Njål Kristiansen

Alder: 66
  RSS

Om Njål

Jeg vil det skal føres en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid.
Romerskkatolsk. Jeg er skeptisk til alle kirker som ikke har et felles læreembede.
Jeg vil at samfunnet skal være frihetlig og liberalt orientert med rom for alle slags mennesker. Som kristne bør vi føle et særlig ansvar for å være på de svakes side og bygge et samfunn med muligheter for alle. Vi må ha et samfunn som er åpent for endringer og som viser kontinuerlig livskraftig fornyelse.
En gang satte jeg verdensrekord i kommentarer på Verdidebatt. Etterpå har jeg hatt en lang pause.

Følgere

De 12 bud

Publisert over 2 år siden

Jordan Peterson har tatt verden med storm. Hvorfor?

En gang i tiden var det en kar som gjorde seg morsom på at alt han behøvde å vite for å klare seg i livet lærte han før han startet på skolen. Hans poeng var egentlig at skolen var unødvendig for den alminnelige dannelsen, men naturligvis tilførte fagkunnskap innen mange emner. 

Da jeg leste Jordan Petersons tolv punkter fikk jeg den samme følelsen. Dette har jeg lest før, dette er selvsagt, det er ikke mer enn det mor fortalte gjennom hele oppveksten, bortsett fra enkelte spissede kommentarer. Mor hadde ingen sønn som rullet på skateboard, så hun var forhindret fra å gi råd om å snakke til den slags. Men fordi jeg hadde denne ene moren ser jeg det også slik at jeg fikk med meg veldig mye av det jeg siden har hatt bruk for. Våre veier skiltes da den unge brøytet seg frem og parkerte den eldre, men da hadde han tross alt fått med seg en bagasje som var godt for reisen videre, og alt iht naturens orden. Sønnen fant sin form, mor trådte til side og vi samarbeidet som voksne, for slik er livets gang. 

Slik kan jeg koble meg til Håvard Nyhus når han skriver om Peterson; 

I mer inspirerte øyeblikk skriver han seg inn i en lang tradisjon. En tradisjon som kan oppsummeres i tre punkter: Én: Ondskap eksisterer. Og det mest ubegripelige ved den ikke er at den finnes, men vår motvilje mot å gjøre mer for å stanse den. To: Du er en del av problemet. Vi hører sammen i et syndsfellesskap. Det onde er ikke noe som lar seg avgrense og deponere hos den andre. Og tre: Det er mulig å endre seg. Vend om!

Her tenkte jeg å sitere Petersons tolv punkter men jeg finner dem ikke på norsk. Det er ingen mangel på kommentarer, men de utgavene hvor jeg tidligere fant punktene på norsk ser ut til å ha blitt fortrengt i søkemotorene. 

En ung mann bør klappe en katt hver dag. Eller et annet kjæledyr. Dette vil gi en sanselig opplevelse av noe mykt og behagelig. Har han en fobi vil det kunne hjelpe ham til å bryte den ned. Jeg regner likevel med at Peterson er ute etter å lede den unge mann inn i eget sinn slik at han kommer i kontakt med seg selv. Ondskap finnes naturligvis, men følelsen av å klappe en katt kan lindre det påtrengende ved det. 

Når ungdommen skater skal han ha ro. Ingen skal forstyrre, for forstyrrelser kan føre til tap av konsentrasjon og ulykker inntrer lettere. Vi forebygger alltid ulykker. Vi respekterer den unge i hans gjerning. Har vi råd finner vi en måte å kommunisere dem, eller lar ham skrubbe knærne selv til han skjønner hvordan han skal redusere risikoen. 

Flere av de andre punktene er i Margrethe Munthe-stilen, ved at man skal sitte pent og spise maten sin uten å snakke med mat i munnen. Kropp og sjel skal holdes ren og plettfri. Dette er da opplagt? Man trenger ikke en gang en religion for å vite dette. 

Ut fra alt jeg leser om, og ikke av, Peterson tyder på at mange har gått bananas over de enkleste leveregler. Tidvis kan det være fragmenter som minner om gamle Gateavisas råd til en narkotikaavhengig om hvordan overleve hverdagen blandt streitinger. 

Jeg ble fort ferdig med å lese Peterson fordi det ikke var noe nytt noe sted. Andrew Carnegie skrev det samme for 100 år siden og utvidet det med kunnskap om hvordan man skal være smart nok til å tjene penger i bøtter og spann. Metodikken henger nøye sammen med flid og nøysomhet som ligger i vår felles generelle kunnskap. 

Når særlig venstresiden ser ut til å reagere på dette kan det ha en sammenheng i at de har skapt sin egen tradisjon for å snakke ned disse lett konservative familieverdiene. Sekstiåtterne liker vel ikke å innrømme at de spiser fiskepinner den dag i dag. Er det en irritasjon av å møte seg selv i døren? 

Jeg skulle ønske noen vil ta for seg Petersons 12 bud og redegjøre for hva som er galt med dem. Hvem er skadet? Hvor alvorlig? Hva kan vi gjøre for å lindre? I en tid hvor mennesket har søkt til guruer av alle slag, og det har vi gjort i uminnelige tider, er det rart at Peterson skal vekke slik kritikk, men jeg er åpen for å vurdere innholdet når noen tar seg tid til å forklare det for meg. 

Gå til innlegget

Stormløp 2.0

Publisert over 2 år siden

Israel er latt i stikken av sin nærmeste allierte. Står NATO også for tur?

Lenge har statsminister Netanyahu kost seg med Trumps seier i presidentvalget, sett på den nye ambassaden i Jerusalem med begeistring, og følt at han ikke skulle behøve å gjøre noe mer for å sikre at USA forble på hans side. Han har vært klar over at president Trump har hatt som valgløfte å trekke USA ut av Syria, men har hele tiden hatt håpet om at det ikke vil skje. Hvordan skulle det kunne skje med stadige trefninger både militært og politisk? Vel, Netanyahu undervurderte presidentens ustabile politiske linje. 

Hadde tilsvarende skjedd under Obama ville Netanyahu nå organisert sine venner i USAs kongress, alle tenkelige jødiske organisasjoner, og hele den verdensvide bevegelsen som støtter Israel i ett og alt, samme hvor skamløst det fortoner seg. Han ville kanskje gjort som han gjorde mot utenriksminister John Kerry som hadde den utakknemlige oppgaven å fortelle om Iran-avtalen i 2015, De møttes, hilste vennlig, Kerry ble geleidet inn i konferanserommet, og før avtalen var forkynt for Netanyahu var han på plass foran journalistene og fortalte dem hva han snart ville få høre ansikt til ansikt før han smelte igjen døren etter seg så møtet kunne begynne. I og for seg var det ikke nødvendig å smelle igjen døren for journalistene utenfor fikk med seg hele enetalen han holdt uten at Kerry kom til orde. Men det er snøen som falt i fjor. 

Israelske militære ledere har uttalt seg under løfte om anonymitet og de er forferdet over den situasjonen som er oppstått. De vet ikke helt hva de nå skal gjøre. Uten det amerikanske flagget representert på veien gjennom Syria i retning Libanon frykter de at de må eksponere seg selv mer direkte og bli enda mer aktive. Russland har advart mot dette. De vil ikke sitte stille og se på at Israel utvider sin rolle selv om dette bidrar til å stoppe forsyninger til Hizbollah. Slik det nå kan se ut tynnes det i rekken av nære venner for Israel. 

Det er noe av det samme med politikerne i kretsen rundt Netanyahu og byråkrater som har pleiet forbindelser med amerikanske motparter. Siden ingen var forberedt på president Trumps beslutning vet de ikke hva de nå skal snakke om. De politiske føringer de har forsøkt å få på plass er plutselig verdiløse fordi presidenten har veltet spillet med et twittertrykk. Alle som jublet over de bibelske dimensjoner og guddommelige konnotasjoner ved president Trumps komme er nå satt på plass. 

Heller ikke i USA går det særlig godt for statsminister Netanyahu. Først er amerikanske jøder og andre israelvennlige på vikende front. Han taper "mandatet" fra dem. De er misfornøyde med hans politikk som går på tvers av deres humane verdier. I tillegg viser nyvalget til Representantenes hus at man ikke kan regne med samme tilslutning som tidligere. Det blir antagelig intet nytt Bibi-show for begge hus samlet som i 2015. 

Nå vet vi hvor stormløpet mot Israel egentlig foregår. Ikke er det BDS, ikke er det antisemittene forøvrig, nei, de fremste korsfarerne nå som før er Israels ledere selv. Kampen mot BDS avsløres som røyklegging av egne aktiviteter. Stormløpet er mer kortreist enn man skulle tro. Nå står de nakne tilbake som sine egne verste fiender. Noen av oss har påpekt det lenge, men nå viser de det til og med selv. Konsekvensen er at de selv må gjøre noe for å skape fred og sikkerhet i eget land og nærområdet. 

Gå til innlegget

Krigen mot julen II

Publisert over 2 år siden

Redaktøren tar i går opp julens svekkede stilling i kulturen

Allerede for over førti år siden, da jeg gjorde mine første personlige erfaringer med USA og amerikansk kultur kunne man se julekort med seasons greetings. I USA er man aldri sikker på hvilken konfesjon en annen har, og heller ikke hva julen betyr for vedkommende, så man sikrer seg med å hilse på en nøytral måte. Samtidig har vi den politiske gud, som ikke nødvendigvis er vår Gud, men en hvilken som helst gud i den andres forestillingsverden. God knows..... det kan forsåvidt være hvem som helst av dem når det brukes i dagligtale. 

Derfor skurrer det når redaktøren skriver

I USA finnes det et nytt begrep, War on Christmas, som blir brukt for å markere at jula står under angrep som kristen høytid. Det var nok ikke islamistisk terror ordsmedene hadde i tankene, men snarere hvordan kristne­ begreper ­erstattes av allmenne og kommersielle termer. Det heter ikke Christ-mas lenger, det heter holidays.

De to siste årene har jeg oppfattet debatten rundt jul som død og maktesløs. Kulminasjonen kom i forrige advent. Det første fenomenet jeg observerte var at julen i offentligheten startet med første søndag i advent. Da var svart-fredagen unnagjort men offentligheten gikk inn i et modus av at advent og jul er ett og det samme. Julemusikk tøt ut av alle radiokanaler, og alle kjøpesentre fyltes opp av sødmefylte sanger som ble klisjéer opp mot kasseapparatenes klang. 

Jeg forstår at vi skal handle til jul, men jeg ønsker å se en holdningsendring til at vi handler i advent, før vi feirer jul fra slutten av desember. Dette har for meg sammenheng med min stokk konservative tanke at vi som kultur har godt av å snevre oss inn mens det mørkner, føle på naturens skiftende puls, oppleve at det blir tristere før alt eksploderer i glede og mer lys når solen igjen har funnet sin rette bane. Da kan man feire jul i hele januar, frem til kyndelsmess. Men som nevnt, jeg forstår at dette er omtrent bare meg og at jeg blir ensom i min forestillingsverden.:-)

Likevel, det er et alvor bak dette, fordi kampen om adventsgudstjenestene fikk sin kulminasjon i fjor. Kraften begynte å gå ut av julevegringen. I år har den vært praktisk talt fraværende. Jeg kan knapt huske at noen har tatt opp og problematisert adventsgudstjenestene i år. Ideelt sett ville jeg sett disse gudstjenestene avholdt når julen har trådt inn, men det er ok hvis de foregår i desember uten kamp, hvis det gir dem lettere aksept. 

Jeg tror det er dette som har skjedd; julen har fått en ny aksept. Borte er vegringene knyttet til å sette andre navn på feiringen av Jesu' komme. Solsnu, kristmesse, jól og blot har fått en fellesnevner i begrepet jul igjen. Det er blitt greit å gjennomføre en felles festlighet på slutten av året mens alle legger hva de vil i begrepet og lar det få innhold etter egen evne. Den ideale fordring har veket for den folkelige varianten i minste felles multiplum av hva vi er enige om, og det største felles mål vi tar oss råd til. På mer enn én måte er det siste naturligvis større enn det første. Men slik tror jeg vi kan lære å leve med hverandre. I julefred rundt det som samler fremfor å kreve knefall om det som skiller. 

Gå til innlegget

Ungarn møter seg selv i døren

Publisert nesten 3 år siden

......... og det samme er i ferd med å skje i Polen

Nasjonalismens pris vises nå på regningen for ungarerne. Sosial uro har brutt ut fordi regjeringen har laget en såkalt "slavelov" som betinger at folket årlig arbeider inntil 400 timer overtid mot 250 i dag. Den gode siden ved dette er at det gir mer penger i kassen for den enkelte, men samtidig frykter arbeiderne at de vil bli utnyttet og raskere bli slitne av arbeidslivet. Hensikten med denne loven er å dekke opp stadig flere vakanser i arbeidslivet. Man har en ledighet på 3,7% som er bedre enn begrepet full sysselsetting. Om overarbeide skulle medføre lavere pensjonsalder vil tiltaket være kortsiktig da det ikke vil løse Ungarns problemer. 

Fødselsraten er på 1,45 pr kvinne. Dette er i det midlere til lavere sjikt i Europa. Ungarn har ikke hatt noen stor migrasjon av sine innbyggere, og det innenlandske potensialet er på både kort og lang sikt dårlig mht å skaffe arbeidskraft. Det tar lang tid å føde flere barn og få dem ut i arbeidslivet. Her er det vanskelig å se strakstiltak som kan virke. Det er også rimelig å regne med at kvinnene ikke ønsker seg tilbake til kjøkkenbenken med de kortsiktige mulighetene for å tjene penger i skvisen på arbeidsmarkedet. Ungarn har en gordisk knute som de ikke vet hvordan de skal løse. 

I 2016 averterte de arrogant nok etter spesielle innvandrere som kunne passe direkte inn i ungarsk arbeidsliv. Dette var ikke særlig vellykket. Samtidig nektet de å ta imot asylsøkere og bygde i stedet et grensegjerde rundt landet som et monument over sin fremmedfrykt. Nå må de sette inn tiltak for å løse sine utfordringer i arbeidslivet. Sannsynligvis er det ikke mange andre veier å gå enn å slippe inn ukvalifisert arbeidskraft som fyller opp nedenfra mens ungarerne selv inntar toppen, med supplement av akademikere fra utlandet. 

Hetsen av Georges Soros kommer i et merkelig lys når man ser hvilke utfordringer Ungarn har innen verdiskapning. Soros har virkelig vist verden veien mht verdiskapning og utdannelse, men er henimot uønsket i sitt hjemland. 

I Polen er fødselsraten enda dårligere. Der føder hver kvinne bare 1.32 barn. Abortmotstanden er kanskje ikke så moralsk forankret som man skulle tro. Færre aborter kan lede til flere fødsler, men igjen, det er et langt lerret å bleke og fylle opp arbeidslivet med barn som fødes i år og neste år. Polen har ca 2 mio innvandrere fra Ukraina. Så lenge det ikke blir fred der, kan det tenkes at de holder seg i Polen, men Polen har også en annen fordel. Færre polakker migrerer til Vesten. På kort/mellomlang sikt vil derfor polakkene kunne klare seg ved å sørge for at egne migranter kommer hjem til bedre lønns- og arbeidsvilkår. De som har vært i utlandet har sikkert en viss kunnskap om arbeidsforhold andre steder med seg, og det er rimelig å tro at de kan bidra til endring i de sosiale strukturer på arbeidsplassene. Polsk migrasjon av arbeidere til Norge er ned med ca 50% fra i fjor til i år. Kilden til billige bygningsarbeidere er i ferd med å tørke ut. 

Dette vil igjen åpne for at norsk næringsliv kan finne ung arbeidskraft her, men det er også en viss risiko at de ufaglærte vil komme fra andre land uten at vi får norsk ungdom til å bli fagarbeidere. 

Ungarn og Polen bør få tatt oppgjørene med fortiden, slik at det demokratiske og solidariske sinnelag begynner å gå den andre veien. Polakkene har møtt vestlig sinnelag, Ungarn vet hva de har å gjøre. Skal disse sosiale eksperimentene må man rydde i sort tankegods, og folkene må frigjøres fra totalitarismens tider. Når sannheten og dens konsekvenser når ned i folkedypet vil man forhåpentligvis se anderledes og mer positivt på innvandring enn tidligere, og de blir mer fullverdige medlemmer av det store fellesskapet som forutsetter fri flyt av mennesker. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere