Svein Ole Hansen

Alder: 64
  RSS

Om Svein Ole

Jeg er et medlem av det internasjonale bahá'í-samfunnet.

Følgere

Noen betraktninger rundt islamkritikk

Publisert nesten 8 år siden

Muhammeds åpenbaring - slik den er nedskrevet i Koranen - bør være et sentralt utgangspunkt for den som eventuelt søker kritikk av islam. Kritikk i denne sammenheng forstår jeg som det å skille mellom sannhet og falskhet.

Det en først bør ha klart for seg er islams opprinnelse. Islams opprinnelse kan tilbakeføres til Muhammeds åpenbaring - som er Guds vilje etter Muhammeds ord, og kan tidfestes etter gregoriansk tidsregning fra første halvdel av det sjuende århundre. Muhammeds åpenbaring - slik den er nedskrevet i Koranen - bør være et sentralt utgangspunkt for den som eventuelt søker kritikk av islam. Kritikk i denne sammenheng forstår jeg som det å skille mellom sannhet og falskhet.

Etter denne korte innledningen, bør det også nevnes at det for guddommelig åpenbaring gjelder tre nivåer.  Dette er likt for alle monoteistiske åpenbaringsreligioner – selvsagt også for islam. Det er nivået av åpenbaring som utgår fra (Gud eller Allah), nivået for åpenbaringens tilkjennegivelse (profeten, sendebudet eller Gudsmanifestasjonen) og nivået for åpenbaringens mottakelighet i relativ grad (de troende).

For at islamkritikk skal gi noe mening, må det være et grunnlag for å skjelne falskt fra sant. Det bør være innlysende at dette grunnlaget ikke kommer fra det tredje nivået, mottakernivået (de troende), men grunnlaget er tilgjengelig for oss fra det andre nivået (profetnivået).

Kritikk av eksempelvis islam kan ikke ha et sant grunnlag fra et lavere nivå brukt mot et høyere nivå. I så fall måtte grunnlaget for kritikken overgå den guddommelige åpenbaringen som kritikken rettes mot. Det vil si at grunnlaget, som gjør det mulig å skille falskt fra sant, må være gitt troende av Gud for så å kunne brukes for å belyse eventuell ufullkommenhet i guddommelige åpenbaring som søkelyset er rettet mot. Dette bryter med rangeringen av de nivåene jeg har nevnt og blir selvfølgelig ellers også ganske meningsløst - og det skjønner sikkert de fleste … etter hvert.

Om det eksempelvis skulle være kristne som tror de er bærere av den sanne uforfalskede lære, og med det legger til grunn bibelvers som de etter ufullkommen oppfattelse mener har betydning for å kunne avvise Koranen, anskueliggjør bare dette nivået av troendes fantasi og innbilning. Og det som kristne eventuelt forfekter i sakens anledning kan selvsagt ikke utgjøre et sant grunnlag for å påvise noe som helst av betydning for Koranens guddommelige status.

Med kritikk av islam kan man også mene kritikk på like nivå, enten dette er profetnivå eller nivå av troende. Etter det jeg har skrevet - at kritikk ikke kan ha et sant grunnlag fra et lavere nivå brukt mot et høyere nivå - bør islamkritikk på profetnivå i så fall komme fra etterfølgende profet og ikke fra troende. Er det innsikt ved det vi forstår med islamkritikk den troende søker, bør altså oppmerksomheten rettes mot etterfølgende profet og ikke mot de relativt lave nivåer troende eventuelt måtte befinne seg på.

Oppmerksomhet bør rettes mot at det i enhver gitt guddommelig dispensasjon også medfølger en innvarsling av neste guddommelige åpenbaring. En bør også være oppmerksom på at Guds sendebud selvsagt ikke kan underkjenne foregående åpenbaring sendebudet er kommet for å oppfylle. Dersom innvarslingen IKKE oppfylles, men underkjennes ved den som fremsetter et guddommelig sendebuds krav, blir i så fall ”sendebudets” ord som dette:

”Jeg er ikke kommet for å oppfylle, men for å underkjenne …”

Dette medfører selvsagt at et slikt ”sendebuds” eget krav også må underkjennes. Det er derfor nærmest innlysende at islamkritikk fra et profetnivå bare er for å fjerne falskhet fra sannhet på de troendes nivå.

En bør også merke seg at med en Guds sendebuds komme er foregående pakt oppfylt. Med Koranen kunne kristne, jøder, parsere osv finne videre veiledning. At det tilsynelatende ikke ble slik kan skyldes at differansen mellom Muhammeds ord og troendes avvik fra tidligere åpenbaringer - som disse mener å tilkjennegi tro på - samt at Koranen slik sett ble for streng for kristne, jøder, parsere osv.

Men, som jeg har skrevet tidligere på dette forumet; Koranen burde ha blitt lest i korrigerende grad av alle og troende som nevnt kanskje spesielt. Det ville muligens gjort inngangen til Herrens dag mindre konfliktfylt. I alle fall med hensyn til de konflikter vi ser i dag. Spesielt konflikter mellom muslimer, kristne og jøder.

Pakten som ble oppfylt med Muhammed gjelder også innvarsling av han som vitne. Han var det ene vitnet av to som skulle komme til fastsatt tid, slik vi kan lese finne det uttrykt i Johannes’ Åpenbaring. Nå gjelder det for alle å forstå at vitnene Muhammed og Ali har hatt sin tilmålte tid på 1260 dager – profetisk som år. År 1260 etter muslimsk tidsregning er så godt som sammenfallende med år 1844 AD (etter gregoriansk tidsregning). Koranens åpenbaring er nå fullbyrdet.

Vel, da ser det ut til at det bare gjenstår å se på islamkritikk på de troendes nivå. Det er på dette nivået at sannheten kan bli forvrengt til falskhet av grunner som fantasi, innbilning og det som ellers kan være jordisk makttjenelig. Det synes å være på dette nivået at alle konflikter oppstår, for konfliktene har selvsagt ikke guddommelig åpenbaring som opphav … av grunn jeg har antydet. I så fall ville ikke de store guddommelige åpenbaringsreligionene være til beste for menneskeheten. Og det mest tjenelige for menneskeheten ville i så fall være om det ikke fantes noen åpenbaringsreligion. Men uten en guddommelig helhetlig plan - som alle de store åpenbaringsreligionene er en del av - er menneskehetens enhet og velbefinnende i realiteten sjanseløs.

Det sømmer seg IKKE for den sanne troende å hevde at ens tro IKKE inngår i en helhetlig guddommelig plan som også innbefatter troende som har orientert sine liv etter det som er guddommelig åpenbart av andre Guds sendebud. Den som nå i denne morgenstund av Herrens dag motarbeider Guds enhetlige plan på en slik ”eksklusiv” måte, bør nå finne tiden moden til å komme seg ut av sin søvns sære teologiske drømmer.

Helt til slutt litt om et noe mer ”skjult”, men dog potensielt mottakernivå. Dersom man ikke har kommet seg opp fra de dødes grav og til de levendes nivå, som er de troendes nivå, er det likeså opplagt at islamkritikk er noe slike får la ligge … i påvente av egen oppstandelse. Og oppstandelsens dag er nå kommet.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Det som gjelder nå er ikke å se seg blind på alt som er konfliktfylt i Midtøsten.

 Og i det villniset prøve å famle seg frem til guddommelig begrunnede rettigheter og landekrav etter gamle, men dog hellige skrifter. Eller å forsøke seg med krav om ukrenkelige grenser etter folkeretten ved å se bort fra oppfyllelsen etter gamle hellige skrifters profetier. Spesielt ikke uten forståelse for hva oppfyllelsen av gamle profetier om jødenes tilbakevending egentlig gjelder.

Det som er konfliktfylt er ikke av Gud og bør på ingen måte aksepteres for Guds land som bebos av Guds folk. At mange kan trå feil i den nå ekstremt pressede situasjonen i Midtøsten er likeså opplagt, men man bør da ikke fortape seg fullstendig i en selvutnevnt og opphøyet rolle som aktor - og adressere anklager i øst og vest til aktørene nå i Midtøsten. Jeg vil våge å påstå at utfallet eller den endelige dommen som angår fred i Midtøsten er det få av jordens milliarder av mennesker som kjenner antydningsvis nå. Og ”aktorer” i denne sammenheng kjenner knapt antydningsvis saken de engasjerer seg i og langt mindre sakens utfall.

 Siden jeg har brukt ordene Guds land (uten å antyde geografisk grenser for dette landet) vil det sikkert være nærliggende å stille meg et lurespørsmål som; hvor mener du at landegrensene egentlig går for Guds land? Dette siden landegrenser synes å angå mye av det konfliktfylte nå knyttet til opprettelsen av staten Israel, og da med vekselvis religiøse og antireligiøse hentydninger i svaret - alt etter som overbevisningen er hos de som mener å kjenne løsningen. Enda litt frem i tid vil man kanskje forstå dette svaret bedre:

 Jorden er kun ett land

og menneskeheten

dets innbyggere.

 

- Bahá’u’lláh –

Hva gjelder så den guddommelige utvalgtheten som jødene er forbundet med oppe i alt dette? Svaret på det kan man nå finne på Karmelfjellet i Israel. I dag ivaretas den jordiske sikkerheten for Det himmelnedkomne nye Jerusalems administrative sete, slik jødene i gammel tid beskyttet Loven i Det gamle Jerusalems Tempel. Det er dette som er den egentlige grunnen til jødenes tilbakevending.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Det profetiske språk

Publisert rundt 8 år siden

”Byggesteinene” i det profetiske språk har vært og er, selvfølgelig, ord vi kjenner godt igjen fra vår anskuelige virkelighet. Kraften i språket er muligens ikke like kjent.

Dette innlegget skriver jeg så å si etter at jeg tok opp hendene av bukselommene og lar fingrene (ikke alle) ”tromme” monotont mot PC-ens tastatur. Med det mener jeg at innlegget ikke bygger på åpne bøkers innhold jeg eventuelt skulle ha hatt rundt meg, særskilte avhandlinger eller sitater jeg har funnet frem fra om mulig filosofisk eller vitenskapelig litteratur … bortsett fra inspirasjon jeg fikk etter å ha lest et sitat fra ‘Abdu’l-Bahá, i Selections from Bahá’í Scriptures. Sitatet kan jeg komme tilbake til avslutningsvis i dette innlegget. Ellers er jo alltid Bibelen nærliggende for å finne gode sitater.

 Dermed burde forutsetning være klarlagt for min tilnærming og forståelse av det jeg ønsker å få frem i dette innlegget; nemlig det profetiske språk samt kraften i dette språkets innhold. Det profetiske språket jeg sikter til kommer kanskje spesielt tydelig frem i Det gamle testamentet, men også i Evangeliet og hos profetene etter Jesus.

”Byggesteinene” i det profetiske språk har vært og er, selvfølgelig, ord vi kjenner godt igjen fra vår anskuelige virkelighet som: himmel, sol, måne, skyer, stjerner osv. Men også ord som: fjell, vann, hav, regn, flom, by, dyr, fugler, trær, frukter osv; i tillegg til innarbeidede begrep som ikke viser til noe som er fysisk anskuelig, men som likevel gir mening i et fellesskap - og kanskje er det slike begrep vi mennesker til alle tider har strevet mest med å forholde oss til. Jeg tenker på begrep som: rettferdighet, barmhjertighet, ydmykhet, hellighet, opphøyethet osv.

Vi kan selvsagt også i profetiske skrifter finne ord som er mer direkte knyttet til vår personlige virkelighet som: født, barn, frisk, syk, fattig, rik, blind, døv, død, grav osv. Jeg opplever at der profeten selv fremstår i en billedlig sammenheng kan det oftest låse seg fullstendig for troende (og ikke troende) – eksempelvis om selve billedbruken blir det som helligholdes som det virkelige, uten å erkjenne at det nettopp gjelder billedbruk for å få frem et ”indre” eller åndelig innhold. Eksempler på dette kan være som at Jesus sto (fysisk) opp fra de døde, som at Jesus gikk (fysisk) på vannet, som at Jesus (fysisk) metter fem tusen tilhørere på fem fisker og noen brødstykker osv.

Allerede har jeg antydet et skille med ord som peker mot to verdener mennesket må forholde seg til. Nemlig den fysisk jordiske virkelighet og den virkelighet som kan nevnes som den eteriske eller himmelske virkelighet, hvor ord som sol, måne, stjerner, skyer osv inngår. Dette skillet gjelder likevel bare vår ”ytre” virkelighet.

Den metaforiske og allegoriske bruken av språket i en profetisk sammenheng, er i seg selv et bevis på den intellektuelle tilnærmelsens virkelighet (som angår det å forstå) – som jeg mener ikke har fysisk materie som opphav. Med den intellektuelle kvalitet som særpreger mennesket, har det vært mulig å utvikle språk ved evnen å kunne forholde seg til en bilde- og symbolforståelse av den fysiske virkelighet, samt at man i språket som nevnt kan vise til ord som angår en ikke-materiell sammenheng vi alle forholder oss til om vi er troende eller ikke.

 Vi kan altså forholde oss intellektuelt til, og med et språk få frem, en virkelighet som ikke er materiell eller synlig, selv om språk ble til etter hvert som mennesket utviklet sitt forhold til den materielle verden. Og dette er muliggjort ved tilgangen et opplyst intellekt har til en livgivende kilde i den ”skjulte” åndelige virkelighet - som er menneskets egentlige realitet. Fra gammelt av har mennesket forholdt seg til at en ”indre” virkelighet (som sjelsevnene viser eksisterer) må ha en tilsvarende livgivende kilde slik som solen har betydning for vår ”ytre” fysiske eksistens. Hvis det ikke var og er slik blir det en årsaksmanglende asymmetri ved menneskets tilværelse som medfører et uløselig problem gitt forutsetningene for å løse problemet. Dette om en livgivende kilde for intellektet ikke skulle være tilsvarende solens betydning for menneskets fysiske eksistens.

Jeg har vært innom dette i tidligere innlegg eller kommentarer. Det er et grunnleggende problem knyttet til å hevde at den fysiske natur er opphavet til menneskets intellekt. Og dilemmaet er – som det etter mitt skjønn ikke er logisk mulig å løse om en påstår naturen er opphav for alt ved mennesket. For hvordan kan delen (mennesket) være i besittelse av en kvalitet (intelligens) som helheten (naturen) mangler - om denne kvaliteten ved mennesket opprinnelig skulle ha utgått fra naturen.

Det som har opplyst og fremdeles opplyser intellektet vårt er hvordan vi forholder oss til profetens, sendebudets eller Gudsmanifestasjonens ord. Profetens åpenbaring er som en refleksjon av lysstråler inn i et fullkomment rent speil for vår intellektuelle virkelighet. På det vis opplyses menneskets åndelige realitet slik solen opplyser vår ytre virkelighet i den fysiske verden. Og den tilsvarende livgivende kraft som utgår fra solen i den fysiske virkelighet, er for intellektet nevnt i de hellige skrifter som Den hellige ånd. Med andre ord er Den hellige ånd intellektets opplysende kraft som setter mennesket i forbindelse med og opplyser om Kilden for den åndelige kraftens opphav - i den grad mennesket vender seg til denne Kilde i troens ånd.

 I Bibelen kan vi finne dette fullkomment rene formidlende forhold hos sendebudet uttrykt eksempelvis slik:

”Jeg og Far er ett”.

Og

”Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg. Men hvis jeg gjør dem, så tro i det minste gjerningene, om dere ikke tror meg. Da skal dere skjønne og innse at Far er i meg og jeg i Far.”

Andre sitater fra Bibelen - for å vise til en billedlig fremstilling av en åndelig livgivende kilde i profetenes ord - er slik som disse Jesu gjengitte ord:

”Jeg er livets brød”.

Og

”Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv”.

Mennesket knyttes til og opplyses den åndelige livgivende virkelighet i troens ånd. Uten at mennesket anerkjenner og vender seg i troens ånd for å motta Den hellige ånd – reflektert i det profeten åpenbarer (for denne tid), er mennesket alt etter som: blind, sovende, lever i mørket, i en sykdommelig vrangforestilling eller som død for denne virkelighet. Det er slike forhold det egentlig siktes til med de bibelske ord som gjelder de sykes helbredelse og de dødes oppstandelse. Den åndelige og livgivende forbindelsen som opprettes i troens ånd finner vi uttrykt slik i ’De Skjulte Ord’ av Bahá’u’lláh:

O MENNESKEBARN!

Jeg elsket ditt vesens tilblivelse, derfor skapte Jeg deg. Elsk da Meg, så at Jeg kan nevne ditt navn og fylle din sjel med livets ånd.

Og

O TILVÆRELSENS SØNN!

Elsk Meg så at Jeg kan elske deg. Hvis du ikke elsker Meg, kan Min kjærlighet på ingen måte nå deg. Vit dette, o tjener.

Så vil jeg gjerne ta med sitatet jeg antydet innledningsvis skulle komme som avslutning og som inspirerte meg til å skrive dette innlegget:

På samme måte som jorden tiltrekker alt mot tyngdepunktet, og enhver gjenstand som blir sendt opp ut i rommet vil komme ned, så vil også materielle idéer og verdslige tanker trekke mennesket mot selvets midtpunkt. Sinne, lidenskap, uvitenhet, fordommer, grådighet, misunnelse, havesyke, sjalusi og mistenksomhet hindrer mennesket fra å stige opp til hellighetens riker og holder det fanget i selvets klør og egenkjærlighetens bur. Hvis det fysiske menneske prøver å unnslippe en av disse usynlige fiender uten hjelp av den guddommelige kraft, vil det ubevisst falle i hendene på en av de andre. Ikke før forsøker det å sveve oppover, så drar den kompakte egenkjærligheten, likesom tyngdekraften, det mot jordens sentrum. Den eneste kraft som kan løse mennesket fra dette fangenskapet, er kraften i Den Hellige Ånds ånde.

 

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

I dette innlegget vil jeg prøve å legge opp til debatt om grunnlaget for det en hevder om stillingtaken til Gudstro eller fravær av Gudstro.

Eksempelvis har jeg selv - fra jeg ble moden for slik søken tidligere i mitt liv - ikke funnet noe grunnlag for å fornekte Guds eksistens. Ei heller hadde jeg i tenårene et avklart forhold til det å forfekte Guds eksistens med grunnlag i Bibelen. Selv om jeg ikke kan huske å ha fornemmet noe annet enn at det var noe mer å få svar på enn det jeg selv kunne lese og forstå av Bibelen.

Fram til konfirmasjonsalderen min var jeg opptatt av hvordan ulike bibelvers skulle kunne oppfattes og tilnærmes. Men i de fleste tilfeller fikk jeg ikke tilfredsstillende svar på det jeg var opptatt av - verken fra leg eller lærd blant kristne. Dermed uteble et viktig grunnlag for å komme til Gudstro. Ikke dermed antydet at jeg til slutt kom frem til Gudstro kun på grunnlag av det som logisk tiltalte meg. Jeg forsto at Bibelen var essensiell for det å komme frem til Gudstro, men mange av Bibelens mysterier forble enda ei tid skjult for meg – og dermed ble det vanskelig for meg å komme til Gudstro. Jeg la rett og slett stillingtaken til Gudstro på vent, inntil jeg kunne forholde meg til en ”mysterienes nøkkel” for å kunne ”låse opp” det jeg ikke forsto i Bibelen, og som var viktig for meg.

Kan en ateist virkelig hevde å ha ”rett” teologi som grunnlag for sin stillingtaken til Gudstro. Jeg mener ikke det er en felles forståelse av Gudstro hos alle ateister. Hver i sær får svare for sine standpunkt. Men dersom teologien en ateist legger til grunn kan sies å være falsk; hvordan vil da ateisten kunne hevde at fravær av Gudstro skulle være sant - på bakgrunn av falsk teologi? En eller annen religiøs forståelse må da ligge til grunn for utrykt ateisme. Eller sagt på en annen måte; en eller annen teologi  må på ett eller annet vis ligge til grunn for ateistens stillingtaken … gitt det ateisten tilkjennegir.

 Her i den vestlige del av verden vil jeg mene kristen tro har stått sentralt som premissleverandør - også for ateister. Dette ikke på noen måte for å henge ut kristen tro eller kristne, men de kristne har opp til denne dag vært dominerende som teologiske premissleverandører i denne del av verden. Hva ellers skulle ligge til grunn for en ateistisk stillingtaken i vår kultur - om ikke det som er blitt tilkjennegitt av tradisjonell kristen teologi? Selvfølgelig kan likegyldighet eller sløvhet være en mulighet for fravær av Gudstro, men slikt kan selvsagt ikke ligge til grunn for ateisme. Det er innlysende.

Dersom muligheten er, for sann teologi i Gudstro, kan selvsagt ikke negasjonen på samme grunnlag også være sann. Dersom teologien er forfeilet med hensyn til det man forestiller seg som grunnlag for Gudstro, kan negasjonen bare være sann mht det som går på forfeilet teologisk bygging av Gudstro, men ikke at Gudstro som sådan nødvendigvis er usant, siden muligheten for sann teologi nettopp også er – og dermed at Guds eksistens ikke kan være usant basert på sann teologi.

Problemstillingen jeg tar opp gjelder motsetningsforhold. Da er det selvsagt også like viktig for en tilnærming at forfeilet teologi i Gudstro har sitt motstykke i noe som ikke er forfeilet teologi i Gudstro. Altså synes dette med muligheten for forfeilet teologi å være et forhold som bør vies grundig oppmerksomhet fra så vel ateistisk som teistisk hold.

Man kan ikke hoppe over teologien som må ligge til grunn for det en hevder i denne sammenheng. Det er alltid en med- og innvirkende inspirasjon eller åpenbaring, som påvirker logiske forutsetninger for å kunne avgjøre om en teologi er sann eller ikke.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Opphavet til ånd og liv?

Publisert over 8 år siden

Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv. Johannes 6:63.

Utgangspunktet for dette innlegget er et vers fra Bibelen. De fleste av oss forbinder menneskelig bevissthet med en intakt og virksom hjerne - som forutsetning for tilkjennegivelse av tankevirksomhet. Men selv om hjernen slik sett er en nødvendig forutsetning for å tilkjennegi tanker i denne verden, kan hjernen ikke være opphav for et innhold som eksempelvis i verset i ingressen.

Det hjernen er bygget opp av, må vi kunne sortere inn under ”kjøtt og blod” - siden hjernen er en del av vår fysiske kropp - til tross for kompleksiteten i hjernens oppbygning og slik den fungerer. Skulle derfor versets innhold (innledningsvis) komme utelukkende fra Jesu hjerne, ville konsekvensen av Jesu ord være at ånd og liv ikke duger. For det som kommer fra noe som ikke duger, duger selvsagt ikke. Ser dere at dette blir konsekvensen om det Jesus formidler utelukkende skulle ha kommet fra hans hjerne - som selvfølgelig i likhet med mennesker flest var en hjerne av ”kjøtt og blod”.

Noe annet er det selvsagt om man forstår hjernen som viktig for tilkjennegivelse av intellektuell interaksjon i denne virkelighet. Dette på samme måte som føtter er viktig for å kunne gå, men føtter er ikke opphavet til tanken om å gå. Dette ikke til hinder for en intellektuell forståelse og tilnærming av ord som gir ånd og liv. Vel og merke om en innser at hjernen (eller for så vidt en annen kroppsdel) IKKE er opphavet til det som er ånd og liv.

Hva er da opphavet til ånd og liv om ikke ”kjøtt og blod” er opphavet?

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere