Mie Inchley

Alder: 44
  RSS

Om Mie

Bor i Oslo, er gift, har tre barn og to vidt forskjellige utdannelser. Jeg har blogget lenge og liker å skrive, men et slikt forum er litt nytt for min del. Min "andre blogg" er å finne på adressen www.minchley.blogspot.com. Der har jeg skrevet mye om det å ha et sykt barn, litt om å miste en mor, og mye annet rart.

Følgere

Israel: Politikk i hvert dansetrinn?

Publisert rundt 11 år siden

Israelsk dans spiller på alle kunstens strenger, utenom politikk.

 

Kunst er som kjent ikke alltid vakker, mange ganger tvert i mot. Kanskje er det nettopp store kontraster, dyp smerte, sinne og urettferdighet som gir grobunn for en kunst som står på barrikadene, som hyler ut det andre ikke makter å uttrykke.

Det er mulig jeg er naiv, men det var denne siste typen kunst jeg forventet å se på Suzanne Dellal Centre For Dance and Theatre i Tel Aviv.

Men før jeg kom så langt, ble taxien jeg satt i stoppet i en veisperring mellom et palestisk og et israelsk område. Vi var fire stykker, kledd til en kveld på teater, og med passene i veska.

Vi ble beordret ut av vaktene, og ble gjennomlyst på alle bauger og kanter mens fire par øyne og én AG3 gransket oss nøye. Jeg sto der i finstasen og tenkte på kontraster. Kjoler, lipgloss og geværer i ett og samme rom.

Taxisjåføren veivet med armene og forklarte i fistel at vi var uskyldige som lam (i hvertfall antar jeg det var det han sa, på et hebraisk med åpenbart russisk handicap), og at vi var på vei til en overveiende uskyldig danseforestilling. Soldatene veide oss og fant oss lette nok. De droppet å fjerne dekkene fra taxien for å sjekke hulrommene, og vi var på vei. Vi rakk til og med forestillingen.

Forestillingen vi skulle se het Singular Sensation, av koreografen Yasmeen Godder.

Jeg var spesielt på jakt etter de klassiske ingrediensene sex, makt og politkk, kanskje mest av alt for å ha noe å henge hatten på i forhold til intervjuet jeg skulle ha med koreografen etterpå. Jeg ble lettet over at det var mer enn nok sex og ikke minst maktkamper and alle slag, men hvor var politikken? Den bevegelsen der, skal det liksom forestille et pistolskudd kanskje?

Etterpå spurte jeg Godder om stykket hennes er ment politisk eller ikke. “Ikke direkte”, svarte hun. “Jeg har ikke prøvd å si noe politisk, men når jeg reiser med dette stykket til andre land er det alltid noen som leser politikk inn i det. Den røde geléen oppfattes som blod for eksempel. Det er interessant, og jeg synes det er greit. Det er på en måte politikk i alle ting. Bare det å sette en mann og en kvinne sammen på en scene er jo en politisk kommentar. Men i dette stykket er det altså ingen direkte politisk tanke. Jeg har kun laget ett stykke i mitt liv som hadde et politisk budskap”.

“Vil du si at israelsk dans generelt sett ofte tar opp de politiske konfliktene?” spurte jeg videre. “Nei, jeg mener det meste som lages ikke er politisk. I annen type kunst er det nok mer. Jeg tror folks daglige liv i stor grad handler om politikk og diskusjoner rundt det som skjer her, slik at dansen kanskje blir en form for flukt. Men samtidig er dans måten jeg opplever og bearbeider livet mitt på. Og livet mitt handler ikke bare om hva som skjer i dette landet. Det handler også om minner, drømmer, ting jeg opplever og ser på gaten. Det er ikke slik at vi ignorerer de store politiske spørsmålene, men jeg tror vi har behov for å leve også”.

Som i Norge er dansekompanier og uavhengige dansekunstnere statlig støttet. Og som i Norge skulle dansefeltet helst sett at støtten var noe høyere. Min erfaring er at koreografer i Norge allikevel ikke føler seg bundet til å fremstille norsk politikk i et gunstig lys, men at de føler seg frie. Jeg lurte på hvordan dette slår ut i et land hvor politikken gjennomsyrer og får store konsekvenser for livet til den enkelte? Føler kunstnerne at det er deres plikt å være politiske i sitt arbeid?

“Vi spør stadig våre artister om hvorfor de ikke bruker den politiske situasjonen mer i arbeidet deres” fortalte Sigalit Gelfand, leder for Independent Choreographers Association Israel meg. “Og de svarer at de vil snakke om livet, kommentere menneskelige forhold, eksistensielle spørsmål og så videre. I fjor tror jeg kun jeg så én politisk forestilling! Folk er lei av konfliktene. Vi har levd i problemer fra dag én i våre liv”.

Det var omtrent her jeg begynte å lure på om israelske kunstnere rett og slett er mindre politiske enn kunstnere fra andre land.

Jeg kan forstå at mennesker som er vokst opp i konflikter har behov for å skape trygge rom der de kan puste, drømme, leve og flykte fra de harde realitetene.

Samtidig lurer jeg på om det virkelig er mulig å skape kunst som er helt adskilt fra det faktiske erfaringsgrunnlaget. Kan man se bort i fra eller heve seg over røttene sine?

Jeg fikk mulighet til å drøfte dette med koreograf Avshalom Pollak. “Vel, noen ganger forsøker vi å flykte fra røttene våre. Jeg vet ikke om vi egentlig kan det. Vi forsøker å trekke det beste ut av oss selv i arbeidet vårt, og på mange måter har vår kultur også noe veldig unikt å tilby. Jeg tenker på tilsynelatende umulige kombinasjoner av kulturer, av smak, farger og krydder. Alle disse tingene skaper tilsammen en utrolig interessant, spent, konsentrert atmosfære – som kan være elektrisk, kreativ og kraftfull. Når og hvis mennesker ikke ødelegger alt sammen”.

I et land fylt av konflikter og selvmotsigelser er kunsten muligens den eneste scenen hvor det er mulig å flykte fra politikken.

 

Gå til innlegget

Interiørmytteri

Publisert over 12 år siden

Noen ganger lurer jeg på om det finnes en rase av stilfulle, stilsikre og liksom-akkurat-passe-avslappa folk med en egen evne til å rote på en fasjonabel måte. Jeg synes liksom jeg har noen av dette slaget i min omgangskrets, selv om det må sies at de ikke er mange. De aller fleste jeg kjenner roter på en ytterst usjarmerende måte, med møkkete underbukser på gulvet, stygge plastleker på stua, håndklær i sofaen og tenna i tapeten holdt jeg på å si. Men noen. Noen. Skiller seg ut.

De klarer liksom å tilfeldigvis plassere vintage leker, i tre selvsagt, ved siden av sofaputer i matchende farger. På bordet står kanskje en vakker kopp eller to, ikke nødvendigvis matchende men på et vis merker man at de hører sammen allikevel. I bokhyllene er det langt i fra bare bøker, men igjen er det på et vis en rød tråd mellom fargene på bokomslagene, souvernirene fra det Ytre Øst og utklipp fra blader som "ligger og slenger" (yeah right). Når starinlysene i grelle farger er brent nesten flate og kaffekoppene har etterlatt brune ringer på bordet er det liksom bare....fint!
Nå høres det kanskje ut som at jeg beskriver et hjem der alt er både ryddig og stilsikkert, men jeg mener altså at til og med rotet i slike hjem er sjarmerende. 

Det er mystifistisk, men det ser ut til at noen mennesker bare har en uforklarlig evne til å være ufattelig hippe selv når ikke alt er helt på stell. -Eller er det nettopp det det er?? Er det planlagt at den gamle trehest-leken skal ligge å slenge i sofaen, ved siden av puta med det slitte trekket - som forøvrig ser veldig dyr ut?? Og barnas bollerester på gulvet, er det for å understreke at "dette er et avslappet og überkult hjem?" Man kan jo begynne å lure noen ganger.

Hvorfor virker disse hjemmene så tilfeldig og liksom nei-det-er-bare-noe-jeg-fant-på-loftet-hos-naboen-aktig? Er sannheten at disse stilfulle menneskene (les; kvinnene) sitter og pønsker ut foran plettfrie, glansede ark i gjennomstylede interørmagasiner nøyaktig hvor "avslappet" de skal være i sin jakt på den perfekte lampeskjerm??

Jeg mistenker en sammensvergelse! Kanskje har disse Perfekte, Avslappede og Stilfulle Krypinn - menneskene (heretter kalt PASK, etter det som antagelig er navnet på deres interesseorganisasjon) jevnlige møter hvor de avtaler at ingen går i samme butikker som hverandre, slik at alle har unike ting. -Bortsett fra når det gjelder enkelte eksklusive ting da: Her er det viktig at flere har like lamper for eksempel, de som er laget av visse anerkjente designere, slik at man faktisk får formidlet til omverdenen (les; vi som ikke er med i PASK) at man i bunn og grunn er enige om hva som er fint.

-På en måte føler man seg enda mer utenfor PASK når man plutselig forstår at:
1. Selv om man endelig har kjøpt noe unikt på loppemarked, så mangler man grunnlaget; man har ikke en dyr stol eller noe annet feiende flott (ikke nødvendigvis fint) fra en pompøs designer. Uten dette har man jo ingen grunnmur, ingenting hjørnesteins-aktig å bygge sitt billig(ere) krimskrams rundt.
2. Det du trodde var et loppis-funn er egentlig noe alle andre hadde i fjor, og som de nå har kastet i søpla. Slik blir det som du trodde var unikt, fordi ingen andre hadde det, aldeles ikke unikt. Det blir last year, dear.
3. Du har skaffet deg noe som var akkurat for billig, slik at det egentlig er harry.

Jeg begynner på dette tidspunkt å føle meg litt lurt. Er det kanskje Keiserens Nye Klær som igjen har dukket opp i landskapet? Jager vi alle etter Perfekte Hjem som aldri blir perfekte, fordi standarden i sin natur er umulig? Koppen som var så dyr, så dyr, og er så fin, så fin, er jo ikke så veldig fin allikevel etterhvert....Og må byttes ut.

Okay, så er det kanskje en hobby for mange å stadig være på utkikk, studere glansede ark og bytte ut ting med jevne mellomrom. Men dette har ikke jeg tid til. Jeg vil ha det fint, og jeg vil ha det fint NÅ! (Jeg forventer effektiviteeeeet!)
Derfor venter jeg heller litt, for å se hvilke trender som holder stand. Men når jeg endelig er klar for å skaffe meg noe, se da er det jo nesten for sent. Noe nytt har ankommet. Og jeg blir usikker igjen. Og føler meg lurt. Snytt. Tatt ved nesen.

-Og dette mener jeg PASK har ansvaret for, der de sitter på sine møter og avtaler: "Nå er snart etterdilterne klare for å bytte ut de kantete og minimalistiske stuemøblene sine med shabby chic. Da er det på tide folkens å kvitte seg med alt som lukter av fake eller ekte avskallet maling, jeg tror dere skjønner det selv. Nei, ikke noen klager nå, det er uvesentlig om dere har forelsket dere i akkurat denne stilen, nå må vi slå våre interiør-geniale hoder sammen og pønske ut noe nytt."

Det er på tide med mytteri fra min side. Når jeg løfter blikket fra min Mac ser jeg rett på en halvdød plante, som i utgangspunktet var om ikke den aller gjeveste blomsten på interiørfronten så i allefall akseptabel, og den akter jeg å legge ut et bilde av her og nå. Ved siden av den stygge plastballen som min lille sønn har dandert ved siden av.

Ædda bædda!

Gå til innlegget

Dagens mulighet: Påvirk en skole!

Publisert over 12 år siden

I det siste har hjernen min tilsynelatende tatt ferie. Den sitter liksom der oppe, øverst på halsen, som en apatisk zombie. Speider utover det langstrakte land, folk & fe, men det hjelper lizzom ikke. Ingenting ser ut til å riste Mr. Hjerne (eller var det Mrs?) ut av sin duvende, trøtte tilstand.

Det er liksom regn, dårlig vær, sutrete unger som kjeder seg og generell apati som fyller dagene - og hjernen min. Vi skulle ha en rolig sommer i år tenkte vi, og resultatet ble ikke bare rolig men ubeskrivelig og ufattelig kjedelig. I følge min far bør man kjede seg på ferie, ellers får man ikke slappet av. Men hvis dette er å slappe av, da vil jeg heller stresse! Alt for å få ristet liv i min numne, lallende Hjerne (som jeg ser for meg personifisert med ett øye halvt igjen og med tunga hengende slapt ut av munnen).

Jeg kjenner at jeg er klar for å være litt kreativ igjen snart, etter å ha vært i en nær sovende tilstand i lengre tid. Men problemet er å komme over kneika og starte (er det det som heter "Dørstokkmila"? Nei det var kanskje noe annet det).

Førstkommende fredag er det meningen at jeg skal ha kommet på noe lurt, som skal fremføres over en tjue minutters tid. Foran et rom fullt av lærere. På planleggingsdag. På friskolen der min knøttlille (som jeg ser det) datter snart skal begynne sitt skoleeventyr (Se mitt første innlegg på dette forum). Mine forventninger som mor er ønsket, noe jeg selvsagt setter umåtelig stor pris på. Hvilke andre skoler inviterer inn foreldre på planleggingsdager, med invitasjon om å si litt om hva lærerne bør tenke på i hverdagen sin?? Ikke verst synes jeg!

Men; problemet er dessverre hjernen min, som er søvngjenger for tiden. -Hva i all verden skal jeg si?? Jeg begynner å bli litt nervøs for at jeg ikke skal få til å si noe utover "Jeg vil gjerne at dere skal være greie mot elevene deres og lære dem masse fine ting".

-Det er her jeg trenger deres input, folkens!! Dere har nå en unik, jeg sier UNIK, sjanse til å påvirke en hel skole! For ALLE lærerene fra første til tiende klasse kommer til å være der nemlig. Jeg har jo bare én skarve datter i første klasse (og knapt nok det), jeg vet følgelig minimalt om hvordan skoler virker for tiden. -Og hva skal jeg for eksempel si om ungdomstrinnet? Hva trenger lærere på ungdomsskolen å høre? 

Jeg hadde blitt UTROLIG glad for litt tips her, også fordi jeg da kan si at ikke alle tankene jeg kommer med er mine egne. Hva sier dere folkens, har dere noen inspill? Hva bør lærere i dag være obs på/unngå/gjøre mer av? Hva kjennetegnet den læreren du aldri glemmer? 

Gå til innlegget

Hverdagsheltinne

Publisert over 12 år siden

I dag har innlegget mitt ikke noe som helst med illustrasjonene å gjøre, og det er fordi jeg tilfeldigvis ikke har noe bilde av masse flammer slikkende oppetter noens rygg. 

-Jeg har nemlig lyst til å fortelle om den dagen jeg avverget en nestenulykke, på min tur innom frisøren på hjørnet. 

Der satt vi og ventet på vår tur (fireåringens tur). Jeg syntes det luktet ganske så svidd, og tenkte det muligens kom fra en av de to hårfønerene som duret i den lille sjappa. "Den føneren er ødelagt!" tenkte jeg kjekt, og forventet at den kom til å streike med det aller første. 

Så skjedde derimot ikke, og da jeg lot blikket sveipe sånn litt over mot høyre, mot der det satt en med-venter, så jeg det plutselig: Jakka hennes, som hun hadde vrengt av seg og latt ligge sånn dandert rundt henne, var i fyr og flamme! Hun hadde lagt den rett oppå et meget merkelig plassert telys. Det brant lystig og liflig, og det lange, lange håret til den intetanende, forventningsfulle kunden hang faretruende nær de voksende flammene. 

Det var da mine nå velutviklede kriseinstinkter slo inn: "Detbrennerdetbrennerdetbrenner!!!!" ropte jeg mens jeg reiste meg, grep tak i jakka, slang den på gulvet og tråkket på flammene! Jeg følte meg litt som Frøken Detektiv (selv om hun kanskje aldri avverget brann? Hm...Men det <span>kunne</span> hun jo ha gjort da) og var i grunn meget fornøyd med reaksjonsevnene mine. 

-Jeg har jo ganske bred erfaring med krisesituasjoner, her kan nevnes navlestreng som plutselig henger ut av meg, utallige pustestansepisoder (fireåringen), barn som setter ting i halsen osv osv osv....Og i alle disse situasjonene har jeg lært noe om meg selv: Jeg blir ISKALD. Gjør akkurat det jeg skal, uten dikkedarer, uten å frike ut, uten å skrike og bære meg, uten å stivne og bli ute av stand til å gjøre noe fornuftig, jeg bare gjør akkurat det jeg rasjonelt sett trenger å gjøre (jeg har alltid tidligere trodd at jeg kom til å være blant dem som hyler, skriker, vifter forvirret med armene, besvimer eller hyperventilerer, men slik er det altså ikke). 

Men det morsomme er at jeg også veldig ofte finner tid til å gjøre helt <span>unyttige</span> ting, eller at jeg tenker veldig merksnodige tanker midt oppe i det hele. F eks da navlestrengen dinglet mellom knærne mine rakk jeg å trekke opp i do (jeg var på et sykehustoalett) og tenke "Hm....Hvis jeg bare legger meg i sengen igjen og ikke sier noe, kanskje det går bra da?"

-Og da jeg slang den brennende jakka på gulvet la jeg merke til én ting: Den var øyensynlig laget av ett eller annet ekkelt materiale, som <span>smeltet</span> og etterlot seg svarte kladder overalt. Min hvite joggesko-bekledde fot liksom sakket farten litt, midt i sin resolutte bue på vei til den slikkende brannen. Ville jeg ha svart smeltet plastikk-gugge på de fine joggeskoene mine?? Og var det egentlig nødvendig å tråkke på flammene? -De <span>var</span> jo allerede på vei til å slokke av seg selv etter den luftige turen fra vinduskarmen til gulvet....

Jeg endte opp med å trampe litt <span>forsiktig</span> på den maltrakterte jakka, sånn litt ved siden av der det var aller mest kliss, for jeg så jo at det egentlig ikke var nødvendig lenger. Hehe.

Det ble naturlig nok litt lurveleven og vi strevde med å lufte ut nok til at brannalarmen ikke gikk, men så var det Sam sin tur og alt roet seg liksom litt igjen. 

Jeg dristet meg til å tenke at kanskje vi fikk litt avslag i prisen...? Eller til og med gratis hårklipp...? 10 minutter, toppen, tok det. Mellom to andre kunder. "Det blir 300 kroner". 

Da vi gikk sa ingen hade, ingen sa takk... ; )

Gå til innlegget

En A4-side med kjærlighet

Publisert over 12 år siden

For en stund siden tapte min mor sin intense kamp mot kreften. Merkedager blir liksom aldri helt det samme uten henne, selv om livet gradvis igjen viser seg å være godt. Nylig passerte nok en merkedag, mammas fødselsdag. Jeg følte behov for å markere dagen for meg selv, og min måte å gjøre slikt på er å skrive. Dette er hva jeg skrev:

Denne dagen skulle vært feiret med brask og bram. Jeg skulle ha begynt med å ringe til TelefonDronningen og sagt “Gratulerer så hjerteligst med 60-årsdagen”, med en tilgjort høytidelig stemme. Mamma hadde hørt smilet bak ordene, og hadde umiddelbart falt inn i rollen: “Jo hjerrrtelig takk du, det var da så altfor meget”. 

Mamma. TelefonDronningen. Kanskje hadde jeg etterhvert tilegnet meg evnen å ikke svare når hun ringte ubeleilig? Jeg rakk visst ikke å bli såpass gjennomtenkt før det var for sent å sette visse grenser. 

Mamma var også GaveDronningen. Hun elsket både å gi og å få gaver, og for å si det sånn: Jeg vet at denne dagen skulle vært feiret skikkelig, ellers hadde hun blitt ordentlig skuffet! 

På denne store dagen ser jeg for meg at jeg skulle ha holdt en tale. Jeg skulle ha brukt mine mest gjennomtenkte ord for å male et verbalt bilde av hvem hun var for meg. Det eneste jeg lurer på er om jeg nå, etter at hun ikke er her for å høre det mer, har blitt flinkere til å se hva hun egentlig betydde for meg? Hvem hun virkelig var?

-Kanskje må noe bli avsluttet før man ser helheten?

Jeg tror i allefall at jeg nå legger mer merke til hva hun ga meg, hvilken rolle hun spilte i familiens liv. Nå som det mangler fra virkeligheten. 

-Kanskje hadde jeg ikke vært i stand til å si de tingene jeg nå ser for meg at jeg ville ha sagt, hvis hun hadde fortsatt å være her? 

Kanskje stemmer den forslitte frasen om at man ikke vet hva man har før man mister det. Og kanskje, bare kanskje, har jeg på et vis fått muligheten til å dra nytte av denne premature innsikten om Hvem Mamma Virkelig Var. 

Jeg tror jeg er en bedre mamma selv, nå som jeg ser glassklart hva jeg selv savner. Og jeg setter pris på dem rundt meg på en annerledes måte merker jeg. 

Dette er noe av arven etter en mamma som satte familien først i livet sitt. 

Og så, til talen:

Kjære mamma; Telefon- og GaveDronningen!

Her kommer en liten hyllest til deg, som jeg, i min begrensede menneskelige kapasitet, håper du hører og har glede av.

Du skulle gjerne fått allverdens gaver av meg på denne store dagen. Hvis jeg hadde fått låne deg bare for i dag skulle jeg faktisk brukt alle pengene mine på gaver, selv om det sikkert hadde vært absurd og unødvendig – du kunne jo ikke tatt dem med deg tilbake til himmelen! Praktisk som du var her i livet hadde du nok spurt om jeg hadde tatt vare på kvitteringene, slik at jeg ikke behøvde å sitte med huset fullt av damer-på-seksti-artifakter. –Du hadde deretter raskt forsikret om at du satte SÅÅÅ stor pris på gavene altså, det var ikke dét, og at hvis du hadde kunnet så hadde du tatt dem med deg hjem til himmelen. 

Du hadde deretter gitt meg en lang klem og nesten klemt livsgnisten ut av meg, selv om du visste at jeg av og til synes fysiske kjærtegn kan være litt unødvendige i store kvanta, fordi du syntes du fortjente en klem. 

Du hadde samtidig hvisket “du er alltid så flink til å velge ut gaver du”, akkurat som du sa den siste bursdagen din, da jeg kom på Rikshospitalet med brosjen med fargede steiner i. 

Du skal vite at jeg sier akkurat sånne ting til barna mine jeg også. Uten at jeg tenker over det engang. Jeg sier det fordi det er sannheter, men også fordi jeg ønsker å påpeke for dem og løfte fram de tingene de er gode på. Og jeg elsker å se hvordan de liksom vokser en centimeter eller to og hvordan små smil kruser seg i munnvikene . Barna er enda så små at de uten blygsel svarer “Ja, jeg er faktisk veldig flink til det!”, og Sam blir ofte litt sky og flau og blafrer med de lange øyevippene sine mens han fniser fornøyd bak lukkede lepper “mhmmmhmmhmhm”. Jeg skulle så inderlig ønske du kunne vært her og sett dem.

Jeg har innsett at jeg bare følger ditt eksempel når det gjelder dette, uten at jeg er det særlig bevisst engang. Og jeg har forstått at dette er ett av arvestykkene jeg nå har i min eie. Selv om jeg skulle ønske jeg visste historien bak for eksempel alle de fine gamle smykkene du etterlot deg, så har jeg i allefall begynt å få øye på de immatrielle verdiene du har gitt videre. Jeg kan ikke holde dem i hendene mine eller vise dem til barna mine, men jeg kan fortelle historiene om deg. Om hva du gjorde, hvem du var og hva jeg har lært av deg. Og slik kan de ta vare på disse arvestykkene, for så å gi dem videre til sine barn når den tiden kommer. 

Mamma, noen ganger er jeg sint på deg. Sint for at du plutselig forlot oss, sint for at du aldri ville snakke om muligheten for at du kunne forsvinne. Vi fikk jo aldri sagt farvel, aldri sagt de siste viktige tingene, aldri oppsummert, aldri spurt deg om det var én siste ting du ville si oss. 

Men sinnet er ikke lenger intenst. Og det går fort over når jeg tenker på hvorfor du ikke ville snakke. Du ville ikke åpne for muligheten engang, ikke gi døden en eneste tomme. Du ville jo bli her hos oss, og å kjøpslå med døden kom ikke på tale. 

For deg var det enten eller; enten Døden eller Håpet om livet.

Jeg tilgir deg, i den grad det er noe å tilgi, at du ikke maktet å holde to tanker i hodet på en gang. Jeg forstår at du måtte samle kreftene om den utveien du så som den eneste utholdelige, og jeg forstår at du var redd. 

Da vi fant brevene du hadde skrevet til oss to år før du døde, skrevet da du fikk den første diagnosen, ble jeg også ganske sint. Jeg synes det er litt merkelig i dag, men jeg antar at sjokket den gangen var så sterkt at nesten ingenting ble riktig eller godt, uansett hva det var. 

Èn A4-side skrev du til meg da du første gang ble konfrontert med at livet ditt kunne bli mye kortere enn du ønsket. Jeg syntes først det var en ynkelig lengde på et siste brev til datteren din. Var dette virkelig alt du ville si meg, som en siste hilsen? Jeg var provosert! Jeg leste det én gang, og gjemte det deretter godt i en boks, under trappa mi. Jeg orket ikke å forholde meg til det, til skuffelsen, til urettferdigheten. 

Men jeg leste det selvsagt igjen etterhvert, når tiden hadde lært meg ett og annet. Og jeg har begynt å undres over hva jeg selv ville ha skrevet til mine barn, vel vitende om at ordene kun vil bli lest hvis jeg er død. 

Hva står igjen til syvende og sist? Jeg har begynt å forstå at uansett hvor mange ord jeg ville brukt for å si det, så hadde summen blitt den samme: Jeg elsker deg. Akkurat som summen var av den A4-siden du skrev til meg. 

Jeg liker å tenke at du kanskje hadde den samme prosessen før du skrev brevet, som jeg nå har hatt. Tankene om hva du skulle skrive, hva som var viktigst å trekke fram, hva som ikke kunne utelates, hva som eventuelt kunne rasjonalisere og oppsummere. Konstateringen av at det antagelig måtte skrives en bok….i flere bind. At nesten ingenting kunne utelates. Og den endelige erkjennelsen av at ordene ikke var så viktige, hverken mengden eller formuleringen, utover den setningen som passasjerer på dødsdømte fly ringer hjem for å si: Jeg elsker deg.

Gratulerer med dagen mamma. Jeg stoler på at du har det fantastisk der du er, og at du har universets beste party til ære for deg i dag.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere