Nils-Petter Enstad

Alder: 68
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

Når jubileer står i kø

Publisert 4 måneder siden

«Stor 81-årsfest» sto det på en plakat utenfor Templet i Pilestredet. Vi skrev januar 1969, og arrangementet var ment å markere årsdagen for at Frelsesarmeen hadde «åpnet ilden» i hovedstaden 81 år tidligere. Fra korpslederens side skjedde nok annonseringen med et ikke ubetydelig glimt av selvironi – Frelsesarmeen har alltid vært kreativ når det gjelder å markere årsdager og «jubileer».

Dette mer enn 50 år gamle minnet dukket opp da jeg leste om kristningsjubileene som står «i kø» dette tiåret (VL 18. juni). Slik jeg leser saken, var det filosof Henrik Syse som la fram en liste på Ikke mindre enn fire slike anledninger de neste årene. Det skjedde under et seminar i regi av tenketanken «Skaperkraft». 

Fire «kristningsjubileer» i løpet av ett tiår? Det er minst to, kanskje tre for mange.
            At tusenårsminnet for slaget på Stiklestad står på denne listen, måtte man regne med. Men dette slaget var først og fremst en kamp om hvem skulle ha den politiske makten i Norge. I begrunnelsen for et slikt jubileum heter det i faktaboksen til saken at det vil markere «Norge som samlet nasjon». En slik begrunnelse framstår mest av alt som en «tenk på et tall»-konklusjon. Norge var ikke nevneverdig mer «en samlet nasjon» lenge etter 1030 enn det hadde vært i lang tid før.
            Denne «tenk på et tall»-strategien så man også i 1995 da man markerte at det etter sigende var tusen år siden den første kirken ble bygget i Norge. Det hadde vært kristne kirker i Norge lenge før 995 og på andre steder enn Moster, dit markeringen ble lagt.
            Jeg synes også det bør markeres at kristendommen har vært den bærende kulturkraften i Norge i tusen år, og mer enn det. Det saklig sett mest relevante tidspunktet for en slik markering kan kanskje være i 2024. Da er det tusen år siden kristenretten ble vedtatt på Moster. Dette er kanskje det viktigste, politiske vedtaket som er gjort i norsk historie. Fra da av var Norge, i hvert fall i politisk forstand, å forstå som «et kristent land».
            Å markere beslektede jubileer på rekke og rad kan fort medføre en slags fest-tretthet. Da er det bedre å velge ut ett av dem, og da kanskje markere et tema som man ikke allerede har markert mange ganger før.

Artikkelforfatteren ga ut boka «Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre» i 2008

 

Gå til innlegget

Kontantplikten må opprettholdes

Publisert 4 måneder siden

Hovedorganisasjonen «Virke» bruker korona-pandemien som påskudd for å sale og ri en gammel kjepphest: De krever det de kaller «frihet for virksomhetene til selv å velge om de skal ta imot kontanter eller ikke». Høyre har nylig gjort vedtak om noe liknende på sitt landsmøte.

At det er en organisasjon som Virke og et parti som Høyre som fronter dette, bare bekrefter at det først og fremst er i en bestemt type politiske og sosiale bobler at dette framstår som en god idé, selv om man kaller det «en politikk som ser framover».
            På Virkes egen hjemmeside argumenteres med at bruken av kontant betaling har gått ned som følge av koronatiltakene. Den nokså lettvinte konklusjonen blir dermed at «samfunnet utvikler seg mot kontantfrihet».
            Det er mange ting i samfunnet som blir annerledes dersom man skal la erfaringene fra korona-tiden være det som setter standarden som veien videre framover. Det er liten grunn til å tro at Virke vil bruke disse erfaringene på den måten i andre sammenhenger, for eksempel når det gjelder skjenketider eller alkoholomsetning.

For min egen del bruker jeg i liten – omtrent ingen – grad kontanter når jeg gjør opp for meg, det være seg i nærbutikken eller i forbindelse med andre transaksjoner. Men det er ikke alle som har den/de mulighetene jeg har til å gjøre opp for meg ved hjelp av elektroniske løsninger. Og det er heller ikke slik at jeg kan eller vil bruke kortet ved enhver anledning. Velger jeg å gi en 50-lapp til en tigger på gata eller å kjøpe et blad fra en gateselger, gir jeg vedkommende kontanter. Har jeg lyst til å gi et av mine åtte barnebarn en hundrelapp for at han/hun skal kunne hygge seg med venner, stikker jeg til dem en seddel. Det er bare to helt banale eksempler hentet fra et helt vanlig hverdagsliv.
            Virke velger å male den svarte økonomien på veggen for å understreke hvor framtidsrettet forslaget deres er. Som argumentasjon er dette nesten pinlig – «framtidsrettet» er det i hvert fall ikke.
            At Virke og Forbrukertilsynet er uenige om dette, bekrefter at folkevettet og virkelighetsforståelsen er langt bedre hos Forbrukertilsynet enn i Virke, eller for den del i partiet Høyre.

Gå til innlegget

Blått lys for Ernas regjeringsprosjekt

Publisert 5 måneder siden

Det blir stadig tydeligere for stadig flere at det brenner et blått lys for Erna Solbergs regjeringsprosjekt. Når årets valg er gjennomført taler all sannsynlighet for at hennes maktbase har smuldret opp og ryddet vei for et maktskifte.

Statsministeren selv ser ikke ut til å ta disse signalene fra grasrota på alvor. Når hun konfronteres med dårlige målinger, har hun ikke andre kommentarer at for fire år siden var målingene også dårlige, men se hvordan det gikk da.
            En ting hvordan det gikk for fire år siden, da begge de to daværende regjeringspartiene og begge de to daværende støttepartiene gikk tilbake ved valget. Regjeringen fortsatte likevel, selv om resultatet ikke akkurat vitnet om fornyet tillit. Men viktigere enn hva som skjedde for fire år siden, er det som har skjedd i løpet av disse fire årene.
            Da perioden begynte hadde landet en regjering som besto av partiene Høyre og Fremskrittspartiet. Denne koalisjonen hadde regjert i perioden før, men da med en støtteavtale med KrF og Venstre. Denne avtalen ville ikke KrF, som etter valget satt «på vippen» i Stortinget, føre videre. Ting kunne derfor tyde på at Erna Solbergs første regjering levde på lånt tid. At Venstre gikk inn i regjeringen året etter, endret ikke på dette. Da så KrF-leder Knut Arild Hareide tok til orde for at KrF heller skulle gå i regjering med Arbeiderpartiet, trodde – eventuelt håpet – mange at klokka nå var slagen for Solberg II.
            Dette er ikke stedet for en analyse av prosessen som førte til at KrF bidro til å danne Solberg III. Prosessen var ikke pen, og den delte partiet på midten. Meningsmålingene siden den gang har stort sett bekreftet hvor ødeleggende dette sidevalget var for partiet, og tre måneder før valget, tyder det meste på at KrF ikke vil få inn mer enn to eller tre representanter. Også for Venstre har regjeringsdeltakelsen blitt en katastrofe.
            I 2020 var det så klart for den fjerde utgaven av Solbergs regjeringsprosjekt. Rollen som ansvarlig regjeringsparti passet Frp stadig dårligere, og de valgte å bryte samarbeidet på en sak som bekreftet partiets fremmedfiendtlige image. Denne manøveren ble ikke den suksessen for Frp som de nok hadde håpet på, og gallupraset på «borgerlig» side drar også Frp med seg.
            Med åtte år som statsminister, stiller Erna Solberg i klasse med Einar Gerhardsen, Gro Harlem Brundtland og Gunnar Knudsen når det gjelder fartstid på taburetten med deres henholdsvis 17, ti og ni år som statsminister. Mens Gerhardsen ledet fire regjeringer, Harlem Brundtland tre og Gunnar Knudsen to, alle fordelt på flere perioder, har Erna Solberg klart kunststykket å lede fire regjeringer innenfor en og samme periode. Om det er imponerende og/eller tillitvekkende, får vi svaret på i september.

Gå til innlegget

UNE og konvertitter - én av fire

Publisert 7 måneder siden

Historien om konvertitten «Benjamin» (VL 7. april) føyer seg inn i den lange rekken av fortellinger om et norsk forvaltningsorgan som betrakter seg som kapable til å granske både hjerter og nyrer hos mennesker som vitner om en religiøs omvendelse. «Benjamin» ble ikke trodd av det norske forvaltningsorganet, men i Frankrike ble han trodd, nær sagt på første forsøk.

Hadde de franske myndighetene kunnskaper de norske ikke hadde?
Eller handler det om andre holdninger til og en annen respekt for menneskers personlige erfaringer og opplevelser?
Hvordan jobber man i UNE for å avklare hvorvidt konverteringen til kristendommen er «ekte» - i seg selv en meningsløs problemstilling? Bruker man fremdeles den dilettantiske quizen der man forventer at relativt nyomvendte personer skal svare på spørsmål som kirken og teologien har strevd med i to tusen år?

            UNE selv er tydeligvis godt fornøyd med seg selv og sin håndtering av mennesker som løper en stor personlig risiko ved å stå fram som kristne. Fungerende avdelingsleder Ingvild Solberg sier det slik: «Er våre beslutningstakere i tvil om noen kan risikere forfølgelse på grunn av sin tro, skal tvilen komme dem til gode. I perioden 2018-2020 behandlet UNE slike asylsaker til rundt 80 afghanske søkere, hvorav omtrent 20 personer fikk en tillatelse». 

Omtrentlige formuleringer som «rundt 80» og «omtrent 20» kan ikke pynte på det faktum at UNE maksimalt fester tillit til hver fjerde konvertitt. En slik skråsikker trygghet på egne vurderinger er ikke tillitvekkende; den er tvert om skremmende.

            Nå gikk det bra i tilfellet «Benjamin».
I Frankrike ble han trodd. Og Norge har føyd enda en sak til sin lange liste av eksempler på at i Norge er respekten for enkeltmenneskers religiøse valg fremdeles noe som bare tilhører festtaleretorikkens svulstige rom.

Gå til innlegget

Sp og Partiet Sentrum

Publisert 9 måneder siden

Senterpartiets klage er smålig

Senterpartiet har protestert mot at Partiet Sentrum skal få godkjent sitt navn. De er redde for at navnet Sentrum kan blir forvekslet med Senterpartiet. Klagen er smålig og argumentasjonen er tåpelig. Eller har man så liten tillit til intelligensnivået blant egne velgere i Senterpartiet at man faktisk tror på dette forvekslings-«argumentet»?

Det er ikke noe nytt at navn på politiske partier kan ha en viss likhet med hverandre. Man har både et Kristelig Folkeparti og et Partiet De Kristne. Man har både et Arbeiderpartiet og hadde i mange år et Arbeidernes Kommunistparti – og dertil et Norges Kommunistiske Parti.

            I 1972 forsøkte en ny partidannelse å få godkjent «Folkepartiet Nye Venstre» som navn. Den daværende fagstatsråden i Korvald-regjeringen, Johan Skipnes fra KrF, var innstilt på å godkjenne navnet, men et annet regjeringsparti, som i media stort sett ble omtalt som «rest-Venstre», ville ha saken behandlet i plenum. Der ble navnet avvist. Den saken er en av de få stygge ripene i Korvald-regjeringens ettermæle.

            I sin argumentasjonsarmod henviser generalsekretæren i Senterpartiet til at partiet i mange år har hatt (hadde?) en ukeavis som het (heter?) «Sentrum». Den avisa er det ikke mange som husker; den levde en anonym tilværelse allerede den gang avisa kunne kalle seg et regjeringsorgan.

            Ville Senterpartiet hatt et navn som ikke ville kunne forveksles med noe annet, og ikke ligne på noe annet, skulle de kanskje beholdt det navnet landsmøtet i Bondepartiet vedtok i juni 1959: Norsk Folkestyreparti (Demokratene).



Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere