortimot meiningsmonopol her i landet. Det verkar som folk her inne er ein syntetisk del av denne politiske korrektheita, og då er det ikkje å venta at det vert tynt med motførestillinger til det politiske etablissementet som rår så sterkt i kongeriket. 

Gå til kommentaren

Klassesystemet til sjøs

Publisert rundt 7 år siden

Per Steinar Runde har levert eit interessant skriftstykke om Jon Michelets krigsseilarepos og det politisk ekstrem-venstres freistnad på å skriva om europeisk mellomalderhistorie. Eg må først seia frå om at eg ikkje har lese sjøromanene til Michelet, men at eg kjenner til ein god del av det øvrige  forfattarskapet hans.

Eg meiner det er godt hald i den kritikken som røynde sjøfolk  har gjeve av autoritets-strukturane i den norske handelsflåta i krigstid og etterkrigstid, slik dei har oppfatta Michelet. Sjølv seilte eg til sjøs i perioden 1966 til 1970, og det eg då opplevde, passar godt med skildringane til kritikarene av Michelet. Det var stor skilnad på offiserar og menige sjøfolk. Skipparen på den første båten min, ei "sjørøverskute", vart kalla "han far", mannskap og offiserar åt i avskilde messer, og det var ikkje nokon sosial omgang mellom offiserane midtskips  og mannskapet på "poppen" utanom den naudsynlege omgangen når ein vart kommandert til ulike jobbar eller stod til rors. Då avgrensa kommunikasjonen seg stort sett til å gjenta rorordrane frå styrmannen.

Men dette biletet var ikkje eintydig. Korleis tilhøvet var mellom mannskap og offiserar, var sjølsagt merka av gamle autoritetsstrukturar frå ei anna tid og eit anna samfunn der arbeidsfolk vart handsama som slavar. Desse strukturane kunne modifiserast og tøyast av einskilde offserar, men sjølsagt ikkje brytast. Eg hugsar at eg måtte skifta vakt fordi eg og vakthavande offiser krangla så mykje. Men denne offiseren var rykka opp til styrmann frå matrosjobben han hadde hatt om bord (han hadde kystskipparsertifikat og vart godteken som styrmann ut frå det), og autoritetsstrukturen mellom oss var prega av at han hadde vore mannskap saman med meg før han fikk styrmannsjobben. Den likte han ikkje noko særleg. På frivaktene heldt han seg og mest saman med mannskapet på "poppen".

Eg hugsar og eit anna tilfelle der eg gjekk vakt samen med ein styrmann frå Vestlandet, og med hadde mykje og god kommunikasjon på rorvaktene. Eg var ein lesehest og glad i å prata, og det oppdaga denne offiseren. Det førte til at me hadde ein god del å snakke om, til glede for begge partar, vonar eg. Dette syner at tilhøvet mellom offiserar og mannskap og vart prega av haldninga til den einskilde, men og prega av den demokratiseringa som kom etter at Arbeiderpartiet i mellomkrigstida fekk den politiske makta. Eg opplevde og ein annan styrmann som braut litt med den autoritære stilen med røter i seilskutetida. Begge styrmennene var frå Vestlandet, det kan vore ein tilfeldigheit, men også uttrykk for at likestillinga mellom folk på Vestlandet nok har vore sterkare der enn i andre lutar av landet.

Alt i alt må eg likevel seia at dei gamle autoritetsstukturanene til sjøs var svært intakte i den norske handelsflåta i etterkrigstida. Den likestilliingsprosessen som var i gang, vart nok broten då norske sjøfolk tok til å forsvinna frå 1970-talet som følge av at reiarlaga byrja å nytta "crew" frå Fjerne Austen, slik at det i dag ikkje er norske sjøfolk attende i utanriks fart. Denne utviklinga er eit godt døme på at globaliseringa leiar til ei svekking og nedbygging av likestilling og demokrati, noko venstreradikalerar som Michelet-klanen og deira protagonistar ikkje forstår når dei  misjonerar for å importera folk prega av feudale strukturar til Noreg, som muslimar til dømes.

Michelet som forfattar er svært oppteken av det heroiske. I hans univers er menn menn og kvinner kvinner. Han vil vera "hardkokt", og som gamal AKP-ml-ar frå kulturborgerskapet projiserar han og atskilleg av borgarleg heroisme inn i arbeidarklassen, noko som ser ut til å  svekka autensiteten i eposet hans om krigseilarane, slik røynde sjøfolk har synt, ifølge Per Steinar Runde. Krigsseilarane var utan tvil den yrkesgruppa i Noreg som sterkast fekk merka kor grusom krigen var, men me må vera klår over at Noreg slapp utruleg billig frå krigen. Store delar av Russland vart rasert, mange millionar russarar vart drepne, det same gjaldt land som Polen, jødar i milliontal vart skotne og gassa i hjel, og den staten som sette vanvitet i gong, Tyskland, vart bokstaveleg talt bomba attende til steinalderen med veldige tap av menneskeliv og materiell. noko som pregar landet i dag der dei prøver å betala for "syndane" til forfedrane ved til dømes å leggja landet åpent for innvandring frå den tredje verda, der milliardar ventar på tur og assistanse frå folk som Michelet & co og det politiske etablisementet som  fungerar som døråpnarar.

 

Gå til kommentaren

Publisert rundt 7 år siden

ANSVARET FOR ASYLBARN

 

 

 

Marte Bauge er bekymret over norske myndigheter ikke tar ansvar for og gir asylsøkerbarn over 15 år de rettighetene norske barn har etter loven. Jeg tror Bauge bør rette oppmerksomheten mot dem som utvilsomt har det største ansvaret i denne saken, foreldre eller slekt som har sendt barn over halve kloden for å søke asyl i Norge. Det er en dyr og risikabel reise der betaling til og avhengighet av kriminelle nettverk er en ufravikelig del av det opplegget som trenges for å nå målet.

 

Ingen av de ”barna” som kommer fram, oppgir at de har foreldre eller nærstående slektninger i hjemlandet, fordi det vil ruinere deres søknad om asyl. Å være ”foreldreløs” betyr at man automatisk får innvilget asyl. For dem over 15 år er det, så vidt jeg vet, ingen slik automatikk, og det er vel noe å gjøre med at barnevernet ikke automatisk koples inn i slike tilfeller.

 

Misforholdet mellom lover og virkelighet er det stor problemet når det gjelder asylsøkerbarn og andre asylsøkere. Norsk lov og internasjonale konvensjoner ser helt bort fra realitetene i asyltrafikken, nemlig at det er folk (foreldre, slekt) som kynisk spekulerer i den realitetssvake norske lovgivingen og ditto internasjonale konvensjoner på området. At vi har en lovgiving og internasjonale konvensjoner som pålegger norske styresmakter ansvaret for barn som kommer hit til landet, er også forklaringen på at så mange ”asylsøkerbarn” kommer Norge og andre europeiske velferdsland. Det bør norske politikere gjøre noe med slik at ansvaret plasseres der det skal, hos dem som sender barna ut på pengekrevende og risikable reiser for å søke asyl. Da vil også denne trafikken opphøre.

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere