Hans-Petter Halvorsen

Alder: 8
  RSS

Om Hans-Petter

“Here’s to the crazy ones. The misfits. The rebels. The troublemakers. The round pegs in the square holes. The ones who see things differently. They’re not fond of rules. And they have no respect for the status quo. You can praise them, disagree with them, quote them, disbelieve them, glorify or vilify them. About the only thing you can’t do is ignore them. Because they change things. They invent. They imagine. They heal. They explore. They create. They inspire. They push the human race forward. Maybe they have to be crazy. How else can you stare at an empty canvas and see a work of art? Or sit in silence and hear a song that’s never been written? Or gaze at a red planet and see a laboratory on wheels? While some see them as the crazy ones, we see genius. Because the people who are crazy enough to think they can change the world, are the ones who do.”

Følgere

Breivik kan ikke straffes

Publisert nesten 10 år siden

Rettspsykiatrenes rapport konkluderer med at Anders Behring Breivik ikke er strafferettslig tilregnelig. Er dette det ultimate beviset på at vårt rettssamfunn fungerer etter hensikten?

Jeg må innrømme at jeg ble noe overrasket over konklusjonen i den over tohundre siders rapporten som er resultatet av rettpsykiaternes vurdering av Breivik, og mange av dem som er direkte eller inndirekte berørt av terroren sitter sikkert igjen med både sinne og frustrasjon over at det nå ikke blir noe av rettssaken og oppgjøret med ham som har frarøvet dem så uendelig mye.

I stedet blir han nå underlagt behandling i tvungent psykisk helsevern, og under et regime som, når han eventuelt anses å være frisk, ikke lenger kan holde ham innesperret.

Mange eksperter hadde på forhånd forventet et annet resultat og flere har hevdet at en planlegging som har foregått over flere år, ikke kan ha vært gjort av en som i gjerningsøyeblikket så blir betraktet som psykotisk. Likevel er dette resultatet de som nå har vurdert ham over flere uker har kommet til.

Uansett er det en svært modig beslutning, sett i lys av de reaksjonene som nå sikkert kommer, og det faktum at dette ikke er en nøyaktig vitenskap.

Er dette det endelige beviset på at vårt rettssystem fungerer slik vi alle forventer at det skal?

At ikke engang en uhyrlig terrorhandling med 77 døde får dem som er satt til å administere systemet for oss, til å gå i svart, og gjøre andre vurderinger en de som ville blitt gjort i en hvilken som helst annen sak?

Alt tyder på det.

Gå til innlegget

Vestens heksedoktorer

Publisert nesten 10 år siden

Nyheten om at Anders Behring Breivik har fått tilbud om exorsisme som behandling for sin djevelskap, førte tankene mine noen måneder tilbake i tid og til to innslag på NRK P2.

For et par dager siden kom meldingen på nyhetene om at Anders Behring Breivik har fått  tilbud fra religiøse om å la seg underkaste exorsisme for å bli kvitt de onde åndene som øyensynlig hjemsøker hans sinn og førte ham inn i ugjerningene 22. juli. I samme nyhetsinnslag ble det fortalt at 21 mennesker nå er dømt til døden i Tanzania for drap på over 60 albinoer i løpet av de senere år, der man også har eksempler på at albinobarn har fått kuttet av hender og føtter eller på annen måte blitt lemlestet for livet. Bakgrunnen for slike overgrep og drap er troen på at kroppsdeler fra albinoer i hendene på heksedoktorer kan helbrede syke og demonbesatte mennesker. 

Hva er så koblingen mellom disse sakene? For å forklare det må jeg gå tilbake til to innslag på NRK P2´s radioprogram «Sånn er livet», sendt på lufta for en del måneder siden. Det ene innslaget handlet nettopp om den grufulle skjebnen som rammer mange albinoer i enkelte områder og land i Afrika, både i form av reell forfølgelse, overfall og drap, og den konstante frykt de alle føler for å bli utsatt for det samme. 

Det er umulig å forestille seg hvor skremmende det må være å vokse opp med et useende så forskjellig fra alle andre, og samtidig vite at den hvite huden - et trekk som knapt kan skjules i en slik sammenheng - er noe som andre i sin groteskt forvrengte virkelighetsoppfatning ser som et grunnlag for drap og partering, alt fordi de tror kroppsdeler fra albinoer kan brukes av heksedoktorer til å drive ut onde ånder fra besatte mennesker. 

Disse menneskene er åpenbart besatt, men ikke av onde ånder; de er forvirret inntil sinnsykdom av myter, avfødt en kultur i isolasjon fra all opplysthet. Konklusjonen i «Sånn er livet» ble naturlig nok at den eneste løsningen på denne forferdelige situasjonen er at de som står bak overgrepene gjøres bevisste på at det de oppfatter som virkelig, egentlig dreier seg om tvangstanker og ikke har noe som helst med virkeligheten å gjøre.

Så kommer paradokset. Noen uker senere har «Sånn er livet» et nytt innslag, denne gangen om djevelutdrivelse i den katolske kirke, og utgangspunktet for det hele var at en norsk filmprodusent hadde vært i Spania for å overvære en seanse der en påstått demonbesatt person gjennomgikk en exorsisme, forestått av «kvalifiserte djevleutdrivere» fra nettopp den katolske kirke. 

Vedkommende ga til kjenne i NRK´s studio at han syntes det var en sterk opplevelse og «at det åpenbart var noe dramatisk som foregikk». Ytterligere to personer var gjester, den ene en prest fra DKK i Norge. Han bekreftet at dette fortsatt pågår, også her til lands, men at enhver som blir underlagt en slik «behandling» alltid først har «gjennomgått inngående undersøkelser» for konstatere at det ikke dreier seg om «helt vanlige psykologiske lidelser». Hva skal man si til slikt, bortsett fra å bli sittende med munnen åpen i et gedigent hakeslipp og med øyebryn rotert bak i nakken et sted? 

Og allmennkrinkasteren NRK, med sin samfunnsoppgave i å spre objektiv, balansert og riktig informasjon til landets befolkning presterer altså å videreformidle middelalderske trosoppfatninger til lytterne, uten å ha en eneste person i studio som kan påpeke hva slags absurditeter dette dreier seg om? En nevrolog, en hjerneforsker eller spesialist i psykiatri kunne i det minste ha virket som et balanserende element i et innslag som i stedet ble en eneste stor markedsføring av religiøst basert nonsens.

En kliniker ville sannsynligvis ha påpekt at en som fortsatt i dag praktiserer exorsisme, åpenbart er like forvirret om sin egen eksistens som den som mer eller mindre frivillig underlegger seg slik behandling for å bli kvitt noe som åpenbart hører innunder psykiatrien og dens ekspertise. I stedet opptrer statskanalen her som et servilt og viljeløst redskap, et mikrofonstativ for et trossamfunn og dets representanters propagandering for sine groteske forestillinger om hvilke former for konkret djevelskap som kan ha tilhold i deres medmennesker.

Så, til paradokset: Hvordan skal noen fra Vesten ved hjelp av fornuft og rasjonelle argumenter kunne forklare folk som bruker kroppsdeler fra andre mennesker for å drive ut ånder og djevler, at det de holder på med er groteske overgrep og at det selvfølgelig ikke har effekt på noe som helst, foruten å skape ufattelige lidelser, når kristne bevegelser i det vi liker å kalle den opplyste del av verden holder seg med de samme prinsippene? 

Når et av de største trossamfunnene i verden - som også er det sterkest voksende i Afrika - er så isolert fra den nevnte opplysthet at de bramfritt hevder at enkelte lidelser «mistolkes» som psykiske plager, og egentlig er demoner som må drives ut, om enn med litt mindre blodige virkemidler enn avhuggede kroppslemmer - hvordan skal vi da kunne bidra til å hindre det siste, særlig hvis vi som samfunn stilltiende aksepterer det første?

Jeg aner ikke om det «generøse» tilbudet om exorsisme, gitt til Anders Behring Breivik, kom fra Den Katolske Kirke, men det kunne det tydeligvis ha gjort, i følge dem selv. Kan disse menneskene i prinsippet da betraktes som noe mer moralske eller mer rasjonelle i sitt tankesett enn deres motstykker, utøverne av det samme «faget» i Afrika? 

Er ikke en heksedoktor en heksedoktor en heksedoktor? Uansett om de måtte befinne seg i en kunnskapsløs og fattig stamme i Afrika eller i et like uopplyst, men tilsvarende rikere og mer maktmisbrukende kirkesamfunn i Europa?

Gå til innlegget

Uten Gud er jeg et monster.

Publisert nesten 10 år siden

Sjelden har jeg sett noen gå så langt som dette i det å miste tilintetgjøre seg selv i troen på at det finnes et himmelsk regime som står over alt vi mennesker evner å rå over i våre liv.

Christopher Hitchens er en rød klut, mer provoserende for mange religiøse enn en hvilken som helst torreador er for en okse i Spania, men ikke la det hindre deg i å lese dette innlegget til punkt; Hitchens er ikke tema her, han fungerer bare som inngang for å understreke et poeng, født av en kommentar jeg med lett hevede øyebryn leste her på VD forleden.

Uansett, man kan like mannen eller ikke, men at nevnte Hitchens har noen eminente retoriske evner kan det neppe herske tvil om. Evner han tar i bruk i enhver debatt, også for å imøtegå diverse apologeters evinnelige påstander om at vi har våre moralske preferanser fra Gud og religiøse tradisjoner, at ateister ikke har noe forankringspunkt for moral osv. 

Og da er vi over i temaet for dette innlegget. I nesten hver eneste debatt Hitchens deltar i, pleier han å spørre sin opponent om han eller hun kan nevne en eneste moralsk handling eller praksis som kan utføres av en troende, men ikke av en ateist. Ingen har hittil kommet opp med et slikt eksempel. Så vender han seg vanligvis til publikum, snur spørsmålet på hodet og spør: “Er det noen her som kan komme på en ond handling som er utført av religiøse på grunn av deres tro?” Svaret på dette spørsmålet er så innlysende at det aldri betinger en formulering, noe bekreftelsene fra salen i form av applaus, nikking og anerkjennende mumling, i kombinasjon med den dype forlegenhets rødmende kinn hos Hitchens´ motdebattant, understreker ytterligere. 

Erkebiskopen av Canterbury ble engang så provosert av sin egen manglende evne til å svare på Hitchens´ utfordrende spørsmål at han klarte det kunststykket å få Hitchens litt ut av fatning ved å stille ham følgende utrolige spørsmål: “Hva er det som hindrer deg i å gå ut og voldta og drepe, når du ikke har en gud som pålegger deg moralske restriksjoner?” En sjokkerende uttalelse som Hitchens parerte ved å spørre biskopen om hva i all verden som foregikk opp i hodet hans, siden han var avhengig av en tro på det overnaturlige for å holde seg fra å begå alvorlige forbrytelser.

Erkebiskopens uttalelser kan synes ekstreme, og det er de da også, i innhold. Men likevel, da jeg hørte Hitchens fortelle om denne opplevelsen, tenkte jeg at det dreide seg om et kuriøst eksempel, en slags sjelden anakronisme i form av et menneske med et sinn fordreid i religiøs isolasjon, avsondret fra samfunnets opplyste modernitet. Men det skulle vise seg at slike holdninger ikke er så uvanlige som man kanskje skulle like å tro likevel, i det minste er ikke erkebiskopens eksplisitte uttalelser unike, selv ikke i det sekulære Norge. Her på VD, i en kommentar om gudsbevis skriver en høyt utdannet og velformulert debattdeltager følgende som svar til en av sine motdebattanter, en ateist: 

“I ganske mange år nå har jeg fundert min moral på et kristent verdensbilde. Hvis jeg skal prøve å tenke meg nå at jeg skulle miste troen på dette, tror jeg at jeg vil kunne bli en veldig umoralsk person. Jeg kunne ikke støtte meg til det som holder deg på rett kjøl. Hvis jeg plutselig ble et rasjonalistisk vesen, hvorfor skulle jeg da oppføre meg moralsk? Selvfølgelig ville jeg unngå straff og jeg ville oppføre meg sånn at jeg ikke ble uglesett noen steder, men i det skjulte, når jeg følte meg sikker på ikke å bli avslørt, da tror jeg at jeg ville bli et monster.”

Hva er det som kan få et menneske til å tenke slik om seg selv, og derfor også om sine medmennesker? Hva foregår i et sinn, utviklet i, og båret frem av et menneske som antagelig aldri har gjort noe alvorlig galt mot noen, men som likevel er overbevist om at Gud er det eneste som kan få ham til å handle moralsk, og at det å miste troen på den selsamme guden øyeblikkelig vil kaste ham ut i et inferno av umoral og hensynsløs grusomhet, der han vil opptre som et monster mot andre, alt fordi han da vil bli overbevist om at ingen lenger vil se ham, og derfor heller ikke avsløre hans ugjerninger? 

Sjelden har jeg vært vitne til et mer eklatant eksempel på hvor forkvaklet et sinn kan bli av religiøs metafysikk. Burde jeg og andre ikke-troende kanskje bli fornærmet over en slik holdning, en slik uttalelse? Er den rent faktisk kanskje også ment som en fornærmelse? Er den et utilslørt forsøk på tydeliggjøre det jeg har sett andre antyde her på VD, at moral er noe som er knyttet til troen på Gud; en verdi ingen gudløse egentlig hverken kan forholde seg til, forstå fullt ut, eller leve i henhold til? 

Nei, jeg tror faktisk ikke det, og jeg er nesten fristet til å si dessverre; jeg er ganske sikker på at denne personens holdning til seg selv og andre, er ektefølt i all sin utleverende forrakt for menneskelig integritet. Og dens mangel på alt jeg mener er knyttet til det å være et levende menneske, gjør at jeg som ateist hverken føler meg fornærmet eller sint, bare med en følelse av lett trist oppgitthet over hvor langt man kan komme i det å miste og tilintetgjøre seg selv i troen på at det finnes et himmelsk ånderegime som står over alt annet, også det som de fleste av oss mener å hevde at vi selv rår over i våre liv.  

Uten Gud er jeg ingen, uten Gud er jeg fortapt, uten Gud har andre mennesker ingen verdi, uten Gud blir medmenneskelig opptreden meningsløs - uten Gud blir jeg et monster. 

Hva ennet enn forkvaklet inntil det dypt foraktelige kan et slikt menneskesyn sies å være?

Gå til innlegget

Almah har omsider blitt ung kvinne...

Publisert rundt 10 år siden

I den nye oversettelsen av Bibelen, som ble lansert i dag, har den feilaktige oversettelsen av det hebraiske ordet "almah" omsider blitt rettet fra "jomfru" til "ung kvinne". Men hvilke konsekvenser vil det få at det begrenses til kun å gjelde GT?

Historien om at Jesus ble født av en jomfru har sin bakgrunn i teksten fra Jesaja 7:14 i Det Gamle Testamentet, der det står:

“Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.”

Da det hebraiske ordet “almah”, som egentlig betyr “ung kvinne” ble oversatt til gresk ble det til “jomfru”, mens det korrekte hebraiske ordet for “en ekte jomfru, en fysisk urørt kvinne” er “betulah”, noe som også fremgår av den originale hebraiske teksten. Den hebraiske originalteksten ble skrevet syv hundre år før Jesus skal ha blitt født, og det er mer ved den kristne oversettelsen av den som er feil. I det hebraiske verset står det nemlig at “en ung kvinne er med barn og snart vil føde”. Det er altså for det første ikke snakk om en jomfru, for det andre kan presensformen “er med barn” neppe bety at hun “snart vil føde” - syv hundre år senere. Den kristne oversettelsen er åpenbart bevisst forandret til fremtidsform for at det skal virke som den var en forutsigelse, en profeti om fremtiden.

I den nye oversettelsen av Bibelen som ble presentert i dag har man rettet denne feilen i tidligere oversettelser, men kun i Det Gamle Testamentet! I og med at betegnelsen “jomfru”, relatert til Jesu´ mor Maria i Det Nye Testamentet, er brukt i direkte relasjon til det som blir ansett som profetien fra Jesaja 7:14, skal det bli interessant å følge debatten om hvilke implikasjoner dette nye paradokset vil etablere.

Selve grunnlaget for å beholde betegnelsen "jomfru" om Maria er etter det jeg kan skjønne nå revet vekk.

Eller?

Gå til innlegget

Åpent brev til Harpviken

Publisert rundt 10 år siden

Det at noen føler seg forurettet og krenket betyr ikke automatisk at de har blitt utsatt for et overgrep eller en diskriminerende handling, men denne distinksjonen ser ut til å være i ferd med å forvitre, også her i Vesten.

I april 2011, og etter et angrep på FN i Afghanistan, der 11 uskyldige FN-arbeidere ble halshugget og henrettet av terrorister, kom direktøren for Fredsforskningsinstituttet PRIO, Kristian Berg Harpviken, med en uttalelse som jeg reagerte på og som stiller i samme kategori som enkelte av de uttalte holdningene som kom i forbindelse med det iranske prestestyrets dødsdom mot Salman Rushdie og striden knyttet til Kurt Vestergaards karrikaturtegninger. Jeg sendte derfor Harpviken en e-post med denne teksten:

   

Hei.

Jeg følger som regel med stor interesse dine vanligvis reflekterte og gjennomtenkte kommentarer i mediene, betraktninger jeg stort sett er enig i. Derfor ble jeg tilsvarende overrasket og også skuffet over dine uttalelser knyttet til forrige ukes angrep på FN i Afghanistan, der du uttrykte det viktige i at det i etterkant av denne blodige terroraksjonen også “ble utvist sympati med og klar forståelse for” det overgrep mange muslimer føler at de har blitt utsatt for gjennom den amerikanske pastorens brenning av deres hellige bok Koranen. 

Jeg mener denne type forsøk på balansering av et blodig angrep og drap på uskyldige mennesker opp mot en eller annen religiøs apologets brenning av en bok, er både forkastelig og farlig, av flere årsaker.

Gitt de groteske kontrastene i handling og årsak og hvem som ender opp som ofre, må det føles som en fornærmelse for dem som rammes av en slik uhyrlig hevnaksjon. 

Videre bidrar det til å underbygge en oppfatning, hos dem som er villige til å begå slike handlinger, om at deres reaksjon er berettiget, noe som i sin tur bidrar til å øke sjansene for at slike aksjoner skjer igjen, noe de garantert kommer til å gjøre. Ved å, nærmest på samme utpust som voldshandlingen fordømmes, gi tilkjenne en forståelse for reaksjonene som ligger til grunn for den, beveger man seg farlig nær et forsvar for selve ugjerningen, en agenda jeg overhode ikke mistenker deg for å ha, men en slik poengtering sender likevel noen signaler som jeg mener ikke kan forsvares. 

Dette er noe av det samme som også skjedde etter den utstedte fatwaen mot Rushdie og under karrikaturstriden; utallige representanter for både religiøse og sekulære miljøer i Europa, også i Norge, påpekte at den grunnleggende årsaken var blasfemi, et uttrykk for en holdning som etter min mening er helt forkastelig og ødeleggende for våre demokratiske tradisjoner. Det at noen føler seg forurettet og krenket betyr ikke automatisk at de har blitt utsatt for et overgrep eller en diskriminerende handling, men denne distinksjonen ser ut til å være i ferd med å forvitre, også her i Vesten. Og det at noen har forstyrrede forestillinger om at det finnes en gud som har beordret dem til å drepe uskyldige fordi en bok har blitt brent, betyr ikke at vi skal utvise respekt for det, hverken for handlingen eller den “berettigede harme” som ligger til grunn for den og som voldsutøverne tydeligvis føler kan rettferdiggjøre enhver grusomhet.

Her er likevel min alvorligste betenkning: 

Som kjent er det muslimene selv som utgjør den største gruppen av ofre for muslimsk terror, om den nå begås av mer eller mindre organiserte grupper og stammer i ulike land eller beordres av autoritære regimer som det iranske prestestyret, wahabi-regimet i Saudi-Arabia eller andre. Begrunnelsen for disse overgrepene er ofte i prinsippet nøyaktig den samme som førte til angrepet mot FN i Afghanistan; det er snakk om et eller annet brudd mot religiøse lover eller forordninger, eventuelt en direkte fornærmelse mot profeten, som det er dødsstraff for i flere land. Hvis man skulle følge logikken i en holdning som går på at slike fornærmelser og reaksjonene de skaper skal møtes med forståelse og sympati - samtidig som man tar avstand fra de eventuelt voldelige handlingene de forårsaker - så skulle det også være på sin plass å poengtere dette når kvinner og menn blir steinet for utroskap, homoseksuelle blir drept og mennesker får sine lemmer amputert, som resultat av handlinger Koranen pålegger slik straff for. 

Jeg er overbevist om at du ikke står på en slik linje, men jeg kan ikke skjønne annet enn at din holdning da innebærer en logisk inkonsekvens, nettopp av den grunn. Hva hvis en ikke-troende hadde gått til angrep på en moské og drept 11 mennesker som reaksjon på at mange av hans like blir henrettet hvert år - noe som vel må sies å være en langt bedre grunn enn det en brenning av en bok er; ville du da flettet inn en kommentar om at vedkommendes harme, om enn ikke handlingen, var berettiget? Jeg tror ikke det. 

Etter min oppfatning er denne type misforståtte sympatierklæringer både uforsvarlige og farlige, ikke minst fordi de også bidrar til å gi legitimitet til den grusomhet som altså i all hovedsak rammer muslimer.

Det kunne være interessant å vite hva du mener om dette.

MVH

Hans-Petter Halvorsen

PS! Jeg fikk aldri noe svar. Kanskje har du en kommentar? Er du enig med meg, eller er jeg helt på jordet...?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere