Svein Ole Hansen

Alder: 64
  RSS

Om Svein Ole

Jeg er en bahá'í

Følgere

Tankeproduksjon

Publisert over 9 år siden

Har virkelig tankevirksomhet hjernen som utgangspunkt.

Kan muligheten tenkes å ta operasjonelt ut en tanke fra forsøksperson 1, for så og legge tanken operasjonelt (ved et kirurgisk inngrep) direkte inn i hjernen på forsøksperson 2 (fp2), slik at denne senere kan gjengi det som er lagt inn, men altså først utenom de ytre sanser. Slik at når fp2 blir bedt om - via hørselen på et senere tidspunkt - å gjengi tanken som er lagt inn operasjonelt i … hjernen til fp2, så gjengir fp2 tanken ordrett – verken mer eller mindre.

For at dette skulle kunne tenkes må en ha en idé om en tankes stofflighet. Den må jo ha stofflighet tilsvarende kirurgenes mulighet å operere den fra én person og over til en annen person. Det nytter jo ikke bare å si, ja, dette er mulig, uten å relatere til stofflighet som i dette tilfellet bør ha som forutsetning kirurgisk overførbarhet.

Det tilkjennegis sikkert daglig et utrolig antall tanker hos oss mennesker. Derfor er det etter mitt skjønn ganske så forunderlig at ikke tankevirksomhetens stofflighet for lengst er avklart – spesielt med … eh … tanke på at mennesket har eksistert noen år nå - og at menneskelig fremgang ikke er mulig uten tilkjennegitt tankevirksomhet.

Ekstra spesielt blir jo dette om man hevder å kjenne ”fabrikkens og produksjonsmaskineriets stofflighet” (hjernen), men ikke kjenner produktets stofflighet – til tross for det til en hver tid blir visselig produsert og tilkjennegitt ustoppelige mengder av tankeprodukter.

Ekstra, ekstra forunderlig er jo dette om man ikke en gang vet årsaken til egen tankevirksomhet - altså, hvorfor tanker blir til. På dette nettstedet er det likevel tegn som tyder på at det er viktig å vise at produksjonen går for fullt dag og natt … med tankevirksomhet – selv om man ganske visst ikke til en hver tid synes å ha et våkent forhold til produksjonen (uavhengig av dag eller natt).

Finalen av forunderlighet er jo at det ferdige produktets distribusjon som tankevirksomhetens logistikk, synes mildes talt også å være innhyllet i uforklarlig mystikk. Hvordan kan tankevirksomhetens logistikk være mulig uten at stoffligheten ved produktet er tilgjengelig, gjenkjennelig eller at man vet hvordan tankevirksomhetens stofflighet formidles i mellommenneskelige interaksjon?

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Innledningsvis vil jeg sitere fra vers i Bibelen. Innholdet i det jeg har sitert får meg til å tenke at det ikke synes å fremkomme noen profetisk oppfyllelse av at det er de kristne som først skulle anerkjenne Jesu gjenkomst.

”Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?”

 ”Kjærligheten faller aldri bort; men hvad enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de ophøre, eller det erkunnskap, da skal den få ende.”

 ”Mange skal si til mig på hin dag: Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? Og da skal jeg vidne for dem: Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra mig, I som gjorde urett!”

Innholdet i det jeg har sitert fra Bibelen, fremstår for meg slik at det ikke synes å være profetert til oppfyllelse at kristne (som sådan), skulle være blant de første til å anerkjenne Jesu gjenkomst. Det er mulig det kan hevdes at jeg har vært noe selektiv i utvelgelse av sitater, men likevel kommer et innhold ganske tydelig frem i det jeg har sitert. Skulle det være mulig å referere til ”motstridende” vers i Bibelen om dette forholdet, vil jo slike eventuelt få konsekvenser også for forståelsen av sitatene jeg har tatt med her. Det gjenstår i så fall at eventuelt slike vers blir lagt frem.

Hva skulle så være årsaken til dette? For meg synes versene ikke nødvendigvis å tilkjennegi at tro på navnet Jesus ikke er når gjenkomsten finner og har funnet sted, men kunnskapen synes å være avtatt slik at gjenkomsten først ikke blir registrert for de som bærer tro på Jesus. Dersom dette er tilfellet – hvilket man i dag ikke trenger å vise til profetiske nådegaver for å slå fast etter min forståelse – så må vel troen på Jesus holdes oppe av kjærlighet til navnet Jesus, til tross for innbilt kunnskap om budskapet eller at kunnskap man legger frem ved tro på navnet Jesus ikke er gjenkjennelig som opplyst sann. Det er dette som er årsaken til denne situasjonen:

”Den som vandrer om dagen, støter sig ikke, fordi han ser denne verdens lys;

men den som vandrer om natten, han støter sig, fordi lyset ikke er i ham.”

Og

”Derfor vær også I rede! for Menneskesønnen kommer i den time I ikke tenker.”

Til slutt

”I vet jo selv grant at Herrens dag kommer som en tyv omnatten.”

 

Etter mitt skjønn er dette en forferdelig situasjon å være i. Forferdelig, fordi man som troende tross alt holder hjertelig fast ved noe man er overbevist om er sann tro (i dette tilfellet) på tro man etter hjertene mener er sannheten om Jesus – med advarsler om falske profeter og djevelens listige planer, som det vil rasles med ikke langt unna for de som våger seg på noen søkende og våken bevegelse i møte med hans gjenkomst. Samtidig drømmer kristne om å holde et vaktsomt øye for det de mener (i ulike uttrykk) kan være tegn på Jesu gjenkomst. Noe dette forumet for så vidt ikke mangler oppmerksomhet rettet mot.

Jeg ville aldri ha skrevet så mange innlegg og kommentarer på dette forumet, dersom ikke min kjærlighet - også til kristne og deres vanskelige situasjon - er så sterk at jeg motstår prøvelsene forbundet med ignoreringen av den gledelige henvisningen og invitasjonen jeg kan fremsi for deres etterlengtede inntreden til ”komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden” - og som kristne i generasjoner har vandret i tro og forhåpning om, siden evangeliet om dette ble åpenbart.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Virkeligheten og bildet av virkeligheten

Publisert over 9 år siden

Dette innlegget er skrevet i forlengelsen av en kommentar #532 i en tråd under tema: ”Eksisterer Gud”. I nevnte kommentar (som inngikk i en dialog med Robin Haug) ble vi vel enig om at vår (menneskets) tankevirksomhet har eksistens.

Det som kan være interessant å redegjøre litt om videre, er dette med selve tankevirksomheten; hvordan den kan sies å være tilkjennegitt ved evner hos mennesket. Stoffligheten til tankevirksomhet er det vanskelig å skrive noe om, annet enn at stoffligheten ikke kan være av fysisk kjødelig art eller på annen måte av fysisk slag. Når dette er hevdet må jeg vel også bare erkjenne at evnene som utgjør tankevirksomheten er vanskelig uten videre forholdsmessig å knytte til et legeme på samme måte som vi kan vise til et fysisk kjødelig legeme for de fem ytre sanser.

Øynene som er sanseorganet for synet og som det er to av er plassert på hodets fremre side, Ørene som er sanseorganet for hørselen er to av og er plassert på hver side av hodet osv.

Med evnene som utgjør tankevirksomheten kan vi altså ikke plassere på den måten. Jeg skriver evnene for vår tankevirksomhet synes å være tilkjennegitt med tilsvarende antall evner i den indre ikke-fysiske virkelighet som i den ytre fysiske virkelighet. Antall i en ikke-fysisk virkelighet er å betrakte som et sortert forhold ved en intellektualisert anskueliggjøring:

1)     En evne til å forestille seg ting. Evnen kan vi karakterisere som fantasievnen.

2)     En evne til å overveie reelle ting. Evnen kan vi karakterisere som tankevnen.

3)     En evne til å forstå reelle ting. Evnen kan vi karakterisere som forståelsesevnen.

4)     En evne til å oppbevare det som fremkommer ved de tre første evnene. Evnen kan vi karakterisere som hukommelsesevnen.

5)     Til slutt en evne som synes å forbinde inntrykk ved de ytre sanser med de indre evner. Evnen kan karakterisere som en fellesevne, men likevel regnes den til de indre evner.

 Det kan virke som om jeg prøver å vise til at ett menneske består ved antall av to fysisk sanselige legemer, men igjen, det legemet jeg tilskriver tankevirksomheten er et intellektualisert legeme som ikke kan telles slik som ytre fysiske legemer. Sannheten med dette er likevel videreformidlet fra tidligere guddommelige åpenbaringer på den måten at den ytre fysiske virkelighet er et bilde på den indre reelle virkelighet. Som sådan er det neppe tilfeldig at den indre virkelighet er billedlig fremstilt gjennom den ytre fysiske virkelighet - slik vi er kjent med fra Bibelen og Koranen.

Altså, har vi et ytre fysisk bilde av et legeme, så har vi et indre virkelig legeme. Ellers ville jo ikke et ytre fysisk bilde være et bilde, men det virkelige legemet i seg selv – hvilket vi ved vår tankevirksomhet definitivt kan avkrefte siden vi allerede har fastslått at vår tankevirksomhet har eksistens og dermed må tilkjennegis ved et legeme for sin eksistens (om enn ikke-materielt).

Hva er så tankevirksomhetens legeme? Det er sinnet. Sinnet er legemet mennesket fremstår med i den virkelige verden. I avbildningens verden tilkjennegis legemet ved fysisk kjødelighet. I virkeligheten med sinnet. Hvordan tilkjennegis så sinnet eksistens i den menneskelige virkelighet? Jo, det skjer ved bevissthetens frembringende kraft i den billedlige virkelighet.

 Når de fleste av oss registrerer at ingen av våre ytre sanser er tilstrekkelig i seg selv – slik som eksempelvis øyet er avhengig av lyset for å gi ”liv” til synets evne som er å se, så kan man undre seg over om ikke de indre ikke-materielle evner står i et lignende avhengighetsforhold til kilder for å opplyse også disse evnene til å virke i den ikke-materielle virkelighet.

Dere vet nå at jeg har benyttet ordet ikke-materiell, og vet hva jeg sikter til med bruken, men for meg er det tungvindt å benevne den virkelige verden med negasjonen av den billedlige virkelighet. Heretter vil jeg heller bruke et begrep som åndelig om ikke-materiell tankevirksomhet i denne sammenheng, selv om det også for dette begrepet kan bli behov for justering med et annet begrep for å tydeliggjøre eller markere eventuelle forhold å kommentere – om slike skulle dukke opp.

 Så tilbake til dette om evnene ved vår tankevirksomhet står i et tilsvarende avhengighetsforhold til noe mer enn bare evnene i seg selv. Vi kan observere at i vårt fysiske bilde av virkeligheten er våre ytre sanser IKKE tilstrekkelig i seg selv. Da kan man saktens stille spørsmål om hvorfor tilfellet skulle være at bildet viser et avhengighetsforhold som de ytre sanser står i, men virkeligheten IKKE tilkjennegir et slikt forhold ved de indre evner. Bildet må i så fall være en forfalskning og slettes ikke en fullkommen korrekt gjengivelse av virkeligheten om dette skulle være tilfellet.

 Jeg håper nå at jeg har med meg mange i leting etter avhengighetskildene for de indre evner. Avhengighetskildene (i flertall) må forstås igjen som intellektualisering av antall siden det for de indre åndelige evner ikke lar seg stykke opp for antall å telle som i det materialiserte bilde av virkeligheten.

Dersom vi betrakter de ytre sanser så vet vi at en ytre kilde for disse eksisterer når evnene forbundet med disse virker. Eksempelvis så vet vi at synet virker når vi ser, men dette er avhengig av lysets innvirkning. Vi ser ikke uten lysets innvirkning. Erfaringsmessig synes det å være slik at det ikke er nødvendig at øyet MÅ holde fokus på lysets kilde for å virke, men lysets egenskaper må være i synsfeltet for at synet skal virke. Sagt på en annen måte så må synsfeltet være opplyst for at synet skal virke uten at fokus på kilden er tvingende nødvendig av den grunn.

 Kan det også være tilsvarende med de indre evner. Det vil si at vi vet at kildene for disse evnene eksisterer når evnene virker eller er virksom. Men igjen, kan det også være slik at det ikke synes å være tvingende nødvendig at de indre evner holder fokus på de livgivende kilder for å virke, men at disse evnene MÅ være i virkefeltet for kildene for å kunne virke eller være virksom som evner. Om det siste er tilfellet, at kildene for evnenes virksomhet ikke nødvendigvis trenger å være innenfor ”synsfeltet” for evnene, tja, da kan det vel være slik at man kan benytte evnene faktisk til å fornekte kildene man ikke ”ser”. Igjen, om dette er tilfellet synes det for meg som om de indre evner kan tilkjennegi en slags frihet til å velge, men ikke en absolutt frihet for evnene virker faktisk ikke om kildene for evnenes livgivende eksistens IKKE ER. Friheten gjelder bare det de åndelige evnene kan frembringe om kildene eller hvordan evnene forholder seg til kildene.

 Hvorfor skulle åndelige evner så benekte eksistensen av kilder for deres virke? Jeg ser én grunn. Jeg kan trekke inn igjen øyet for å illustrere det. For øyet er det slik at synsevnen er uvirksom uten lysets innvirkning. Dette er så selvfølgelig at lyset og synsevnen nærmest blir ett og det samme. Vi ser rett og slett fordi vi ser. På samme måte kan det vel hevdes at tankevirksomhet er tankevirksomhet. Vi tenker rett og slett fordi vi tenker. Hvorfor skulle det da være nødvendig å rette oppmerksomhet mot forutsetningen for å tenke … når vi bare kan tenke? Hvorfor skulle ikke tenkning være tistrekkelig i seg selv? Trenger vi å forholde oss til kilder som forutsetning for å tenke?

 Bringer vi dette med oss på leting etter de indre eller åndelige evners kilder, er det klart at det vi bør være oppmerksom på, er tilsynekomsten av nettopp dette som kan være av stor betydning. At de åndelige evnene fra menneske til menneske kan tilkjennegi ulike tankeprodukt om kildene for åndsevnene. Det kan være at tankevirksomhet kan tilkjennegi at kildene ikke eksisterer så vel som at tankevirksomhet kan tilkjennegi at kildene nødvendigvis må eksistere - selv om man ikke synes å ha direkte tilgang til kildene for å bevise dette.

 Om vi betrakter menneskeheten i dag i et tilstrekkelig fugleperspektiv (for ikke å si satellitt perspektiv og da helst i bane rundt jorden), er det tydelig at store grupperinger av mennesker markerer seg som enten teister eller ateister. Det synes også å være slik at man kan gruppere mennesker i glidende overganger mellom nevnte ytterpunkter, og da benevne disse som agnostikere. Da skulle vel det meste av menneskeheten være tatt med i betraktning.

 Noen vil sikkert undre seg over at jeg beveger meg først ”innover” i mennesket for og konstantere at de åndelige evner står i et forhold til avhengighetskilder tilsvarende med de ytre sansene, for så å ”blåse opp” letingen etter kildene i et voldsomt makroperspektiv i den menneskelige virkelighet. Saken er den at kildene må ha vært virksom hos mennesket helt siden bildet i den fysiske virkelighet ble til … av årsak jeg allerede har skrevet litt om – at bildet først er bilde om virkeligheten er. Dette til tross for at det som kan regnes som kilder må ha vært avpasset utviklingen mennesket har gjennomgått fra mennesket fysisk ble til. Altså er kildenes tilkjennegivelse et i høyeste grad relativt forhold tilpasset den stadig utviklende mottakelighet hos det tilblitte og utviklende mennesket.

 Mottakeligheten for kildene på begge plan fra begynnelsen av, er det ikke tilrådelig å si noe om. Fra begynnelsen av må det ha vært mikroskopiske forhold for så vel de ytre som de indre kilder. De menneskelige betingelser fra begynnelsen og til dagens menneske er altfor endret eller forskjellig til at det skulle være meningsfullt å tilkjennegi noe om avhengighetsforholdet mennesket har stått i til kilder for dets tilblivelse og utvikling fra tilblivelsen av. Mye er sikkert også gått tapt etter hvert av inntrykk av ”næring” som lyder og etter hvert ord formidlet ved tradisjon. Noe er skrevet ned og formidlet videre, men dette har skjedd først langt, langt ut i menneskets utviklingshistorie. Det vi alle fall kan slå fast er at en tilstrekkelig omsorg eller kontroll har medfulgt utviklingen av mennesket, men at tilgangen til dette erfaringsmessig er like låst for oss mennesker i dag som tilværelsen i mors liv fra fosterstadiet av er erfaringsmessig utilgjengelig eller låst for oss som voksne og modne mennesker. Vi kan nok også slå fast at fra begynnelsen av rådet paradisiske tilstander i den forstand at intet var mellom mennesket og dets kilder, men at dette forholdet har endret seg etter hvert av forskjellige årsaker inntil utviklingen igjen fører mennesket til paradisiske tilstander når forbindelsen til kildene igjen er bevisstgjort i enkeltmennesket så vel som i menneskeheten.

 Etter den inndelig jeg har gjort av menneskeheten, synes det som om denne inndelingen tilsvarer tankevirksomhetens muligheter jeg også har gjort rede for angående det å forholde seg til kilder på det ”indre” åndelige plan hos mennesket. Begrepet åndelige evner trenger å utdypes litt mer nå. Dette nettopp fordi menneskelig tankevirksomhet synes å gi uttrykk for såpass mye forskjellig tankegods omkring kildene for det som tross alt er tankevirksomhetenes betingelser. Jeg opplever vel at det ikke er helt dekkende eller klargjørende for motstridende tankevirksomhet å referere til åndelige evner som et felles begrep, også i de tilfeller tankevirksomhet tilkjennegir motstridende innhold omkring eksistens av disse evnenes kilder. I så måte vil jeg heller bruke begrepet … sjelsevner. Sjelsevner og åndsevner er egentlig sammenfallende og ett og det samme, vel å merke med digresjonen som nå er gjort. Selvfølgelig kan man bruke åndsevner om tankevirksomhet som viser til fravær av kildenes tilkjennegivelse, men …

 Det som går igjen som ett (av sikkert mange) fellestrekk ved oppmerksomheten teister synes å vise, er å vende seg til og sitere fra skrifter – nedskrevne ord, ofte fra mange hundre år tilbake i tid, ja, for ikke å si tusenvis av år tilbake i tid. Og at disse skriftene synes å være å betrakte for teistene som kilder nettopp for det å være teist. Noe annet forhold synes ikke for meg å være kjent. Dette må bety at den eksisterende tankevirksomhet for teistenes del har skrifter som kilder. Når det gjelder de som ikke har teistenes skrifter som kilde for sin tankevirksomhet, er det noe uklart for meg om det er mulig å nevne noen felles som kilder for disse, da det for denne gruppen ikke kan sies noe en tydende eller samlende hva kilder for tankevirksomhet angår.

 Nå melder det seg et betydelig problem som bør behandles. I alle fall for å få bildet, den fysiske verden til å stemme med evnene som utgjør tankevirksomheten for den indre åndelige eller sjelelige virkelighet.

Synsevnen kan vi si eksisterer fordi vi ser. Vi ser på grunn av en kilde for lys som ikke er fra synsevnen, men likevel påvirker denne ved sin eksisterende funksjon. Denne kilden kan vi med rette nevne som solen, da alle andre aktuelle kilder enten får sitt lys fra den eller er teknologiske forsøk på etterligninger i betydelig mindre skala. Både synsevnen og solen bør av den grunn ha eksistens fordi synsevnens potensial - å se – blir virkeliggjort ved solens eksistens.

Med hensyn til kildene for tankevirksomhet, så må i så fall kildene ha selvstendig eksistens uavhengig av menneskets tankevirksomhet for at bildet skal bli korrekt. Eller slik at virkeligheten kan justeres etter bildet ;-))

 Dersom det jeg allerede har nevnt er det eneste grunnlaget jeg har, er det opplagt at det til teistenes skrifter på en eller annen måte må kunne registreres at disse er en inspirasjon eller refleksjon av en høyere eksistens enn menneskets eksistens, og at skriftenes sentrale mennesker på en eller annen måte reflekterer fra denne eksistensens Kilde og inn i denne vår virkelighet ved ordets formidling for vår eksisterende tankevirksomhets tilgjengelighet.

 På en måte kan vi si at disse menneskenes refleksjon eller gjengivelse er som solen i bildet til sammenligning med synets eksistens. Ja, refleksjonen er faktisk så fullkommen ren at om noen av dem sier i et billedspråk tilgjengelig for vår tankevirksomhet at ”Herren sier” så er det å forstå som sant for ”solens” eller Kildens formidlende utsagn inn i vår tankeeksisterende virkelighet. Går vi inn i disse skriftenes kilder vil vi fort oppdage at denne formidlingens strålekraft og virke inn mot disse menneskene som de fullkomne rene speil er beskrevet som Den hellige ånd. Disse helt spesielle menneskene med denne oppgaven å utføre for menneskeheten er blitt gitt mange titler og forstått med ulike navn. Et samlende begrep for disse menneskene kan være Gudsmanifestasjonen.

 Hva denne mystiske forbindelsen består i - at vi ved vår eksisterende tankevirksomhet kan knyttes til en høyere eksistens ved ”noe” som er nevnt å være Den hellige ånd - er det sannelig ikke godt å sette ord på, men muligens kan leseren selv prøve å fornemme forbindelsen om dette innlegget har vært av oppklarende verdi i så måte.

 Jeg har selvfølgelig kunnet være enda mer detaljert og gjennomgått innleggets tema enda mer grundig enn jeg har gjort, og kuttet ned på sprangene jeg har foretatt, men innlegget er et innlegg og lengden bør avpasses til at innlegget tross alt er ment å presenteres i et forum for kommentarer. Og da er det jo alltid en mulighet for at detaljene kan komme tydelig frem. Men for at ikke innlegget i seg selv skal bli lenger enn de fleste av trådene som er festet av meg på dette nettstedet, er det kanskje på tide å avslutte. Avslutningsvis vil jeg takke leseren som kom helt hit i teksten min.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Hvorfor integreringsproblemer?

Publisert over 9 år siden

Integreringsproblemer for såkalt fremmedkulturelle i sammenheng med lite imøtekommenhet, unnvikelse og til dels uvennlighet hos innfødte nordmenn i møte med nevnte gruppe, kan skyldes utbrudd av mer eller mindre latente årsaker som er å ligne med sykdom eller svekkelse av dette landets menneskefokuserte allmenntilstand.

Som sådan er årsaken(e) noe som er tilkommet folket leeeeenge før klare sykdomstegn bryter ut – når dette blir synliggjort under gitte betingelser.

 Det kan være at det er mange i dette landet som har oversett å forhindre en i dag synlig mulighet for noe som er å ligne med sykdomsutbrudd, ved å ha slumset med eller skjult å styrke eget immunforsvar med riktig inntak av næring over lang tid før sykdomstegn ble synlig. Som sådan er svekkelse ved disse sykdomstegn (i denne sammenheng) ikke mer alvorlig enn at det kan justeres ved inntak av riktig næring. Svekkelsen kan i spesielt utviklet grad sikkert kategoriseres inn under det man i denne sammenheng bør forstå som mangelsykdom.

 Det er særdeles uhøflig og lite prisverdig å frarøve også de som kommer hit til landet en kjærlig mottakelse, for dermed å utsette slike over tid for den samme nevnte svekkelse – med etterfølgende helseproblemer som vi selv kan ha utsatt våre liv for. Om dette likevel skulle skje - og utvikles videre; hvordan ser en da for seg vellykkede og imøtekommende integreringstiltak på sikt? Ved å overlate problemene til politikerne? Det som kommer til uttrykk i folkeviljen vil alltid være utgangspunktet og grunnleggende for all politikk. Derfor gjelder folkeviljen først, og så politikk.

 Med dette som forutsetning er det klart at det man i dag ser på som integreringsproblemer IKKE kan belastes de som kommer til landet med forskjellig kulturell, politisk, sosial og personlig bakgrunn. Heller er det slik at de som utgjør vertskapet - om de eventuelt er noe forhindret (som nevnt) av sykdom til å vise en hjertelig imøtekommenhet (som en gjerne forbinder med en vertskapsfunksjon, også i denne sammenheng) - fort bør glemme eventuelle smerter og ubehag i seg selv, for så og vise alle en enhetlig kjærlig mottakelse verdig ånden i ”alle folkeslag som disipler i kunnskap om Faderen, Sønnen og Den hellige ånds navn” - som folkesjelen i dette landet tross alt er rotfestet i.

 Slik sett er det ikke noe med oss som må endres som ikke allerede er nedlagt i oss som et potensial for endring i dette som også er å ligne med landets Guds inspirerte åker. Spesielt ikke om tilkjennegivelsen av en allmenn hjertelig mottakelse skulle vokse frem i møte med såkalte fremmedkulturelle innslag og tilsig til landet av hardt prøvede mennesker som oftest har flyktet fra umenneskelige situasjoner i sine fjerntliggende hjemland. Slik sett blir vårt potensial som nasjon oppfylt og grøden kan etter hvert innhøstes etter det som for lengst er sådd (som antydet) i vår egen åker.

 Vi bør ikke se bort fra åkeren og heller vie oppmerksomhet til de få av Bibelens ord som har havnet på stengrunn til tross for å ha blitt strødd som såkorn fra tilsynelatende foldede hender. I sann gudfryktig ånd bør vi heller vise glede og takknemmelighet for prøvelsenes nåderike regn over det som har blitt sådd av ”alle folkeslag som disipler …” i denne parsellen av Guds jord - og som vi har blitt satt til å forvalte. Innhøstingen er nær. Hvilken sanne forvaltere av Guds jord er det som tilkjennegir sterkt ubehag over at innhøstingens grøde er blitt for stor? Vi burde alle se fremover og glede oss over alt som står for innhøsting i sann bibelsk ånd … og heller frykte intet annet enn Storbondens dom.

Med vennlig hilsen svein-Ole

Gå til innlegget

Modning

Publisert over 9 år siden

Jeg har i en tid nå fundert på alle diskusjonene som har vært her på dette nettstedet – og som sikkert har vært å lese om i lignende fora - spesielt i ettertid av sist sommers terrorhandlinger her i landet.

Det kan oppfattes som om posisjoner av ytterpunkter blir anskueliggjort i mange debatter med tema som berører innvandring og kulturell innflytelse fra ”ulike” folk som er og kommer her til landet. Rasisme og ansvarsløs politikk er ord som er benyttet i nettdebatter. Angrep og beskyldninger blir rettet i mange retninger. Min tilnærming er egentlig å prøve å forstå hvorfor mennesker kan oppleve verden så ulikt som mange markante aktører faktisk gjør, eksempelvis her på forumet.

Dypest sett tror jeg ikke vi mennesker er utrustet forskjellig hva angår evner til å forholde oss til virkeligheten vi lever i som mennesker her på jorden. Evnene er av samme slag hos alle mennesker, om enn målene for disse kan synes å være forskjellig fordelt. Kulturelle betingelser, generelle livsvilkår og livssynsorientering kan også ha stor betydnng for verdensanskuelsen. Jeg tror neppe at noen av aktørene på dette forumet som viser sympati i den ene eller andre retning har, verken mer eller mindre kjærlighet til sine respektive familier og nærmeste venner. Det er ikke der skillelinjene går.

Hva skyldes så at øynene – for å betrakte ethvert menneske på denne jorden på familiekjært vis – hos noen blir såpass betydelig svekket at man heller opererer med ord som vi (av samme kultur) og det noe uklare de andre (som er fremmedkulturelle), men hos andre igjen kommer ikke dette skillet tilsynelatende frem i det deres øyne ser av menneskeheten og dens interesser og velbefinnende?

Hvorfor markerer noen så sterkt grensen mellom den norske kultur og en for dem gradvis mer fremmed og truende verden dess lenger vekk en kommer fra Norge - for ikke å snakke om situasjonen om såpass ”fremmede mennesker” som afrikanere, arabere, pakistanere osv – ”og som til og med sikkert også er muslimer” - skulle søke å bosette seg her i landet av humanitære grunner eller hva årsakene måtte være?

Hvorfor viser noen en overstrømmende glede ved muligheten å vokse som menneske ved den kjærlighet og hjelp de kan vise slike tilflyttede mennesker her til landet, og mange slike vet ikke hva godt de kan gjøre for å hjelpe på mange måter i en situasjon som sikkert kan oppleves svært vanskelig for mange med nylig innvilget oppholdstillatelse og etter hvert statsborgerskap?

Jeg er svært interessert i å lese hva andre mener om dette. Min forståelse er at det er betydelige forskjeller i grad av modenhet - også blant ”innfødte” her til lands. Med modenhet mener jeg ikke intellektuell kapasitet hos voksne og til dels aldrende mennesker, men at det for en god del mennesker grovt sett kan sies at blomstringen av kjærlighet til hele menneskeheten synes å være noe umoden. Av den grunn kan det synes som om mange kan bli noe ”stresset” i møte med argumentasjon av en noe mer intellektuell tilnærming av det som er til beste for hele menneskeheten - som selvfølgelig IKKE er i konflikt med kjærlighet til nasjonen.

Kanskje er det slik at dess hardere vi blir presset på vår umodenhet, dess tydeligere anskueliggjøres vår umodenhet. Dette er ikke et mål i seg selv å tydeliggjøre umodenhet men heller å vise til vilkårene for et mer fullkomment mål for menneskeheten.

Slik sett kan man si at utviklingen mot modenhet hos mange tilkjennegir noe som synes å være noe spireaktig hos de som synes å ha stoppet opp med kjærlighet rettet til egen nasjon, mens hos andre igjen synes en slik kjærlighet å være i god utvikling, ja, nærmere en full blomstring til beste for hele menneskeheten.

Frøet, til en slik blomstrende kjærlighet for hele menneskeheten, vises ved barnets kjærlighet til sin mor og far – for ikke å nevne en mor og en fars enhetlige kjærlighet til sitt barn. For mange synes det som om denne kjærligheten har nådd sitt høyeste mål når de har utviklet kjærlighet til familien, slekt, venner, kolleger, fødestedet, fylke og nasjonen.

Egentlig tilkjennegir kjærlighet til nasjonen bare et nivå av modenhet. Menneskenes iboende potensial oppfylles ikke før man viser kjærlighet til hele menneskeheten og betrakter jorden som ett land og alle menneskene som jordens innbyggere. Først da er menneskeheten nært oppnåelsen av paradisiske tilstander her på jorden. Denne utviklingen er ikke mulig uten at vi mennesker - ved våre iboende anlegg – vender oss til den livgivende og enhetlige Sol for en blomstrende modningsprosess.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere