Njål Kristiansen

Alder: 66
  RSS

Om Njål

Jeg vil det skal føres en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid.
Romerskkatolsk. Jeg er skeptisk til alle kirker som ikke har et felles læreembede.
Jeg vil at samfunnet skal være frihetlig og liberalt orientert med rom for alle slags mennesker. Som kristne bør vi føle et særlig ansvar for å være på de svakes side og bygge et samfunn med muligheter for alle. Vi må ha et samfunn som er åpent for endringer og som viser kontinuerlig livskraftig fornyelse.
En gang satte jeg verdensrekord i kommentarer på Verdidebatt. Etterpå har jeg hatt en lang pause.

Følgere

Armageddonindustrien

Publisert over 5 år siden

Forfatteren av Armageddon Halleluja beskriver industrien rundt endetiden som skal føre frem til Israels overherredømme i verden

For noen år siden skulle noen av oss disipler av en eldre mann vi kjente feire hans runde dag. Vi satt lenge og fabulerte over hvordan vi kunne gjøre det. Han var sterk, hadde vært mektig og var en beundringsverdig personlighet. En av idéene var å skrive verdenshistorien slik den ville vært om han hadde vært med på de avgjørende punktene. Vi koste oss med noen flasker vin mens vi drodlet rundt temaet, men til slutt ga vi opp prosjektet. Det ble for internt og vi torde ikke forvente at de andre deltagerne i selskapet skulle finne det like hysterisk morsomt som oss selv.

Historien kommer tilbake til meg etter at jeg fikk et tips fra en av mine venninner som er like glad i bøker som meg. Hun tipset meg om Armageddon Halleluja av Dag Hoel som utkom for et par år siden fordi hun trodde den ville interessere meg. I det minste ville hun gjerne høre min oppfatning av en bok som hadde betydd noe for henne.

Forfatteren beskriver industrien rundt endetiden som skal føre frem til Israels overherredømme i verden. Den er tidvis morsom, om enn ganske ufrivillig vil jeg tro, og etter alt å dømme grundig. Han har åpnet en ny verden for meg for jeg visste ikke at dette var så godt organisert som det er, men det fortjener begrepet industri fordi det er så nitid bygget opp i mange ulike enheter. Jeg vil straks avgrense meg ved å si at jeg ikke ser noen jødisk konspirasjon eller samarbeide i dette. Så vidt jeg kan bedømme er det mange aktører som arbeider hver for seg. Deres ego er så sterke at de ikke kan tenkes å stå i ledtog med noen. Det er deres egeninteresse og overbevisning som driver dem. I sum blir dette et verdensomspennende foretak men det er ikke et konglomerat som er vevet sammen på annen måte enn at en mengde enkeltpersoner former sine egne organisasjoner på sitt hjemsted, som arbeider for sin egen sak. Man kan si at det hele er tilfeldig selv om det fører til en stor sum.

Når det kommer til stykket er det også diskutabelt hvor enige de ulike vil være om hva sluttresultatet skal bli. Visjonene om veien frem til Armageddon er litt ulike. Da er man heller mer samstemte rundt at til sist må verden styres fra Israel under teokratiske termer. En av forutsetningene for kristensionismens overlevelse og suksess i denne forbindelse er at man blir enige om rekkefølgen for Jesus, Messias og hvem som styrer hva fra hvilken plass. Ett endelig svar presenteres derfor heller ikke.

Forfatteren reiser på ferie og oppdagelsesreise til Israel sammen en del nordmenn. De besøker Den Internasjonale Kristne Ambassade i Israel. Han opplever vekkelse blant allerede hengivne mennesker som ganske uten motforestillinger opplever drømmen om det frie Israel under Guds styre. Han beskriver hvordan de fleste reservasjonsløst tar til seg budskapet, og om generøse gaver gjennom rene donasjoner men også handelsvirksomhet med jødiske relikvier som i noen grad pushes på deltagerne. Det er opplagt at man må ha med seg hellig gjørme hjem for at frelsen skal sitte i.

Videre gjør forfatteren interessante avstikkere til Texas og andre steder i USA hvor predikanter har bygget opp sine egne små imperier som de lever godt av. Det er åpenbart vanskelig for forfatteren å dra konkrete skiller mellom hvor overlevelsen for predikantens familie slutter og hvor misjonens bidrag til misjonsarbeidet i Israel begynner. Gjennom spesielle regelkonstruksjoner fra myndighetene er det mulig å skjule disse grensene fra offentlighetens innsyn.

Hovedfokuset er likevel på reisen i Israel, forholdene i landet mellom jøder og arabere, til kristne og til omverden. Det har neppe gått noen hus forbi at dette er konfliktfylt. Det er her min lille anekdote fra starten kommer inn. Forfatteren gir en beretning om hvordan kristensionister relaterer verdenshistorien sett fra Israel. Små eksempler her er at Ariel Sharon fikk hjerneblødning som straff for at han ga bort Gaza noen måneder før slaget inntraff. Drapet på Rabin er forutsett i GT, på samme måte som tvillingtårnenes fall etc. Blodmånene som vi kjenner fra debattene på VD er med som gode tegn selv om de ikke alltid passer inn med historien. Blodmånene har vist seg til feil tid mens retorikken rundt dem er korrekt. I dette lyset kan man også forstå endetiden og fascinasjonen ved å spå når den kommer, for da er det klart for slaget på Armageddon som skal gjøre slutt på all krig, og det jordiske Israel skal oppstå i renset form «over alt hvor dere setter deres fot».

Dette har vært en nyttig å interessant lesning. Jeg vil kalle den en komprimert utgave av utallige debatter på VD. For meg var det mye nytt, særlig helheten i den tankegangen jeg hver gang har antatt var brokker uten sammenheng. Nå ser jeg at dette er en felles virkelighet for mange som de tror veldig sterkt på.

En liten disclaimer kan være på sin plass i og med at misjonering for kristendom ikke ser ut til å være overvettes populært i Israel. Organisasjonene og personene som omtales i boken bedriver ikke politikk eller religionsutbredelse. De bare forteller det som det er. Jeg er faktisk glad for at de er såpass ærlige ikke minst overfor forfatteren for han syr det hele sammen til en intens, fortettet og forståelig beretning for slike som meg som aldri har hatt Israel som hovedfokus. Her fant jeg en bok til å bli klok av som åpnet mine øyne for nye perspektiver. 

Gå til innlegget

Stille før stormen

Publisert over 5 år siden

Nå kommer vi til den penultimate perioden i flyktningepolitikken

I uke 9/2016 braker det løs for alvor i innvandringsdebatten. Nå kommer vi til en skillevei som vil kunne bli stående lenge. Regjeringen har hørt de rette instanser og skal legge frem for sine samarbeidspartnere og de øvrige partier i Stortinget en forholdsvis samlet og varig holdning til innvandring.

Noen punkter er viktigere enn andre å få på plass;

Asylretten må forklares og forsvares. En person som flykter fra nød i et land preget av krig må ha krav på opphold i det land hvor han oppholder seg. Dette må innebære at han vil få sin søknad behandlet uansett hvordan han har kommet til landet. Hvis det pågår en kjent konflikt er dette en smal sak å vurdere. Andre tilfeller kan være asylanter som kommer fra land med sterkt undertrykkende regimer hvor man forfølges eller lever under vilkår vi ikke aksepterer å leve under i vårt land. I denne forbindelse ser jeg bort fra alt som kan sorteres under arbeidsinnvandring med mennesker som flykter fra dårlige økonomiske kår eller utviklingsmuligheter. Den foretrukne asylsøker må komme fra et land i krig eller med væpnet konflikt. Antagelig var dette bakgrunnen for den holdning til asyl som har vært rådende siden 1945.

Når en asylant er gitt opphold må retten til opphold være ubegrenset. Det må ikke være et krav at vedkommende skal gjennomgå norskopplæring og integreringstiltak for så å bli sendt ut etter et visst antall år. Det skal råde fri ferdsel for mennesker, og når samfunnet har lagt ned midler på å bosette, lære opp og utvikle en asylant til fullverdig borger er det uøkonomisk for landet å forlange at denne kostnaden skal settes over styr ved en uønsket utreise. Skal innvandring ha et lønnsomhetspotensiale i seg må det være ved langsiktig bosetning og bidrag til samfunnet gjennom arbeide og deltagelse. Hvis situasjonen i hjemlandet er av en slik art at det fortsatt ikke kan vurderes som trygt å bosette seg der for det enkelte individ, på asylretten opprettholdes uavkortet inntil asylanten selv bestemmer at det er trygt å flytte tilbake.

Mindreårige barn som kommer alene til Norge må tas hånd om under særlige vilkår. Disse bør vernes slik at de ikke forsvinner fra mottak men gis permanent opphold om de faller inn under kategorien å være på flukt fra krig eller konflikt. Jeg ser for meg at disse kan og bør påføres elektronisk fotlenke for at man ikke skal miste dem til menneskesmuglere eller annen kriminalitet, og at de skal bli reelt tatt hånd om på en forutsigbar måte med skole og omsorg frem til voksen alder. Vi må klargjøre og bli kompromissløse på at barn skal registreres, tas hånd om og følges opp i den utstrekning de har behov for det. Barnevernet må gis en særlig definert oppgave om disse.

Familiegjenforening må opprioriteres. Uansett årsak må det være slik at familier lett skal kunne komme til Norge og gjenforenes med sine. Inntektskrav må reduseres eller bortfalle, det samme med karenstid før familien kan følge etter.  Vi vet hvor viktig familie er for alle i vår kulturkrets, og det er ingen grunn til å holde igjen på dette når vi først erkjenner at livet er farlig for flyktningen på hjemstedet. Da må vi også innrømme at det er farlig for kvinner og barn, og disse må gis særlig gunstige bestemmelser av sosiale årsaker for at livet som flyktning skal bli best mulig, og at integreringen til et normalt liv kan starte allerede i familiekretsen og spre seg til samfunnet omkring mest mulig smidig.

Jeg forutsetter uten videre at det stilles krav til aktivitet blant asylantene, om at de skal delta i skolering og integreringsplaner for hver enkelt. Dette forutsetter en langsiktig forutsigbarhet om at de skal få opphold så lenge behovet er tilstede og inntil de selv føler seg trygge på returen. Hvis ikke faller hensikten med å delta i tiltak delvis bort. Da blir tiltakene å betrakte som fritidsaktiviteter for å drøye tiden, mens det man reelt trenger er realitetsintegrering for et langt liv i Norge.

 

                                                                                             

Flyktningestrømmen tok oss med storm i 2015. Nå har det vært gjort ulike former for arbeide for å lempe på den rene nød. Heretter forventes en mer helhetlig politikk som skaper muligheter for ny vekst og fremgang ved hjelp av flyktninger som deltar i samfunnet. Vi har bosteder stående klare, kommuner ber om å få utnytte den kapasitet de har organisert slik at den ikke går til spille. I denne fasen har vi anledning til å være rausere.

I perioden 2013-4 tok norske myndigheter kontakt med kommuneledelsen rundt omkring i landet for å bosette ca 160 handicappede flyktninger. Det var forskjellige tilfeller hvor disse hadde vist seg vanskelig å plassere fordi de hadde spesielle behov. Med sedvanlig norsk dugnadsånd og incentiver fra staten lot det seg gjøre å få flyttet disse ut i oppfølgingstiltak ute i kommunene for å få gitt både bosetting, utdannelse, evt arbeide om det var praktisk mulig, og til sist integrering. Jeg synes dette står som et godt eksempel på hvilke positive verdier som ligger i vårt samfunn. Nå er vi stillet overfor en situasjon hvor en tilsvarende holdning kreves igjen.

Akkurat i dag er det flyktninger fra Syria, Eritrea, Etiopia og Afghanistan som står i fokus. Ute i Europa har de presset fra en stor gruppe som egentlig er arbeidsinnvandrere. Vi slipper mange av disse i Norge fordi vi ligger så langt borte. Ved en senere krise vil det kunne dreie seg om andre grupper fra andre land, slik som Tsjetsjenia eller Ukraina. De vedtak som gjøres i de nærmeste uker må være av en slik art at de er anvendbare på enhver som søker asyl. En varig beredskap for flyktningestrømmer må bygges inn i forutsetningene for den asylpolitikk som nå legges.

Flyktninger kommer fra land vi liker å se på som mindre utviklet enn vårt eget. Det trenger ikke nødvendigvis være slik bestandig. En gang i tiden huset Norge flyktninger fra både Hellas og Jugoslavia som slett ikke var fattiglemmer men av den politiske eliten. De reiste hjem igjen når forholdene var stabilisert. Med seg i bagasjen hadde de en til dels betydelig ballast av gode norske verdier, gode norske løsning og et innblikk i vår kultur de delvis videreførte i sitt hjemland. Mange av disse hadde med seg en mer demokratisk vinkling til politikken da asyltiden var over. Mitt håp er at dette vil kunne skje i et fremtidsperspektiv med dagens flyktninger også. Da må vi gjøre en god jobb innen integrering med de vi har fått og påtatt oss ansvar for. 

Gå til innlegget

Drømmenes fjell

Publisert over 5 år siden

En historie om å sykle i fjell brukt i Tour de France

For en tid siden skrev jeg om en hyggelig bok fra sykkelturer i norske fjell ved navn Bakkar og berg, av brødrene Geir Stian og Tor Simen Ulstein

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat28/subcat29/thread11622551/

Denne er utgitt i 2015 og det var et produktivt år for brødrene. Litt tidligere på året ga de ut en enda bedre og større bok Drømmenes fjell om sykling i fjell som har vært benyttet i Tour de France. Jeg er glad for at jeg leste Bakkar og berg først, for Drømmenes fjell er en større leseopplevelse. 

Jeg kommer meg nok aldri til Tour de France (TdF), og det er tvilsomt at jeg noen gang kommer meg til fjellene som beskrives pr sykkel. Om det noen gang blir må det være med bil. Men drømmen om å kunne sykle hjemmefra og til Frankrike, kanskje oppsøke fjellene, kanskje gjøre det til en pilgrimsreise til Roma eller Santiago de Compostela er fortsatt levende selv om det virker uoppnåelig for tiden. 

Boken rommer et vell av kunnskap om TdF. Her er det korte fortellinger om ryttere, deres skjebne etter rittene, og deres følelser under anstrengelsene så langt disse er kjent fra reportasjer og biografier flettet inn som tankespinn under tråkkingen. Tankespinn ja, men ikke lettvinte historier. Forfatternes kunnskap om løpets historie er enorm. Her har mange unge menn utfordret sine krefter både fysisk og mentalt.

år jeg leser er det som jeg sitter bakpå og lever meg inn i deres opplevelser og er med på ferden. Jeg blir ikke like svett eller anstrengt, men jeg føler på spenningen om hvordan man angriper en stigning og beseirer den. Jeg klarer å være med i skuffelsene, som det er flest av, men også gledene ved å vinne, som noen også gjør. Noen gjør det gang etter gang og plasserer seg i en egen klasse. Mange har deltatt opp gjennom rittets 103årige historie. Noen har aldri blitt til noe som ble verd å huske, mens andre har flere etappeseire og sammenlagtseire bak seg. Når jeg leser forstår jeg hvorfor TdF er verdens mest berømte sykkelritt for det fester seg et inntrykk av at rittet er en kult, at det har sjel og er noe mer enn bare beintråkk i hundrevis av mil under vanligvis brennende sol. 

For en amatør som meg er det mye nyttig kunnskap om teknikk og taktikk. Forberedelser er viktige, og det er mange tips om hvordan man skal legge seg an for å mestre en lang stigning med et snitt på 8% i 6 kilometer. Her finner jeg forklaringen på hvorfor jeg er pumpet etter 1 km.:-)

Med på turen fulgte det også fotograf slik at alt er rikt dokumentert. Å sykle i de sydøstfranske fjell er en naturopplevelse det åpenbart er verdt å ta med seg. 

TdF kommer ikke unna skyggene av dopingspøkelset. I mange år var rittet ikke rent. Så langt der i fra. Jeg synes forfatterne legger litt for stor vekt på de verste utøverne, og man kunne ha holdt igjen på noen av beretningene som får preg av gjentagelser. 

Det som likevel er en deilig side ved beretningen er hvordan tanken flyr fritt når man tråkker. På et gitt tidspunkt kobler man hjernen bort fra beina, og de to lever hvert sitt liv. Da er sykling god meditasjon og veldig frigjørende fra det daglige. Her ligger bokens kanskje største styrke. Drømmenes fjell ble en god leseopplevelse og avkobling fra allverdens tunge tema i vintermørket. Sykling kan være meditasjon både i teori og praksis. 

Gå til innlegget

Tjenerfeil

Publisert over 5 år siden

Er det bare jeg som opplever å få Tjenerfeil når jeg trykker på min profil?

Enten jeg er på- eller avlogget og skal trykke på mitt navn eller bilde kommer det opp tjenerfeil på siden. Hvis jeg ønsker å ha innsyn i hva jeg har skrevet tidligere er dette nå sperret for eget innsyn. Jeg kan få opp kommentarer til det siste under aktivitet men er ellers avskåret fra profilen. Det var en annen bruker som gjorde meg oppmerksom på dette for noen uker siden. Av og til har det vært mulig å komme gjennom, men hovedregelen er avvisning. 

Feilen er rapportert til redaksjonen, men jeg tenker det kan være greit å få kartlagt om det er feil hos flere. 

Gå til innlegget

Om liv og død på slagmarken

Publisert over 5 år siden

Et sterkt krigsminne vi tidligere har hørt lite om.

I perioden 1978-2004 samlet den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsj inn historier fra kvinner som hadde deltatt i den store Fedrelandskrigen, altså Andre Verdenskrig. Historiene har hun samlet og utgitt i bokform. Krigen har intet kvinnelig ansikt kom ut i 2006 men ble oversatt til norsk i 2014. I 2015 ble hun tildelt Nobels Litteraturpris. Hennes stil er litt annerledes enn tidligere prisvinnere da hun er halvdokumentarisk når hun gjengir referatene fra samtalene med kvinnene, og fyller på innimellom med sine generelle betraktninger rundt det de mange forteller.

Kister av sink var den første jeg leste om emnet, og jeg har tidligere skrevet om den. Krigen har intet kvinnelig ansikt utfyller og gir større bredde til samme tema. Bøkene er svært interessante ut fra at de handler om kvinneperspektivet og den opplevelsen de har av det å gjøre som menn har gjort i årtusener. Kvinnene på den russiske fronten var så mange at de utgjorde hele avdelinger, men mange gjorde også tjeneste på lik linje sammen menn. Likestillingsproblematikken er til stede, men opp mot dramaet som ellers brettes ut er den bare krusninger på overflaten.

Jeg ble veldig tankefull av å lese dette stoffet. Dette er ikke ment som noen anmeldelse av boken fra min side, men en deling av refleksjoner jeg har gjort.

Hvordan kunne det skje? I vår tid vet vi at de ikke er så lett for demokratier å gå til krig eller å utkjempe langvarige kamper. Når Andre Verdenskrig var mulig tror jeg det var som slutten på en æra hvor folk gjorde som de ble bedt om uten å mukke. Her er det elementer av plikt mot sitt land, overfor en høyere verdi enn en selv slik som familien, kommunen og samfunnet for øvrig. Holdningene ser ut til å være preget av en sterk nasjonalisme man har plikt til å være tro mot. Etter utrenskningene i moskvaprosessene var det nødvendig i sterkere grad enn tidligere å supplere de væpnede styrker med kvinner for å fylle geleddene, slik Russland også fylte andre samfunnsfunksjoner med kvinner.

Mennene har i alle kulturer hatt som oppgave å være jegeren og drapsmannen. For kvinnene oppleves dette tydelig som fremmed. Når de likevel gjør det ser det ut til å være grunnleggende at man gjør det man gjøre for fedrelandet og æren. Å ikke gjøre noe er utenkelig for da mister man ære og er feig. I den totalitære kulturen samfunnene var på den tiden er det mulig at det var relativt lett å få folk til å slutte seg til de autoritære systemene som militærvesenet er. Mon tro om traumene er enda sterkere for kvinnene som opplever å ha underkuet sin kvinnelighet så til de grader som disse gjorde. Ved krigens slutt hadde enkelte sluttet å se på seg selv som kvinner, selv om de sov med en kjole de hadde gjemt på om natten sammen med smykkene sine. De visste heller ikke hva latter var, men tårer hadde de nok av. Mange måtte gi slipp på sin menneskelighet, slik som moren som var så ivrig etter å komme seg til fronten i følge med alle hun kjente at hun druknet sitt nyfødte barn og tok ettåring i et reiv på brystet. Intet offer synes for stort, og jeg vil tro at dette har sammenheng med den generelt autoritære tankebanen man tvinges inn i når hele samfunnet og kulturen er gjennomsyret av den.

Dette er en skremmende autoritet. Russerne bidro sterkt til seieren over fascistene, men jeg kan ikke la være å spørre om ikke prisen var for høy. Både seierherre og ofre blir tapere under så totalitære regimer. Samtidig ser jeg også at noen ganger er krig nødvendig fordi annen politikk blir for svak og må feile. Da sitter jeg igjen med at man i det minste burde hatt en tilstrekkelig pleie etterpå. Aleksijevitsj avdekker at noen slik pleie aldri eksisterte.

Hun beretter om ufattelig mange uten armer og ben. Lemmene er skutt av i krigen. Mange blir også tildelt nådeskudd av sine kamerater eller av seg selv. Lidelsene på slagmarken under kummerlige forhold er tyngre å bære enn lidelsen på et ordentlig sykehus. Jeg kan ikke annet enn forstå de som velger å dø under slike forhold. I noen grad har det også et patriotisk tilsnitt gjennom at det letter kameratenes fremrykning og byrde.

Alle er ofre i krig. Krigen gjør noe med menneskenes sjel. Etterpå er man forstyrret i sine tankebaner. Man har hatt ut-av-kroppen-opplevelser som åpenbart sitter i for alltid. Den militære treningsmåten er å forsøke å få frem dyret i soldater. De må bli til maskiner som villig er i stand til å drepe når det kreves. Offiserene har selv lært måten og viderefører det til sine etterkommere. Man fremmedgjør soldatene fra all menneskelighet for å gjøre dem til villdyr som ikke kjenner nåde. Soldatene som Aleksijevitsj skriver om er vanligvis unge. De har ikke noe kunnskap om våpen, om å leve i felt, om krig. De er nykommere inn i en brutal fremmed verden. De fyller ikke denne verden enkeltvis, de blir gjort til flokkdyr som lever fra hånd til munn i den ytterste dødsangst. Bare glimtvis skimtes spor av varme kvinne til kvinne, eller kvinne til mann. Rett som det er ender tjenesten med svangerskap med en offiser som barnefar. Likevel, som vanlig under så ekstreme påkjenninger, er ikke sexlysten det som driver krigen. 

I vår tid må det være en fremtredende oppgave å arbeide for at dette aldri skal skje igjen. Etterkrigstiden har vært preget av mye aggresjon. Ikke noe rart i det når man ser på forhistorien. Hatet var sterkt, de propagandistiske vrangforestillingene om hverandre likedan. Kvinner og menn ble gjort til dyr, og det tok tid å roe ned sjelene. Jeg tror det kan være en nyttig detalj i vurderingen av hvorfor etterkrigstiden ble så lang og hvorfor det deretter skjedde så store endringer. Kulturelt kastet man av seg en del holdninger som senere igjen er fyrt opp under. Når man vet hva nasjonalismen en gang gjorde for russisk seier kan man bare frykte hva som kan skje igjen om den næres enda mer.

Krigen har intet kvinnelig ansikt er dyster lesning, men det er en viktig bok som kan gi nyttige fredstanker. Budskapet er tro mot bokens tittel. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere