Martin Drange

Alder: 35
  RSS

Om Martin

Nasjonalkonservativ politisk og blanding av liberal og konservativ teologisk. Skriver på Verneverdig.wordpress.com

Følgere

Vi er elsket

Publisert over 12 år siden

Da jeg satt på Bussen i går så jeg på alle de forskjellige menneskene. En del var helt sikkert plaget av sine problemer, slik jeg også ofte kan være. Og jeg følte på noe som jeg føler på alt for lite, og derfor lærte jeg meg der å da å takke Gud for denne tanken og følelsen. Jeg tenkte: Vi trenger ikke å være så bekymret. For Gud elsker oss.

Og elsker Gud oss, da viser det vårt verd, og at vi har grunn til å være glade eller kjenne indre fred på tross av problemer. Det er faktisk noe som kan virke fjernt, selv for en kristen, selv om Bibelen er så tydelig på det. Og det både forstod jeg og følte litt på. Det var veldig godt for meg. Og jeg tenker at når Gud elsker meg, og hvert eneste menneske, hvem er jeg da til å ikke bry meg om andre mennesker?

Jeg følte at jeg brydde meg om hver eneste person på den bussen. Jeg kunne ikke annet enn å se på dem med kjærlighet. Slike evige øyeblikk trenger jeg mer av. Takk Gud, for at du lot meg oppleve det, og minnte meg på det. For det tror jeg du gjorde. Takk!

Gå til innlegget

Hvor er de radikale feministene?

Publisert over 12 år siden

Jeg er veldig ung, så jeg har ikke opplevd kvinnefrigjøringskampene på 60- og 70-tallet. Jeg kan derfor ikke huske noen radikale omveltninger i det norske samfunnet, når det gjelder synet på kvinner.

Men det som gjør meg trist, er at i hvert fall noe av det feministiske tankegodset er vanskelig å finne i det samfunnet vi lever i dag - nemlig synet på kvinnen som (med)menneske først, kvinne etterpå. En jente/kvinne man kan respektere og ha et helt naturlig vennskapelig forhold til, eller syn på. Selvsagt har flere av oss det, men om ikke flere gutter ikke seksualiserer sine kvinnelige venner, så seksualiserer flere av oss i hvert fall kjendisen på tv. Eller venninners venniner.

Det er helt normalt, og her kan nok feminister og en del kristne møtes. I en avstandstagen fra et seksualisert og overfladisk samfunn. I et samfunn der det er helt normalt å se på et medmenneske som noe brennende sexy...selv om vi kanskje ikke har så sans for deres personlighet. Kunsten å skille kropp og sjel kan vi med andre ord godt. Og selv om vi vil innse det eller ikke, vet vi innerst inne at da er det noe som skurrer.

Om man skal konfrontere dette politisk, kan man være brennende uenig om, siden feminisme ikke automatisk skal sees på som  en maktkåt sosialisme. Min mening er at det trengs holdningsendringer i et samfunn for at det skal skje endringer, altså nei takk til noen Sovjetstat for meg. Men hvor er modige mennesker? Var feminismen plutselig pietistisk og kjedelig nå da?

Det dummeste er når feminisme skal anses som toleranse. Når feminisme skal anses som toleranse for alt som er annerledes, er det ikke noen feminisme igjen. Hvorfor finnes det damer som kaller seg feminister, men som mener at hijab er greit?

Uansett hvor mange muslimske jenter/damer som velger å bruke hijab av egen fri vilje, står plagget for en seksualisering og tabuisering av kvinnens utseende. Det er snakk om beskyttelse fra synd (rettere sagt, beskytte henne mot menns syndige tanker og blilk), det er snakk om å godtgjøre sin langt fra feministiske Gud. Jeg har en forståelse for at noen kristne kan forsvare dette, i og med at kvinnen er under mannen i noen kristnes patrialske system.

Det er mye verre at feminister kan støtte dette plagget. Og at de kan lyge til seg selv om at plagget er verdinøytralt, fordi de vil tviholde på det de mener er dialog i en verden der islamisme er et problem.

Det er simpelthen ikke godt nok. Jeg spør: Will the real feminist please stand up?

Gå til innlegget

Gud er da ikke en robot eller tyrann?

Publisert over 12 år siden

Skal man tro en del kristne er det sånn at mennesker som ikke har blitt kristne her på jorden, automatisk ender i Helvete. Slike tanker er veldig forunderlige for meg. Primitive.

Jeg sier ikke at vi kristne ikke skal misjonere for andre, og be for andre. Jeg sier ikke at vi skal slutte å be til Gud om han kan frelse venner og familie. Den oppgaven har vi fått.

Men jeg sier at vi ikke skal være skråsikre på noe så fundamentalt, dypt og mystisk, som hvilken skjebne et annet menneske - et medmenneske - skal møte når det dør. Jeg tror på en mer medmenneskelig og intrikat Gud enn noen kristne gjør. Nemlig de som påstår at hjertets motiver er så meningsløse at Helvete er rett bak en dør for de som ikke blir frelst i sitt liv.

Det kan likegodt innrømmes: Jeg er veldig firkantet jeg, når det kommer til å tro på at Jesus er eneste veien til evigheten, til Gud. Eneste veien.

Men hvem er vi til å dømme menneskers skjebne, til å forkaste mystikken og heller levere billige religiøse tanker? Kanskje er det slik at mennesker får sjansen til å ta i mot Jesus også etter sin død? Men det kan være vanskeligere for et menneske som har latt hjertet bli hardt..

Det som slår meg med den Gud Bibelen skildrer, er at han gråter inderlig når mennesket har det tungt, og jubler inderlig mennesket har det godt. Du kan si mye rart om ham, men du kan sannelig ikke kalle ham for lunken. Se bare på Jesus, han viser Gud som den følelsesladde brennende engeasjerte Guden han er. Les bare om når han veltet salgsbodene i det jødiske tempelet, eller når han oppfordret disiplene til å elske sine fiender.

Skulle en slik Gud tillate en åndelig prosess med mennesket som kan sammenlignes med en kule i en lotto-maskin? Det tror ikke jeg.

Gå til innlegget

Et mangfoldig islam - hvem vinner?

Publisert over 12 år siden

Jeg har nettopp lest ferdig boken "Islamisten" av Ed Husain(f.1975), og sitter igjen med ulike følelser. Boken bekrefter det jeg allerede har lest gjennom ulike bøker og undersøkelser: Islamismen er på fremmarsj blant britiske muslimer - den har blitt mainstream. Det er trist, men helt sant. Men vent, det er mer. Heldigvis.

Jeg synes nemlig også det er viktig å si at jeg er dypt takknemlig for å ha lest denne boken, for faktisk er jeg på en måte mer avslappet nå i forhold til selve islam, fordi islam ikke lenger vekker det skremselsbildet hos meg som det har gjort. Men dette må for all del ikke bety at islamismen som ideologi ikke er en trussel!

Her er det best for oss alle å skille, og nettopp derfor er Ed Husains stemme så viktig, for med sin kloke bok kan han føre muslimer tilbake til en mer åndelig tradisjonell islam og forkaste den millitante og/eller politiske. Han som selv en gang var en brennende islamistisk ungdom i den britiske organisasjonen Hizb-ut-Tahrir, som fortsatt er svært aktiv i dagens Storbritannia.

Husain har med enkle og kloke ord gitt meg en smakebit på mangfoldigheten i Islam og dermed må jeg innrømme at jeg kan ha adskillig større respekt for (visse former) av islam. Man har f.eks  wahhabistisk islam og sufistisk islam, og disse ulike islamske teologiene står så langt fra hverandre at det nesten er komisk.

Wahhabismen anser kjærlighet og hengivenhet for noe skapt, som avgudsdyrkelse. I Saudi-Arabia har de derfor sprengt bort områder som har blitt ansett som hellige i tradisjonell islam. Og bilder av profeten, eller det minste tegn på hengivenhet eller kjærlighet ovenfor ham blir betraktet som blasfemi. De fordømmer også musikk og spill, og har strenge regler for klær og atferd. De anser sjiaislam som en kjettersk sekt.

Wahhabismen blir støttet av Saudi-Arabia og Quatar, og Saudi-Arabia bruker enorme summer på å ulike måter spre denne læren til Europa og andre steder. For kritikk av wahhabismen fra islamsk hold, les f.eks her.

Det er slående ut fra Husains bok hvor hyklerske Vesten er, og kanskje spesielt USA, som har kallt Syria for en del av ondskapens akse men likevel samarbeider velvillig med fundamentalistiske wahhabistiske Saudi-Arabia. Dette er et land som har i sine skolebøker masse jødehat, antiamerikanisme, foraktelig kvinnesyn, hat mot hva Vesten står for, osv. Rasisme er også helt normalt der. Det er åpenbart at det er penger og olje som gjør at Saudi-Arabia er en samarbeidspartner for Vesten.

Sufismen fokuserer mye på akkurat det som Wahhabismen kjemper mot - hengivenhet, kjærlighet, dans, sang, poesi, enhet med Gud og ikke minst mystikk. Men Sufismen blir stadig mer kontroversiell i den muslimske verden for den blir ansett som for vestligsinnet, og det er ingen tvil om at Inayat Khan og Idris Shah har vært nøkkelskribenter for å skape interresse for islam blant europeere og vesten.

Hussain forklarer med lett språk hvordan islam har blitt påvirket utenfra for å ende opp i politiserte utgaver og fortolkninger. Det islam Muhammed forkynte kan ikke sidestilles med de detaljerte og statsstyrte visjonene til islamistiske grupper og trossamfunn som al-Quaida, Hizb-ut-Tahrir, Storbritannias Muslimske Råd, Londons Muslimske Senter, Jamat-e-Islami og mange andre ønsker.

Og i dag har de islamistiske talsmennene i stor grad klart å definere agendaen, skriver Husain, ved å tale på universitet og skoler i Storbritannia, bli intervjuet av britisk media, og etablere såkalte muslimske organisasjoner som skal tale på vegne av Storbritannias for det meste moderate muslimske befolkning. Det er mildt sagt ikke betryggende. Husain fortviler også over at britiske myndigheter ikke gjør nok med disse problemene, (side 274):

"Jeg ble oppmuntret da Tony Blair den 5. august 2005 kunngjorde planene om å fordømme en rekke islamistiske organisasjoner som opererte i Storbritannia. Blant dem i første rekke fantes Hizb ut-Tahrir. Da det skjedde, ble jeg imponert over Blairs handlekraft. Hizb burde ha vært erklært fredløs for over ti år siden; det ville ha spart oss for mye elendighet. Dessverre ble lovforslaget lagt på hyllen i 2006, fordi man fryktet at en slik bannlysing ville øke gruppens tiltrekningskraft. Derfor er den både lovlig og aktiv den dag i dag. Men det er aldri for sent. Vil den britiske regjering foreta seg noe?"

Husain avslutter boken ved å skrive at det gjenstår å se hvilken retning mainstream islam inntar i Storbritannia. Om den kan harmonere med verden rundt seg, eller ikke. "Islams fremtid befinner seg i støpeskjeen", skriver han.

La oss håpe at Islam blir mer europeisk, fremfor at Europa ikke blir islamisert. For å klare dèt, trenger vi flere som Ed Husain.

Gå til innlegget

Begrepet "rase" er et utdatert ord, og det er kanskje like greit siden det har blitt misbrukt til mye hatefullt. Vitenskapen sier at det virker mest sannsynlig at menneskene har felles stamfedre - en teori som tidligere ble latterliggjort av mange vitenskapsmenn.

For ikke så lenge siden gjorde jeg meg ferdig med boken God and Evolution - A faithbased understanding”, av David L.Wilcox, en bok som forøvrig anbefales. 

I kapittel 13: The Origins of Human Beings, står det at menneskets gener er 98 prosent lik sjimpansenes gener. Men det svært interresante er at menneskearten har liten genetisk forskjell mellom ulike folkeslag, mens det er enorm forskjell blant apefamilien. Ethvert menneske deler ca 86 prosent av sine gener med resten av menneskeheten. En hvilken som helst kar i oslo er faktisk i ganske nær slekt med en hvilken som helst kvinne i Cairo.

I en stamme med apekatter vil man finne et lignende genetisk kombinasjonsmønster. Vel å merke i en stamme. Tenk over det faktum at bare innenfor apearten sjimpanse er det store genetiske forskjeller fra sjimpansene i Kenya til de som er i Nigeria. Disse deler bare 40 prosent av genmaterialet med hverandre. I en hel Bonobo-stamme (pigmèsjimpanser) er det vanligvis større genetisk mangfold enn det er blant hele menneskeheten. Dette har blitt målt via DNA, mitokondrier osv.

Hvorfor er dette tilfelle? Vitenskapens konklusjon er at for ikke så lenge siden var hele menneskearten mye mindre og mer lokal enn apearter noensinne har vært. Vår homogene gensammensetning må dermed gå tilbake til den tiden (mennesket oppstod i Afrika for ca 160.000 år siden). Sjimpanser og Bonobo-aper derimot, har fått en stor gen-variasjon siden sin opprinnelse for ca to millioner år siden.

Som Wilcox skriver:

“This means that those characteristics that we think of as “racial” are completely superficial. We are truly unique in this regard”.

Når disse genetiske realitetene først ble rapportert og forstått i 1989, påvirket det sterkt paleontologien og ga tanken om at menneskene, in fact, ikke hadde oppstått på ulike steder men på samme sted. Og dermed mest sannsynlig hadde felles stamforeldre. Før dette ble oppdaget, var det mange forskere som så på sistnevnte alternativ som nærmest et … eventyr. Som noe tøvete skrevet i en 2000 år gammel mytisk bok f.eks.

(PS: Dette innlegget ble publisert under kategorien "Film, bok og musikk", siden det ikke finnes noen kategori (enda?) som heter "Vitenskap". Hint, hint!)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere