Monica Øien

Alder: 51
  RSS

Om Monica

Jeg er utdannet lærer og journalist. Vært ansatt i TV2 fra januar 2000. Tidligere jobbet i NRK, TV Norge og TV3. Har de siste fire årene vært ansatt i TV Inter, i vidvinkelmedia. Jobber for tiden med nye konsepter for tv2 og er i pilotfase på et spennende tv konsept med Ole Kristiansen som regissør. Jeg er 39 år og kommer fra Stavanger.

Følgere

Hva sier de religiøse tekstene om homofili?

Publisert rundt 12 år siden

Man kan undre seg over hvor vår fordømmelse mot homofili stammer fra. I programmet Gudene Vet om homofili vi lagde for TV2 på vårparten (2009) innhente vi endel informasjon om temaet homofili fra gamle hellige skrifter, etter samtaler med flere religionsvitere og eksperter fikk vi vite følgende om homofili i de ulike religionene.

Gudene Vet3 029

Homofili blant jøder:

I 3 mosebok i gamle testamentet sammenlignes homofili med å ligge med dyr. Jødedommen har fra gammelt av forbud mot homofili, og i Israel er man nok mer forsiktig som homofil enn i Norge, men det har vært arrangert "gay parades", og til siste Grand Prix sendte man en transvestitt, så det kan ikke sammenlignes med muslimske land. Som i alle disse livssynsspørsmålene finnes det alle slags oppfatninger og levevis blant jøder i og utenfor Israel, og i enkelte typer menigheter lesbiske og homofile rabbinere.

Kristendommen:

Synet på homofili kan spores tilbake til ca 3 skriftsteder: i 3. mosebok, hvor homofili sammenlignes med å ligge med dyr, i 1. korinterbrev kapt 5 eller 6 og i 1. romerbrev kapt 5 eller 26. Det siste skriftstedet beskriver homofili som noe andre religioner driver med - det var jo en del akseptert homofili i antikken, bl.a. hos grekerne, og det har alltid vært et poeng for religioner som krever eksklusivitet, å omtale andre religioner negativt.

Miljøer som har vært ekstra negative til homofili i Norge er i Misjonssambandet, en av misjonsbevegelsene som sprang ut av pietismen.

Islam:

Homofili ikke er entydig behandlet i Koranen. Her kan man trekke en parallell til Bibelen - teologer og andre strides om hva de skriftstedene som omhandler eller kanskje omhandler homofili egentlig sier. Det er ingen klare utsagn i Koranen som fordømmer homofili og kun 3-4 vers som kan tolkes i den retningen.

Det er også interessant at man tradisjonelt i islamske kulturer - som i en del andre samfunn med sterk kjønnssegregering - har hatt stor toleranse for homofili i praksis, så lenge man er diskret. Den franske forfatteren André Gide og var tidlig på 1900-tallet i arabiske land og hadde sex med unge gutter - som han så skrev om. I dag er det en utbredt sex-turisme - både heterofil og homofil - i de samme landene, bla. Tunisia og Marokko. Dette er imot Koranen og alle vet det, men det foregår allikevel og helt usynlig er det ikke.

Dødsstraff for homofili finnes bl.a. i Iran, Saudi-Arabia, Sudan og noe i Pakistan. Allikevel er det få som får dødsstraff - av prostituerte eller vanlige homofile. Man skal være ekstra uheldig. Ofte blir man angitt av en nabo man har kranglet med eller en slektning som man er uenig med om noe helt annet - det er altså mer en måte å bli kvitt noen man ikke liker enn at folk flest er så rasende på de homofile at de ønsker dem døde. Det er mye dobbeltmoral i tradisjonelle samfunn - man kan faktisk si at man ikke ønsker å bruke sharia-lovene fullt ut uten drapstrusler: En leder for et muslimsk parti i Marokko har sagt til Le Monde at han ikke ønsker å straffe homofile.

I Afghanistan, særlig Pashtun-provinsen, er det ikke uvanlig med en praksis vi også kjenner fra det antikke Hellas, at menn er læremestere og mentorer for unge gutter, som de i tillegg har sex med. Dette blir ikke kalt homofili, men noe annet, og da er det akseptert.

Homofili er et tema som hinduer og buddhister ikke oppfatter som noe stort spørsmål generelt.

Buddhismen:

Buddhistene tematiserer ikke homofili - men fordømmer det heller ikke. Det er lite fordømmelse generelt i buddhismen. I praksis praktiseres homofili i en del buddhistiskeklostre, på samme måten som det er blir praktisert i kristne, katolske klostre. Men man snakker ikke om det. Kanskje kan homofil praksis mellom menn være mer sosialt akseptert uten penetrering, enkelte vil kun oppfatte penetrering som faktisk sex. Det er allikevel ingen "synd", men buddhismen har ikke det samme forholdet til synd uansett.

Kina: Fra 2008 kan ikke lenger de kinesiske, provinsielle domstolene idømme dødsstraff, kun høyesterett. Det er i følge kinaekspert Chen Li et stort fremskritt for menneskerettighetene i landet.

Hinduismen:

Homofili er ikke behandlet i hindulitteraturen. Det er ikke uvanlig å se menn som viser stor fysisk intimitet mot hverandre i India, men det er mer som et utslag av at kjønnene lever relativt separat i dagliglivet, at de fleste har venner mest av eget kjønn, enn at det er utslag av undertrykt homofili. Homofili er på den annen side ikke er noe særlig fordømt - men trolig ikke fordi det er direkte akseptert, heller fordi det ikke er tematisert. Det kan jo endre seg når bredere lag av hindusistiske samfunn blir mer påvirket av Vesten; først da får man se hvordan de egentlig reagerer.

Kilder:

Hanna Havnevik, Hutten, Kari Vogt, Sigurd Hjelde, Bente Groth, Nina Kraft, Wikipedia

Denne bloggen er ment som informasjon til kunnskapshungrige lesere

Gå til innlegget

Ikke menneskerett å få barn

Publisert rundt 12 år siden

Det er ikke en menneskerett å få barn,

men det er en menneskerett å ha foreldre!

Den nye ekteskapsloven er langt fra i havn. Og det ligger mange tiår frem før vi skjønner konsekvensene av det vi velger. Å velge gir ansvar. Til mange.

Det er ikke en menneskerett å få barn, men det er en menneskerett å ha foreldre!

Er debatten i kjølvannet av den nye ekteskapsloven blitt overskygget av voksnes rettighetsjag, selvhevdelse og maktkamp? Debatten føles usaklig fordi vi voksne blir for sårbare. Men hvem er egentlig de sårbare i denne saken?

Hvis ingenting annet virker prøv med sannheten sier familieterapeut Jesper Juul. Og kanskje man skal ta et dypvannsdykk i sine egne motiver i kampens hete, hvorfor argumentere jeg som jeg gjør, er det for å redde meg selv, er det for å manipulere eller er det rett og slett slik at jeg føler meg urettferdig behandlet?

Jeg håper og tror at jeg som medmenneske verken er fordømmende eller setter meg selv høyere enn noen andre foreldre, og dette helt uavhengig av legning. Det er ikke sakens kjerne. Ikke engang Gudstro skulle vinne som et moralsk eller etisk argument her. Jeg snakker på vegne av meg som menneske, som mor og som datter. Jeg snakker om meg med mine erfaringer som meg selv i løpet av 39 år uten å fordømme. Er det ytringsfrihet? For meg handler ikke debatten om omsorgsevne til hvem det måtte angå eller manglende sådan. For meg handler debatten om barnas rettigheter. Barnas menneskerett til å ha foreldre.

Hvem er disse barna som blir satt til verden? Jeg har selv vokst opp med en stefar (en fantastisk stefar som jeg er glad i). Jeg har aldri kjent min biologiske far. Jeg har vært nysgjerrig på hvem min far var og ønsket å være lik mine venninner som vokste opp i en kjernefamilie på 70 tallet, og jeg har ønsket å vite hvordan han var! Dette har formet meg, preget meg og bidratt til min søken og undring.  Hvem er jeg? Hvorfor har jeg blitt den jeg er? Hvorfor undrer jeg meg og hvem er jeg når jeg ikke forstår; venner, familie, meninger, holdninger, livssyn. Henger min undring sammen med min barndom? - en undring over hvem jeg er, hvor jeg kommer fra, over hvem som er min far?

I Norge i dag har man åpnet opp for at en slik start på et barns liv er en mulighet, en start som morløse eller farløse. Med hjelp fra staten. Om barn starter livet med et handicap får være Nina Karin Monsens ord, men jeg er enig i at de starter livet med en mangel. En mangel på en erkjennelse og en tilhørighet til noe i seg selv. Dette handler ikke om tvekjønnede eller likekjønnede par. Så kan man jo gå sine tanker etter i sømmene og spørre om dette er noe barn virkelig trenger - to biologiske foreldre? Det finnes jo mange barn som per se ikke har det slik av andre årsaker enn det vi tematiserer. Jeg er personlig i mine argumenter og sier; jeg savnet å kjenne min biologiske far. Holder det argumentet? Videre kan man stille spørsmål til homofile med sterke lengsler etter å bli foreldre og skape et familiefellesskap: er dette ønsket en egoistisk øvelse? Helt sikkert ikke. Jeg tror lesbiske kvinner har rett til anerkjennelse av sine morsønsker like mye som meg. Jeg synes homofile skal få mer kred til det ønsket de har etter å få barn. Spørsmålet er snarere hva er de moralske premissene for å få mor eller farløse barn? Kommer de voksnes behov foran barnas rettigheter? For hvis ønske om å ha rett til noe skader andre mennesker i deres rettigheter (for eksempel barns fundamentale ønske om å kjenne sine biologiske foreldre) da må man kunne si at det er egoistisk. Det er ikke vanskelig å anerkjenne et ønske, men det problematiske er at staten aktivt skal bli med i produksjonen. Dette kan da saktens lettere gjøres ved adopsjon, eller at man finner private løsninger.

Hvem er det som egentlig dreper debatten, som begrenser den, som innsnevrer den. Er det slike som meg som synes det er en menneskerett å kjenne sine foreldre eller er det de andre som synes det er en menneskerett å få barn?

Føyer jeg meg i rekken av sutrende debattanter? Kan jeg legge min historie på hyllen slik homofile foreldre kunne legge sin historie (legning) på hyllen og diskutere saklig hva som er best for barna. Den nye loven sidestiller heterofile og homofile ekteskap; spørsmålet blir; har barn krav på å vite hvem sine biologiske foreldre er eller blir dette selvhevdende argumenter som er med på å latterliggjøre homofile fordi de har familiebehov på lik linje med andre?

Gå til innlegget

Tilhørighet

Publisert rundt 12 år siden

Det er spesielt et tema som til stadighet blir favoritt samtaleemne når vi inviterer venner på middag. Ordet tilhørighet. Vi i TV Inter ble så oppslukt i temaet at vi dedikerte et helt tv program i Gudene Vet serien der vi spurte og gravde om hva tilhørighet betyr for oss mennesker.

Det er mange tanker som definerer problemstillingen. Hvor hører jeg hjemme, er følelsen geografisk eller åndelig betinget. Jeg har vært på farten siden studiene mine startet tidlig på 90 tallet, og vært innom Bergen, Telemark, Spania og til slutt Oslo. Den største overgangen var utenlandsoppholdet i Granada i Syd Spania tidlig på 90 tallet. Jeg kom til byen 6 uker før jeg skulle starte på kunst og håndverkskolen for å bli kjent med byen og for å finne trygghet og venner. Jeg følte meg naturlig nok ensom de første ukene. Jeg bodde like ved katedralen i byen og besøkte den titt og ofte og kjente nærvær og inderlighet i messen og musikken selv om jeg foreløpig ikke var flytende i språket. Jeg kjente meg hjemme der. I møte med spanjolene kjente jeg meg hjemme uten egentlig å vite helt hvorfor. De gangene jeg er hjemme i min fødeby Stavanger kjenner jeg dragning mot Jæren og strendene, selv om opplevelsene der kun har vært sporadiske og ikke hverdagslige i min barndom. Hvorfor er det slik at man føler seg hjemme på fremmede steder og i møte med nye folk?

Man kan spørre hva det er som gjør at du føler deg hel som menneske? Under filmingen av Gudene Vet besøkte jeg noen munker i Thailand som lærte meg at de først føler tilhørighet når de kvitter seg med materielle goder, tingene skaper bare støy. Tilhørighet er et åndelig fellesskap renset for stash og ekstravaganse for de buddhistiske munkene.

Jeg spurte Finn Schjøll om seksuell legning hadde noe med tilhørighet å gjøre hvorpå han svarte med et smil: Tenker du sånn at kjendis hilser på kjendis og homo hilser på homo? Ja, sånn er det.

Jeg har kommet frem til at tilhørighet for meg verken handler om ting, tro eller geografi. Jeg erkjenner at tilhørighet er når andre mennesker oppfatter meg slik jeg oppfatter meg selv. I det rommet, i det møtet med mennesker og i den forståelsen, det er der jeg føler jeg hører til. Den opplevelsen er ubetalelig, og den følelsen har jeg gleden av å dele med flere flotte mennesker. I teorien betyr det at det er folkene og møtene som skaper en følelse av å høre til. I et kjærlighetsforhold hvor to parter kommer fra to forskjellige kontinenter blir dette møtet det essensielle for å utvikle et felles prosjekt og et felles rom der begge føler seg hjemme, der begge føler seg likeverdige. Der man blir sett og likt for den man er. Det betyr at man må forkaste eller overse andres forventinger og egen prestasjonsangst. I denne åpenbaringen ligger det en redsel for å ikke bli likt, for at folk ikke skal like oss for det vi er.

Det er deilig å bli sett for det man selv tenker man representerer av verdier, kjærlighet og vennskap.

 

Gå til innlegget

Tilhørighet

Publisert rundt 12 år siden

Det er spesielt et tema som til stadighet blir favoritt samtaleemne når vi inviterer venner på middag. Ordet tilhørighet. Vi i TV Inter ble så oppslukt i temaet at vi dedikerte et helt tv program i Gudene Vet serien der vi spurte og gravde om hva tilhørighet betyr for oss mennesker.

Det er mange tanker som definerer problemstillingen. Hvor hører jeg hjemme, er følelsen geografisk eller åndelig betinget. Jeg har vært på farten siden studiene mine startet tidlig på 90 tallet, og vært innom Bergen, Telemark, Spania og til slutt Oslo. Den største overgangen var utenlandsoppholdet i Granada i Syd Spania tidlig på 90 tallet. Jeg kom til byen 6 uker før jeg skulle starte på kunst og håndverkskolen for å bli kjent med byen og for å finne trygghet og venner. Jeg følte meg naturlig nok ensom de første ukene. Jeg bodde like ved katedralen i byen og besøkte den titt og ofte og kjente nærvær og inderlighet i messen og musikken selv om jeg foreløpig ikke var flytende i språket. Jeg kjente meg hjemme der. I møte med spanjolene kjente jeg meg hjemme uten egentlig å vite helt hvorfor. De gangene jeg er hjemme i min fødeby Stavanger kjenner jeg dragning mot Jæren og strendene, selv om opplevelsene der kun har vært sporadiske og ikke hverdagslige i min barndom. Hvorfor er det slik at man føler seg hjemme på fremmede steder og i møte med nye folk?

Man kan spørre hva det er som gjør at du føler deg hel som menneske? Under filmingen av Gudene Vet besøkte jeg noen munker i Thailand som lærte meg at de først føler tilhørighet når de kvitter seg med materielle goder, tingene skaper bare støy. Tilhørighet er et åndelig fellesskap renset for stash og ekstravaganse for de buddhistiske munkene.

Jeg spurte Finn Schjøll om seksuell legning hadde noe med tilhørighet å gjøre hvorpå han svarte med et smil: Tenker du sånn at kjendis hilser på kjendis og homo hilser på homo? Ja, sånn er det.

Jeg har kommet frem til at tilhørighet for meg verken handler om ting, tro eller geografi. Jeg erkjenner at tilhørighet er når andre mennesker oppfatter meg slik jeg oppfatter meg selv. I det rommet, i det møtet med mennesker og i den forståelsen, det er der jeg føler jeg hører til. Den opplevelsen er ubetalelig, og den følelsen har jeg gleden av å dele med flere flotte mennesker. I teorien betyr det at det er folkene og møtene som skaper en følelse av å høre til. I et kjærlighetsforhold hvor to parter kommer fra to forskjellige kontinenter blir dette møtet det essensielle for å utvikle et felles prosjekt og et felles rom der begge føler seg hjemme, der begge føler seg likeverdige. Der man blir sett og likt for den man er. Det betyr at man må forkaste eller overse andres forventinger og egen prestasjonsangst. I denne åpenbaringen ligger det en redsel for å ikke bli likt, for at folk ikke skal like oss for det vi er.

Det er deilig å bli sett for det man selv tenker man representerer av verdier, kjærlighet og vennskap.

Gå til innlegget

Avruset eller for alltid høy?

Publisert over 12 år siden

Detox or forever toxic

«Forgift meg,» synger Britney Spears. «Forgift meg med din kjærlighet, gi meg en smak av ditt giftige paradis,» synger hun, mens hun åler seg på gulvet iført transparent catsuit og tilhørende barberskum. Frøken Britney vil ha gift. De siste årene har Britney frekventert 'rehabs' oftere enn hun har gjort sceneopptredener, nettopp fordi hun har vært litt for forgiftet både på det ene og det andre. Hun har virkelig avruset (detoxet) seg i øvelsens mest meningsfulle forstand, nemlig fra piller og alkohol. For det er det ordet opprinnelig betyr. Man avruser/ detoxer seg når man er alkohol- og narkotikaavhengig, eller om man har fått en overdose alvorlig forgiftning. Ikke rart hun også ber om en kjærlighetens beruselse (intoxication), en balanse kan vel ikke skade!

I skjønnhetsindustrien blir ”detox” en trend hver gang det er sesong for å tenke kropp, nemlig etter juleribba eller mot bikinitiden. For med detox skal gammel moro til pers og gårdagens synder skal spyles ut og det helst litt brennkvikt. En kroppslig 'quick fix' slik at man lett glir inn i kveldens antrekk? En veldig smart vei ut av grådigheten? Utallige kurer lover mer enn gull i gretne tarmer, de avler også sexlyst, glatt hud, glade smil og bikinikropp uten cellulitter og valker. De renser bort gørra, og er du ekstra heldig renser de kanskje bort litt dårlig samvittighet også? For tenk om man bare kunne ta en lynkur for å slette vonde tanker, bitterhet og hevn også? Tenk om den tunge kjærlighetssorgen var en saga blott etter en saltkur? Og i så tilfelle ville dette virke?

Noe skal man lære i dette livet på jorden, og man skal ikke se bort ifra at det faktisk er en dypere  mening med det som skjer og med de utfordringene vi møter? Alt det som virker på negativt og drenerende på oss, kan det virkelig gi oss noe? Den psykopatiske sjefen, ekskjæresten fra helvete og hverdagstraumer som tidsklemme, utroskap og stram lommebok? Det finnes neppe piller for verken å forebygge eller slette sånt. Det du ikke sjelsmessig kan fikse med en lynkur kan du neppe fikse kroppslig heller? En botoxsprøyte for hjertesorg, eller kanskje en tarmskyll mot dårlig selvtillit? Neppe.

Når jeg kjenner meg tung og trøtt, er det et signal til meg selv om at det er på tide å ta på meg forskerbrillene litt. Forske på meg selv. På mine vaner og rutiner. Kanskje litt på sjelslivet. Er jeg så god jeg kan få blitt i alt jeg gjør, eller kan jeg bli bedre? Kan jeg lære noe nytt? I stedet for å bli en sesongens trendslave og å ty til avgiftningskurer og bekvemmelige hurtigkurer, kunne jeg heller gjøre som Britney. Beruse meg. Med glød, entusiasme, nysgjerrighet og masse kjærlighet. Kjærlighet til meg selv fordi vi mennesker har et helt eget sykehus og en helt egen spaavdeling inne i oss selv hvor kroppen og sjelens egne mekanismer jobber og rydder og sorterer. Bare vi gir oss selv tid til å tenke og tid til å erkjenne. Da kan vi beruse oss selv med alt det gode. Det må vel være den beste avgiftningskuren en kan tenke seg, og det er attpåtil gratis.

I det gamle Hellas snakket Aristoteles om den gylne middelvei, at vi trenger en balanse mellom liv og lære, mellom det kroppslige og det åndelige, mellom det kjente og det ukjente. Er det slik vi oppnår en symmetri i livet? I så til felle hjelper det fint lite å rense tarmene uten at sjelen også får sin fortjente oppmerksomhet også? Jeg tror jeg sier ja takk begge deler; ja takk til berusende egenkjærlighet og en stor dose utrenselse av gamle spøkelser, også de utenfor tarmen…

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere