Hans-Petter Halvorsen

Alder: 8
  RSS

Om Hans-Petter

“Here’s to the crazy ones. The misfits. The rebels. The troublemakers. The round pegs in the square holes. The ones who see things differently. They’re not fond of rules. And they have no respect for the status quo. You can praise them, disagree with them, quote them, disbelieve them, glorify or vilify them. About the only thing you can’t do is ignore them. Because they change things. They invent. They imagine. They heal. They explore. They create. They inspire. They push the human race forward. Maybe they have to be crazy. How else can you stare at an empty canvas and see a work of art? Or sit in silence and hear a song that’s never been written? Or gaze at a red planet and see a laboratory on wheels? While some see them as the crazy ones, we see genius. Because the people who are crazy enough to think they can change the world, are the ones who do.”

Følgere

Grenseløst føleri

Publisert rundt 9 år siden

At det som utspiller seg i rettssal 250 er knyttet til sterke emosjoner er både naturlig og normalt, men når profesjonelle aktører som er satt til å vurdere juridiske spørsmål fra objektiv distanse, går av skaftet i rent føleri, blir det bare pinlig.

«Følger Olso Tingrett advokat Cato Schiøtz´ råd setter vi rettsstaten på spill», skriver professor Hans Petter Graver ved Det Juridiske Fakultet i dagens Aftenposten i en kommentar til gårsdagens utspill fra Schiøtz i samme avis. Graver har utvilsomt rett, for Schiøtz kommer med noen ganske utrolige påstander. Blant annet skriver han følgende som forsvar for at retten bør ta hensyn til den alminnelige rettsfølelsen i spørsmålet om Breiviks tilregnelighet:

«Det fremstår som rimelig klart at det store flertallet i befolkningen mener at Behring Breivik er tilregnelig og at han bør idømmes fengselsstraff - ikke psykiatrisk behandling».

Jusprofessor Hans Petter Graver (t.v) er tydelig oppgitt over advokat Cato Schiøtz krav om noe som kan minne om en folkedomstol i Breivik-saken.

Graver på sin side betviler for det første at det finnes grunnlag for å hevde at «befolkningen mener at Behring Breivik er tilregnelig», og setter videre Schiøtz utspill effektivt til veggs slik: 

«Sett at det stemmer at det er flertall i befolkningen for å anse Behring Breivik som tilregnelig. Skal det ha betydning for den medisinske eller juridiske bedømmelsen av ham? Hva slags medisin og jus blir det? Cato Schiøtz kan vel ikke alvorlig mene at man skal se hen til hva flertallet mener når man skal bedømme hans rett til behandling for eventuelle psykiske lidelser?»

Det prinsippløse føleriet som Schiøtz og også den til vanlig langt mer avbalanserte og reflekterte Frode Sulland, pluss en rekke andre, bedriver når de hevder at retten skal orientere seg etter menigmanns rettsfølelse, betyr i praksis at de argumenterer for innføring av gatas justis i Oslo Tinghus. Det er regelrett pinlig å bevitne hvordan til vanlig oppegående personer og endogtil advokater som her befinner seg et sted i periferien i forhold til selve saken, løper i flokk i jakten på å tekkes opinionen. 

Retten har en eneste oppgave, og det er å komme frem til en riktig avgjørelse. Hvis det er en konklusjon som "mannen i gata" ikke forstår, så er det eventuelt opp til de ansvarlige å forklare menigmann hvorfor den er korrekt. Det er ikke mannen i gatas oppfatninger som skal gjelde i denne saken.

Graver er tydelig, og med rette, svært oppgitt over Schiøtz når sistnevnte hevder at «Det er vel også slik at jo viktigere og mer spektakulær en sak er, desto viktigere er det å ta hensyn til den alminnelige rettsfølelse.»

«Nei, tvert imot», påpeker Graver. «Jo mer ståk det er om en sak, desto viktigere er det at dommerne motstår presset fra folkehavet. Rettsfølelsen er viktig for lovgivning. Som argument i en enkeltsak er den en farlig figur».

Professor Graver går heller ikke av veien for å bruke litt sofistikert og ironisk retorikk. Han skriver som kommentar til hva som kan bli konsekvensen av Schiøtz krav om en slags folkedomstol: «En romersk dommer gjorde det i vår kulturs utvilsomt mest omtalte rettsprosess for snart 2000 år siden, og er fortsatt gjenstand for historiens avsky».

I skrivende stund er aktoratets avgjørelse om hva de vil prosedere på allerede tatt. I morgen får vi alle vite hva de to har falt ned på. De har neppe noe særlig valg. Rettsprinsippet er klart. Det går ut på at tiltaltes tilregnelighet må være bevist bortenfor rimelig tvil. 

Etter å ha hørt de fire rettspsykiaterne kan det ikke sies å være status.

Breivik er derfor rettslig sett å betrakte som utilregnelig.

Gå til innlegget

Hold deg våken!

Publisert rundt 9 år siden

Kjære alle med- og mot-debattanter her på Norges beste debattforum: I natt sklir Venus over solskiven, og ingen som i dag er i live vil noengang få se dette fantastiske kosmiske fenomen igjen.

http://www.astroevents.no/venus060612.html

Første kontakt inntreffer fire minutter over midnatt; hold deg våken!

Gå til innlegget

Rettssal 250 og retten til den frie ytring

Publisert rundt 9 år siden

I Norge har vi ytringsfrihet, også for dem med ekstreme meninger. Enkelte synes å mene at dette også skal gjenspeiles i det som for tiden skjer i sal 250 i Oslo Tinghus. Slike preferanser hverken kan, bør eller skal retten ha; det vedkommer den ikke.

Dommer Wenche Elizabeth Arntzen og resten av hennes kolleger i rettssal 250 bedriver ikke politisert "skjønnsberegning" av vitner.

Med ti år som meddommer i Oslo Tingrett er det mulig at undertegnede har et litt naivt forhold til hva folk som ikke med jevne mellomrom befinner seg i en rettssal har av kunnskap om hva en norsk rett har som oppgave, og hva som ikke tillegger den å mene noe om. Imidlertid, sett i lys av den åpenbare opplysthet som preger en rekke av herværende debattanter, blir jeg likevel litt overrasket over en del av de ytringer som kommer til uttrykk i et par av de trådene som nå er aktive her på VD.

Kristian Kahrs skriver følgende i sin egen tråd, der et snev av konspirasjonsteori ligger klart i dagen allerede i tittelen «Selektiv ytringsfrihet i Oslo Tingrett»:

«Selvfølgelig har jeg en grunnleggende respekt for skillet mellom den utøvende, lovgivende og dømmende makt, men det er heller ikke mulig å se på 22. juli-rettsaken i et politisk vakuum. Her var det faktisk Oslo tingrett som har gitt saken en politisk dimensjon når de hindrer innvandrings- og islamkritiske vitner fra å bli kringkastet samtidig som de som står for en mer multikulturell ideologi som Lars Gule, Øyvind Strømmen og Mattias Gardell tillates kringkastet.»

Og i tråden «Anfindsens vitnemål kringkastes» skriver han at det er «god grunn til å kritisere Oslo tingrett for å ha utvist dårlig politisk skjønn når de ikke til fulle har forstått den politiske dimensjonen av Breivik-rettsaken.»

Dette er det overhodet ikke grunnlag for å hevde, selvfølgelig ikke. Gitt hans politisk ståsted, som vel kan anses - om jeg ikke tar helt feil - å befinne seg på den kristenkonservative høyreside, er det kanskje ikke så merkelig at Kahrs mener dette, men at folk som Lars Gule og Olav Rune E. Bastrup synes å være enige med ham, er mer enn underlig. 

Oslo Tingrett driver selvsagt ikke med politisert «skjønnsberegning» av vitner. Og det å tillegge samme rettsinstans partipolitiske motiver, slik Kahrs her gjør, er faktisk ganske drøy kost. Det er selvfølgelig ikke slik at retten har forskjellsbehandlet det enkelte vitne, basert på deres politiske oppfatninger. Dette er helt trivielt. Det dreier seg om rettslige rutiner og om kategorisering av ulike typer vitner. Forsvarets vitner kan ikke kringkastes, rett og slett fordi tiltaltes forklaring heller ikke kringkastes; dermed ville det oppstå en ubalanse, ved at tiltaltes kommentarer til vitnenes utsagn ikke ville kunne kringkastes. Ekspertvitnene på sin side skal vurdere ulike mer perifere forhold i det miljøet tiltalte har befunnet seg i og blitt påvirket av; de er altså ikke regnet som direkte tilknyttet saken, slik forsvarets vitner er.

Som dommer Ina Strømstad påpekte i Dagsnytt 18 i går er dette kategoriskillet nedfelt i norsk lov: Et vitne skal gi en faktisk beskrivelse av et forhold, mens en sakkyndig skal gi en vurdering av et faktisk forhold. Har man kommet i kategorien vitne kan man ikke kringkastes, med bakgrunn i at tiltalte heller ikke kan det, men er man sakkyndig, kan man kringkastes. Verre er dette ikke.

En norsk rett har heller ikke hverken plikt til, eller ansvar for, å påse at den generelle ytringsfriheten som gjelder i samfunnet og som opinionen er bemidlet med, skal sikres og holdes i hevd i retten. Langt mindre skal den benytte formidling av det som foregår i en offentlig straffesak i et slikt forsett. 

Kahrs og mange med ham synes langt på vei å mene at retten skal la seg styre av eventuelle hypoteser om at dens måte å utøve norsk rettspraksis på, eventuelt skal få høyreekstremister eller islamister for den del, til å la seg forlede av sitt forvrengte verdensbilde til å konstruere konspirasjonsteorier. Som Morten Horn skriver i en kommentar: "Om så var, hva så?"

Slike hensyn skal retten selvfølgelig ikke ta. Hvis så var tilfelle, ville vi vært i en situasjon ingen ønsker, nemlig at ulike pressgrupper, terrorister eller andre ekstremister fikk makt til å påvirke og dreie vårt demokrati i retning av noe som ikke er vårt system for samfunnsstyring verdig. 

Retten har én eneste oppgave og det er å sikre at den aktuelle saken blir tilstrekkelig opplyst gjennom at begge sider får komme til orde, slik at retten kan konkludere korrekt og riktig domsslutning kan avsies. Et glimrende og klargjørende eksempel på den stringens som preger rettens rammer er dens bruk av begreper: 

I retten benyttes bare begrepene “skyldig” eller “ikke skyldig”, aldri “uskyldig”. Det er fordi retten, gjennom fremlagte bevis, skal ta stilling til en påstand fra aktoratet om den tiltaltes skyld. Hvis bevisene holder blir vedkommende dømt “skyldig”. Hvis de ikke holder blir han eller hun frikjent gjennom slutningen “ikke skyldig”. Men det betyr ikke automatisk at det er 100% sikkert at personen virkelig er “uskyldig” reelt sett; det det betyr, og som retten har tatt stilling til, er at de fremlagte bevis ikke holder til å dømme vedkommende “skyldig”

Kanskje kan det finnes bevis et eller annet sted som politiet ikke har funnet eller har rotet vekk, det kan eksistere et vitne til hendelsen som de ikke har fått tak i, eller de kan på annen måte ha forsømt seg slik at relevante opplysninger ikke kunne fremlegges i retten, derfor benyttes ikke begrepet “uskyldig”; ordet er rett og slett uten mening, rent juridisk. På engelsk blir det enda tydeligere fordi den fonetiske forskjellen mellom det juridiske begrepet “not guilty” og ordet “innocent” er større.

En rettssak skal i teorien være så avsondret fra alt annet enn det som skjer innenfor dens fire vegger at om det så skulle dukke opp åpenbart ugjendrivelige bevis i en eller annen retning i mediene eller annet sted, så skal retten ikke hensynta dette såfremt de samme bevis ikke formelt legges frem i saken. I lys av dette faktum blir det derfor nærmest absurd å hevde at Oslo Tingrett i saken mot Breivik skal ta politiske hensyn eller forsøke å balansere kravet om ytringsfrihet for ulike politiske interesser i forsøket på å hindre spekulasjoner om at retten ikke er uavhengig. Slike preferanser hverken bør, kan eller skal retten ha; det vedkommer den rett og slett ikke.

Det å mer enn antyde at retten nærmest gir forrang for enkelte politiske syn fremfor andre, er intet mindre enn en grov beskyldning som mangler all legitimitet, og representerer en holdning som i seg selv er egnet til å fremme de konspiratoriske tanker som de som kommer med slike antydninger pretenderer å hindre oppblomstringen av.

Gå til innlegget

Kan man late som man er normal?

Publisert over 9 år siden

Jeg har undret meg over dette i flere dager, og det ville være fint om noen kunne dele sine tanker om det samme, og eventuelt bidra til å opplyse meg, for jeg får simpelthen ikke dette til å stemme.

På kontoret i firmaet der jeg jobber har vi en mildt sagt lett tone, og når det hele tar litt vel mye av, pleier daglig leder å komme med sitt favorittuttrykk som på huset har blitt en klassiker: 

«Kanskje vi skal prøve å late som vi er normale noen minutter?» 

Årsaken til at alle synes uttrykket er hysterisk morsomt er jo like innlysende som den er subtil. For problemstillingen er åpenbart absurd; at man kan late som man er gal, dersom man er normal, er selvfølgelig ikke noe problem - og derfor heller ikke morsomt - men å late som man er normal, dersom man er gal? Det må jo lede til en konklusjon om at man er normal!

Den først psykiatrirapporten slo fast at Breivik var psykotisk og ikke kunne straffes. Så kom neste rapport som - noe programmessig kan man kanskje si - konkluderte med at han var tilregnelig. I neste omgang mener nå altså den rettspsykiatriske kommisjonen at Breivik kan ha forledet psykiaterne til å tro at han ikke er psykotisk(!) For meg virker en slik innsigelse totalt ulogisk, og ikke bare det, den virker parodisk inntil det absurde.

For hvis det er slik at Breivik har klart å manipulere psykiaterne til å mene at han er strafferettslig tilregnelig, så kan han da for alt i verden ikke være psykotisk? Hvis han vet så godt hva det vil si å opptre normalt, at han kan oppføre seg som en, så kan han da ikke være utilregnelig? Og da er jo innsigelsen fra kommisjonen i seg selv en understøttelse av den samme rapporten de mener kan ha feil konklusjon? Den er altså styrket av kritikken. 

Eller?

Kan Anders Behring Breivik virkelig ha forstilt seg i retning av å fremstå som tilregnelig, til tross for at han er både psykotisk og paranoid?

Jeg hadde forventet at det skulle komme noen divergerende oppfatninger av dette, i det minste fra andre representanter for psykiatrien, men alt jeg har registrert er rungende taushet og nærmest rørende enighet. Den eneste jeg hittil har hørt antyde at det nevnte er et paradoks, er bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen, som sa noe i den retning av at hun syntes det hele var "litt merkelig" under en Dagsnytt 18-sending.

Generelt er det forøvrig frustrerende at (nesten) alle som kommenterer saken; journalister, psykologer, antropologer, advokater, filosofer og politikere, alle sammen synes å være så livredde for å bli tatt til inntekt for sympati med Breivik, at de fratar seg selv all evne til refleksjon og til å nyansere når det gjelder hans mentale karakteristika og saken som sådan.

De fremstår alle som unisont enige om alt ned i minste detalj, og er nærmest verdiløse til det de er satt til å gjøre, nemlig å nyansere, opplyse og skape (litt mer) forståelse, ikke i form av sympati for Breivik, men for saken og dens forferdelige karakter.

Et hederlig unntak er Anders Giæver som fikk så hatten passet fordi han i en kommentar tok seg den frihet å uttrykke at han i noen korte øyeblikk, under en dag i rettssalen, plutselig hadde blitt rammet av litt medfølelse for Breivik.

Breivik har skapt uendelige lidelser for flere hundre, ja flere tusen mennesker, og rystet hele vår lille fredelige nasjon i grunnvollene, både føelelsesmessig og i sine institusjoner, men at han selv også er en trist skjebne, kan det vel ikke være særlig tvil om? Psykiater Finn Skårderud har sagt noe i retning av at “det er noe stakkarslig over ham, noe ensomt, som om han har sittet mye alene på gutterommet, uten venner”, og psykolog Atle Dyregrov mente å kunne se konturene av “et mislykket liv” bak den tilstrebede, men sprukne fasaden av stolt storhet, og det kan vel begge være presise betraktninger, kanskje bedre enn noen andre. 

For hvem ville vært i Breiviks situasjon? Hvis han har “fri vilje”, hvor er den i så fall skjult?

Men tilbake til saken. Jeg har som sagt undret meg i flere dager over begrunnelsen den rettspsykiatriske kommisjonen oppgir for at de ikke kan godta den siste psykiatrirapporten, og det ville være fint om noen kunne dele sine tanker om det samme, for jeg får det rett og slett ikke til å stemme.

Kan Anders Behring Breivik virkelig ha forstilt seg i retning av å fremstå som tilregnelig, og forledet selv de fremste eksperter i psykiatri, hvis han reelt sett er både psykotisk og paranoid? 

Kanskje noen her kan komme med noen forløsende ord som får det til å gå et lys opp for en enkel ateist...?  

Gå til innlegget

En monstrøs skandale

Publisert over 9 år siden

Hvor langt er Den Katolske Kirke egentlig i stand til å gå for å sikre sin oppslutning og berike seg selv? Man kan jo i det minste håpe at BBC´s dokumentar nå har vist dette kirkesamfunnet i ytterkanten av sin egen umoral.

Dr. Eduardo Vela hadde dopet meg ned under fødselen. Når jeg våknet var han ved min side og fortalte meg den grusomme nyheten.

«Hvor er barnet mitt», sa jeg.

«Jeg beklager, det har vært noen komplikasjoner under fødselen, sa han rolig og kikket bort på nonnen som sto ved fotenden av sengen min. «Barnet har problemer og har det ikke godt. Vi er usikre på om hun vil overleve.»

Jeg ble fortvilet og begynte å gråte.

«Ikke gråt», sa han. «Jeg vil la henne døpe slik at hun går til himmelen med englene.»

Så forsvant han ut av rommet. Etter en stund kom han tilbake med en bylt i armene, et lite dødt barn, svøpt i et håndkle eller et teppe, nesten helt tildekket. Han kom helt bort til meg med den lille jenta, jeg kunne se at hun var helt gråblek i ansiktet.

«Her», sa han. «Gi barnet et kyss».

Jeg bøyde meg frem og kysset barnet på pannen. Dr. Vela forsvant raskt ut igjen med barnet.

«Hvorfor var hun så kald?», tenkte jeg. «Hun var jo helt iskald».

Kort tid etter kom Dr. Vela tilbake, uten barnet denne gangen. 

«Ikke gråt», sa han og strøk meg over kinnet. «Gud har tatt henne til seg. Det er bedre på denne måten. Et barn med helseproblemer, med slike handikap, vil bare være en byrde».

At Den Katolske Kirke har stått i ledtog med både nazistiske og fascistiske regimer i Europa og Syd-Amerika er intet nytt, heller ikke at den i Spania var en av de viktigste bærebjelkene i diktaturet. I går sendte NRK en BBC-dokumentar som igjen viste hvor langt dette kirkesamfunnet er beredt til å gå for å sikre tilflyt av nye medlemmer og penger til sin pompøse prakt. 

I perioden fra 1940 og frem til Franco-regimet i Spania falt i 1975, samarbeidet Den Katolske Kirke med fascistene om å stjele nyfødte barn fra opposisjonelle og andre «uhensiktsmessige» foreldre; barn som så ble solgt for store summer til katolske og regimevennlige mennesker, og senere indoktrinert og skolert i "den rette tro" og overbevisning, både i katolsk teologi og fascistisk ideologi.

General Franco med sin katolske paveorden på brystet.

Virksomheten fortsatte også etter Franco´s fall, helt frem til 1990, og totalt regner man med at minst 300.000 barn tatt fra foreldrene, som regel under påskudd om at barnet var dødfødt. Alle nødvendige tiltak ble satt i scene for å skjule de groteske forbrytelsene, inkludert falske dødsattester og organiserte katolske begravelser, der kistene i ettertid har vist seg å inneholde alt fra gråstein til likrester av voksne mennesker, antagelig ofre for Franco-regimets massehenrettelser av opposisjonelle.

Barn ble skilt fra sine foreldre, foreldre fra sine barn og søsken fra hverandre. I dag driver hundretusener av mennesker en desperat jakt for å finne sine kjære igjen, ofte kun basert på gjenkjennelighet og påfølgende DNA-analyse, for eventuelt å kunne avklare slektskapsforhold. De får ingen hjelp fra spanske myndigheter, som for å gjennomføre en mest mulig myk overgang fra Franco´s diktatur til demokrati, innførte et generelt amnesti for overgriperne, noe som hindrer dem i å drive etterforskning og å forfølge de ansvarlige for ugjerningene. Ikke engang en sannhetskommisjon har de vært villig til å opprette. 

Flere av forbryterne er fortsatt i live og i full virksomhet, selvom overgrepene er stoppet. Dr. Eduardo Vela er en av dem. Han er i følge BBC en sterkt troende katolsk barnelege, som hadde barnelik i fryseren, i fall det skulle bli nødvendig for ham å «dokumentere» at barnet virkelig var dødfødt. 

Den skremmende scenen i begynnelsen av dette innlegget er et slikt eksempel. Kvinnen, Elsa Lopez Rodrigues, hadde i 1977 en spontanabort sent i svangerskapet, og ble behandlet på samme klinikk. En inspeksjon av rapporten fra denne behandlingen har vist at den ble brukt for å forfalske dødsattesten for barnet som ble påstått å være dødfødt.

Hva er det med denne kirken? Hva er det som gjør at den gang på gang viser at den ikke engang er i stand til å holde seg innenfor de mest åpenbare rammer for verdig opptreden, men gang på gang bryter ut av dem og i skamløs egeninteresse inngår i de mest uhellige allianser? Hva skal man si om dette trossamfunnet, og alle de monstrøse skandaler som konstant følger i dens spor gjennom historien, og som stadig rulles opp med jevne mellomrom?

En kirke, hvis overhode påstås å være den allmektige Guds stedfortredende og like ufeibarlige representant på jorden. Kan det være tvil om at det hele er en stor bløff, og at Kirkens fremtredende representanter er klar over det selv, og utnytter andres tro til sin egen berikelse? For hvis de virkelig tror, og mener Gud er god, hvordan kan de da samtidig tro at de kommer unna med slik umoral?

Eller er det slik at de holder seg med en Gud som selv er ute av stand til å gi dem råd om det som for alle mennesker, uavhengig av tro, burde være innlysende, nemlig hva som er medmenneskelige handlinger og hvilke som er dypt umoralske, ja rene grusomheter?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere