Marianne Lystrup

Alder: 69
  RSS

Om Marianne

Var fram til sommeren 2014 kulturjournalist og kritiker i Vårt Land. Ansatt siden 1976. Utdannet cand.mag med fagene sosiologi, musikk og kristendom. Medlem av Norsk Kritikerlag. Gift og har fire barn.

Følgere

Bedre enn pistol

Publisert over 7 år siden

Det finnes over 1000 festivaler i Norge. Denne uka har vi valgt å være til stede på to av dem.

Festivaler og prosjekter er blitt den nye måten å organisere kulturlivet på. Man kan naturligvis velge å klage over at det er vanskelig å få drevet kulturarbeid på det jevne når alle støtteordningene er rettet inn mot skippertak og eksperimenter. Men akkurat nå vil vi heller glede oss over de mulighetene som faktisk finnes til å oppleve et mangfoldig kulturtilbud.


Risør Kammermusikkfest, som foregår i sørlandsidyllen nå, ble etablert i 1991, og har siden med sin store suksess inspirert andre små byer til å satse på høy kvalitet i små formater. De har som målsetning både å være et nasjonalt og internasjonalt forum for kammermusikk, samtidig som de også skal stimulere musikk- og kulturlivet i Risør og regionen.

Bredspektret. Adskillig flere år på baken har Festspillene i Nord-Norge. De feirer sine 50 år nå, med et bredspektret program som spenner fra folkefest på kai og torg til meditative arrangementer i kirker og konsertsaler. Men også disse har bifokale briller på: De vil både løfte fram det lokale kulturlivet og hente kunstnere fra utlandet.

Liv og røre. Opprinnelsen til Festspillene i Nord-Norge henger sammen med gjenreisingen av landsdelen etter de voldsomme skadene som ble påført under krigen. Det gikk med små steg, for dette var før oljerikdommen begynte å risle velstand og krav ut over landet. Men aktivitet på mange fronter var i gang. Dansere, visesangere, forfattere og kunsthåndverkere organiserte seg: Etableringen av egne kulturinstitusjoner sto høyt på prioriteringslista – eget landsdelsteater og eget universitet. Nordnorsk Kulturråd ble etablert i 1964.
I denne perioden av pågangsmot og oppdrift var det at noen personer i Harstad stakk sine hoder sammen og begynte å oppildne hverandre til å få i gang et musikalsk sommerarrangement i byen på Hinnøya. De ønsket å lage litt «liv og røre i byen». 22. juni 1964 ble Stiftelsen Festspillene i Nord-Norge opprettet.

Jubileumsbok. I jubileumsboka som nå er utgitt, finnes et høytidelig bilde av det første styret: Åtte av byens brave menn – ingen kvinner naturligvis, men en av mennene het i det minste Mensen - satte i gang med å skape det som nå har vokst til å bli en av de største norske festivalene. Årets festspill ble åpnet lørdag av Dronning Sonja. I åtte dager syder Harstad av kulturelt liv. Det er lett å forstå at mange Harstadværinger holder seg hjemme denne uka, og gjerne tar ut ferie også, for å ha anledning til å delta på flest mulig av arrangementene.

Skuffet. Festspilldirektør Tone Winje er skuffet over at ikke kulturkanalen NRK P2 har funnet programmet interessant nok til at de ville komme og gjøre opptak av konsertene for å dele med lyttere over hele landet. Skuffelsen er forståelig, og deles av mange som ikke har mulighet til å reise til Harstad, men som er opptatt av å holde seg oppdatert på hva som foregår på våre viktigste festivaler. Men kultursjef Hege Duckert forklarer at når antallet festivaler går opp, må noen av de gamle vike plassen for å gi sendetid til de nye. Det er enkel logikk.

Pistol. I kveld er det i hvert fall duket for sterke opplevelser både i Harstad og i Risør. I nord kan man oppleve en nyskapende konsertvariant: Gunhild Bjørnsgaard har koreografert saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm og perkusjonisten Eirik Raude til å danse mens de spiller musikk av Iannis Xenakis sammen med danseren Nina Biong. I Risør kan man høre kontratenoren David Hansen framføre eldre musikk på mer veletablert vis, men temaet er aktuelt så det holder: Svik og tilgivelse. En kvinne og en mann går gjennom en nattemørk, kald skog. Under denne nattlige vandringen tilstår kvinnen at barnet hun venter, ikke er hans, men unnfanget med en annen under et intenst øyeblikk av begjær, men uten kjærlighet. Hun mottar til slutt mannens tilgivelse, og paret forsones. Sterk historie, tonesatt av Ernest Chausson. Noen ganger ender slike med pistol. Her er det musikken som skisserer en annen løsning. Som den ofte gjør. Evert Taube sa: Utan sång som går til hjärtat, kann människan inte leva.

Så enten det skjer i det jevne eller på festival: Takk til alle som er med på å skape kunstneriske rom for refleksjon om våre liv. Det enkleste er pistol, heter det, men det enkle er ikke alltid det beste.

Gå til innlegget

Landsby uten brodd

Publisert over 7 år siden

Torsdag skal Kongolandsbyen i Frognerparken fylles av folk. Reaksjonene har vært sterke før åpning. Men kan det være verre enn Paradise Hotel?


Stråhyttene som nå er nesten ferdig bygget i Frognerparken, er et kunstprosjekt satt i scene av den norsk-sudanske kunstneren Mohamed Ali Fadlabi og den svensk-canadiske kunstneren Lars Cuzner. De har sagt at de vil gjenskape Kongolandsbyen som var en populær attraksjon samme sted parallelt med Jubileumsutstillingen i 1914. Den gangen ble 80 mennesker fra Senegal stilt ut. De bodde i landsbyen i tre måneder.

Moralsk overlegne. Kunstnernes hensikt skal være å starte en debatt om rasismens evolusjon, samt å peke på det Cuzner ifølge Aftenposten kaller paradigmeskiftet i rasismen. Dette viser seg blant annet ved at vi i vår nordiske selvtilfredshet betrakter oss selv som moralsk overlegne andre kulturer.
Nå kan man jo lure på hva som er nytt med at vi føler oss overlegne, men uansett er det en utfordrende tanke at selv godvilje kan virke mot sin hensikt, og være undertrykkende.
Noen har hevdet at kunstnerne faller for eget sverd her, for selv om de har gode hensikter med sitt prosjekt, kan man ikke forsvare i 2014 å stille ut mennesker. Da dette ble gjort i 1914 var det neppe mer etisk holdbart, men på den tida var det vanlig praksis. Den slags utstillinger, der man viste fram alt som var rart, fra farlige dyr til mennesker som var usedvanlig tykke, lange, stygge eller som i dette tilfellet hadde en hudfarge folk ikke hadde sett før, var en del av datidens showbiz.
I dag er det ikke mange som vil forsvare denne praksisen, og reaksjonene man ser blant annet på nettet under hashtagen SomeoneTellNorway, vitner om at folk tror at det er en reprise vi står overfor. Men det er det jo ikke. Fadlabi og Cudzner har invitert folk til å melde seg til å bo i «landsbyen» på dagtid i kortere eller lengre tid. Det kommer antakelig til å være folk av flere raser og kulturer. Det viktigste ankepunktet mot kunstprosjektet er antakelig at det ikke vil være provoserende nok. Frivillige som melder seg til å være på utstilling har vi sett i strie strømmer de siste årene, gjennom reality-TV-serier som Big Brother og Paradise Hotel.

«Rariteter». Annerledes ville det vært om kunstnerne hadde valgt å stille ut en type mennesker som hører til «raritetene» i vår del av verden i dag. Da ville det ikke holde at de var svarte i huden. Det er ikke noe sjeldsyn med svarte i Oslo lenger. Skulle man nærme seg en tilsvarende stigmatiserende effekt, måtte man kanskje hanke sammen en gruppe funksjonshemmede, transvestitter eller gamle (En barnehage er allerede nærmeste nabo til utstillingen). Men en tilfeldig sammensatt gjeng av folk som har meldt seg til å være med på leken, kan umulig være egnet til å provosere noe som helst, kanskje bortsett fra at noen irriterer seg over ekshibisjonismen.
Men oppmerksomhet får de. Kunstnerne har fått beskjed om at både CNN, Al-Jazeera og Reuters vil komme til åpningen onsdag. Kanskje kommer Dagsrevyen også.

Annerledes. Ønsket kunstnerne har om å vekke til refleksjon omkring rasisme, er likevel hjertelig velkommen. Vi har beveget oss langt siden 1914, men fortsatt er det grums å grave i her. Kanskje kommer han likevel nærmere en god innfallsvinkel til dette emnet, dansekunstneren Sigurd Johan Heide, som reiste til Afrika med prosjektet Norgeslandsbyen for noen uker siden. Han ville utforske hvordan det er å være annerledes. Han valgte å være den betraktede blant folk som syntes han var veldig rar og annerledes.
Dette er et godt utgangspunkt den støyende majoritet kan ta for å gjøre overraskende oppdagelser. Og til sjuende og sist, er dette kunstens oppgave: å lokke eller puffe oss til erkjennelser vi ikke har bedt om. Det gjenstår å se om Gustav Vigeland får konkurranse om nettopp det i Frognerparken i sommer.

Gå til innlegget

Hvem skal vi bryne oss på?

Publisert over 7 år siden

Vi klikker oss til mer og mer monomani. Hvis du er enig, fortsett å lese. Hvis ikke, klikk deg videre. Kanskje du finner noe du er enig i på neste nettside.

For litt over sju år siden dukket det opp noe nytt i livet mitt. Det het Facebook og åpnet en besnærende enkel måte å få kontakt med folk på. Jeg tenkte som mormor hadde lært meg; «Det duger itt'no uprøvd», og listet meg ut i cyber-jungelen. Riktignok virket det litt skummelt å fylle ut alt de spurte etter, så jeg var gjerrig med informasjon om meg selv og ville ikke legge ut bilde av fjeset mitt. Det fikk holde med tærne.

Besnæret. Nå er Facebook en selvfølgelig del av livet til 2,4 millioner nordmenn. Vi har fått bekreftet det vi lenge har mistenkt, at informasjonen vi legger ut, lett kan komme i hendene på uvedkommende. Men i mellomtiden er vi blitt så besnæret av dette arbeidsredskapet/leketøyet, at vi ignorerer advarslene.
I det siste er det imidlertid en annen fare ved Facebook og andre lignende kommunikasjonsplattformer som bekymrer enda mer. Måten man kommuniserer på, er ikke egnet til å stimulere meningsbrytning og tankevirksomhet. Snarere tvert imot, den korte formen gjør at de fleste meldinger begrenser seg til verbal applaus og erklæringer om at man er hjertens enig.

Formen styrer. Dette kan være greit nok når meldingene dreier seg om fryd over våren, eller bilder av søte kjæledyr. Verre er det når emner som homofili eller reservasjonsrett dukker opp. Her kan formen virkelig komme til å styre innholdet og sende det i spiral rett inn i den absurde forenkling. For ikke bare er det begrenset hvor mye meningsfullt man kan få sagt i dette korte formatet. Debatt og uenighet strider mot Facebooks vesen. Det er en grunn til at det ikke finnes noen «Dislike» å trykke på, bare «Like». Med tanke på hvordan dette kunne komme til å fungere, skal vi være lykkelige for at det er slik.

Bekreftelse. Nå er det ikke noe nytt at folk holder seg med sine meningsfeller og søker mer bekreftelse enn motstand. «Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er» het det tidligere, den gangen det også var et viktig signal om man valgte å få Telemark Arbeiderblad eller Varden i postkassa. I våre dager er denne oppsplittingen videreført i eteren. Radiokanaler og TV-stasjoner er skreddersydd etter ulike «målgrupper». På den måten slipper vi å møte meninger og kulturuttrykk som provoserer oss. Vi kan gå gjennom dagen og bli strøket med hårene og bli befestet i troen på at det vi mener, er noe de fleste er enige i, og dermed er rett.
Med internettets grenseløse utbredelse og store muligheter for å skreddersy sine fora, og ikke minst de sosiale mediers kraftige impulser til å hausse opp enighet, er denne ensrettingen i ferd med å bli rendyrket på en måte som kan vise seg å bli farlig for oss.

Respekt. Som borgere i demokratier trenger vi å være opplyste og tenkende individer. Vi trenger evne og mulighet til å argumentere for vårt syn, og vi trenger respekt for at andre mener noe annet enn oss, uten å bli latterliggjort av den grunn. Men hvilke fora skal vi utvikle dette i? Hvor skal vi dyrke den intelligente samtalen? Og hvordan skal vi skape respekt for mindretallet? I en tid der etermediene sløves av underholdningskrav og avisredaksjoner årelates, kan viktige forutsetninger for demokratiet gå tapt. Og sosiale medier har ikke hittil vist seg som noe velegnet forum.

Verdens Bokdag. Siden det er Verdens Bokdag i dag, kan vi henvise til bokhylla. FN vedtok dagen i 1995 for å markere bokens rolle i samfunnet, som uttrykksform, som uttrykk for språklig og kulturelt mangfold, for utdannelse og kommunikasjon.
Kanskje boka er løsningen når det kommer til behovet for innlevelse og engasjert samfunnsdebatt. Og så kan vi la Facebook holde seg til sine søte hundevalper, vakre solnedganger og fristende cupcakes. Ikke så viktig, men de gjør vel ikke akkurat noen skade heller.

Gå til innlegget

Kjenner seg ikke igjen

Publisert over 7 år siden

Vi har fått et nytt trylleformular. Det nøytraliserer all kritikk og er særlig anvendelig når folk med makt kritiseres.

Nylig skrev Dagens Næringsliv en stor sak om sykehusleder Haldor Slettebø som har sagt opp etter 14 måneder i jobben som stedlig leder ved Oslo Universitetssykehus. Artikkelen forteller om en rekke kritikkverdige forhold, blant annet manglende arbeidsavtaler og ubetalt overtid på 20–40 timer i uka.
«Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen», sier toppsjefen ved Oslo Universitetssykehus, og ber ham ta det tjenestevei. Men det sier Slettebø at han allerede har gjort, og det er fordi det ikke fungerer at han ikke kan ta ansvar for å fortsette som sykehusleder.
I de siste årene har det stormet på Diakonissehuset Lovisenberg. Stiftelsens styreleder og direktør er blitt kraftig kritisert fra flere hold, og mange ansatte har vært langvarig sykemeldt eller har sluttet. Men ledelsen kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen. Og da er det vel ikke grunn til å tro at noe kritikkverdig har foregått?
Et raskt søk i databaser over norske nyhetsmedier viser en haug med artikler der argumentet om at man ikke kjenner seg igjen, brukes til å avfeie kritikk. Det later til å fungere hver gang og er i slekt med replikker som «Jeg hører hva du sier» – som etterfølges av at ingen påvirkning er oppnådd.
Denne måten å bedrive ledelse på, er antakelig bekvem for folk med makt, og muligens i pakt med pensum for bedriftsledelse. Et helt annet spørsmål er om det er en god måte å oppnå ønskede resultater på, enn si skape levelige arbeidsforhold, for ikke å snakke om muligheten til å forløse potensialet i den enkelte medarbeider til beste for helheten.
Ledernes trylleformular minner meg om min barndom, da storebroren min provoserte meg forferdelig med å smile elskverdig og si «Det gjør ikke vondt» når jeg i krangelens hete klorte ham kraftig.

Gå til innlegget

Ingen fare

Publisert over 7 år siden

Beklager, kjære medsøstre, jeg kan ikke bli med i toget i dag.

Hovedparolen i dagens 8. mars-tog i Oslo er «Forsvar abortloven – Nei til reservasjonsrett». Jeg håper vi aldri når dit at den parolen blir relevant. For abortloven er en riktig samfunnsmessig løsning på et dilemma som mange kvinner står oppe i hver dag. Og leger uten mulighet til å følge sin samvittighet i spørsmål som handler om liv og død, er en skrekkvisjon.
Heldigvis har vi mulighet til å holde oss med både selvbestemt abort og leger med samvittighet.
Det er en gåte hvordan denne debatten om 
reservasjonsretten så fort havnet ned i misforståelsenes grøft. Men noen har på effektivt vis klart å få det til å virke som om vi sender abortsøkende kvinner tilbake til strikkepinnemetoden hvis reservasjonsretten opprettholdes. Ja, vi snakker faktisk om å opprettholde en rett som har eksistert siden den ble vedtatt i 1979. Jeg har ikke hørt noe om at den har vært vanskelig å leve med i alle disse årene. Og nå kan man dessuten oppsøke sykehuset direkte, man trenger ikke gå om en allmennlege.
På debatten kan det virke som om mot-
standere av å gi leger reservasjonsrett, ikke ser på abort som et dilemma. Det kan forklare noe av tonen, hvordan de latterliggjør de som ikke vil bidra til at abort finner sted. Men for mange er abort forbundet med dype, etiske overlegninger. Det gjelder også for kvinner som velger å ta abort. Å fornekte dilemmaet er en overforenkling. Om man gjør det på egne vegne er så sin sak, men å fjerne det på vegne av andre, er dumt og arrogant.
I enkelte andre land er liberale rettigheter til abort fjernet de siste årene. Man kan forstå at det skremmer. Men i Norge er det ingenting som tyder på at retten til selvbestemt abort er truet, hverken av lovendringer eller av at enkelte leger får lov til å reservere seg.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere