Marianne Tønnessen

Alder: 52
  RSS

Om Marianne

Kommentator i Vårt Land.

Følgere

For dårlig beredskap

Publisert rundt 10 år siden

Terroren 22. juli blottla store svakheter i norsk beredskap. Å bygge opp en bedre beredskap haster mer enn å peke ut syndebukker.

Politiet har fått kraftig kritikk i det siste for sin håndtering av terroren 22. juli. Aftenposten forteller i dag at et politihelikopter sto klart og mannskaper var tilgjengelig rett etter terrorangrepet i Regjeringskvartalet, men de ble bedt om å vente. Hadde politiets ledelse reagert annerledes, kunne muligens liv vært reddet på Utøya.


Også Politiets sikkerhetstjeneste (PST) blir kritisert. SV-nestleder Bård Vegar Solhjell rykker ut med åpen kritikk av PST-sjef Janne Kristiansen, og Frp-nestleder Per Sandberg mener hun har håndtert terrorsaken så dårlig at hun må gå av før året er omme.


22. juli-kommisjonen, som skal granske forholdene rundt terroren, vil forhåpentligvis grundig avdekke svakhetene i beredskapen. Men vi bør ikke vente helt til kommisjonen har avsluttet sitt arbeid i august neste år før de mest alvorlige feilene rettes opp. Det bør skje med en gang. Vi vet ikke om det sitter andre potensielle terrorister klare til å utnytte svakhetene som nå er blitt allment kjent.


Men når det gjelder jakten på syndebukker, som enkelte politikere allerede har satt i gang, ser vi større grunn til å vente på 22. juli-kommisjonens konklusjoner. Den vil nok avdekke at mange kunne tatt bedre valg i den kaotiske og ekstraordinære situasjonen landet ble kastet ut i. Og selv om det kan vise seg at enkelte ansvarlige bør forlate sin stilling, må vi unngå en heksejakt der vi glemmer at ansvaret for terroren ligger hos én person og at alle andres feil er underordnet.

Gå til innlegget

Ånd vs. troll

Publisert over 10 år siden

Vi trenger å diskutere hvordan vi skal diskutere her i landet.

Mer åpenhet. Det er et av Jens Stoltenbergs – og Norges – svar på terrorangrepene. Foreløpig er det ikke definert hva dette konkret vil bety.

Men til tross for at attentatmannen deltok på islamkritiske nettsider og ble inspirert der, er det ikke kommet mange krav om å innskrenke ytringsfriheten etter 22. juli. Det er nesten påfallende.

Trykkoker. I Norge holder vi ytringsfriheten høyt. Vi tror at friheten til å si hva man mener, fører til en anstendiggjøring av standpunkter. Holdninger som kommer fram i lyset, kan møtes av argumenter og kritikk. Derfor er det viktig at ytringsfriheten også omfatter retten til å hevde støtende meninger, hevder vi. Dette er et trykkoker-argument: Dersom folk ikke får lettet på trykket på lovlig vis, kan det bli eksplosivt. Da er det bedre å få ut frustrasjonen i en offentlighet der det finnes motargumenter.
Men i praksis er det ikke helt fritt fram. I norske aviser er det bare noen få debattinnlegg som kommer på trykk. I nettavisene kan «upassende» innspill bli fjernet. Og bak merknaden «Innlegget er sensurert. Red» står det kanskje en sint, ensom debattant med litt mindre respekt for den offentlige samtale og litt mer sympati for vold.

Kokeplate. Bør vi altså ta inn flere anti-islamske innlegg i avisene og nettdebattene for å dempe trykket i kokeren? Jeg er ikke sikker. Trykkokerargumentet forutsetter at dampen som dannes inni kokeren, er en konstant mengde. Men kanskje er det også slik at visse ytringer fyrer opp fremmedhatet og fungerer som en kokeplate under trykkokeren. Hatske ytringer – for eksempel mot muslimer – kan skape et virkelighetsbilde som blir lettere å kjøpe jo oftere vi møter det. Bildet kan endatil bli selvoppfyllende hvis det skaper ekstreme reaksjoner hos de som blir krenket, som under Muhammed-krisen.

Ytringsansvar. Vi har ikke strevd så mye med ytringsfrihet i dette landet de siste tiårene. Alle har stort sett vært for, og så har vi vel gått ut fra at de verste ytringene faller på sin egen urimelighet. Men terroren i Oslo og på Utøya har vist at det ikke nødvendigvis er slik.
I en verden der sensur er vanlig og bare et mindretall bor i land med frie medier, ville det vært et farlig signal om Norge svarte på motgang med å innskrenke vår ytringsfrihet. I fjor ble nærmere 100 av verdens journalister drept på jobb. Dersom vi i Norge begrenser retten til ytringer, hva kan ikke folk i andre regimer forvente av sensur? Vi skylder dem å insistere på ytringsfrihet.
Men vi trenger samtidig å diskutere hvordan vi skal diskutere her i landet.

For det første: Dersom vi mener at de ekstreme ytringene og hatske argumentene må ut i offentligheten og bekjempes der – at ånd må vinna på troll til sist, som Garborg sier – forutsetter det at noen orker å gå inn i disse debattene og servere motargumentene. Nettaviser og andre som tilbyr debattplass, bør også vurdere hvordan de kan få mindre skittkasting og mer reelle diskusjoner.

For det andre: Krenkelser kan noen ganger være nødvendige, for eksempel når de setter søkelys på uheldige sider av samfunnet. Derfor skal de ikke forbys. Men det blir for enkelt å si at alle ytringer som ikke bør forbys, er ok ytringer. Sårende ytringer bidrar ikke nødvendigvis til et bedre samfunn selv om de er tillatt. Mellom det som er tillatt og det som er ok, finnes det et rom. I dette rommet må vi utvise ansvar, et ytringsansvar. Man bør tenke seg om før man slenger dritt om folk, tråkker på andres tro eller bidrar til å skape et samfunn der vi skuler på hverandre. Også de som tar til motmæle mot hatske ytringer, har ansvar for debattklimaet. Man kommer vanligvis ikke så langt ved å stemple motdebattantene og tillegge dem dårlig moral. Fordømmelse kan tvert imot styrke en følelse av at man er sannhetens forsvarer mot en politisk korrekt elite – og mange trives i en slik rolle.

For det tredje: På samme måte som alle muslimer ikke skal behøve å ta ansvar for al-Qaidas terror, skal ikke alle islamskeptikere måtte bli stilt til ansvar for 22. juli-terroren. Å gruppere folk og deretter knytte dem til ugjerninger utført av andre i samme gruppe, er grovt urettferdig. Hvert menneske består av mange identiteter, og det er opp til hver og en å finne sine egne svar og sin egen vei i livet. Ved å kritisere folk ut fra én merkelapp, angriper man denne friheten. Der bør vi ikke gjøre lenger. Forhåpentlig har mange av dem som tidligere satte alle muslimer i samme bås, alt å tjene på at vi slutter med slikt nå.

Gå til innlegget

Voldtekt i fylla

Publisert over 10 år siden

To av tre kvinner som ble voldtatt i Oslo i fjor, var beruset. Den norske fyllekulturen rammer jentene hardt.

NRK Brennpunkt fortalte i går om en fyllekultur som kan skape varige sår: I fjor var 66 prosent av alle kvinnene som ble voldtatt i Oslo, påvirket av alkohol. Voldtektene skjer ofte i forbindelse med byturer, fest og nachspiel, og mange av gjerningspersonene er også fulle.


Når slike saker ender i politi- og rettsvesen, er det som regel ikke noen diskusjon om hvorvidt det har foregått sex. Spørsmålet blir om det skjedde frivillig eller ikke. Men slikt er vanskelig å bevise, og de aller fleste sakene blir henlagt.


Fyll gjør at folk oppfatter signaler dårligere. Fylla kan også føre til folk uttrykker seg mer utydelig. Kombinasjonen av utydelige kvinner og menn som ikke oppfatter signaler, er farlig. For noen kan den skape sår for resten av livet.


Vårt Land skrev denne uken at norske utesteder stadig bryter lovens forbud mot å skjenke alkohol til berusede personer. Likevel blir skjenkebevillingene sjelden inndratt. At så mange voldtekter skjer i fylla, er i seg selv en god nok grunn til å skjerpe skjenkepraksisen kraftig i norske kommuner.


I tillegg trengs en bevisstgjøring rundt holdningene til voldtekt. I stedet for at berusede jenter behandles ekstra forsiktig fordi de ikke helt kan ta vare på seg selv, er det tydeligvis fortsatt noen menn som betrakter dem som et enkelt bytte. Men det kan aldri forsvares å voldta en jente, samme hvor full hun er.

Gå til innlegget

Blindspor om muslimer

Publisert over 10 år siden

Fremskrittspartiet kjører debatten om arbeidsdeltakelse inn på et blindspor.


– Innvandrere fra den muslimske verden har dårligst arbeidsdeltakelse, sier Frps Per-Willy Amundsen. Men når han bruker religion som en forklaring, står han i fare for forsterke problemene.

Noen av de som ikke er i arbeid i Norge i dag, kunne hatt en jobb og bidratt i arbeidslivet. Det er helt sentralt for velferdsstaten at ikke for mange står utenfor, og derfor er det viktig å analysere og diskutere hva som kan øke arbeidsdeltakelsen. Det kan være mange ting – fra individuelle kvalifikasjoner som språkkunnskap, yrkeskompetanse og utdanningsbakgrunn til mer sosiale faktorer som holdninger til arbeidslivet og opplevelse av å tilhøre fellesskapet. Det er også viktig å se på hvordan det offentlige apparatet, ikke minst Nav, fungerer.

Noen av disse faktorene kan ha en kobling til kultur og religion. Men å trekke fram muslimsk bakgrunn som den sentrale forklaringen på dårlig arbeidsdeltakelse, er like forenklende som å hevde at jøder generelt er mer opptatt av å tjene penger enn andre. Det er mange grunner til at folk står utenfor arbeidsmarkedet. Religion er en av de minst relevante.

Og man kan spørre Frp: På hvilken måte skal slike generaliseringer hjelpe oss videre? Hva skal konklusjonen bli, dersom muslimer gjør det dårligere på arbeidsmarkedet enn andre? At vi må bekjempe islam?

Nei, det er andre ting som trengs for å folk i arbeid. Økt skepsis til islam vil gjøre det vanskeligere, ikke enklere, for norske muslimer å komme seg i jobb.

 

Gå til innlegget

Jomfrufødsel

Publisert nesten 11 år siden

Var Maria jomfru? Må kristne ta fortellingene om Jesu fødsel bokstavelig?

Teologiprofessor Notto Thelle skrev i Vårt Lands papiravis denne uken (se faksimile under) at han tror på jomfrufødselen 'som et symbolsk uttrykk for at Jesus kom fra Gud og som en forholdsvis sen tilretteleggelse av Jesus-historien', men ikke som 'en bokstavelig sannhet'.

Hva tror du? Delta i debatten her.

 

 

 

Eller les innlegget i større skrift her:

Inkarnasjon og jomfrufødsel

Vi må ta fortellingene om Jesu fødsel alvorlig, men ikke nødvendigvis bokstavelig.

Det er tankevekkende når teologiske tema som skapte konflikter i én generasjon, ikke lenger utfordrer og engasjerer i neste. Det kan se ut til å gjelde også jomfrufødselen, for Vårt Lands julegallup om temaet har utløst forbausende lite debatt. Denne kronikken tar opp noen av de spørsmålene som ble reist i debatten og inviterer til videre ettertanke.

Jeg begynner med det enkleste: kildeverdien til barndomsfortellingene hos Matteus og Lukas. Man behøver ikke å være kritisk bibelforsker for å se at disse beretningene skiller seg radikalt ut fra resten av evangeliene og at de ikke uten videre passer sammen.

De fleste av oss er så vant til å veve fortellingene sammen til én stor harmoni at vi ikke tenker over det, men en bibelleser som tar tekstene på alvor, vil oppdage mange enkeltheter som ikke helt stemmer: Hos Lukas er det Maria som får budskapet om underfull unnfangelse, hos Matteus er det Josef. Ifølge Lukas bor Josef og Maria i Nasaret og vender tilbake dit; mens Matteus forteller at de bor i Betlehem og flytter til Nasaret etter flukten til Egypt.

Jesu slektstavler er dramatisk forskjellige hos de to - ikke engang Josef registreres med samme far. En del historiske rammer er ganske problematiske, blant annet nevner ingen andre samtidige kilder om noe verdensomspennende manntall under Augustus, bare et lokalt manntall under Kvirinius år 6 e.Kr.

Matteus og Lukas har muligens tilgang til muntlige tradisjoner de andre evangelistene ikke kjente. Men de ser ut til å bruke dem fritt til å introdusere noen av de motivene de senere i evangeliet, slik en overture gjerne foregriper tema som senere utfoldes i musikken.

og mannen. Viktigere enn å være opptatt av fortellingenes faktisitet som historiske reportasjer, er det å spørre hvilket budskap de formidler. Hva forteller de om mannen Jesus ved å fortelle om barnet? Om man leser barndomsberetningene som en blanding av historie og fiksjon, kan man virkelig glede seg over rikdommen og skjønnheten i dem.

Det er riktig, som noen minner meg om, at man kan overdrive det faktum at jomfrufødselen ikke nevnes andre steder i Det nye testamente. Manglende omtale behøver ikke å bety at den var ukjent.

Sant nok, men om jomfruføds-elen hadde vært av avgjørende betydning - på linje med Jesu liv og gjerning og hans oppstandelse - ville den i det minste ha blitt omtalt i de andre evangeliene. Det er tankevekkende at i alle evangeliene, selv hos Matteus og Lukas, spiller Maria en ganske ubetydelig og til dels skeptisk rolle når det gjelder sin sønn.

Jeg og flere kolleger har ikke ønsket å svare med et enkelt ja eller nei til «påstanden om at Jesus ble unnfanget ved Den hellige ånd og uten medvirkning fra noen mann». (Det er for øvrig ikke undertegnede, men VL-journalisten som omtaler det som en «påstand».)

Jeg har forsøksvis sagt at jeg tror på jomfrufødselen «som et symbolsk uttrykk for at Jesus kom fra Gud og som en forholdsvis sen tilretteleggelse av Jesus-historien», men ikke som «en bokstavelig sannhet». For noen er dette tydeligvis ensbetydende med at man avviser Jesu guddommelighet, at man ikke tror på Kristi preeksistens, og at Jesus blir et helt vanlig menneske.

Den unge Joseph Ratzinger, senere kardinal og leder av troskongregasjonen og nå pave, avviser i sin«Innføring i kristendommen»at Jesu guddommelighet beror på at han ikke hadde noen menneskelig far: «Læren om Jesu guddom ville ha vært den samme om Jesus hadde hatt sin bakgrunn i et normalt menneskelig ekteskap.» Hans poeng er å si at troen på Jesus som Guds sønn ikke baserer seg på et biologisk, men ontologisk faktum).

Jeg har ikke behov for å dekke meg bak pavelig autoritet, men det er en viktig påminnelse at en som ubetinget holder fast på jomfrufødselens faktisitet, samtidig avviser å se den som en nødvendig ramme for inkarnasjonen.

Jeg sjekket også en evangelisk teolog med solid støtte i norske konservative kretser, den engelske Alister McGrath. HansTheology: An Intro-ductionhar et par referanser til mariologien, men så vidt jeg kan se, tar han ikke opp jomfrufødselen som et tema, selv ikke i diskusjonen om kristologien, treenighetslæren og troen på Jesus som sann Gud og sant menneske. Det virker rett og slett ikke som om det er relevant for hans teologiske refleksjon.

Det ser for øvrig ut til å være en ganske tradisjonell teologisk holdning at man avviser jomfrufødselensødvendighet, samtidig som man holder fast ved at den kan være«som illustrasjon, som tegn», som Per Lønning formulerer det i "Kristen tro" (s. 155).

Polyfoni. min bok "Gåten Jesus: Én fortelling - mange stemmer" forsøker jeg å nærme meg forståelsen av Jesu død ut fra stikkordet polyfoni: de mange, ulike stemmene som forteller og de forskjellige metaforene og bildene som introduseres: sonoffer, løsepenge, seier over synd og død, hyrden som gir sitt liv for sauene, vitnet som bekrefter budskapet med sin død, en paktsslutning, hvetekornet som faller i jorden og dør. Jesu død var et mysterium som ikke kunne settes på én formel, men trengte mange ulike bilder som pekte inn mot det gåtefulle sentrum.

På samme måte må det gå an å ta på alvor Bibelens ulike uttrykk for å markere Jesu guddommelighet. Jesu oppstandelse er sentrum og utgangspunkt som samler hele Det nye testamente. For Paulus er Jesus Kristus «som menneske kommet av Davids ætt, ved hellighets Ånd innsatt som Guds Sønn da han stod opp fra de døde» (Rom 1:3-4).

I de synoptiske evangeliene markerer Jesu dåp at han ble innsatt som Guds sønn og gjennom hele sitt liv handlet som Guds representant på jorden. Matteus og Lukas forteller på ulike måter hvordan dette kom til uttrykk ved overnaturlig unnfangelse, som et nytt skaperverk.

Johannes og deler av den paulinske litteraturen utfolder det i en «høy» kristologi der Jesus er inkarnasjonen av det guddommelige skaperordet som var i begynnelsen, eller den preeksistente Kristus som var fra evighet hos Gud. Alt dette er en del av den felles kristne bekjennelse til troen på treenigheten og Kristus som sann Gud og sant menneske.

Men selv de store teologene som på 300-tallet brukte all sin teologiske kløkt på å definere dogmet, visste at det guddommelige mysterium aldri kunne uttømmes i deres formuleringer. Forsøker man å presse slike uttrykk inn i en bokstavelig forståelse av guddommelig substans eller treenighetens personer, ender man lett i meningsløse teologiske formularer. All teologi er symbolsk, det vil si at den peker inn mot et mysterium som ikke kan fanges i noen teologisk fasit.

som surrogatmor? I Det nye testamentes samtid hadde man selvsagt en helt annen forståelse av unnfangelse og fødsel enn i vår tid. Vi kan ikke uten videre overta deres tolkninger. Slik de tydet virkeligheten i lys av sine forståelseskategorier, må vi ta deres tolkninger inn i vår egen refleksjon.

Det er derfor interessant å merke seg at for den eldste kirken ble jomfrufødselen forstått som en markering av Jesu sanne menneskelighet, mot gnostikerne som fornektet jomfrufødselen for å fremheve Jesu guddommelighet. I vår tid ser det ut til at en bokstavelig forståelse av jomfrufødselen snarere går motsatt vei og blir sett på som en betingelse for Jesu guddommelighet.

Med en slik ensidighet kan Maria så å si bli oppfattet som en slags surrogatmor for en overmenneskelig skikkelse som kom utenfra. Man kan på den måten få problemer med Jesu sanne menneskelighet, slik det formuleres ganske skarpt av den engelske teologen og naturvitenskapsmannen Arthur Peacocke: For virkelig å kunne frelse mennesket må Jesus være «ben av våre ben, kjød av vårt kjød, og DNA av vårt DNA» (The Birth of Jesus, s. 66).

og bokstav. Med barndomsfortellingenes sene tilretteleggelse av Jesu liv, må vi ta fortellingene alvorlig, men ikke nødvendigvis bokstavelig. Vi må lytte til intensjonen bak motivene og metaforene, ikke bare til bokstaven. Når jeg betrakter «påstanden» om jomfrufødselen som et symbolsk uttrykk for at Jesus kom fra Gud, tilsvarer det andre deler av trosbekjennelsen: Jeg tror ikke at Jesus bokstavelig talt «for ned til dødsriket», «for opp til himmelen» eller «sitter ved Faderens høyre hånd», men forstår det som symbolske uttrykk for at Jesus seiret over døden og har del i Guds makt og herlighet.

Symboler og metaforer åpner for mysteriet, mens en bokstavelig forståelse lett kan lukke til.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere