Svein Ole Hansen

Alder: 64
  RSS

Om Svein Ole

Jeg er en bahá'í

Følgere

Tusenårsriket

Publisert rundt 7 år siden

Tusenårsriket, som gjerne forbindes med det vi kan lese i Åp. 20, var og er ikke et rike etter jordiske mål.

 Dette riket hadde ingen avklarte landegrenser og ingen jordiske kjennetegn og heller ikke infrastruktur som vi vanligvis forbinder med et jordisk rike. Riket var rett og slett et himmelsk åndsrike med stor innflytelse og betydning for troende i en periode på ca. tusen år. At jeg skriver tusenårsriket ”var” skyldes nettopp et menneskelig perspektiv for nevnte tidsangivelse, noe som medfører en intellektuell tilnærming av en tilmålt tid for dette riket. Med ”er” mener jeg likevel at dette riket i ånden ikke kan opphøre – slik som med jordiske riker, men fokuset rundt åndelige anliggender vil etter de tusen år bli forsterket og enda mer omfattende med det forventede komme av Herrens dag – Guds rike i himmelen så og på jorden. Dette selv om ”avslutningen” av de tusen år og begynnelsen av Herrens dag kom med mørke og tunge skyer over menneskeheten.

I nevnte åndsrike (som altså varte ca tusen år) regjerte sjelene - til de som var blitt halshugget - på grunn av Jesu vitnesbyrd og Guds ord - på troner som prester og hersket som konger. Fra disse troner var det gitt dem makt til å holde dom ved vitnesbyrdets kraft sammen med Kristus i tusen år, etter slik vi kan lese teksten i Åpenbaringen (20:1-6):

Og jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i hånden. Han grep dragen, den gamle slangen, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år. Så kastet engelen ham i avgrunnen, låste igjen og satte segl over den, så han ikke lenger skulle forføre folkene, ikke før de tusen år var gått. Etter det skal han slippes løs en kort tid.
Og jeg så troner, og noen satte seg på dem, og de fikk makt til å holde dom. Og jeg så sjelene til dem som var blitt halshugget på grunn av Jesu vitnesbyrd og Guds ord, de som ikke hadde tilbedt dyret eller dyrets bilde, og ikke tatt imot merket på pannen eller hånden. De ble levende igjen og hersket som konger sammen med Kristus i tusen år. Men de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått. Dette er den første oppstandelsen. Salig og hellig er den som får ta del i den første oppstandelsen. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester og herske som konger sammen med ham i tusen år. 

 Dette er utgangspunktet for innlegget jeg vil prøve å videreføre til endes med et sammenhengende (og forhåpentligvis oppklarende) innhold. Av forskjellig informasjon å gripe tak i synes det for meg å være interessant først å avklare noe nærmere omkring de som ble halshugget pga Jesu vitnesbyrd og Guds ord.

Det kanskje mest nærliggende å tenke i utgangspunktet - når det gjelder de som ble halshugget pga Jesu vitnesbyrd og Guds ord, slik det står i teksten over – er at de det siktes til muligens kunne være kristne. For å finne mer ut av dette finner jeg det mest naturlig å holde meg til sammenhengen opplysningen er blitt presentert i – nemlig Johannes Åpenbaring.

I kapittel 1. kan vi lese at Johannes bærer frem et Jesu vitnesbyrd, men dette vitnesbyrdet angår Åpenbaringen slik den ble nedskrevet som sådan. Åpenbaringen kom på et tidspunkt da Dyret var, ikke er, men skal oppstå. Altså bør oppmerksomheten rettes etter år 70-90 AD, da Åpenbaringen mest sannsynlig ble skrevet.(Åp.17:8). Skjebnen med halshuggingen for de det siktes til, må da ha inntruffet lenge etter Johannes tid. Innlysende gjelder dette en spesiell gruppe som av overbevisning ikke skulle komme til å tilbe - det fra Johannes tid fremtidige komme av - Dyret og Dyrets bilde. Selvsagt må hendelsene som nevnt ha inntruffet i samtid med Dyrets tilsynekomst, og gjelde også de som heller ikke ville ta imot Dyrets merke på pannen eller hånden.

Med andre ord siktes det her til troende som sett fra Johannes tid skulle leve frem i tid og innledningsvis i samtid med et kommende storrike eller imperium. Ikke Dyret somvar (før Johannes tid, Aleksander den stores rike). Ikke et rike i samtid med Johannes, men Dyret som skulle komme frem i tid fra Johannes dager på øya Patmos. Dette synes å utelukke muligheten for at det siktes til kristne. I alle fall kan det ikke dreie seg om kristne fra Jesu død på korset og i hundreårene som deretter fulgte og til det profeterte Dyret skulle komme – av det som hittil er klarlagt. De som skulle bli halshugget kan jo rimeligvis ikke bli halshugget for et vitnesbyrd som ikke er gitt og heller ikke stå i noe konfrontasjon til Dyret som ikke er kommet.

Romerriket var selvsagt et stort rike. I denne sammenheng er Romerriket ikke spesielt interessant, da det i betydelig grad eksisterte i det Johannes skrev: ”Dyret du så, det var, men er ikke, og det skal komme opp fra avgrunnen…”

Jeg er en bahá’í. Det preger selvsagt hvordan jeg forholder meg til opplysningene i Åpenbaringen omkring nevnte tusen år. Eksempelvis som at tiden for Jesu to vitner ikke passer med verken Báb eller Bahá’u’lláhs komme - og heller ikke passer opplysningene med tiden etter Bahá’u’lláhs bortgang, og spesielt ikke med tiden vi nå befinner oss i. Derfor må regjeringstiden med de tusen år, for de som døde for Jesu to vitners vitnesbyrds skyld og Guds ord, selvsagt ha kommet etter Jesu død på korset, men før Báb, Morgenstjernen som var synlig en kort tid på en mørk himmel før han ofret sitt lys i innledningen av daggryet for dommens dag. Et vitnesbyrd kan selvsagt ikke være rettslig gyldig etter at dom er fastsatt.

For nevnte tidsrom er det mange troende, men ikke uoverkommelig mange Guds sendebud å velge blant. Til de som søker etter Guds sendebud i nevnte tidsrom; jeg finner faktisk bare at omstendighetene etter Jesu to vitners død - Muhammed og Ali - passer med det jeg har sitert fra Johannes Åpenbaring. Altså må konfrontasjonene - som fører til halshugging og død som nevnt – mest sannsynlig angå stridsspørsmål mht videreføringen og befestningen av islam etter profeten og fortolkerens bortgang. Dette betrakter jeg å være en avgjørende forutsetning for oppklaringen av mysteriet om de som ble halshugget for Jesu vitnesbyrds skyld, og som deretter skulle regjere samens med Kristus i tusen år.

Det at Åpenbaringen opphøyer de som ble halshugget for Jesu vitnesbyrds skyld og den innflytelsen i ånden disse skulle få etter deres død, forstår vi viktigheten og betydningen dette har hatt for den nye religionens videre utbredelse og befestning. Ikke minst kan vi av opphøyelsen ”herske som konger sammen med Kristus i tusen år” fornemme guddommelig sannhet og verdi i saken martyrene døde for - de som ble halshugget for Muhammeds vitnesbyrd og Guds ord.

Jeg mener også at det som nevnes i Åpenbaringen - om de som ble halshugget for vitnesbyrdets skyld - kan være en hentydning til slaget ved Karbala i år 680 AD. I dette slaget ble profeten Muhammeds barnebarn, imam Husayn, halshugget og drept sammen med de ellers grovt undertallige fra hans klan og familie som sto ved hans side i dette slaget. Konfrontasjonen sto mellom klanene Bani Hashim, profetens klan, og Bani Umayyah. Sist nevnte klan, en antydningsvis i utgangspunktet muligens noe mer sekulær klan, under ledelse av Yazid I, gikk fysisk seirende ut av slaget ved Karbala. Og dette står sannelig ikke som det eneste slaget mellom disse rivaliserende klanene fra den Mekka dominerende Quraysh- stammen, men kanskje står dette slaget som det mest betydningsfulle for et dypt skille mellom de to største gruppene av muslimer i ettertid.

Av dette synes det å være klart at store deler av Johannes Åpenbaring faktisk innvarslet islams komme – og det temmelig presist – om enn på litterært skjult vis for mange troende – spesielt de som forholder seg til Åpenbaringen som kanonisert skrift. Store deler av Åpenbaringen ble oppfylt med profeten Muhammeds vitnesbyrd og Guds ord. Interesserte kan selv søke videre i og utforske mer detaljert på egen hånd omkring islams tidligste fase.

Det gjelder ikke å fortape seg i det at mange kristne sikkert og visst, og i betydelig grad, ble halshugget (eller drept på annen måte) i de første århundrene etter Jesu død på korset. Jeg tenker spesielt på forfølgelsene som rammet kristne i de første århundrene i regi av romerske myndigheter – og da kanskje spesielt under keiser Nero. Dette med forfølgelse av kristne (som nevnt tidligere) før det siste Dyrets komme, passer bare ikke inn her med opplysningene gitt i Åpenbaringen mht for Dyrets tilsynekomst og videre agerende etter Jesu to vitner.

De som fremlegger vitnesbyrd, slik nevnte vitnesbyrd er innvarslet i Åpenbaringen, er ikke selv hovedpersonene i vitnesbyrdet, men er som nevnt Jesu to vitner. Altså gjelder det vitnesbyrd om Jesus i ettertid og dreier seg om det vitnene har ”sett eller hørt”. Jesus ga ikke vitnesbyrd om seg selv. Han åpenbarte Guds ord, nedskrevet og gjort kjent i ettertid som Evangeliet, og det lenge før nevnte vitnesbyrd skulle komme. Skulle Jesus ha gitt et vitnesbyrd ville det i så fall gjelde Moses, Abraham eller andre av profetene før han. Slik sett var de som fremførte vitnesbyrdet om Jesus, og Guds ord, store profeter i betydningen Guds sendebud - om enn med mandat forskjellig fra det gitt Jesus, men mer likt det gitt Moses – slik Åpenbaringen avklarer. Altså gjelder det her vitnesbyrd av stor betydning for tiden det kom og for århundrene etter. Med all respekt for mange Jesu vitnesbyrd fremført på uttallige bedehus og menighetshus rundt om og opp gjennom historien, dette gjelder vitnesbyrd i en helt annen målestokk.

Det bør nå være klart for alle at Jesu vitnesbyrd og Guds ord som det siktes til her ikke kan være gitt av Jesus selv, men av Jesu to vitner som oppfyller sine oppgaver like i forkant av Dyrets komme. I Åp. 11:3-7 kan vi lese:

 Men jeg vil sette mine to vitner, kledd i sekkestrie, til å profetere i 1260 dager.» Dette er de to oliventrærne og de to lysestakene som står foran jordens herre. Om noen vil skade dem, går det ild ut av munnen på dem og gjør ende på fiendene deres. Ja, slik skal den som vil skade dem, dø! De har makt til å lukke himmelen så det ikke faller regn i den tiden de er profeter. De har makt til å gjøre vann til blod og til å slå jorden med alle slags plager, så ofte de vil. 
Men når de har fullført sitt vitnesbyrd, da skal dyret som stiger opp fra avgrunnen, føre krig mot dem, seire over dem og drepe dem.

Jeg har skrevet om dette i tidligere innlegg. Opplysningen om at vitnene ikke fremstår i nye klær, men i sekkestrier, altså gamle klær, peker til deres vitnesoppgave angående guddommelige klær som er åpenbart lenge før deres tid.

Av sist siterte tekst fra Åpenbaringen, og historien videre i Midtøsten i hundreårene etter Johannes Åpenbaring, er det nå mer enn sannsynliggjort at Dyrets gryende tilsynekomst må ha kommet fra mørkets krefter i dypet av en konflikt mellom grupperinger knyttet til lederskapet, videreføringen og befestningen av den nye religion med underliggende sekulær makt etter nevnte vitners bortgang. Og at denne konflikten etter hvert ble vunnet av klanen som innledningsvis (og i fortsettelsen) befestet grepet om verdslige posisjoner med følger for klanen med den familiære linjen etter Jesu to vitner – og dette fikk et dypt splittende resultat med betydelige skillelinjer og konflikter helt opp til vår tid.

”Seire over dem og drepe dem” (etter Åpenbaringens tekst) i den forstand at ånden i Jesu vitnesbyrd og Guds ord ble ”drept” i Dyrets makt. Og Dyret fikk sin kraft fra dragen – slik det står i Åpenbaringen kap. 13 – for sin tilmålte tid på 42 mnd (som er én av flere måter brukt i Åpenbaringen for å uttrykke 1260 dager som år på).

Dragen kan oppfattes som en metafor for et konfliktfylt spenningsforhold mellom det jordiske og det tilrøvet himmelske ved Dyrets makt. Det var med grep om den nye religion at Dyret forsøkte å tilkjennegi og legitimere sin makt. Dyret var altså et jordisk rike eller imperium ledet med en drages grep om den nylig åpenbarte og guddommelige religion etter Jesu to vitner. Tilsvarende skulle også gjelde for videreføringen med Dyrets bilde, etter at Dyrets tid var utløpt, med dertil videre historikk før ildsjøen slukte alt vedrørende Dyret.

De tusen år med innflytelse i ånden fra sjelene til de som ble halshugget og døde i strid med Dyret og Dyrets bilde, som nevnt tidligere i innlegget, må da rimeligvis ha startet noe etter begynnelsen av Dyrets totalt tilmålte tid på 1260 år, men likevel slik at nevnte tusen år var avsluttet i det Morgenstjernen var synlig før daggryet av dommens dag eller Herrens dag. Årstall: 1844 AD.

Jeg synes det kan være passende å avslutte dette innlegget med tekst fra Koranen:

Anse ikke dem som ble drept for Guds sak, som døde. Nei, de er levende hos Herren og mottar av Hans gaver.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

PS: Innlegget mitt ikke er ment som en stillingtaken til hvilken side som står profeten Muhammeds åpenbaring nærmest av dagens sunni- eller shia-muslimer. Jeg har ikke ment å fremheve den ene siden fremfor den andre, men bare lagt frem hvordan jeg forstår islams tidligste fase (grovt skissert) som oppfylt etter Johannes Åpenbaring. Fra begge sider bør det være tilstrekkelig grunnlag til å gjenkjenne oppfyllelsen av dommens dag etter Koranens lovnad og innvarsling, slik at alle muslimer nå kan gå denne dag enhetlig i møte.

Gå til innlegget

Nytt navn

Publisert over 7 år siden

Hvorfor tviholder kristne kun på navnet Jesus?

Det er ikke i tråd med bibelsk forventning å knytte tro til kun ett spesielt profetisk navn for evig og alltid - slik som kristne synes å tilkjennegi med å fremheve kun navnet Jesus for frelse.

Hos Jesaja finner vi vers som viser at Herren skal kunngjøre et nytt navn (og som nå er oppfylt).

 Folkeslag skal se din rettferdighet

Og alle konger din herlighet.

Du skal få et nytt navn

Som Herren selv skal kunngjøre. Jesaja 62:2.

Altså bør oppmerksomheten rettes til den Herren sender for nevnte kunngjøring eller åpenbaring. Et navn som gjelder den rettferdighet folkeslag skal se, og alle konger likeså se navnets herlighet. Verset som nevnt fra Jesaja kunne tidsmessig peke til Jesu komme i den forstand at Jesajas profeti kom før Jesu tid. Innholdet i verset synes å by på større problemer med hensyn til å relatere nevnte profeti til Jesu komme. Ikke minst fordi jødenes skjebne i diaspora frem til vår tid ikke harmonerer med at folkeslag skal ha sett Guds rettferdighet og alle konger Guds herlighet, men Jesus innvarslet dette og ga de troende et eksempel til etterfølgelse – ikke minst for den tiden nevnte profetier skulle komme til oppfyllelse. Slik sett kan vi si at Jesu ord gjelder til oppfyllelse for troende også på Herrens dag, slik vi kan lese i Bibelen:

Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Lukas 21:33.

Et vers fra Johannes Åpenbaring bør imidlertid tas til etterretning. Spesielt når det kommer til det som synes å være de kristnes teologiske binding til navnet Jesus for evig og alltid:

Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!

Den som seirer, vil jeg gi av den skjulte manna.

Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn

som ingen kjenner uten den som får det. Åp. 2:17.

Åpenbaringen ble skrevet etter at navnet Jesus var gjort kjent. Altså peker verset til den som seirer, men i en fremtidig oppfyllelse for troende på Johannes tid. Om vi betrakter innholdet i de to versene, er det tydelig at versene kan sammenfalle mht det vi kan uttrykke som seierens tid. Seierens tid kommer når Herrens dag innledes og folkeslag skal se Guds rettferdighet og alle konger likeså Guds herlighet med de følger og omveltninger det vil ha innledningsvis. Det bør nevnes at oppfyllelsen av profetier som gjelder innledingen av Herrens dag kan være tilsynelatende ganske forvirrende å forstå:

Dagen er nær,

Herrens dag er nær,

En skytung dag.

Tiden er inne for folkeslagene. Esekiel 30:3.

Profetiene om innledningen av Herrens dag er til nå oppfylt.

Så avslutningsvis; hvorfor setter kristne denne forventning om det nye navn til side og bare ser navnet Jesus med en slik teologisk standhaftighet at selv vår tids Guds Manifestasjon blir oversett – han som er kommet i det nye navn? De kristne er riktignok i selskap med ateister, agnostikere, muslimer og mange andre troende som synes til å ha oversett betydningen av denne åpenbaringsdag, slik innledningen av den har vært til nå.

 Jerusalems rettferdighet som lysglans og hennes frelse flammer som en fakkel etter Herrens lovnad (Jfr. Jesaja 62:1) gjelder ikke den geografiske byen Jerusalem, men det nye Jerusalem vi kan finne beskrevet slik i Åpenbaringen:

Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa:

”Se, Guds bolig er hos menneskene.

Han skal bo hos dem,

og de skal være hans folk,

og Gud selv skal være hos dem.

Han skal være deres Gud.

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,

og døden skal ikke være mer,

heller ikke sorg eller skrik eller smerte.

For det som en gang var, er borte.

Med det nye Jerusalem, som nå er kommet ned fra himmelen, siktes det spesielt til Lovboken – noe jeg har skrevet om i tidligere innlegg. Det seremonielle øyeblikk knyttet til Lovbokens billedlige beskrivelse for dens bindende pakt for alle folkeslag (pyntet som en brud), er ennå ikke kommet. Denne Lovboken er tilsvarende sentral for Herrens dag, slik som arkens steintavler var det i fordums tider i det gamle Jerusalem.

Med andre ord er den metaforiske bruken av ordet Jerusalem, i hellige skrifter, viktig for en tilnærming og forståelse av profetisk oppfyllelse. I denne sammenheng har nevnte by i Midtøsten ingen spesiell betydning lenger.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

 

 

Gå til innlegget

Én verdensregjering

Publisert over 7 år siden

Det som for meg synes nødvendig å få etablert på sikt, er en verdensregjering. Og det ved at en slik på frivillig og innlysende grunnlag, blir vedtatt, valgt og respektert av selvstendige nasjoner underlagt denne regjering.

 Tiden fra familiedannelser, stamme- og klans dannelser, bys dannelser … og til nasjonsdannelser er et tilbakelagt stadium nå. Det som tilsvarer menneskehetens modningsnivå nå, er å få i stand et styrende organ som ivaretar ikke bare rike enkeltnasjoners ve og vel, men hele menneskehetens beste.

Vi kan bare tenke oss situasjonen om nordmenn skulle styres kun av særinteresser på kommunalt nivå uten en nasjonal lovgivende og utøvende styringsinstitusjon. Hva skulle i så fall være den overordnede instans som forhindret at enkelte sterke kommuner skulle kunne ha avgjørende innflytelse på næringsmessige, økonomiske, helsemessige og utdannelsesmessige vilkår - også da til syvende og sist på bekostning av heller fattige kommuner? Skulle fattige kommuners ve og vel baseres på innsamlingsaksjoner og nødhjelp fra rike kommuner. Og hvordan skulle en utjevning av resursene kunne styres mellom eksempelvis det norske landområdets kommuner, om ikke et overordnet styrende organ på lovlig og rettferdig vis ivaretok dette.

Det er for meg like sikkert som at en nasjon bør ha en overordnet regjering som at denne jord, av selvstendige nasjoner, selvsagt også bør ha en overordnet regjering, slik at enkeltnasjoners særinteresser ikke får dominerende og avgjørende innflytelse over livsbetingelsene til mindre utviklede eller svakere nasjoner - på alle vis.

Bare på den måten vil ekstrem rikdom og ekstrem fattigdom blant denne verdens folk i alle henseender kunne fjernes.

Likeså er det tvingende nødvendig at en slik verdensregjering må besitte så vel et lovgivende som et utøvende organ til å forvalte alle jordens ressurser, slik at trygghet, helse, utdannelse og et minimum av akseptabel levestandard er sikret for alle. I denne sammenheng er det, eksempelvis, å verne om enkeltnasjoners kulturelle særpreg av forsvinnende liten betydning - spesielt om slike interesser skulle forstyrre eller stå i veien for den overordnede regjerings hensyn – å sikre alle mennesker en akseptabel livsstandard uavhengig av nasjonal tilhørighet.

Det jeg har skrevet om nå er ikke i konflikt med sann religion. For som alle folkeslag skulle bli kjent med disippelgjøringen i Helligåndens navn og at dette bare kunne skje ved underkastelse av Guds vilje, er tiden nå for Guds enhet, religionenes enhet og menneskehetens enhet. På dette vis kan også ekstrem fiendtlighet og ekstrem mistenksomhet bli fjernet, da kraften i enhetsforståelsen tilsvarer ånden i gjennomførbarheten.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Talsmannen

Publisert nesten 8 år siden

I Bibelen kan vi finne redegjørelser for Talsmannen (i bestemt form entall og med stor forbokstav) bare ved noen få tilfeller i Det nye testamentet.

Ellers kan vi finne ordet talsmann (ubestemt entall og med liten forbokstav) brukt ved ett tilfelle hos Job, og da i betydning én som formidler mellom Gud og mennesker om hva som er rett. Hos Johannes (14:16) er ordet talsmann brukt for å få frem et fremtidig komme av én annen talsmann (enn Jesus) som viderefører Guds sak. I Peters andre brev (2:5) står det om Noa som rettferdighetens talsmann. Til slutt tar jeg med at det i Johannes første brev (2:1) står om Jesus Kristus, den rettferdige, som talsmann. Riktignok etter sin død på korset, men likevel som talsmann hos Far, for de som i dette jordiske livet skulle komme til å synde, til tross for deres tro.

I alle tilfeller synes talsmann å være forbundet med navngitte mennesker som fremfører og ivaretar Guds saks anliggender. Med denne bakgrunnen er det ingen grunn til å oppfatte Talsmannen - som nevnt i Bibelen med forventning om et fremtidig komme – på annet vis enn slik en talsmann for Guds sak har opptrådt i tidligere sammenhenger.

Som overskriften viser har jeg valgt å konsentrere dette innlegget om Talsmannen - slik ordet er brukt hos evangelisten Johannes i bestemt form entall og med stor forbokstav. Kristne synes å mene at det siktes til Den hellige ånd med Talsmannen. Det er i den sammenheng interessant å merke seg denne gjengitte uttalelsen av Jesus:

Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av. Johannes 15:27.

Med verset over burde det være klart for alle at det IKKE siktes til Den hellige ånd med Talsmannen, men én som skulle komme og IKKE skulle være av de som utbredte Jesu Evangelium videre etter hans død – slik som for apostlene. Den hellige ånd er selvsagt en forutsetning for alle som viderefører Guds sak – ikke minst for Talsmannen, men mennesketillagt teologi har med sikkerhet medført at kristne ikke har anerkjent Talsmannen – hvis komme Jesus profeterte. Her skriver jeg som om Talsmannen har opptrådt i fortid (for oss). Dette vil jeg underbygge etter hvert. Om vi ser denne Talsmannen i sammenheng med andre opplysninger, kan man skjønne antydningsvis at det dreier seg om en tilsynekomst som ikke skulle komme helt nært i tid etter Jesu død på korset.

Talsmannens mandat var - slik vi kan lese om i Bibelen - også knyttet til å gjelde som et vitnesbyrd, altså som vitne i tillegg til å gjøre kjent de kommende ting. Følgende vers hos evangelisten Johannes tyder på det:

Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. (16:13).

I Johannes Åpenbaring kan vi finne vers som omtaler to vitner som skulle komme:

Jeg fikk nå en målestang som lignet en stav, og det ble sagt til meg: «Reis deg og mål Guds tempel og alteret, og tell dem som tilber der! Men forgården utenfor tempelet skal du ikke ta med, den skal du ikke måle. For den er overlatt til hedningene, og i 42 måneder skal de trampe ned den hellige byen.Men jeg vil sette mine to vitner, kledd i sekkestrie, til å profetere i 1260 dager.» (11:1-3).

At det nevnes to vitner har betydning for det videre hendelsesforløp – med hensyn til oppmerksomheten omkring demringen av dommens dag, men også med hensyn til dette verset:

Og i deres egen lov står det skrevet at et vitneutsagn fra to mennesker er gyldig. Johannes 8:17.

Det er ikke meg kjent at det er antydet et forventet komme av flere enn Talsmannen (som nevnt i Evangeliet) etter Jesu tid, men før Morgenstjernens synlighet på himmelen i innledningen av Herrens dag. Altså må nevnte komme av Talsmannen sammenfalle med de to vitners komme. Åpenbaringens to vitner skulle - etter at deres oppgave var utført - bli bekjempet av Dyret – et imperium som ikke var kommet i tiden Johannes skrev Åpenbaringen på øya Patmos, men som skulle oppstå nært i tid etter at nevnte vitner hadde fullført deres oppgave - å føre Guds sak videre. Dyrets bekjempelse av de to vitnene (som selvsagt opptrer i samtid) var selvsagt ikke en fysisk kamp med døden til følge for vitnene som sådan, men en ”dødskamp” for ånden i vitnenes fremførelse av Guds sak. Dette etter slik Guds sak ble behandlet i Dyrets videre fremferd og til Dyret endte i ildsjøen. Dette har jeg skrevet om tidligere.

Jeg mener av det historien viser etter Jesu død på korset at Talsmannen ikke kan være noen annen enn profeten Muhammed.

Dette innlegget er ikke ment å skulle åpne for en teologisk eksegese. Jeg mener at en ateist kunne teoretisk også ha kommet frem til tilsvarende konklusjoner som meg – gitt opplysningene som er å finne i Bibelen. Dersom det skulle være en og annen som mener at Talsmannen ikke kan være profeten Muhammed, ja, så blir vel oppgaven å påvise hvilke opplysninger (gitt i Bibelen) som ikke stemmer med Muhammed.

 Med vennlig hilsen Svein-Ole

(Uthevet av meg) 

Gå til innlegget

De skal dø

Publisert rundt 8 år siden

Når en mann ligger med en annen mann slik en ligger med en kvinne, har begge gjort noe avskyelig. De skal dø. Deres eget blod kommer over dem. 3 Mos. 20:13.

Nå gjelder teksten med dødsstraff for et seksuelt forhold mellom to menn en ganske så annen tid enn vår. Spørsmålet blir så; hvordan bør man forholde seg til tekst som sant i dag, om denne tekst - relatert til tidligere tiders guddommelige åpenbaringer - klart foreskriver dødsstraff for en seksuell relasjon som nevnt?

Det ikke-troende (og mange troende) henger seg opp i, er grusomheten ved dødsstraff for noe så tilsynelatende allment eller gjennomgående akseptert i mange samfunn i dag … som det å inngå seksuelle relasjoner mellom to av samme kjønn. Det bør likevel ikke være grusomheten ved dødsstraff og avstandtaken fra en slik reaksjon som bør oppta oss i dag … i møte med hellige skrifter som omtaler emnet som guddommelig veiledning – eksempelvis som med teksten innledningsvis for jødene fra tidligere tider.

Men det som bør være det sentrale, er den veiledende alvorlighetsgrad for det å begå slike handlinger etter straffereaksjonen fra tidligere tider som nevnt. Altså bør vår forståelse av nevnte straffereaksjon, i dag, utgjøre et intellektuelt forhold med mulighet til å kunne forstå alvorlighetsgraden ved nettopp tidligere tiders straffereaksjon. Alvorlighetsgraden har ikke endret seg med mindre dette er gitt med guddommelig åpenbar begrunnelse, men straffereaksjonen i kjødet er endret nå til å angå et intellektuelt forhold, at vi derigjennom skal kunne avstå fra nevnte handlinger ved sjelens opplysthet.

At det fysiske legemet (og dens impulser) er underordnet sjelen kan vi ane betydningen av med disse gjengitte ord fra Jesus:

Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete. Matteus 10:28.

Med andre ord er rettledelse for sjelen viktigere enn å etterkomme kjødets lyster, eller kjødet som sådan. Om en bare kunne prøve å tilnærme seg dette innholdet, ville muligens ethvert modent menneske avstå fra nevnte relasjoner i dag. Ikke avstå til tross for at menneskets fysiske legeme oppleves som det eneste reelle ved mennesket, men avstå fordi det egentlig reelle ved mennesket angår sjelen under guddommelig ledelse, som den fysiske kropp egentlig er underlagt. Sjelens ledelse bør overstyre de begrensede impulser som bare kan oppfylles i kjødet. Slik sett kan vi si at straff i kjødet med døden til følge for seksuelle relasjoner mellom to av samme kjønn, ikke var "hinsides" en balansert reaksjon da tidsånden riktignok var en annen og muligheten for en moden intellektuell tilnærming av problemstillingen var begrenset. Med andre ord var det, og er det fremdeles, verre å ødelegge forbindelsen for sann ledelse i ånden, fremfor å berge livet i kjødet – som likevel bare er av begrenset varighet.

De som setter kjødet høyere enn en opplyst sjels ledelse (over kjødet) blir til slutt dømt i kjødet, men de som setter en opplyst sjel høyere enn kjødet blir dømt etter sjelens opplysthet.

Jeg ønsker selvsagt ikke å underminere ordets stilling. For ord som utgjør sann ledelse bør selvsagt ikke undermineres. Det å etterfølge seksuelle impulser alene med utfall som nevnt, bør ikke forveksles med muligheten til å befeste sann kjærlighet også det i denne vår menneskelige virkelighet. Og det å befeste sann kjærlighet kan kun skje i samsvar med sann guddommelig ledelse. Dersom noen mener vi lever i en tid med aksept for relasjoner (som medfører seksuell kontakt) mellom to av samme kjønn, og at dette også bør velsignes i en guddommelig kontekst, bør man også kunne komme med argument for at to såpass ulike utfall som død i kjødet etter guddommelige forordninger og Guds velsignelse (både i ånden og kjødet) er begge riktig om det samme forhold – og det etter en forståelse av Gud som én til alle tider.

Det er menneskeheten som kan sies å ha gjennomgått en modningsprosess frem til denne dag. Gud er den samme uforanderlige til alle tider. Hva skulle så tilføyes i Guds navn på denne dommens dag - til de som i tidligere tider døde i kjødet for deres seksuelle forbindelser - om man i dag skulle kunne forstå velsignelse fra Gud både i kjødet og ånden for de samme forbindelsene?

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere