Monica Øien

Alder: 51
  RSS

Om Monica

Jeg er utdannet lærer og journalist. Vært ansatt i TV2 fra januar 2000. Tidligere jobbet i NRK, TV Norge og TV3. Har de siste fire årene vært ansatt i TV Inter, i vidvinkelmedia. Jobber for tiden med nye konsepter for tv2 og er i pilotfase på et spennende tv konsept med Ole Kristiansen som regissør. Jeg er 39 år og kommer fra Stavanger.

Følgere

Jeg blir av og til spurt om å kommentere eller mene noe om folks åndelige søken, enten på hjemmesiden min eller i ukeblader eller rett og slett blant venner. Og jeg blir noen ganger litt forbauset fordi det er så veldig mange av oss som har sterke og til dels såre følelser om åndslivet, om guder, om energier, karma og slikt.

Når man søker etter en åndelig tilhørighet leter man etter noe man savner. Man kjenner på dette savnet fordi man føler en uro eller en mangel. Det man egentlig søker er å ha det bra med seg selv. Som et helt alminnelig menneske.

Jeg tror det moderne menneske lever med en form for relasjonsangst. Jeg tror mange av oss på den ene siden søker nærhet og kjærlighet samtidig som vi får helt hetta av hva denne intimiteten måtte innebære og hva den krever av oss av forpliktelser. Parallelt med denne menneskelige angsten vokser det frem stadig flere trosarenaer, flere samfunn der man kan søke trøst og fellesskap på det uforklarlige, ja det spirituelle for å bruke et trendy begrep. Og jeg er temmelig sikker på at den spirituelle dimensjonen vil få en større viktighet i våre liv fremover. Det virker som det skjer en stadig større aksept i samfunnet vårt for at enkeltindivider skal kunne shoppe og finne sin spirituelle tilhørighet. Spørsmålet jeg stiller meg om vi er i ferd med

A: å bli mer selvsentrerte

 B: å utvikle en angst for å bygge relasjoner og å leve i forhold.

For ettersom vi søker og leter og erkjenner blir vi på mange måter vårt eget prosjekt i en jakt der vi dyrker oss selv på en besnærende lite inkluderende måte. Det handler ofte om meg, meg og atter meg, kanskje fordi jeg fortjener det. Det er mine behov, mine lengsler og mine drømmer som er prosjektet og både energier og engler skal hjelpe meg i min inderlige søken etter meg selv. Etter min vei og min vilje. Men hvordan kan man streve etter å finne sin egen vei uten å sette dette i sammenheng med samfunnet vårt, parforholdet, ekteskapet, jobben og familien, ja hele det fellesskapet som vi er omgitt av. Der nestekjærligheten er den indre drivkraften?

Det er helt klart viktig å ta hensyn til sin egen helse og livsglede, men hvis man ikke kommer videre fra det å følge hjertet sitt så er det kanskje en fare for å miste det man leter etter. Man må oppdage seg selv i en setting. Vi må altså komme videre til neste punkt hvor man blir et helt menneske sammen med andre. Da er det viktig å gi avkall på noe av ren kjærlighet. Også til ektefellen fordi man investerer i kjærligheten og i forholdet.

Du skal elske deg selv, ja det skal du, men ikke deg selv alene. Du skal elske deg selv for å kunne gi kjærlighet til andre. Det interessante er å finne utav hva man søker etter; er det å ha det bra med seg selv? Og hvordan får man det i så tilfelle til? Jeg tror det skjer når man går utenfor seg selv for å finne seg selv, i kirken, i samfunnet og i personlige relasjoner og slik blir livet betydningsfullt fordi man har det bra i forhold til andre mennesker, til venner, familie, til sin kjære. Du skal elske deg selv... I nyspirituelle kretser glemmer man noen ganger den andre delen av sitatet ..for å kunne elske din neste. Man skal ”hvile”, man skal ”spise”, man skal ta ”hensyn” til seg selv for å kunne elske sine kjære, sine nære.

Det er mange som tenker at du skal elske deg selv fordi du er ”deg”, fordi du skal ”slukne” dine sorger, fordi du ”trenger” noe, og kanskje glemmer vi noen ganger at meningen er å gi og at det er nettopp giverkjærligheten som er hele intensjonen bak budskapet. Hva slags type samfunn skaper man hvis hver og en retter seg innover først og fremst?

Så hva gjør at vi føler oss som hele mennesker? I søken etter åndelige opplevelse er det muligens noe vi skyver bort, noen behov vi muligens fortrenger og som vi projiserer over på noe ytre. Men kanskje det vi egentlig lengter etter er den dype menneskelige relasjonen? Jeg tenker det som er viktig i dag er å stille seg dette spørsmålet slik man ville stilt seg det på dødsleiet, for å vite at livet innehar den dimensjonen at sannheten finnes kun i en sammenheng.

Snu deg mot folk, mot medmennesker, mot dem du er glad i. Søk hjelp og søk samtaler, det er den eneste måten å bli hel på, og bli helbredet på. I dagens samfunn har man mistet mye av fellesskapet, ikke bare det kirkelige, men man har mistet kolonialen på hjørnet, man har mistet samtalene rundt bålet, dilemmaene og fellesskapsløsningen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere