Njål Kristiansen

Alder: 66
  RSS

Om Njål

Jeg vil det skal føres en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid.
Romerskkatolsk. Jeg er skeptisk til alle kirker som ikke har et felles læreembede.
Jeg vil at samfunnet skal være frihetlig og liberalt orientert med rom for alle slags mennesker. Som kristne bør vi føle et særlig ansvar for å være på de svakes side og bygge et samfunn med muligheter for alle. Vi må ha et samfunn som er åpent for endringer og som viser kontinuerlig livskraftig fornyelse.
En gang satte jeg verdensrekord i kommentarer på Verdidebatt. Etterpå har jeg hatt en lang pause.

Følgere

Barns sexualitet II

Publisert rundt 2 måneder siden

Der er strenge regler og moralsk DYD ute å går når det kommer til barn .. spesielt på sosiale medier . Man må IKKE poste bilder av ungen sin i skidress på Finnmarksvidda.. NOEN kunne jo komme til å misbruke bildet. Helt hvordan vet jeg ikke , men hva vet jeg om hva pedofile og andre grupperinger kan finne sexy Nåja, kan hende det finnes en nisje for folk med fetish for skidresser og , hva vet jeg ... skriver Hege Anita Aarvold

Jeg tror fru Aarvold bommer litt på målet her. Deling av bilder med barn har en annen dimensjon enn den sexuelle. Barn i betydningen mennesker under 18 år har ikke samtykke i spørsmålet i tilstrekkelig grad, slik en voksen ansvarlig har. Det blir derfor den voksnes skjønn å la være fordi barnet ikke frivillig har gått med på å eksponeres. Den voksne kjenner ikke nødvendigvis de arenaer barnet ferdes i, og hvem som kan snappe opp bildene, eller hva de kan brukes til. 

I dagens mobbesamfunn er det all grunn til å tenke seg om to ganger før man sier nei til å poste bilder av barn, fordi man ikke kjenner konsekvensene for barnet. 

Jeg delte fx bilder av tøffe biler med guttene i familien. Det var ok de første gangene, men så begynte deres følgere å bry seg, og det var slutt på leken. Unødige kommentarer i øst og vest ble plagsomme. Det som var morsomt for meg som en måte å binde oss sammen på, ble ikke like morsomt for dem. Nå må de selv oppsøke mine sider for å se slikt om de skulle ønske det.

Gå til innlegget

Hevn i Midtøsten?

Publisert rundt 2 måneder siden

Den annonserte blodige iranske hevnen kommer trolig tidligst når demokraten, Joe Biden, har etablert seg i det Hvite hus. Den amerikanske og israelske gjengjeldelsen håper de først og fremst vil ramme Irans proxies, dets stedfortredere, med håp om at den «sataniske» hevnen ikke treffer iranske mål. De håper demokraten Joe Biden etter 19. januar inntar den tradisjonelle forsonlighetslinjen som demokratiske presidenter nesten alltid har ført, skriver Roald Øyen 2. januar.

En iransk hevn som vil ramme Bidens regime er lite sannsynlig. Det vil være i Irans interesse å få på plass atomavtalen fra 2015 igjen, og da er Biden en nøkkelperson. 

Som visepresident besøkte Biden Israel og ble ydmyket så det holdt. Han hadde samtaler rundt 1600 nye bosetninger og det var forventet forsikringer fra Israels side om at disse ville "bli satt på vent" inntil nærmere forhandlinger med palestinerne var gjennomført. Nå ønsket Israel aldri dette, og forsvarsministere Liebermann kunngjorde mens Biden satt i middag med det øvrige lederskapet i Israel at det ville bli bygget nye bosetninger. Biden reiste hjem med uforrettet sak og Obamaadministrasjonen slet etterpå kraftig med å hindre at Israel fortsatte å motsette seg USAs fredsmegling. 

Om noe kan Biden snarere sies å være på Irans side i akkurat denne saken. Iran burde ikke ha noen interesse av å gjøre livet surt for Biden med mindre de ønsker varig uvennskap. Biden vil være nødt til å slå tilbake på angrep mot amerikanske interesser. Fremover er det nok mer i USAs interesser å balansere SaudiArabias makt i området, slik at konfliktnivået dempes og man kan gjøre fremskritt mot fred. 

Trumps fredsavtale, hvor han åpnet for at de arabiske landene kunne kjøpe seg fred med Israel samtidig som palestinerne ble utelatt vil ikke bli stående som amerikansk utenrikspolitikk. Vel og bra at alle anerkjenner Israel og inngår forretningsavtaler, men dette må også følges opp overfor palestinerne slik at de får satt inn nytt lederskap både på Vestfronten og i Gaza. Det går ingen veier tilbake, men fremover antar jeg at Biden snarere vil satse på å inkludere palestinerne i utviklingen av regionen, uten både Hamas og Fatah. 

Gå til innlegget

2030 - Et tusenårsjubileum

Publisert rundt 2 år siden

Arne Berggren skriver at han tror mange er redde for helgenen.

2030 nærmer seg med stormskritt og det er all mulig grunn til å bruke tiden godt for at det skal bli et rent og helhetlig jubileum for innføringen av kristendommen i Norge. 

Arne Berggren skriver; Vi skal få høre igjen at mirakler har logiske forklaringer, og kan hende får vi en liten etterfeiring av reformasjonen, også.

Om han får rett i dette bærer det galt av sted. Han gjør klokt i å henvise til Laugeruds bok. Jeg har ikke lest den enda, men forstår at den er grundig mht å fortelle om tiden rett etter reformasjonen. Folket var katolske, folket ville være katolske og ha sin tro i fred. Ved å overbevise kongen om at han ikke lenger trengte pavelig aksept for sitt virke, var kongene rundt omkring i Europa neppe særlig vanskelig å overbevise om at dette var et gode for fyrstene i eneveldige stater. Men som i så mange enevelder skjer styret på tvers av folkeviljen. 

Tro er noe av det vanskeligste å endre i et samfunn. På ett vis kan man undres over at tro er blitt et fremmedelement i samfunnet selv om det sies at det er en liten styrking av troens stilling akkurat i disse dager. Frafallet fra tro og kirke tror jeg har en sterk base i forrige århundres kriger og elendighet. Mange som opplevde ødeleggelsene av liv og eiendom på kroppen, mange av de som deltok i tragedien kunne ikke lenger se Gud i det de var med på. Gud kom under kritikk og ble maktesløs i deres bevissthet fordi han ble ansett som den øverste myndighet som lot ødeleggelsene skje. Og det er sant. Det er vanskelig å se hvor Gud var under de to store krigene og ødeleggelsene særlig den siste medførte. 

Men det startet nok allerede i den første. Med en million døde bare i enkelte slag er det naturlig at folk spør seg hvor Gud er når de selv vasser i døde kamerater og lever et liv under forferdelige forhold. I tillegg fikk det lov å skje igjen ut av menneskelig dårskap. Jeg har sympati for tanken om at det må være lov å tvile på Guds eksistens under de vilkårene, ikke bare for vanlige mennesker, men også for teologer og praktiserende troende. Det blir for blast og meningsløst å bare henvise til at Gud har sine veier og sin mening, når rasjonaliteten kan trumfe det hele med å slutte at Gud ikke finnes under slike kår. Siden 1945 har kirkene vært på vikende front i stadig større grad. Slekt har fulgt slekters gang i tiltagende vantro eller avvisning. Til sist deler bildet seg i grunnfjell for flere retninger, med en grå masse som ikke vil tro rundt omkring fjellene. 

Reformasjonen skulle aldri ha skjedd, men vi kan ikke gjøre den ugjort. Den ble ikke gjort ut fra tro, men ut fra ønsker om makt. Fyrstene lot seg forføre av nye tanker og forlot sin tilknytning til paven. Bruddet lar seg ikke reparere men det kan bygges bro. 2030 kan bli et år hvor dette gjøres mulig om man utnytter tiden godt ved å trekke StOlav grundig inn i kristenlivet. Ikke liket på marken, ikke hår og negler, men at hans død bragte med seg en overbevisning om kristendommens kraft. At han kastet sverdet fra seg og oppga volden som sin siste handling. At hans tanker ble antatt og banet vei for fremveksten av et annet samfunn. Det var dette som ble betydningen for tusen år siden, og det må gjøres til betydningsfullt igjen. Hele vår kultur hviler på dette. Hele vårt samfunn er basert på kristendommens utbredelse i de første fem hundre år etterpå. Egentlig også lenger, for folket holdt den katolske tro i live i enda et hundreår eller to før det ble gitt slipp på den. Dernest gikk det ikke lenger enn til ca 1840 før katolisismen igjen begynte å få innpass. Først forsiktig, men så stadig mer manifestert. 

Protestene var sterke. Da den første ordentlige domkirke skulle bygges i Trondheim først i forrige århundre skrev Adresseavisens redaktør hatefulle lederartikler om uvesenet som skulle etablere seg på motsatt side av gaten for Nidarosdomen. Han målbar sikkert en åpenlys folkemening, og menigheten ble heller ikke stor før i vår tid. 

Redaktørens holdninger lever antagelig enda. Preses har ikke sitt hovedkontor i Erkebispegården, et steinkast fra StOlavs grav. Er det for nært? Samtidig går debatten internt i Den norske kirken om hva helgenen skal bety. Vi har opplevet åpning av Olavsfestdagene med en kirkelig prosesjon til Nidarosdomen preget av det religiøse samtidig som halsstarrige kapellaner har fått artikler som beskriver StOlav på samme måte som Berggren nevner på trykk samme dag. Splittelsen rundt helgenen er stor og dyp. Man anerkjenner StOlav som Norges evige konge mens det er umulig å få klarhet i hva dette betyr. Det er som Berggren antyder; blikket blir flakkende og svarene famlende. 

Lenge var Olavsfestdagene en kristent preget musikkfest. I dag er det religiøse tonet ned og stebarnet i festivalen. Det er der, men det er ingen tydelig StOlavs-profil. Den katolske kirke i Trondheim arrangerer sin egen feiring som en helgenfeiring av et litt større format enn vanlig ved slike. Man har frigjort seg fra Olavsfestdagene og lagt sin egen vei siden man ikke har innflytelse på festivalen. Dette er en ren religiøs feiring med fordypning rundt helgenens liv, virke og betydning i dag. 

Den norske kirke tar imot pilegrimer. Man har innrettet et mottak for dem, et sted de kan få bo og andakter og messer til deres dyrkelse av sin Gud. Noen av dem finner også veien til StOlav Domkirke, men de fleste pilegrimer i dag er verdslige sekulære vandrere som synes det er fint å komme til en storslått kirke. Det er forsåvidt greit nok, men det er det kommersielle som står i fokus for Den norske kirke. 

Her er det noe å ta fatt på for de som diskuterer reformasjon og jubileum internt i kristenheten. Jeg tviler på at det vil gå mot en sammensmeltning, men det vil være bra for kristenheten om man tar fatt i dette tilfellet, denne anledningen for å legge sterkere vekt på den religiøse og kristne arv og historie som grunnlaget for Norges eksistens. Det er både religiøse og åndelige sider ved denne som kan belyses, og det er mange praktiske konsekvenser som minnet om sosialvesen og helsestell som utgjør tunge faktorer i historien. I dag jamrer vi oss over manglende forståelse for det frivillige arbeidet.. vel, en gang var dette deler av ryggraden i kristenlivet og det bør gå fint å trekke det frem igjen, og ta arven på alvor. Opp mot den mye omtalte avkristningen er det nok av emner man kan henge seg på for å levendegjøre kristendommen igjen, men jeg tror at man i så fall må legge bort mye av lutherdommens stridbarhet og hengi seg til en mer bestandig, sterkere og rettmessig kirke enn den norske. Strengt tatt er det mer sant at det er den katolske kirke som er Kirken i Norge i dag, enn at det er de lutherske variantene. Dette kan man bruke som studieobjekt i de neste elleve årene og samle seg om et sant jubileum for innføringen av kristendommen og etableringen av et nytt Norge. 

Gå til innlegget

Å gå i kirken eller ikke

Publisert rundt 2 år siden

En underlig diskusjon har oppstått rundt kirkebesøk og -frekvens

I noen dager har det nå vært skrevet her om ulike holdninger til å gå i kirken. Man forsøker å måle religiøsiteten, eller finne ut hva det vil si å gå i kirke. Åste Dokka er en av de som undrer seg over at man kan ha en religiøs opplevelse av å synge på bar. I dag skriver Hans Morten Haugen følgende; 

Selv om behovet for spørsmål knyttet til partisærpreg og viktigheten av å kunne sammenligne utvikling over tid er viktig for Det norske valgforskningsprogrammet, er det likevel absurd at en person som rapporterer å være på gudstjeneste hver tredje uke vurderes å ha lav religiøs aktivitet.

Jeg tror de fleste prester vil være fornøyde om de ser sognebarna innom kirken hver tredje uke. Ut fra mye annet stoff jeg har erfart fra VD later det til at mange har store vansker med å komme seg over terskelen. Spørsmålet om hvorfor det er slik er mer interessant enn hvor ofte. Fra gammelt av har man hatt diskusjoner om hvor ofte man skulle "gå frem", og det har vært ulike holdninger til hva som er riktig.

Magdalene Thomassen skriver i Segl for 2018 om Edith Stein, den jødiske kvinnen som konverterte til katolisismen, ble nonne og valgte å melde seg som sonoffer til en sikker død i Auschwitz. Hennes mentale reise er ikke av de lengste, men den er spekket med åndelig undring over livets gåter og utfordringer. Stein ble helgenkåret for sitt offer. I dag er det rett sjelden man leser eller hører om noen som er villig til å legge seg ned og dø for noen andre, men hennes prosess frem til dette punktet er det interessante. Hun følte en forpliktelse til å gi seg hen for Gud og mennesker i sin kjærlighet til begge. Vi har en parallell i Maximillian Kolbe som valgte en nesten tilsvarende vei. De hadde begge en fordypning i det åndelige, i sitt forhold til Gud, mennesker, livet og døden. Om verdien av den åndelige siden av livet. Jeg ble slått av Edith Steins fordypning og tilnærming til Gud. 

Kirkebesøk kan ikke måles i frekvens eller tilstedeværelse. Det er den enkeltes åndelige reise. Så kan vi gjøre oss morsomme på at noen finner Gud i naturen eller hvor som helst. Han er utvilsomt der også, men han er spesielt tilstede i et gudshus, hvor tilbedelsen kan skje med en mer direkte tyngde på et sted viet til formålet. Det er ingens sak hva den andre får ut av besøket. Poenget er å være tilsted, søke Gud, finne verdien som ligger i hans sønns offer, og fellesskapet i menigheten. 

Det er den åndelige tilnærming som er det interessante ved Stein, Kolbe og alle vi andre som sitter der i et halvmørkt stille rom. Som her forrige kvelden. Jeg bare stakk innom da det nærmet seg tiden for dagens messe. Ute var det ruskevær. Inne var det en fredens oase. Et rom for kontemplasjon og opplevelse av å være på samme sted som Gud, i den tilstedeværelse man bare finner i kirker eller på hellige steder. Der forsvinner gjerne det trivielle. Eller det trivielle blir et samtaleemne mellom Gud og menneske. I det lange løp finnes det ingen bedre samtalepartner. Samværet og dets innhold lar seg ikke måle i kvantifiserbare størrelser. 

Kan man møte Gud på pub? Ja, jeg har i flere år gått på en pub som er velsignet! Vi synger ikke salmer der, men Jesus henger i hjørnet, og det har vært en reell velsignelse på forhånd før krusifikset kom på plass. Slik kan det gjøres når pubverten er religiøs. Det slår meg ellers hvor vanlig Deilig er jorden er blitt. Jeg har tenkt at den kanskje er mer kjent enn Ja vi elsker, for jeg har erfart noen anledninger hvor alle kan istemme og later til å kunne rekkefølgen på versene meget godt. Teksten sitter slik at jeg tror den er blitt en del av vår felles kultur, uavhengig av konfesjon. Det eneste sted jeg synes den ikke passer er ved en grav. Da er jeg ikke så sikker på at jorden er deilig,,, men ok, jeg tar sammenhengen. Men igjen, man skal ikke skue hunden på hårene. 

Om det ikke kan telles teller det ikke, heter det i et ord fra økonomiutdannelsen. Sant nok, men så er teologi ikke et bifag innen økonomi eller samfunnsfag generelt. Skal man vurdere kirkebesøks verdi eller betydning finner man dem ikke på utsiden. De er som en skatt inne i kirken eller i personene som finner den. Tallene man finner frem til, tror jeg i hovedsak vil representere en avsporing fra det åndelige og dets egenverdi. 


Gå til innlegget

O jul med din glede og barn i august

Publisert rundt 2 år siden

Erna har holdt en nyttårstale som vil bli husket.

Dette var et uttrykk i gamle dager. Nå kommer det tilbake. Erna har føyet seg inn i rekken av nyttårstalere som vil bli husket for sin enkle formulering. Jeg er rimelig sikker på at den setningen om at hun ikke trenger å fortelle oss hvordan barn lages, kostet det hun har av selvkontroll uten å bryte sammen i latter. Eller at akkurat dette er filmet mange ganger før det endelig satt. 

Men likevel, hun har rett i sin påstand. Vi må føde flere barn. Påstanden er beviselig korrekt. Med et fødselstall på 1,6 pr kvinne sier det seg selv. Til sammenligning har Somalia 5,1. Det er ingen løsning å importere somaliere for under våre forhold vil de fort venne seg av med vanen å føde mange barn for å være sikre på at ett eller to vokser opp. I tillegg til at Somalia trenger sin egen ungdom til å bygge sitt land. 

Hvordan skal vi klare dette? Det er et enormt sprang i realiteten mellom 1,6 og 2,1 pr kvinne. Jeg er tvilende til at det lar seg gjøre å fylle gapet på mindre tid enn en generasjon. Skal det realiseres må det være en langsiktig holdningsendring til at man føder tidlig i tyveårene mens både menn og kvinner er på sitt mest fruktbare. Føder man tidlig har det også minst konsekvenser for studier og karriere. Vi kan tilrettelegge for forlenget maks-tid for studier, vi kan sprøyte inn økonomiske virkemidler slik at det blir praktisk talt et lønnet arbeide å føde, men likevel vil prosessen være langsom. 

Det går sikkert an å regne ut hvor mange kvinner som er aktuelle for denne familierollen i de nærmeste tyve årene, men jeg har en mistanke om at det likevel ikke vil være tilstrekkelig. Jeg tror ikke nordmenn har lyst til å bli mer katolske enn paven mht prevensjon, og jeg tror at aborttallene ikke vil påvirkes nevneverdig. Men tankegangen er veldig interessant fordi den går inn i sider av vår kultur som vi har tatt for gitt. Russetiden skal vare til man er ferdig med studiene, det er aksept for abort i tyveårene og prøverør i tredveårene. Blandt våre unge må vi se et skikkelig paradigmeskifte mht målrettet satsning på voksenliv fra ca tyve års alder og fremover. Alle økonomiske støtteordninger til tross, jeg tror det vil ta tid å snu denne tankegangen. 

Miljø er naturligvis viktig i regjeringsforhandlingene som starter i dag, slik noen fra Krf hevder, men familiesaker bør også få sette sitt preg på resultatet. Om kontantstøtten skal beholdes er en smakssak. Vi har barnetrygden som også kan økes betraktelig. Årets endring er liten sammenlignet med at den har stått stille og blitt redusert i verdi over flere tiår. Vi må tåle kravene om høy barnehagedekning, samtidig som man må organisere for en meningsfylt fritid med hjem og familie i fokus. Og kvinner og menn må holde sammen i trofaste fellesskap. Ernas enkle ord gikk nok rett i hjertet på mange, men de blir ikke enkel å oppfylle uten gjennomgripende holdningsendring til det sosiale spillet rundt familie, videreføring av slekten, og fundamentene vi baserer vårt samfunn på. Vi kommer nok ikke unna en tildels betydelig innvandring heller for å opprettholde befolkningsgrunnlaget. 

Tenk om Erna hadde sagt; Det er typisk norsk å føde barn!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere