Hans-Petter Halvorsen

Alder: 8
  RSS

Om Hans-Petter

“Here’s to the crazy ones. The misfits. The rebels. The troublemakers. The round pegs in the square holes. The ones who see things differently. They’re not fond of rules. And they have no respect for the status quo. You can praise them, disagree with them, quote them, disbelieve them, glorify or vilify them. About the only thing you can’t do is ignore them. Because they change things. They invent. They imagine. They heal. They explore. They create. They inspire. They push the human race forward. Maybe they have to be crazy. How else can you stare at an empty canvas and see a work of art? Or sit in silence and hear a song that’s never been written? Or gaze at a red planet and see a laboratory on wheels? While some see them as the crazy ones, we see genius. Because the people who are crazy enough to think they can change the world, are the ones who do.”

Følgere

God uten Gud?

Publisert rundt 7 år siden

Påstanden om at god moral forsvinner med Gud, er fremsatt her på VD og en mengde andre steder, ved en rekke anledninger og gjennom ulike formuleringer. Richard Dawkins svarer på påstanden i sin bok, "The God Delusion".

Profilerte troende, slike som John Lennox, Alister McGrath, David Bentley Hart, og også vår egen Bjørn Are Davidsen, har nærmest stått i kø for å forsøke å plukke fra hverandre logikken i Richard Dawkins bestselger "The God Delusion". Selv har jeg til gode å høre annet enn en kritikk som enten ikke treffer, eller som er fremsatt av noen som ikke har forstått bokens essens og hovedtema.

Her følger et eksempel som kan brukes som grunnlag for en vurdering av hvem som har sin logiske resonnering og refleksjon i behold og hvem som ikke har det. Spørsmålet Dawkins her svarer på, er det gjentagne mantraet fra troende:

"Hvorfor være god, dersom Gud ikke finnes?"

Dawkins skriver: Som Einstein sa det: `Hvis mennesker er gode bare fordi de frykter straff og håper på belønning, så er vi saktens en stakkarslig gjeng.` 
I sin bok "The Science of Good and Evil", kalte Michael Shermer dette en dabattstopper. Hvis du er enig i påstanden om at du i fravær av Gud vil begå ran, voldtekt og mord, så avslører du deg selv som en umoralsk person, og `vi bør absolutt rådes til å gå store omveier rundt deg.` Hvis du på den annen side vil innrømme at du ville fortsette å være en godt menneske, selv uten guddommelig overvåking, så har du fullstendig revet grunnlaget vekk under din egen påstand om at Gud er nødvendig for at vi skal kunne være gode. Jeg mistenker at en ganske stor andel av religiøse mennesker tror at religionen er det som motiverer dem til å være gode, spesielt dersom de tilhører en av de religionene som systematisk utnytter følelsen av personlig skyld. Det synes for meg å betinge et dårlig selvbilde for å virkelig kunne mene at vi alle ville bli ufølsomme og egoistiske hedonister uten vennlighet, uten hjelpsomhet, uten generøsitet - intet som ville fortjene å kalles godhet - dersom troen på Gud plutselig skulle forsvinne fra verden.”

Er det spørsmålet som er tåpelig og ulogisk, eller er det svaret Dawkins gir i "The God Delusion"?

 

Gå til innlegget

Historikk og mirakler

Publisert rundt 7 år siden

Mang en gang har det blitt påstått her på Vd at det finnes historiske bevis for Jesu´ oppstandelse, ja sågar at den er «et historisk faktum». Religionshistoriker Bart Ehrman forklarer hvorfor det rett og slett ikke kan være tilfelle.

I ett av kapitlene i sin bok «Jesus, Interrupted», redegjør religionshistoriker og bibelkjenner Bart Ehrmann for hvorfor Det Nye Testamentet´s mange mirakler, f.eks. påstanden om at Jesus ble reist opp fra de døde, aldri kan anses å være sannsynlige, sett i et historisk perspektiv. Boken er fantastisk god, og jeg syntes spesielt dette kapittelet kunne være egnet som innlegg her på Vd. Jeg sendte derfor Ehrman en forespørsel på e-post. Etter en halv times tid fikk jeg svar:

Yes, that’s fine, as long as you give full acknowledgment.
I’m glad you’re enjoying the books!
All best,
Bart

Formalitetene er altså på plass; her er kapittelet, i min oversettelse. 

Oppstandelsen og andre mirakler i Jesu liv

Jeg vil gjerne avslutte dette kapittelet med noe som er av avgjørende betydning, både for den gjengse leser av Bibelen og kjennere av Kristendommens tidlige barndom. Ifølge evangeliene ender ikke historien om Jesus med korsfestelsen, men med beretningen om hans oppstandelse fra døden.

Det var ingenting mirakuløst ved korsfestelsen per se. Massevis av mennesker ble korsfestet, antagelig hver eneste dag, over hele romerriket. Det eneste mirakuløse ved korsfestelsen av Jesus er knyttet til den teologiske tolkningen av den, som sier at «Jesus døde for verdens synder».

En historiker kan ikke bedømme en slik tolkning. Vi har ingen historiske kilder som, fra Guds ståsted, kan forklare hvorfor Jesus døde. Historikere har ingen tilgang til Gud, bare til hva som foregår her på Jorden, hvilket vi har historiske kilder til. Og det er intet historisk problem knyttet til at Jesus ble korsfestet.

Finnes det historiske grunner for å hevde at Jesus sto opp fra de døde? Bart Ehrman mener nei.

Imidlertid er det noen historiske problemer knyttet til at han oppsto fra døden. Dette er et mirakel, og mirakler er noe som i sin natur per definisjon ikke kan diskutteres av historikere. Dette er mitt standpunkt i avslutningen av dette kapittelet. Dette standpunktet synes for noen å være motstridende; hvis noe rent faktisk fant sted, om så et mirakel, burde ikke det være gjenstand for historisk granskning? Er ikke det å nekte å muligheten for et mirakel bare et utslag av en anti-overnaturlig bias? Tror du at det kun er ateister som kan befatte seg med historie?

Svaret på alle disse spørsmålene er nei. Hva jeg vil vise i det følgende er at selve det historiske fagets natur gjør det umulig for historikere å vurdere hvorvidt mirakler noen gang har skjedd. Enhver som er uenig med meg - som altså mener at historikere kan vise at mirakler skjer - må kunne levere argumenter for et slikt syn, rett over bordet. På Jesu´ tid var det massevis av mennesker som ble påstått å kunne gjøre mirakler. Det fantes hellige jødiske menn, slike som Hanina ben Dosa og Honi Sirkeltegneren. Det var hedenske hellige menn, slike som Apollonius fra Tyana, en filosof som ble påstått å kunne helbrede syke, kaste ut demoner og vekke døde mennesker til live. Han skal ha vært født ved en overnaturlig hendelse og ved enden av sitt liv skal han ha steget opp til himmelen. Lyder det kjent? Det fantes hedenske halvguder, slike som Herkules, som også kunne gjenopplive døde. Enhver som er villig til å tro på miraklene knyttet til Jesus må også innrømme andre mennesker muligheten til å utføre mirakler, både i Jesu´ samtid, i alle påfølgende tidsperioder opp til vår tid, og innenfor andre religioner, for eksempel i Islam og innenfor urfolks religioner i Afrika og Asia.

Jesus skal ha utrettet en mengde mirakler i sitt virke på jorden, men det er det også mange andre som skal ha gjort. Hvordan skal de kunne skilles?

Men her og nå vil jeg ta for meg Jesu´ mirakler. Hans oppstandelse var ikke det eneste mirakelet. I henhold til evangeliene var Jesu´ liv fyllt opp av mirakler. Han ble født av en kvinne som aldri hadde hatt sex. Som voksen utførte han det ene mirakelet etter det andre - helbredelse av blinde, lamme, døve; utkasing av demoner; vekking av mennesker som var døde. Og ved slutten av sitt liv ble han selv det største mirakelet av alle: Han ble reist opp fra døden, for aldri mer å kunne dø.

Til tross for den unike stillingen som miraklene har i evangelienes tradisjoner, så tror jeg ikke det er mulig for historikere å vise at noen av dem, inkludert oppstandelsen, noen sinne fant sted. Dette er ikke forårsaket av en anti-overnaturlig bias. Jeg sier ikke at mirakler per definsjon aldri kan skje. Det er hva en rekke mennesker påstår, men det er ikke det jeg hevder her. For argumentets skyld er jeg villig til å innrømme at hva vi anser som mirakler virkelig kan inntreffe.

Og jeg påstår ikke at den eneste grunnen til at vi aldri kan vise at mirakler skjer er at våre historiske kilder ikke er troverdige nok. Når det er sagt, så er det også sant. Våre første kilder til mirakler begått av Jesus ble skrevet ned trettifem til sekstifem år etter at de skal ha skjedd, av mennesker som ikke hadde kunnet observere at noe av dette skjedde, og som baserte det hele på muntlige tradisjoner som var blitt overlevert i flere tiår av personer som forsøkte å overtale andre til å tro på Jesus. Og disse kildene er fullstendig fyllt opp med uoverenstemmelser, og da i særlig grad hva gjelder narrativene som omhandler oppstandelsen. Og ingen av kildene til mirakler utført av Jesus fyller «kriteriet om motsetninger».*

* «Kriteriet om motsetninger» er knyttet til troverdigheten i Det Nye Testamentets historier om Jesus. Dersom historien stemmer dårlig med kristne interesser, for eksempel i form av at de strider med det som senere ble vedtatt ortodoksi, så er det stor sannsynighet for at historien er sann, med opphav i en reell hendelse. Ehrman nevner flere slike eksempler i sin bok. Ett av dem er historien om at Jesus ble døpt av Johannes. Siden Jesus innenfor klassisk kristen tradisjon er Gud selv og derfor fullstendig uten synd, er det et stort paradoks at han lar seg døpe av Johannes. Derfor er det ifølge Ehrman sannsynlig at denne hendelsen virkelig har funnet sted. Eksempler på det motsatte er miraklene. I og med at miraklene sterkt støtter kristne «interesser» kvalifiserer de ikke for «kriteriet om motsetninger». (H-P)

Men dette er ikke grunnen til at historikere ikke kan vise at mirakler, inkludert oppstandelsen, virkelig skjedde. Grunnen har i stedet å gjøre med begrensingene i historisk kunnskap. Det kan ikke foreligge historisk evidens for et mirakel.

For å forstå hvorfor, må vi gjøre en vurdering av hvordan historikere arbeider med sitt fag. Historikere arbeider annerledes, sammenlignet med forskere innenfor naturvitenskapene. Slike forskere gjør eksperimenter gjentagne ganger for å vise hvordan ting skjer, og forandrer en variabel av gangen. Hvis det samme eksperimentet gir det samme resultatet gang etter gang, kan du etterhvert etablere en grad av forusigelig sannsynlighet for at det samme skjer neste gang du gjør eksperimentet. Hvis jeg vil bevise, rent vitenskapelig, at såpestykker flyter i lunkent vann, mens biter av jern synker, så trenger jeg simpelt hen bare skaffe hundre fat med lunkent vann og hundre stykker av henholdsvis såpe og jern. Når jeg putter disse i vannet, så vil såpene alltid flyte, mens jerbitene alltid vil synke. Det vil gi oss en god mulighet for å kunne forutse at det samme vil skje når jeg gjør eksperiementet for hundreogførste gang.

Historikere må arbeide annerledes. Historikere forsøker ikke å vise hva som skjer, eller hva som vil skje, men hva som har skjedd. Og med historie kan aldri eksperimentet gjentas. I det øyeblikk noe har skjedd, så er det overstått og ferdig med.

Historikere jobber med en masse evidens i forsøket på å finne ut hva som sannsynligvis skjedde i fortiden. Du kan aldri vite helt sikkert, men i enkelte tilfeller er bevisene så sterke at det ikke finnes tvil. Det finnes ikke tvil i mitt sinn om at mitt basketballlag, Carolina Tar Heels, tapte for Kansas Jayhawks sist måned i Final Four-turneringen. Jeg hater å måtte innrømme det, og jeg ville ønsket at jeg tar feil, men bevisene (video, reportasjer i avisene, vitneutsagn) er rett og slett for sterke. Noen i Kansas kan kanskje tenke at resultatet var et mirakel, og noen i Carolina mener kanskje at det hele var et resultat forårsaket av onde kosmiske krefter, men resultatet i seg selv synes å være udiskutabelt.

Hva så med en kamp som ble spilt for hundre år siden? Vel, det vil muligens være gode beviser også der, men de er ikke like gode som for endeliktet til Tar Heels. Hva med en kamp som ble spilt i det romerske imperiet, for totusen år siden? Resultatet i den kampen vil være verre å få slått fast. Ikke nok bevis.

Det ligger i sakens natur at det for noen historiske hendelser finnes bedre bevis enn for andre, og det eneste historikere kan gjøre er å etablere nivåer av sannsynlighet. Noe kan vi anse som sikkert (CTH´s tap i Final Four). Andre hendelser synes for de aller fleste av oss å være like sikre: Holocaust for eksempel. Hvorfor er det slik at noen kan hevde at Holocaust aldri fant sted? De argumenterer med at bevisene er manipulert, noe som jo er den rene galskap, det er jeg helt enig i. Men det faktum at ellers intelligente mennesker kan komme med slike påstander, og til og med overbevise noen få andre om at det er sant, viser at det ikke er komplett umulig å forestille seg det.

Når det gjelder en rekke andre historiske hendelser er det langt mindre sikkerhet. Skrev Lincoln sin Gettysburg-tale på en konvolutt? Hadde Jefferson virkelig et langt kjærlighetsforhold til en av sine slaver? Er det sant at Aleksander Den Store drakk seg selv til døde i sorg over at hans mannlige elsker døde? Ble Jesus født mens Kvirinius var guvernør i Syria? Det er bare å lage sine egne spørsmål: det finnes milliarder.

Det er ingenting iboende usannsynlig i disse hendelsene; spørsmålet er om de antagelig har skjedd eller ikke. Noen er mer sannsynlig enn andre. Historikere rangerer hendelser i fortiden etter den relative sannsynligheten for at de virkelig har skjedd. Alt historikere kan gjøre er faktisk å vise hva som sannsynligvis skjedde i fortiden.

Det er dette som er det iboende problemet med mirakler. Mirakler er, fra definisjon av selve vår bruk av klassifiseringen, hendelser som praktisk talt er umulige. Noen vil hevde at de bokstavelig talt er umulige, som brudd på alle lover i naturen; en mann er ikke mer istand til å gå på vannet enn det en bit jern kan flyte på det. Andre vil være mer presise, og påpeker at det i realiteten ikke finnes noen lover i naturen som er skrevet ned noe sted, og derfor ikke kan brytes; men naturen fungerer på en høyst forutsigbar måte. Det er det som gjør vitenskap mulig. En hendelse som bryter med hvordan naturen alltid, eller nesten alltid, fungerer, vil kalles et mirakel, idet en slik hendelse vil være noe som i praksis, om ikke absolutt, er umulig. Sjansen for at et mirakel skal skje er forsvinnende liten. Hvis det ikke var slik, ville vi ikke kalle det et mirakel, bare en merkelig hendelse. Og merkelige hendelser skjer hele tiden.

Nå vil jeg håpe du forstår det uunngåelige problemet historikere har med mirakler. Historikere kan bare slå fast noe om hva som sannsynligvis skjedde i fortiden, men mirakler, ved sin natur, er alltid den minst sannsynlige forklaringen på det som skjedde. Dette er og blir sant, uansett om du er en troende eller ikke. Blant de syv milliarder menneskene som finnes på jorden, finnes det ikke én eneste person som er i stand til å gå på lunkent vann i et svømmebasseng. Hva er så oddsen for at noe menneske i det hele tatt kan gå på vannet? Mindre enn én til syv milliarder. Mye mindre.

Når alt historikere kan gjøre er å vurdere hva som sannsynligvis skjedde, og mirakler pr. definisjon er de minst sannsynlige av alle hendelser som kan inntreffe, så er det mer eller mindre gitt på forhånd at historikere, pr. definisjon, aldri kan slå fast at mirakler noen gang har skjedd.

Dette er tilfelle med mirakler tilskrevet Muhammed, Hanina ben Dosa, Appolonius fra Tyana - og Jesus.

Men hva med oppstandelsen? Jeg påstår ikke at den ikke skjedde. Noen tror den skjedde, andre ikke. Men hvis du tror den skjedde, så er det ikke som historiker, men som troende, og det gjelder også om du så tilfeldigvis samtidig skulle være en profesjonell historiker.

Det kan nemlig ikke finnes historisk evidens for oppstandelsen, rett og slett på grunn av hva som kjennetegner historisk evidens.

Enkelte evangelisk kristne forskere argumenterer med det motsatte, at gitt den tomme graven og vitnessbyrd fra øyenvitner som hevdet å ha sett Jesus etter at han var død, så finnes det god evidens for at han virkelig ble brakt tilbake til livet. Men å hevde dette er å vise at man fundamentalt har misforstått hva en historiker kan og ikke kan gjøre. Historikere kan bare si noe om hva som sannsynligvis skjedde i fortiden. De kan aldri slå fast at et mirakel, den minst sannsynlige av alle hendelser, er den mest sannsynlige av alle hendelser. Det er ikke en anti-kristen bias som gjør oppstandelsen til det minst sannsynlige. Den er den minst sannsynlige forklaringen rett og slett fordi mennesker kommer bare ikke tilbake til livet, for så aldri mer å kunne dø, etter at de først virkelig er døde. Men hva om Jesus gjorde det likevel? Dersom han gjorde det, er det et mirakel, og det er utenfor alt som kan slås fast å ha skjedd i historien.

Mange kristne liker ikke å høre dette, men faktum er at det i realiteten er en masse andre forklaringer på hva som skjedde med Jesus som er mer sannsynlige enn påstanden om at han ble reist opp fra døden. Ingen av disse forklaringene er veldig sannsynlige men de er mer sannsynlige, dersom man tar en titt på saken rent historisk, enn at han gjenoppsto fra døden.

Du kan sikkert selv komme på flere dusin forklaringer som er usannsynlige (men ikke umulige). La meg komme med kun to forslag.

Hvorfor var graven angivelig tom? Jeg sier angivelig for, helt ærlig, jeg vet ikke at det var slik. Den aller første referansen til at Jesu´ grav ble funnet tom finnes i evangeliet etter Markus, som ble skrevet førti år senere, av noen som levde i et annet land, og som bare hadde hørt at graven var tom. Hvordan kunne han vite at det var sant? Uansett, sett at den virkelig var tom. Hvordan ble den det? La oss si - her kommer min løse hypotese - at Jesus ble gravlagt av Josef fra Arimatea i Jesu´ egen families gravsted og at noen av Jesus følgere, noen utenom de tolv disiplene, den påfølgende natten bestemte seg for å flytte liket til et sted de anså som mer passende. Det er bare Matteus som hevder at det var en vakt ved graven; hva om det ikke var det? 

Så møter de to på et par romerske soldater som oppdager at de bærer på et tildekket lik gjennom gatene. Soldatene mistenker at noe ulovlig er i ferd med å skje og konfronterer de to, som så trekker frem sine sverd, slik disiplene gjorde i Getsemane. Soldatene, som er profesjonelle krigere og eksperter i sverdkamp, dreper de to på stedet. Der står soldatene så, med tre lik, og uten den fjerneste anelse om hvor det første kom fra. Uten å komme på noe annet å gjøre med dem, skaffer de en vogn og frakter de tre likene til Gehenna, søppelplassen utenfor byen, der de dumper dem. I løpet av noen dager er likene forandret til det ugjenkjennelige, Jesu´ grav er tom, og ingen later til å forstå hvorfor.

Er denne historien sannsynlig? Ikke i det hele tatt. Foreslår jeg at det er dette som virkelig hendte? Absolutt ikke. Men er det mer sannsynlig at noe slikt som dette skjedde, enn at et mirakel inntraff og at Jesus forlot graven og ble løftet fysisk opp i himmelen? Absolutt! Fra et ærlig historisk perspektiv er selv en svært lite trolig hendelse mye mer sannsynlig enn en som i praksis er umulig.

Så hvorfor hevdet da enkelte av Jesu´ disipler likevel at de hadde sett ham i live etter korsfestelsen? Jeg tviler overhodet ikke på at enkelte av disiplene hevdet dette. Vi har ingen av deres skriftlige vinemål, men Paulus, som skrev ca. tjuefem år senere, indikerer at dette var hva de hevdet og jeg tror ikke at han fant det på. Og han kjente minst et par av dem, som han møtte bare tre år etter hendelsen (Galaterne 1:18-19). Men betyr det faktum at noen hevdet å ha sett Jesus i live at han virkelig kom tilbake fra døden? Er det den mest sannsynlige forklaringen? Det kan den ikke være - den er pr. definisjon den minst sannsynlige. Hva vil så være mer sannsynlig? Omtrent alt du kan komme på av forklaringer.

La meg igjen foreslå en. Det er et ekstremt veldokumentert fenomen at mennesker fra tid til annen har visjoner av sine kjære etter at de har dødd. En mann ser sin kone i sitt soverom flere måneder etter at hun ble begravet; en kvinne ser sin datter; ei jente ser sin døde bestemor. Det skjer hele tiden. Det er ekstremt godt dokumentert. I mange tilfeller kan de som har slike opplevelser snakke med den døde personen og klemme og føle på vedkommende. Det finnes også dokumenterte tilfeller av at flere mennesker har slike visjoner sammen, og ikke bare opplevelser som involverer familie. Den Hellige Jomfru Maria viser seg for grupper av mennesker hele tiden - det finnes tusener av øyevitner. Tror jeg at hun virkelig har vist seg for dem? Nei. Eller at bestemor virkelig kom tilbake fra de døde og viste seg for sitt barnebarn på hennes soverom. Nei. Kanskje skjedde disse hendelsene. Men det er svært lite trolig. Fra en historikers perspektiv er det praktisk talt umulig. Men folk hevder at de skjer hele tiden.

Jesu´ aller nærmeste, og senere Paulus, hevdet at de så ham levende etter sin død. Betyr det at han virkelig ble løftet opp fra døden? Nei, hva det betyr er at disse menneskene, i likhet med tusener av andre, hadde en virkelighetsnær og hångripelig opplevelse av en person etter at han var død. Disiplene hadde ikke gjort noen form for forskning på folks visjoner av døde. De opplevde hva de opplevde, og de tolket opplevelsen på den måten de forsto den: Jesus var i live. Han må ha blitt brakt tilbake fra døden. Hvor er han nå? Han er ikke her - han må ha steget opp til Himmelen.

Er min forklaring på hvorfor de hevdet det de hevdet sannsynlig? Nei. Men den er ikke umulig. I et historisk perspektiv er den mer sannsynlig enn en virkelig oppstandelse fra døden.

Jeg sier avgjort ikke at Jesus ikke var løftet opp fra døden. Jeg sier ikke at graven ikke var tom. Jeg sier ikke at han ikke viste seg for disiplene, for så å stige opp til himmelen. Troende mennesker tror at alt dette er sant. Men de tror ikke på det med bakgrunn i historisk evidens. De baserer disse kristne påstandene på tro, ikke på basis av bevis. 

Historikere kan bare etablere hva som trolig skjedde i fortiden, og mirakler er - per definisjon - de minst trolige av alle hendelser.

Bart D. Ehrman
James A. Gray Professor
Department of Religious Studies
University of North Carolina at Chapel Hill
 



Gå til innlegget

«I brought the first stone»

Publisert over 7 år siden

En transseksuell kvinne i USA viste forleden hvordan man kan avsløre og ydmyke fordomsfulle og homofobe mennesker ved hjelp av deres egne argumenter og motiver.

Bibelens Gud gir pålegg om steining for en rekke forhold; her er Moses i full gang med å arrangere en steining av en mann som har samlet ved på sabbaten.

Bystyret i byen Shreveport i Louisiana, USA, vedtok i slutten av fjoråret en ny vedtekt som skal hindre at seksuelle minoriteter blir diskriminert på arbeidsmarkedet. Vedtekten ble vedtatt med 6 mot 1 stemmer, men den ene stemmen nektet åpenbart å gi opp sin religiøst funderte motstand mot den, og krevde omkamp om saken. 

Vedtektens pålegg, som forbyr diskriminering, basert på seksuell legning og kjønnsidentitet, møtte sitt ene «Nei» i form av bystyremedlem Ron Webb, som i forbindelse med forarbeidet til loven sist desember uttalte at «Bibelen sier oss at homoseksuelle er en vederstyggelighet». I tillegg la han til for egen regning at han «ikke har sosial omgang med mennesker som er homofile, lesbiske, biseksuelle eller transseksuelle».

Ti dager etter at forordningen ble vedtatt, utformet Webb et motforslag i et forsøk på å få den underkjent. Under bystyrets behandling dukket det opp en rekke mennesker som hadde registrert seg for å protestere mot Webb´s forslag, men en av dem utmerket seg med sin effektive og svært praktiske og visuelt slagferdige retorikk.

Den transseksuelle Pamela Raintree henvendte seg nemlig direkte til Ron Webb, med følgende mesterstykke: 

«3. Mosebok 20:13 fastslår at «Hvis en mann ligger med en annen mann, slik han ligger med en kvinne, skal dere steine ham til døde.» Deretter tok hun frem en stor stein, banket den hardt i bordet foran seg og fortsatte: «Jeg tok med meg den første steinen, Mr. Webb, i fall det skulle vise seg at ditt snakk om Bibelen ikke bare er noe du bruker for å tåkelegge dine egne fordommer.»

Den selvsikre Mr. Webb var åpenbart plutselig ikke lenger like sikker på hvor forankret han i realiteten var i Bibelen; tvert imot trakk han forslaget umiddelbart, uten engang å vente på den planlagte voteringen. Vedtaket fra desember ble følgelig stående. 

Troendes fordømmelse av homofili, basert på bibelske tekster, er makabert på mange måter, ikke minst knyttet til hva som rent faktisk står i disse tekstene. Stort sett er det snakk om at de som begår homofile handlinger skal henrettes, slik det for eksempel også forholder seg for den som samler ved på helligdagen. Skulle man følge logikken til de religiøse, burde ikke slike trivielle handlinger da også møtes med fordømmelse og diskriminering? Eller hva med kvinner, som ifølge Bibelen skal steines «på dørterskelen til sin fars hus», dersom det viser seg at hun ikke er jomfru på bryllupsnatten?   

Pamela Raintree´s geniale trekk er på mange måter beskrivende for holdningene som råder blant mange innen kirken og religiøse miljøer, også her i landet. Og ikke minst for hundrevis av innlegg og kommentarer her på VD. For hvor mange ganger har vi ikke lest innlegg og kommentarer som forbanner homofili og homofile med bakgrunn i bibelske tekster? Tekster som de samme personene (heldigvis) ikke er i nærheten av å ta på et slikt alvor som de gir seg ut for, og som derfor bare brukes for å tåkelegge ens egne dype fordommer og forakt overfor andres seksualitet?

Vi behøver åpenbart flere av Pamela Raintree´s støpning; mennesker som på en effektiv måte evner å billedliggjøre at menneskeforakten kan sitte dypest hos dem som pretenderer å stå for det motsatte.

Gå til innlegget

Vårt siste århundre?

Publisert nesten 8 år siden

Den prisbelønte astrofysikeren Sir Martin Rees har med utgangspunkt i klimasituasjonen, kombinert med en teknologisk utvikling som fort kan komme ut av kontroll skrevet en bok der han gir menneskeheten en 50/50-sjanse til å overleve. Dette århundret.

Jeg er garantert ikke alene om å tenke over paradokset. Gang på gang kommer det nye rapporter fra FN´s klimapanel som viser med større og større sikkerhet at en global miljøkatastrofe er nært forestående dersom drastiske tiltak for å få klimagassutslippene ned ikke gjennomføres raskt. På toppen av det hele er det ikke en eneste politiker, med unntak av dem på ytterste høyre fløy, som bestrider disse veldokumenterte rapportenes gyldighet. I september 2013 offentliggjorde FN sin femte klimarapport, der alle tidligere rapporters konklusjoner mht. klimakrisen er styrket. 

Ifølge “Cicero - Senter for klimaforskning” viser rapporten en utviklingsbane, der et «business as usual»-scenario, indikerer at temperaturøkningen på slutten av hundreåret kan bli på over 4,8 °C.
“Rapporten slår fast at det er minst 95 prosent sikkert at vi mennesker står for mesteparten av oppvarmingen av jorda siden 1950. I siste rapport, i 2007, var prosentsatsen 90. I naturvitenskapene er 95 prosent sikkerhet antakelig så nær man kan komme full sikkerhet”, uttalte Cicero-direktør Cecilie Mauritzen. “Nesten 200 FN-land er enige om å prøve å begrense oppvarmingen til 2 °C for å unngå farlige klimaendringer. Denne rapporten viser med all tydelighet at det kan bli veldig vanskelig å nå dette målet.” For gjøres det noe? Nei. Ikke egentlig. 
Så åpenbart er det noe i påstandene fra biologer om at vi mennesker fortsatt har en hjerne utviklet i en tid da det det viktigste var å sikre overlevelse i den umiddelabre fremtid, i høyden gjennom en årstid - vinter eller tørke - med dårlig tilgang på mat. Vi klarer ikke, ikke engang med allverdens informasjon for hånden, å forholde oss til fremtiden, ikke engang når den dreier seg om noen små tiår. Hvilket er virkelig skremmende.

I dette perspektivet har den prisbelønte og høyt respekterte astrofysikeren Sir Martin Rees skrevet boken “Our Final Hour” - “Vår siste time”, med undertittelen “En vitenskapsmanns advarsel: Hvordan terror, feiltagelser og miljøkatastrofe truer menneskehetens fremtid i dette århundredet - på Jorden og bortenfor.” 

Rees sier at mens det tidligere var forhold i naturen, i form av flom, jordskjelv, tørke og andre naturkatastrofer som utgjorde den største trusselen for oss, så er det nå i det 21. århundre menneskeheten selv som for første gang representerer den alvorligste trusselen. En trussel så stor og fundamental at den truer både hele vår egen og mengder av andre arters eksistens. Med utgangspunkt i vår kritisk begrensede moralske evne til å ta innover oss fremtidens svært dystre og vitenskapelig solid begrunnede klimaperspektiver for dermed å gjøre noe for å forsøke å hindre katastrofen (mye tyder på at det allerede er for sent), kombinert med en alt mer teknologisk verden der det blir stadig enklere for religiøse fanatikere - mennesker som faktisk ønsker å dø fra sin jordiske eksistens i forsøket på å virkeliggjøre Guds vilje om drap på vantro - å skaffe seg våpen for masseødeleggelse, gir Rees derfor menneskeheten en 50/50 sjanse til å overleve. Dette århundret. 

Det kan kanskje synes som Rees her er i overkant pessimistisk, men ta da i betraktning at klimatrusselen alene vil komme til å føre til en katastrofal matmangel over store deler av kloden fordi det biologiske mangfoldet, der alt henger sammen med alt, vil brytes opp og ødelegges som en konsekvens av at tusenvis av arter ikke klarer å omstille seg, og derfor vil dø ut. Intet vil være uberørt av dette.

Når det gjelder den teknologiske utviklingens rolle i dette scenariet sier Reese at til tross for alt det positive den har bidratt med gjennom historien, så er det: 

“...en negativ side ved alt dette. Den samme teknologien som lover så mye bra, gjør oss også sårbare. For eksempel forutsetter det globale samfunn et system som kommuniserer: Elektrisk drevne nettverk, kontroll med lufttrafikken, internasjonale finanser som er avhengig av umiddelbare leveranser til riktig tid osv. Og med mindre disse systemene er svært motstandsdyktige, så kan deres fordeler fort oppveies av katastrofale hendelser som ødelegger systemet. Og trusselen er terror, så vel som feil: bekymring for dataangrep utført av fientlige nasjoner eller kriminelle øker stadig. På samme måte har utviklingen innen syntetisk biologi gitt både helsevesen og landbruk enorme muligheter, men reder også grunnen for biologisk terror. Og vi lurer oss selv dersom vi inbiller oss at alle dem som sitter inne med kunnskap innenfor disse områdene vil være balanserte og rasjonelle mennesker; ekspertise kan meget vel allieres med fanatisme.”  

Det er lett å tenke at, “Jaja, tiden vi lever i nå er spesiell, men det har den da vitterlig også vært til alle tider”, men Rees mener det er noe som helt spesielt med den perioden vi er inne i nå, og særlig fra ca. femti år siden og fremover. Blant annet har genteknologien gjort det mulig for oss å forandre vår egen natur, og derfor også påvirke vår egen fremtid rent biologisk. Denne utviklingen går i rasende tempo, og det gjør også forskningen innenfor annen teknologi. Enkelte har tatt til orde for å stoppe all teknologi som er negativ, men Rees sier at en slik tanke er en illusjon og naiv inntil det absurde, både fordi det aller meste av den teknologien som har helt og holdent gode intensjoner, også har en mørk side, og dessuten at de som står bak vitenskapelige gjennombrudd sjelden eller aldri har full oversikt over hva de bragder de står bak vil komme til å benyttes til i fremtiden. 

Som kjent er livet på Jorden litt under halvveis i sin syklus, og vil opphøre å eksistere i det øyeblikk solen ekspanderer til en “rød gigant” og gjør temperaturen på jorden umulig for liv, slik vi kjenner det. Rees sier at vi mennesker har en noe underlig ureflektert oppfatning av at vi vil være med under hele denne tiden; imidlertid viser evolusjonen oss at det livet som eksisterer på Jorden mot slutten av solens tilstand som livgivende energikilde om ca. 6 milliarder år, vil være like forskjellig fra oss som vi er fra bakterier. Rees sier også at dersom vi ligner jordens alder med et kalenderår, altså at den begynte sin eksistens 1. januar og vil forsvinne den 31. desember, så er det 21. århundre representert ved et kvart sekund i begynnelsen av juni. Dette er tidsperspektiv så gigantiske at det er svært vanskelig å forestille seg dem, likevel mener Rees at vi nettopp nå lever i en tid så spesiell at den aldri har hatt sin like som avgjørende for fremtiden i de ca. 3,5 milliarder som har passert revy siden den første selvkopierende cellen oppsto. 

For å vise hvor spesiell vår tid er, bruker Rees et bilde som på en genialt enkel og svært fascinerende måte reflekterer at en slik påstand ikke er så subjektiv og navlebeskuende som den først kan virke, men langt på vei må kunne sies å være objektivt sann; han flytter nemlig perspektivet bort fra oss selv og lar noen andre observere vår lille blå planet utenfra, fra lang avstand. Se for deg et bilde av jorden slik den ser ut fra månen; et slikt har du sikkert sett. Tenk deg så at det finnes liv på en utenomjordisk sivilisasjon og at disse har betraktet vår verden i et slikt perspektiv gjennom de 4,5 milliarder år jorden har eksistert. Hva vil de så ha sett? Jo, i milliarder av år lite annet enn gradvise langsomme endringer forårsaket av jordskjelv, vulkanutbrudd, landområder som forskyves og flytter seg fra hverandre med en hastighet lik den en negl vokser med, voldsomme asteroidenedslag, storm, uvær og ulike andre naturfenomener som kommer og går; antagelig vil de også kunne registrere forandringer i fargespekteret på grunn av endringer i vegetasjonen, også den som blir forårsaket av at mennesker går fra å ha vært jegere og samlere i hundretusener av år, til for noen tusen år siden å drive jordbruk i stadig større grad. 

Parallelt med dette vokser det animalske livet frem, først som celler, så bakterier, så virvelløse dyr, virveldyr, amfibier, reptiler, så pattedyr og underveis har massevis av arter innenfor disse gruppene oppstått og dødd ut, uten at dette har kunnet obeserveres i særlig grad, om i det hele tatt, av de utenomjordiske skapningene som betrakter jorden. Men så, for ca. femti år siden hever våre hypotetiske aliens øyebrynene. Det skjer noe. Flere dramatiske endringer oppstår på kort tid. Atmosfæren fylles plutselig med langt mer karbondioksid, og det i en slik hastighet at det aldri før er observert av våre alien-venner. Enorme mengder radiobølger fyller også atmosfæren med samme hastighet. Så - plutselig kommer et metallobjekt skytende ut fra jorden og begynner å gå i bane rundt den. Stadig flere følger etter, og noen tar turen helt til månen, går i bane rundt den, men returnerer så til Jorden igjen. På et tidspunkt lander en av dem på månen, blir der en tid, men letter så igjen og returnerer til Jorden. Noen år senere skyter et metallobjekt opp som later til å ikke ville la seg stoppe av noe, det bare fortsetter utover, passerer de andre planetene i solsystemet og forsvinner etterhvert ut av det og inn i det vi kaller "det interstellare rom”. Flere følger etter. Imens fylles himmelrommet over jorden med flere metallobjekter; de spretter opp fra ulike områder fra den lille blå planeten og begynner å gå i bane. Etterhvert er det tusenvis av dem, og de kommer i alle former og fasonger. Innimellom alt dette skjer det eksplosjoner som etterlater seg store sopplignende skyer; heller aldri observert. Alt dette kan de hypotetiske aliens beskue i løpet av drøye femti år - en tidsperiode som utgjør kun én hundredel av én milliondel av jordens alder - mens jorden i tiden før dette fremsto som nærmest uforanderlig, eller i det minste som svært langsomt endrende i sine ulike faser. 

Reese sier:

“Avanserte aliens som observerte vårt solsystem fra avstand kunne sikkert ha beregnet seg frem til at jordens undergang ville komme om ca 6 milliarder år, men kunne de ha forutsett denne enestående perioden som inntreffer når jorden er litt under halvveis i sitt liv? Denne menneskeskapte endringen som har gjort seg gjeldende i en periode som okkuperer mindre enn en milliondel av den tiden som er tilbakelagt, og som skjer tilsvarende fort? Hvis de så fortsetter sin observasjon, hva vil så disse hypotetiske aliens kunne bevitne i de neste hundre år? Vil de se jordens fremtid formørkes av dens siste krampetrekninger, eller vil biosfæren stabilisere seg? Eller vil noen av de metallobjekter som sendes ut fra jorden etterhvert avføde nye oaser med post-menneskelig liv andre steder i universet? Einsteins vitenskap vil fortsette å eksistere så lenge vår sivilisasjon gjør det, men for å overleve trenger vi visdommen til den gamle Einstein; humanisme og evne til å tenke globalt og fremover i tid. Og - uansett hva som skjer i dette helt unikt avgjørende hundreåret så er vi låst til dette universet.”

For å ta et lite, men ikke så lite skremmende eksempel når det gjelder den teknologiske utviklingen, som Rees påpeker nå går så fort at faren er stor for at den etterhvert kommer ut av kontroll: Vi er allerede nå i en situasjon der 3D-printere har nådd det kommersielle markedet. Med slike skrivere kan ulike produkter produseres hjemme på kjøkkenbenken, og det er nærmest utenkelig at det ikke på sikt blir mulig å få tak i programvare som gjør det svært enkelt å skaffe seg våpen ved hjemmeproduksjon. Gi så dette ene aspektet et perspektiv på, la oss si hundre år; hvem vet hvilke våpen for masseødeleggelse som ikke da kan havne i hendene på mennesker som ønsker seg direkte adgang til Paradis på en billet betalt med de jordiske livene til vantro? Og - hva så om ikke Martin Rees´ korte tidshorisont skulle gjøre seg gjeldende; hva om og det tar 200 eller 500 år før vi har utslettet oss selv som art, er det en særlig mer komfortabel tanke?

Vel, når jeg får tenkt meg om, så er det jo antagelig nettopp det som er problemet, at vi ikke evner å tenke fremover, og at en fremtid som ikke inkluderer oss selv, heller ikke synes å være særlig mye å bekymre seg for, aller minst i den grad at vi er villig til å gjøre noe drastisk for å endre den.

Den som lever får se, men fremtiden ser ikke lystelig ut for vår lille blå planet.

Gå til innlegget

Er homohets samlivsetikk?

Publisert nesten 8 år siden

Jeg har vært vant til å tenke at samlivsetikk, jo, det er det et forpliktende par, uavhengig av rase, kjønn og seksuell legning, klarer å skape sammen; et forhold der kjærlighet, gjensidighet, trofasthet, tillit, plikter og ansvar står i sentrum.

Ifølge VD-redaksjonen tar jeg feil, eller i det minste har visst begrepet samlivsetikk en mye mer utvidet betydning enn som så. Noe annen forklaring kan jeg ikke finne på at en mengde innlegg om homofili sorterer under rubrikken "Samlivsetikk". Hva i all verden har homofili som sådan med samlivsetikk å gjøre?

I en nesten uendelig rekke tråder her på VD diskuteres homofili opp ad stolper og ned ad vegger, og en av de mest aktive agitatorene for bibelsk fordømmelse av homofile er den utrettelige apokalyptikeren Espen Ottosen. Man skulle nesten tro at homofili for Ottosen er et standpunkt som han kan stille seg i opposisjon til, en mening enhver kan si seg uenig i, og slik få andre til å forandre "mening", altså sin legning. 

Det siste er jo forøvrig fortsatt en holdning blant mange troende - at homofili kan kureres, som var det en sykdom. Slik er det selvsagt ikke, og det er kun en utrettelig kamp for å holde egen ignoranse vedlike som kan holde en slik myte levende. Homofili er like knyttet til et menneskes natur som hudfarge, og ikke minst sett i lys av et slikt faktum blir Ottosens stadige angrep på homofiles lovfestede og helt grunnleggende rettigheter et svært stygt skue. Kanskje vil redaksjonen og andre reagere på at jeg kaller det hets, men vurdér da følgende. I sin siste harang mot homofili skriver Ottosen blant annet følgende:

"Min holdning er at kristen etikk ikke trenger å akseptere ideen om en særegen homofil orientering."

For Ottosen trumfer altså "kristen etikk" "ideen" om homofil legning. Igjen snakker han som om homofili var en slags ideologisk verdivalg, noe han gjør helt bokstavelig i sitt innleggs overskrift "Kristen etikk og moderne homoideologi" Intet mindre. I og med at han mener seg berettiget til å ta avstand fra homofili som noe overhodet eksisterende, mener han derfor videre å kunne hevde at "Bibelen gir oss alle to alternativer: Et heterofilt, monogamt samliv i ekteskap eller et liv som enslig."

Noe som ikke kan bety annet enn at han mener homofile bør leve i ensomhet uten utløp for sine innerste følelser, og kjærlighet til en partner, slik han selv ser som sin fulle rett, fordi den er anerkjent og stemplet "Godkjent" av Gud selv, slik han tydeligvis anser både sin egen seksualitet og sitt liv i stort.

Samtidig føler han av en eller annen grunn, antagelig med bakgrunn i sine egne holdninger, et behov for å påpeke at han "tar avstand fra at mennesker med en avvikende seksuell livsstil blir trakassert og hetset", noe som vel for de aller fleste andre fremstår som så selvsagt at det ikke er i behov av å bli understreket. Så kan man lure på hvorfor akkurat informasjonslederen i Misjonssambandet føler et slikt behov for klargjøre at han ikke støtter at homofile blir forfulgt og øvet vold mot.

Uansett, det er rendyrket hets Ottosen bedriver, og det hjelper ikke om den til tider er subtilt formulert, hør bare på dette:

"Men selvsagt vil jeg, med mitt ståsted, ha tanker og meninger om hvordan samfunnet vårt bør organiseres. I dette spørsmålet mener jeg at det ikke finnes gode grunner for en kjønnsnøytral ekteskapslov." 

Ottosen har altså tanker om "hvordan samfunnet skal organiseres", også med tanke på hvordan de homofile skal behandles. Hvilket må bety at dersom han fikk makt til det, så ville han gjennomført denne "organiseringen". Her bringes den mørke materien frem i lyset, og nei, den blir ikke lysere av at han etter min påpekning av den totalitære tenkningen som skjuler seg bak en slik uttalelse, tydeligvis nå har fått redaksjonen til å slette sitatet fra innlegget. For dette viser med all mulig tydelighet hvilke tanker som gikk gjennom hodet på ham når innlegget ble formulert. Ottosens våte drøm, basert på at andre ikke har den samme seksualitet som ham selv og at homofili ifølge Bibelen er "syndig", er å organisere samfunnet slik at det umuliggjør homofiles rett til å inngå en formalisert og gjensidig forpliktende samværsform. 

Hvis ikke det er å ville begrense andre menneskers rettigheter, så har jeg totalt misforstått hva ordet begrensning betyr, hvilket jeg selvsagt ikke har. Og slikt er selvsagt ikke bare diskriminering, det er også grov hets av en minoritet. 

Ottosen kaller sine synspunkter for "kristen etikk", og en del kan vel også tyde på at det er nettopp det det er. Men er det god etikk han står for? Er det god moral han utviser? Jeg kan personlig ikke skjønne at dette er hverken god etikk eller ditto moral, i hvertfall ikke dersom man tar utgangspunkt i pluralisme, egalitet, frihet, meneskerettigheter og øvrige av de idealer som tilstrebes i alle sekulære demokratier. 

Hallvard Jørgensen følger forøvrig ikke uventet opp og støtter Ottosen ved å kalle det hele for "klassisk samlivsmoral". Når han bringer begrepet "klassisk" inn i dette scenariet så får man fort kuldegysninger av de tankene som bringer en fort bakover i tid, til en periode da flammene brøt gjennom mørket i inkvisisjonens Europa. For selvsagt ble praktiserende homofile, og andre som ikke fulgte kirkens seksualmoral, forfulgt, torturert og drept for sin synd mot den "klassisk kristne samlivsmoral". 

Sara Azmeh Rasmussen sammenlignet Ottosens ideologi med de mørkeste av de mørke holdningene i muslimske land, og hun har helt rett; i realiteten står han for de samme idealer som får islamister til å tvinge kvinner til å gå kledd i tøysekker. At han aldri vil få makt til å gjennomføre sitt ideal tjener selvsagt ikke som unnskyldning for de middelalderske holdninger han fremstår med. Ottosens eneste "unnskyldning" er derfor at han og hans like utgjør et marginale som ingen utenfor hans kjerne lenger tar særlig alvorlig. Men moralen hans, basert på den intolerante og fordømmende holdningen han utviser overfor tusener av sine medmennesker, blir ikke bedre av den grunn.

Så da spør jeg redaksjonen, og andre interesserte, igjen: Er det virkelig slik at de holdninger som fremkommer i Ottosens og andres mange innlegg om homofili, er å betrakte som hederlige betraktninger, naturlig sorterende innunder etiketten "Samlivsetikk"?

PS! Er det ikke også noe merkverdig over dette begrepet "synd"? Hele konseptet har jo sitt opphav i Bibelen. Kristendommen gir altså mennesketc all skyld for noe den selv har skapt, og tilbud om "frelse" og en løsning på et problem den selv har forårsaket.

Som Dan Barker har sagt: "Hvor takknemlig ville du være overfor en person som først kuttet deg med en kniv, bare for så å kunne selge deg en bandasje?"

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere