Marianne Tønnessen

Alder: 52
  RSS

Om Marianne

Kommentator i Vårt Land.

Følgere

To timer Oslo-Bergen

Publisert rundt 10 år siden

Det vil bli dyrt. Men lyntog i Norge kan forvandle landet.

I dag har Jernbaneverket lagt fram beregninger for hvor lang tid framtidens lyntog vil kunne bruke mellom de største byene i Norge. På de raskeste traseene vil man kunne komme fra Bergen til Oslo på under to timer, fra Trondheim til Oslo på to timer og tre minutter, og fra Stavanger til Oslo på under to og en halv time.

Det er ingen tvil om at en slik mulighet vil få mange til å velge tog framfor fly. Nordmenn er blant Europas ivrigste til å ta flyet: Blant de ti mest trafikkerte flyrutene i Europa finner vi tre norske: Bergen-Gardermoen, Trondheim-Gardermoen og Stavanger-Gardermoen. Fra vestlandsbyene Bergen og Stavanger går det over 50 flyavganger hver dag til Oslo, én vei. Trafikkgrunnlaget er altså stort, noe som gjør at lyntogene kan gå ofte – minst en gang i timen, ifølge Jernbaneverkets rapport. Og togene har den fordelen at man slipper reisen ut til flyplassen, innsjekking og venting – det er bare å sette seg ned i ett bysentrum og bli kjørt rett til et annet. Triveligere for mange, bedre for klimaet.

Rapporten viser at lyntogene også kan stoppe en del steder underveis uten at reisetiden blir avskrekkende lang. Toget til Bergen kan for eksempel stoppe på Oslo, Hønefoss, Geilo, Myrdal, Voss og Bergen og fremdeles være framme før to og en halv time er gått. Dermed blir det lettere å bo i distriktene og jobbe i en storby. Dette kan få store konsekvenser for både boligmarked og arbeidsmarked her i landet – det blir mulig å rekruttere flinke folk fra større områder, og presset på boligprisene i byene kan bli mindre.

Det finnes mange ulike forslag til traseer. Bergensbanen kan gå via Hallingdal, Numedal eller Haukeli, man kan velge å legge lyntogtraseen til Stavanger via Haukeli eller om Kristiansand, og lyntoget til Trondheim kan gå via Gudbrandsdalen eller Østerdalen. Med andre ord er det duket for en skikkelig distriktspolitisk dragkamp om hvem som skal få knyttes tettere til storbyene. Dette handler både om trasévalg og hvilke stoppesteder som velges. Og dersom det blir altfor mange stopp underveis, vil turen ta lenger tid – og man risikerer å miste passasjerene som skal fra storby til storby.

I tillegg til den lokalpolitiske kampen er dette også et vanskelig spørsmål om penger. For det vil bli dyrt. Jernbaneverket har ennå ikke gått ut med kostnadsanslag, men vi snakker antakelig om flere hundre milliarder kroner. Dette er en enorm investering som vil gi nytte i mange, mange år framover. Kanskje er den for stor til å finansieres på vanlig statsbudsjett-vis. Men det er grunn til å minne om at byggingen av Bergensbanen for over hundre år siden kostet ett statsbudsjett på den tiden. I vår tid kan lyntogene forvandle hvordan folk reiser, lever, bor og jobber her i landet. Skal vi gjøre det, må vi også våge å tenke stort og nytt.

Les mer hos Jernbaneverket: http://www.jernbaneverket.no/no/Prosjekter/Hoyhastighetsutredningen/Nyhetsarkiv/Reisetider-stoppmonster-og-stoppesteder/

Gå til innlegget

Håp i Burma

Publisert rundt 10 år siden

Ett av Asias verste diktaturer har myknet litt.

Det har kommet mange gode nyheter fra Burma det siste halvåret. I dag ble det klart at partiet til fredsprisvinner Aung San Suu Kyi, Nasjonalligaen for demokrati, skal tilbake i burmesisk politikk.

Partiet nektet å delta i valget i Burma i november i fjor. Dette valget var sterkt styrt av militærjuntaen, og ble av mange oppfattet som et liksom-valg til et liksom-demokrati med nye liksom-sivile ledere, som egentlig bare var folk fra militærjuntaen som hadde hengt bort uniformen.

Men det har vært mange positive endringer også etter dette valget. Aung San Suu Kyi har vært ute av husarrest i ett år nå. Hun vil trolig stille opp i et kommende suppleringsvalg til nasjonalforsamlingen som opposisjonens fremste kandidat. I oktober ble rundt 120 politiske fanger satt fri. Sensuren av mediene er ikke like streng som før, og regjeringen har lovet å innføre flere økonomiske og politiske reformer.

Thein Sein, den tidligere generalen som overtok som president i Burma etter Than Shwe i mars i år, regnes som moderat og er dialog med Suu Kyi. Ifølge henne forsøker hans regjering oppriktig å endre Burma til det bedre.

Enkelte analytikere mener Burmas ledere ikke bare gjør dette for å få opphevet de økonomiske sanksjonene, men at de rett og slett også har blitt motivert av skryt fra vestlige ledere når de har tatt sine forsiktige skritt mot demokrati. Selv folk fra den burmesiske juntaen er mennesker.

Obama mener utviklingen i Burma er så positiv at han nå sender sin utenriksminister Hillary Clinton dit. Norge har allerede vært involvert i landet en stund: Vi var tidlig ute med hjelp til Burma etter at syklonen rammet landet i 2008, og de siste månedene har både statssekretær (nå forsvarsminister) Espen Barth Eide og utviklingsminister Erik Solheim besøkt landet. Solheim var ifølge NRK den første vestlige statsråd som møtte president Thein Sein da han besøkte Burma i oktober. Nå ønsker han at Norge skal lette på sanksjonene mot Burma.

Burma-komiteen er mer skeptisk, viser til at det fortsatt er langt igjen før Burma er et demokrati. Det er fortsatt mange politiske fanger i fengslene og kamper mellom militæret og væpnede etniske grupper.

Om sanksjoner har størst effekt ved at man holder på dem eller letter på dem, er et vanskelig dilemma. Uansett ser det ut til at den norske regjeringen er i ferd med å gi regimet i alle fall én seier: Det offisielle Norge har begynt å kalle landet Myanmar, ikke Burma. Dette er en symbolsak: Myanmar ble innført som navn av militærjuntaen, mens kritikerne av regimet fortsatte å bruke navnet Burma.

Sammenlignet med burmesernes behov for frihet og framgang er dette en liten symbolsak. Kall gjerne Burma for Myanmar, hvis det kan bidra til å gjøre livet bedre for vanlige folk i landet.

Gå til innlegget

Sju milliarder

Publisert rundt 10 år siden

I dag er verdensborger nummer sju milliarder født, ifølge FN. Men beregningene er ganske usikre, akkurat som advarslene om hvor farlig befolkningsveksten er.

Den lille filippinske jenta Danica ble født rundt midnatt og er allerede kåret til klodens innbygger nummer sju milliarder. Utsendinger fra FN hadde med kake til sykehuset i Manila, og jenta har blitt lovet stipend til å finansiere utdanningen sin.


Men som FN også sier, er beregningene av folketallet langt fra nøyaktige. Mange land har svært mangelfull oversikt over hvor mange innbyggere de har, og FNs feilmargin er på minst tolv måneder. Likevel har de valgt denne dagen til å markere at vi blir stadig flere, og det gir oss en anledning til å spørre hvor stort problem befolkningsveksten er.


Noen peker på at jorda ikke tåler sju milliarder, og slettes ikke en økning til ti milliarder som FN antar vil komme før 2100. Verden har allerede opplevd matkriser, det biologiske mangfoldet er truet, det kan bli mangel på vann, energi eller andre naturressurser, og klimaendringer kan gjøre utfordringene enda større.


Samtidig har befolkningsvekst skapt slik frykt tidligere også, og det har vist seg at nye ideer og nye måter å produsere ting på, har gjort jorda i stand til å fø langt flere enn man trodde. Jo flere mennesker vi er, dess flere hoder kan finne gode løsninger på klodens utfordringer.


En av utfordringene med befolkningsveksten er at den er så skjev. I mange rike land, pluss Kina, fødes det svært få barn. I mange fattige land fødes det fortsatt svært mange. Mens rike land har grunn til å frykte eldrebølge og få personer i arbeidsfør alder, vil fattige land slite med stor befolkningsvekst og arbeidsledighet.


Når Danica er tenåring, vil India få flere innbyggere enn Kina. Når hun er i 40-årene, kan Tanzania ha fått flere innbyggere enn Russland og Egypt flere innbyggere enn Japan. Hvis hun lever lenge, kan hun oppleve at veksten i verdens folketall stopper nesten opp. Folk vil etter alt å dømme leve stadig lenger og få stadig færre barn. Men om Danica vil forlate en bedre verden enn den hun nå er født inn i, er umulig å si.

Gå til innlegget

Død diktator

Publisert rundt 10 år siden

Sist vi så bilde av en drept arabisk diktator, var fra Irak. Er det grunn til å tro at Libyas framtid er lysere?

Drepte despoter er ikke noe vakkert syn. I går gikk bildene av en blodig Muammar Gaddafi verden rundt. Han var drept etter å ha blitt funnet i et kloakkrør.


Det ble ingen verdig avslutning etter 42 år på topp i det store, oljerike landet. Det ble det heller ikke for Iraks diktator Saddam Hussein, som ble dømt til døden og hengt 30. desember 2006 – nesten fire år etter at USA invaderte Irak.


Drapet på Saddam Hussein ble ikke starten på en tid med fred og velstand for Irak. Landet har vært herjet av fortsatt krig, etniske og religiøse motsetninger, kamp om oljeressursene og store problemer med å etablere en samlende statsmakt med kontroll i eget land.
Vil Libyas framtid ligne på Irak? Begge landene har vært diktaturer i årevis, uten særlige demokratiske tradisjoner. De er rike på petroleum – som både kan skape velstand for befolkningen, men også kan forsterke motsetningene og kampen om å kontrollere inntektene.


Samtidig er det viktige ting som skiller Libya og Irak. Irak-krigen var USAs kamp mot Saddam Hussein. Libya-krigen startet med et folkelig opprør mot Gaddafi, inspirert av den arabiske våren i Tunisia og Egypt. Nato bidro riktignok med betydelig støtte til opprørerne, men det var libyere selv som førte kampene på bakken og som tok Gaddafi. Krigen i Libya har også vært mer kortvarig enn i Irak - det er gått rundt åtte måneder siden oppstanden startet.


Det er heller ikke sikkert at motsetningene i Libya er like store som i Irak. Det er viktige forskjeller mellom stammene, men ekspertene strides om hvor dype motsetningene er. Libya er et digert land, og forskjellene mellom øst, der Tripoli ligger, og vest, der vi finner Benghazi, har alltid vært store. Men på andre måter er befolkningen ganske homogen: Nesten samtlige libyere er sunnimuslimer, de aller fleste tilhører samme etniske gruppe.


I motsetning til Irak befinner Libya seg midt mellom to andre land som forhåpentligvis er på vei mot demokrati. Og de kan lære av feilene fra Irak.


En hovedlærdom derfra er at det er avgjørende å holde nasjonen samlet for å unngå vold og kaos. Det er en enorm utfordring for overgangsmyndighetene. Dersom noen grupper føler seg holdt utenfor, kan det hende de finner det best å hente fram våpnene. Og dem er det mange av i Libya nå.

Gå til innlegget

Dødelig fart

Publisert rundt 10 år siden

Fortsatt mister vi altfor mange unge liv i trafikken. Er det på tide å heve aldersgrensen for førerkort?

I fjor ble 12 unge mennesker på 18 eller 19 år drept i trafikken. 30 personer mellom 20 og 24 år omkom på norske veier. I tillegg ble 17 mennesker i denne alderen meget alvorlig skadd.

Tallene for i år er også nedslående. Over 20 unge har mistet livet. De fleste er menn, viser statistikken (ssb.no/vtu).


Ulykkene har mange årsaker. Men felles for mange av dem er en altfor stor fart. Unge forteller om nattlige kjøreturer uten sikkerhetsbelte og med enormt tempo. Ofte går det bra. Men ofte kan livet henge i en tynn tråd for både sjåfør, passasjerer og tilfeldige andre trafikanter.


Norge har de siste årene arbeidet målrettet for å få forebygge trafikkulykker. Dette arbeidet har gitt resultater som også synes på statistikken – antall drepte og hardt skadde har gått tydelig ned.


Men fortsatt tar farten altfor mange unge liv. Nå foreslås det flere tiltak for å bekjempe trafikkdøden blant unge: alkolås, automatisk fartssperre på bilene som de unge kjører, forbud mot å kjøre om natten. Noen av tiltakene virker vanskelig å håndheve og enkle å omgå. Men i arbeidet for å hindre unge dødsfall i trafikken trengs nytenkning og seriøs vurdering av alle forslag.


Mange 18-åringer (særlig menn) er fra naturens side ennå ikke ferdig utrustet til å vurdere risiko og egne ferdigheter på en korrekt måte. Vårt Land har på lederplass tidligere tatt til orde for at man derfor bør overveie å heve aldersgrensen for førerkort. Det kan framstå urimelig for alle ansvarsfulle unge som ikke utgjør noen risiko og som regnes som myndige på mange andre områder. Hensynet til dem må i siste instans veies opp mot behovet for å redde liv.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere