Jeg vil bare si: Høybråten er ikke problemet for KrF. Dvs. jeg aner jo ikke mye om hvordan han er som menneske, jeg kjenner bare mediepersonligheten hans og utifra den kan jeg si at Høybråten virker alltid kontrollert, avbalansert, hyggelig og grei.

Jeg tror absolutt ikke at problemet for KrF har noe med Høybråten som person eller som leder å gjøre.

Mao: Det vil ikke hjelpe å skifte ham ut med en annen leder dersom politikken ligger fast. KrFs problem er politikken! Deres avvisning av FrP er

1) udemokratisk: fordi det å snakke med FrP er å snakke med 20-25% av befolkningen. Det å gi disse menneskene en stemme i den norske politikken er faktisk en svært viktig del av demokratiet. Derfor mener jeg at det er svært viktig å forsøke å strekke seg langt for å få disse med. Motsatt er det å gjøre alt man kan for å holde disse utenfor noe som jeg ikke kan få meg til å like. Jeg synes det blir et uverdig spill, og man ser så til de grader ned på mennesker som stemmer FrP at jeg blir uvel.

2) uklokt: fordi ved å få FrP med i en regjering så kan vi kanskje snart få normale tilstander i dette landet. Det blir fantastisk fint å få en solid omgang voksenopplæring for FrP. Noen grøsset kanskje da SV gikk med i regjering; men for en velsignelse det har vært for oss alle. SV er jo redusert til halvparten, og har akkurat den oppslutning som de bør ha: 6%, dvs. en passe oppslutning for et radikalt fløyparti. Jeg spår at FrP også vil bli drastisk redusert når de må stå ansvarlig for politikken som en regjering fører. Høyre og sentrum vil sannsynligvis bli styrket.

3) strategisk katastrofe: KrFs gjentatte mantra om sentrumsalternativet har irritert meg og sikkert mange andre oppegående mennesker. Det er klart at sentrum kan klare å være levedyktig ved hele tiden å spille på den ene og den andre siden. Men jeg synes dette blir *for* mye spill. Og jeg tror mange synes det blir irriterende at et lite småparti skal kunne sitte med regjeringsmakt bare fordi de er et sentrumsparti. I de siste årene har dette mantraet blitt en ren utopi og jeg begynner å tro at de har mistet forstanden. Siste valgkamp var jo en ren katastrofe; både V og KrF gjorde jo alt de kunne for å få en ny rød-grønn regjering.

I sum har KrF blitt et parti som jeg irriterer meg over, litt som jeg irriterer meg over et familemedlem (man er på glad i det, og nettopp derfor er det ekstra irriterende). Kanskje har de nå sjansen til å legge om kursen. Men dersom dette blir en debatt om Høybråtens manglende? evner og evt. debatt om hvilken person som har mest medietekke, da spår jeg fortsatt magre år for KrF. Se bare Høyre, de har landets kjedeligste partileder, men de får høyst sannsynlig min og veldig mange andres stemmer ved neste valg.

Måtte KrF tenke politikk og ikke person!

Det skal nå skal det arrangeres en konferanse i København i regi av <a href="http://en.wikipedia.org/wiki/Hizb_ut-Tahrir">Hizb ut-Tahrir</a>. Jeg kom sånn halvveis tilfeldig over et <a href="http://khilafah.dk/video/#menuid=0&materialid=84&videoid=297&counter=8">videoklipp</a> (se spesielt 1:00-1:30) fra en talsmann for denne organisasjonen.

Hans poeng i denne videoen er at såkalt "radikalisering" ikke er noe annet enn en helt vanlig etterfølgelse av Islam. Implikasjonen av dette er (som jeg har fryktet) at resultatet av å følge Islam er å bli oppfattet som "radikal" og ekstremistisk, dvs. gå på tvers av verdier som demokrati, tanken om en islamsk stat m.m.

Nå er selvsagt dette ikke nødvendigvis representativt for enhver muslim i Danmark, men det slo meg med hvilken ro og selvfølgelighet han hevdet sine synspunkter, og jeg ville ikke forundres dersom svært mange muslimer kan si seg enig en slik analyse.

En analyse som til forveksling ligner min egen, når sant skal sies.

Bakgrunn

I og med at jeg nettopp har lest boken Cool it av Bjørn Lomborg så oppdaget jeg raskt at det var et misforhold mellom denne bokens optimisme og utviklingsfondets pessimisme. Utviklingsfondet spår store kriser i nær fremtid, og bruker ord som ”kollaps” og ”ikke levedyktig” og dagens (industri)jordbruk. Jeg tenkte derfor at jeg skulle gå denne rapporten litt nøyere etter i sømmene.

1. Rapporten er skrevet av det jeg vil kalle ”grønne aktivister”. Alle organisasjonene som har bidratt og som jeg undersøkte var Green-Peace-lignende. Dette diskrediterer ikke rapporten i utgangspunktet, men det er en grunn til å frykte en skjev fremstilling av virkeligheten.
2. I introduksjonen hevdes det at dagens fattigdom er en ”all-time-high” (1 milliard sultne mennesker). Dette stemmer ikke med kilder som verdensbanken, som hevder at antall veldig fattige har gått ned fra 1,9 milliarder i 1981 til 1,4 milliarder i 2008. Dette er også tall som blir gjengitt i Wikipedia. I tillegg er det helt uteglemt at alle tall viser kraftig fall i antall fattige prosentvis. Altså går utvikling riktig vei, spesielt sett over noen tiår. 1-0 til ”Cool it” for best virkelighetsbeskrivelse.
3. Introduksjonen hevder at vi står foran en mulig matvarekrise. Denne siden viser historiske data for hveteprisen (som er varen den er mangel på nå). Den viser at prisene er de laveste på 4 år, men at prisene er en del høyere enn de var tidlig på 2000-tallet. En høy pris er i selvsagt et problem, men også en trigger for de mange småbøndene (som denne rapporten skal promotere), siden de da får bedre betalt for sine avlinger - noe denne rapporten ikke nevner. Igjen overdriver rapporten problemene.
4. Rapporten bygger på en annen rapport som såkalt footprint. Iflg. dette så har vi nå et footprint på denne jorden som er 40% høyere enn jorden kan tåle. Når man graver i dataene som ligger til grunn så kommer man frem til at den er 1 faktor som gjør at vi overforbruker jorden vår: CO2. Dette er jo selvsagt noe vi alle vet - noe må gjøres med dette, men rapporten blander sammen dette med alle andre ting (som skogbruk, fiskerier, bebygd land, jordbruksareal, osv).
5. Rapporten bygger på premisset at økologisk jordbruk er bedre for planeten enn industrijordbruk. Problemet er bare at økologisk jordbruk kaster mindre av seg enn industrijordbruk (mindre mat pr areal). Skulle man altså forkaste industrijordbruket så ville sannsynligvis enda flere mennesker sultet. Og skal vi dyrke mark med mindre bruk av maskiner enn før, så vil mennesker eller dyr (som da må gjøre arbeidet) kreve enda mer energi enn maskinene – og dermed øke CO2-utslippet. Hele premisset er mao. høyst diskutabelt – og burde vært drøftet. Det betyr ikke at jeg benekter at det er problemet med industrilandbruk, men at dette ikke nødvendiggjør en ”kollaps”. Det kan snarere være at dette er løsbart med ny teknologi.

Noe av rapporten var faktisk mer nyansert enn det som ble publisert i introduksjonen og i NTBs pressemelding. Og det er sikkert nok å ta tak i når det gjelder vårt industrilandbruk. På den annen side synes krisemaksimeringen ikke å være underbygd – den baserer seg på en hel rekke med vaklende premisser. Selv det at CO2-nivået stiger må (iflg Bjørn Lomborgs bok ”Cool it”) ikke medføre større endringer enn at vi fint kan håndtere dette. Verden har sett større kriser enn dette før, og det er altså ingen grunn til å miste nattesøvnen av at en del grønne klimafundamentalister ser dommedag i nær fremtid.

Premiss: Kun en avklaring om fremtidig demografisk situasjon, ikke en debatt om fordeler/ulemper ved et multikulturelt samfunn.

Jeg har lest til side 300 i boken ”Selvmordsparadigmet”. Jeg må jo medgi at jeg har begynt å kjenne en viss uro nå, og jeg trenger derfor litt avklaring før jeg kjøper alle dommedagsprofetiene. Jeg burde vel ha skjønt det av tittelen på boka, men det ser virkelig mørkt ut i følge Anfindsen. Så er det mulig å hjelpe meg litt på vei her?

1)      Hvor mange innvandrere av ikke-europeisk herkomst kommer vi til å ha i Norge om 50 år?

2)      Hvor sannsynlig er det at de blir i flertall på et eller annet tidspunkt?

Etter hva jeg kan lese av boken så er svaret på spørsmål 2 nokså nære 100% om ikke det skjer en kraftig omlegging snart. Anfindsen har en og annen høne å plukke med SSB tydeligvis, men henvisningene gjelder publiseringer som ligger noe tid tilbake, så derfor har jeg har funnet frem en nyere SSB-artikkel . Den sier at mengden ikke-europeiske innvandrere pr i dag er ca. 135 000; dvs. det var det jeg klarte å regne ut av Figur 3. Det virker jo ikke spesielt mye (tenker jeg), rundt 2,8% av befolkningen. Videre har jeg lest en annen SSB-artikkel som forteller meg noe om fruktbarheten til nordmenn og innvandrere. Den sier at innvandrere som kommer hit før fylte 17 år, har fruktbarhetstall på linje med nordmenn. Videre sier den (eller så har jeg lest det et annet sted) at fruktbarhetstallet for innvandrere som kommer hit etter fylte 17 år er på vei nedover. Dette bekreftes vel også av denne statistikken fra GapMinder, som viser at fødselsratene faller over hele verden. En noe enkel konklusjon fra min side kan da bli, at om innvandringen stoppes i dag, så vil ikke den ikke-europeiske gruppen bli en såpass stor minoritet at det vil true stabiliteten i samfunnet. Kanskje den vil vokse litt, men ikke mye.

Så litt forenklet kan jeg prøve meg på: ”Det er ikke dagens innvandrerbefolkning i Norge som er problemet, men den store gruppen som eventuelt kommer hit i løpet av de neste 30-50 årene”.

Er jeg på sporet av noe eller er det noe grunnleggende galt her i mitt resonnement/kilder? Jeg tar gjerne i mot innspill fra alle som har noe kunnskap om dette området, evt. nyttige kilder.

Som et tenkende menneske er jeg nokså opptatt av samfunnet vi lever i og hvordan vi styrer dette til å bli et samfunn til beste for oss alle. Her kan vi selvsagt (i god tradisjon) problematisere ”samfunn”, ”beste” og ”oss alle”, men når jeg nå uttrykker jeg meg i all enkelhet så er det fordi jeg tror dette er noe de fleste av oss på VD kan kjenne oss igjen i. Vi er simpelthen ikke likegyldige. På den annen side er jeg en troende, og jeg har et annet ”samfunn” for øye også: Guds rike.

Problemet for meg oppstår når jeg skal forsøke å harmonisere ”reglene” i disse to samfunn. Jeg kan dele opp problemet:

1)      Guds rike har regler som ikke Norges rike kan akseptere fordi de er ”for strenge”.

2)      Guds rike har regler som ikke Norges rike kan akseptere fordi de er ”for snille”.

Problem 1) ser ut til å være lett å håndtere. Det er enkelt for meg å si at Norge skal praktisere religionsfrihet, ja enda til religionsnøytralitet. Det bør da være en menneskerett å si ”nei” til Gud. Men, skal jeg stemme for selvbestemt abort (jeg oppfatter det som tvers i mot Guds vilje)? Husk at en kristen tror at budene er gitt til beste for mennesker; skulle man da stemme for regler som gjør det lett å bryte budene? Og hvis man stemmer på KrF (for eksempel), er man da egentlig for religionsfrihet?

Problem 2) er motsatsen. Her møter vi oss selv i døra. Noen av oss på VD forsøker å unngå dette møtet ved å bli (etter mitt skjønn) virkelighetsfjerne og lite realistiske. På den annen side; Jesus sa vi skulle vende det andre kinn til og vi skulle elske våre fiender. De fleste kristne forsøker nok ikke å oversette dette til praktisk politikk, men hvorfor gjør man det ikke? Taler vi da med to tunger? Dvs. at vi fullt og fast tror på de prinsipper som Guds rike har (for vårt personlige liv), men at vi på ingen måte tror at disse prinsippene kan brukes av noe samfunn som helhet? Spesielt pleier jo noen debattanter å bruke dette argumentet om at kristne må ha en spesielt ”snill” politikk. Har de rett i dette? Eller er det riktig å være superidealist (som personlig kristen) og superrealist (som samfunnsborger)?

Jeg har blitt en stor beundrer av Gregory Boyd i det siste, og legger her ved en link til en YouTube video hvor han forklarer skillet mellom kirke og stat. Kanskje han var litt lettvint på noen punkter, men det er severdig.