Marianne Tønnessen

Alder: 52
  RSS

Om Marianne

Kommentator i Vårt Land.

Følgere

Barna i bakgrunnen

Publisert over 9 år siden

Mange titusen barn i Norge sliter. De må ikke bli taperne i det politiske virvaret rundt barneministeren.

Audun Lysbakken har trådt feil som barne- og familieminister og brutt regelverk og rutiner. Derfor trakk han seg i går som statsråd.

Denne nettlederen skal ikke handle om hva han visste og ikke visste, eller hva dette betyr for SV eller den rødgrønne regjeringen. Nok av andre kommentatorer har skrevet innsiktsfullt om det. Færre har diskutert hva Lysbakkens avgang betyr for dem han har hatt et ekstra ansvar for: De utsatte barna i Norge.

Nå er det omtrent 50.000 barn som omfattes av tiltak fra barnevernet her i landet (se statistikken her). Tallet øker stadig – for 20 år siden var det bare halvparten så mange. Blant disse barna finner vi noen av samfunnets mest maktesløse, mest utsatte og mest oversette mennesker.

Lysbakken har hatt barnevernsbarna svært høyt på sin arbeidsliste. Det skal han ha ære for. Han har sørget for en kraftig økning i antall stillinger i barnevernet. Han har satt i gang en gjennomgang av hele barnevernssystemet. Han har sett at omsorgen for de mest utsatte barna er mangelfull, og har gjort betydelige forsøk på å bedre den.

Fortsatt er det norske barnevernet mangelfullt. Mellom store oppslag om statsrådens avgang kunne vi i dagens aviser lese en liten sak om at kommunene svikter barnevernsbarna. 40 av 44 kommuner som ble undersøkt i fjor, gjorde en for dårlig jobb. Ifølge Helsetilsynet kan svikten bety at barn ikke får hjelpen de skulle hatt til rett tid eller at omsorgssvikt ikke avdekkes.
– Det største sviket mot barna er at det er folk som ser dem, men så får de ikke den oppfølgingen som er nødvendig, sier helsedirektør Lars E. Hanssen.

Dette er svært alvorlig. Arbeidet med å forbedre barnevernet er på ingen måte i mål. Barnevernsbarna i Norge trenger en statsråd som har dem som en vitkig hjertesak. I det siste har Lysbakken og departementets vært travelt opptatt med å granske e-poster og tildelingsbrev, med fare for at barnevernsbarna har kommet i bakgrunnen. Akkurat nå styres departementet av kunnskapsminister Kristin Halvorsen, som også har et annet departement å skjøtte. Men vi kan håpe den neste barne- og likestillingsministeren ser de utsatte barnas behov og har kraft og makt til å kjempe for dem. Barnevernsbarna må ikke bli taperne i denne saken.

Gå til innlegget

Putin – igjen

Publisert over 9 år siden

Hva er vitsen med å fuske når man uansett kommer til å vinne?

Det var aldri tvil om at Vladimir Vladimirovitsj Putin kom til å vinne gårsdagens presidentvalg i Russland. Spørsmålene var hvor mye han ville vinne med, og hvor mye fusk det kom til å bli.

Nå har vi svarene:
Han vant med overraskende høye 64 prosent. Det var soleklart foran nestemann: kommunistlederen Gennadij Ziuganov fikk drøye 17 prosent av stemmene, ifølge den sentrale valgkommisjonen.
Og det kom mange tusen meldinger om fusk. I tillegg har Putins utfordrere fått stukket kjepper i hjulene gjennom hele valgkampen, og mediene har langt fra gitt de ulike kandidatene lik behandling.

Selv om Putins reelle oppslutning antakelig er lavere enn 64 prosent, er han populær. Mange russere ønsker en sterk leder. De vet hva de får med Putin. I hans tid ved makten har Russland hatt stabilitet og økonomisk vekst – i motsetning til den kaotiske perioden etter Sovjetunionens oppløsning. Putin har også viktig støtte fra den russisk-ortodokse kirken.

Så kan vi spørre: Hva er vitsen med å fuske når man allerede er populær og uansett kommer til å vinne?
Valgteknisk var det en fordel for Putin å få mer enn 50 prosent i første omgang. Da er det unødvendig med en ny valgomgang.
Men han ville uansett vunnet en valgomgang nummer to. Nå må han slite med mistanker om fusk og fanteri. Det kan umulig styrke hans posisjon internasjonalt, og det vil gi russisk opposisjon vann på mølla. Så hvorfor ikke sørge for et valg fritt for fusk?
Kan Putin ha tenkt at russerne ønsker en sterk leder – og at det er et tegn på styrke å kunne ta styringen også over et valg?

I så fall er det fare for at han har feilberegnet sitt folk. Før jul i fjor opplevde Russland sitt største folkeopprør på 20 år – etter nettopp påstander om valgjuks ved parlamentsvalget. Og i dag er det varslet nye masseprotester i Moskva. Opposisjonen gjør seg klar til langvarige demonstrasjoner.
Forsker ved NUPI Julie Wilhelmsen tror flere russere nå begynner å innse at Russland er blitt mer og mer korrupt. Og selv om Putin kontrollerer alle fjernsynskanaler, har stadig flere russere tilgang til sosiale medier og dermed et annet bilde av den politiske virkeligheten. Alt dette kan gi opposisjonen mer styrke.
Og som Wilhelmsen påpeker: Putin kan nå velge hvordan han vil forholde seg til opposisjonen. Han har tradisjon for å slå hardt ned på demonstranter og motstandere. Men han kan også innse at dette over tid kommer til å bli en reell utfordring for ham, og at han må spille på lag med opposisjonen for å få til nødvendige reformer.
Hvis frustrasjonen over valgfusket fører til en sterkere opposisjon som Putin blir tvunget til å ta hensyn til, kan fusket altså på sitt vis bidra til å styrke demokratiet i Russland. Paradoksalt nok.

Gå til innlegget

Ubrukelig hat

Publisert nesten 10 år siden

En trusselvideo mot kronprinsen, statsministeren og utenriksministeren viser at hatet fortsatt er en farlig kraft her i landet.

«Å Allah, ødelegg dem og la det være smertefullt». Dette er en av tekstene på hatvideoen som ble lagt ut på YouTube natt til i går, og som viser bilder av blant annet statsminister Jens Stoltenberg, utenriksminister Jonas Gahr Støre og kronprins Haakon mens de besøker norske soldater i Afghanistan. Videoen oppfordrer til å delta i en demonstrasjon mot norsk krigsdeltakelse i Afghanistan. Demonstrasjonen skal holdes foran Stortinget på fredag.

I går presenterte også Politiets sikkerhetstjeneste (PST) sin årlige sikkerhetsvurdering. PST konkluderer med at ekstrem islamisme er den største utfordringen i 2012. Terrorforsker Brynjar Lia forteller at en ny generasjon, født og oppvokst i Norge, nå er blitt aktiv innenfor de radikale islamistiske miljøene. Det gir all grunn til bekymring, og det er viktig at PST følger disse miljøene med våkent blikk.

Riktignok sier Lia også til Aftenposten at dette miljøet er svært lite. Men vi vet at det ikke trengs store miljøer for å utføre grusomme terrorhandlinger. Det er nok med én person.

Og hva er det som trigger en person til å bli terrorist? Den diskusjonen har gått her i landet siden 22. juli, og vil nok fortsette i lang tid framover. Det er mye vi ikke kan si sikkert – for eksempel hvorvidt det er en klar sammenheng mellom hatefulle ytringer og terror. De som delte terroristens verdensbilde og antakelig inspirerte ham, er ikke ansvarlige for ugjerningene han utførte. Men noen av dem gikk likevel i seg selv for å undersøke om deres uttalelser og blogger var egnet til å trigge slike handlinger.

Vi har ytringsfrihet her i landet. Det er lov å være dypt uenig, og det er lov å gi uttrykk for det. Politiet har undersøkt videoen, og mener den neppe bryter norsk straffelov – den er ikke konkret nok.

Likevel er det vanskelig å leve med at slike videoer, og andre hatefulle ytringer fra ekstreme ytterkanter, skal prege den politiske debatten i Norge. Vi vet at sterke budskap som spiller på religion kan trigge farlige følelser. Vi vet hvor ubrukelig og destruktivt hat kan være. Og vi vet at ekstreme ytterpunkter har en tendens til å forsterke hverandre, og at vi risikerer å ende opp med grovt stigmatiserte framstillinger av både muslimer og islamskeptikere, noe som igjen kan skape mer hat og mer religiøs krigsretorikk. Det er ikke dette samfunnet tjent med. Dette samfunnet er tjent med at vi kan diskutere uenigheter på en nyansert og konstruktiv måte.

Gå til innlegget

Mørkets dynasti

Publisert nesten 10 år siden

Kim-dynastiet har isolert Nord-Korea så mye at vi ikke engang vet hvor gammel den nye lederen er.

Nord-Koreas hersker gjennom 17 år, Kim Jong-il er død. Han etterlater seg et land i fattigdom, undertrykkelse og mørk isolasjon, et land som skaper stor bekymring i regionen.

Nå antar man at sønnen Kim Jong-un skal overta. Ingen vet hva det vil bety for landet.
Kim Jong-il var sønn av Kim Il-sung, Nord-Koreas «store leder» og «evige president». Selv ble han omtalt som «den kjære leder». Han hylles for å ha videreført den nordkoreanske juche-ideologien om selvberging, der målet er å være uavhengig av hjelp utenfra. Denne ideologien har sin del av skylden for at Nord-Koreas befolkning – det bor omtrent 23 millioner der, altså flere enn i Australia – stadig er rammet av sult. Hungersnøden på 90-tallet krevde anslagsvis én million liv, og fortsatt tar mangelen på mat liv og gir barn og unge varige mén. Selv var Kim Jong-il kjent for å nyte gourmetmat, sigarer og konjakk.

Nord-Koreas atomprogram har skapt stor bekymring i resten av verden. Nå håper mange at en ny ledelse i landet kan bety at sekslandsforhandlingene om atomprogrammet kan komme i gang igjen, og at det kan bli lettere å komme inn med matvarehjelp til befolkningen.

Men få eksperter våger å uttale seg skråsikkert om noe som helst nå. Vi vet nesten ingen ting om Kim Jong-un, som antakelig blir den som tar over etter sin far. Han er Kim Jong-ils yngste sønn, utdannet i Sveits, og skal være svært interessert i amerikansk basketball og James Bond. Det rapporteres at han ikke har så god helse, at han har fått diabetes og hjerteproblemer på grunn av lite fysisk aktivitet. Og at han antakelig er i slutten av tjueårene.

Jong-un har lite politisk erfaring, og det er først de senere årene han skal ha blitt utpekt som arvtaker til den kommunistiske tronen. Hans eldste bror, Kim Jong-nam, var tidligere førstekandidat, men falt i unåde da han forsøkte å snike seg en tur til Tokyo Disneyland med et forfalsket pass. Den mellomste broren, Kim Jong-chol, er visst altfor «umandig» til å overta makten. I årene fremover blir det antatt at Kim Jong-uns onkel, Jang Song Thaek, vil trekke i trådene i hovedstaden Pyongyang mens den unge herskeren lærer seg jobben.

Kim Jong-il skal ha tatt med seg sin yngste sønn til Kina flere ganger for å sørge for at den store naboen og viktige allierte ga sin støtte til at yngstesønnen overtok makten. Støtte fra Kina er helt sentral for det nordkoreanske diktaturet. Og svaret på hva dette maktskiftet kan bety for nordkoreas hardt prøvede befolkning, ligger kanskje like mye i Beijing som i Pyongyang.

Gå til innlegget

Bistand til korrupte

Publisert nesten 10 år siden

Vits fra Kaukasus: Vet du hvorfor Aserbajdsjan ikke lenger regnes blant verdens mest korrupte land? De har bestukket folkene som lager indeksen.

Nå er den årlige korrupsjonsindeksen fra Transparency International lagt fram. Mens Norge har gått opp fra tiende til sjette plass på listen over de minst korrupte, gir vi bistand til en rekke av verden mest korrupte land.

Korrupsjon bryter ned samfunn og land. Det skader økonomien når penger og energi brukes til å skaffe seg fordeler og ikke til produktivt arbeid, og hvis dårlige prosjekter blir prioritert framfor gode bare fordi personer med makt har latt seg bestikke. Og det skader moralen og samholdet i et samfunn når de som skal tjene folket, heller tjener på folket. Transparency International peker på at alle protestene dette året, både i den arabiske verden og i EU, også er uttrykk for at folk er lei av korrupsjon og synes at politikere og offentlige institusjoner verken er ansvarlige eller åpne nok.

Indeksen har rangert 183 land etter hvor stor den offentlige korrupsjonen blir oppfattet å være, fra 0 (dårligst) til 10 (best). Nord-Korea er for første gang med på lista, og kom helt nederst, sammen med Somalia. Aftenposten har funnet ut at Norge gir til sammen 2,3 milliarder kroner til 11 av de 12 landene nederst på lista. Det er land som Somalia, Burma, Afghanistan, Sudan og Haiti.

Dette kan være problematisk på mange måter. Dersom pengene går inn i statskassa, og ikke direkte til for eksempel nødhjelp, er det fare for at noen av pengene kommer på gale hender. Dersom den norske kontrollen med pengene er svak, slik Riksrevisjonen har pekt på i Afghanistan, blir mulighetene for korrupsjon enda større. Og dersom bistanden selv bidrar til korrupsjon, for eksempel ved at offentlig ansatte betales ekstra for at det skal bli fortgang i prosjektene, er vi på en farlig vei. Hver gang det oppdages at norske bistandspenger er involvert i korrupsjon, kan støtten til bistand svekkes i Norge. Det kan ramme de fattigste hardt.

Men likevel vil det være galt å droppe all bistand til de mest korrupte landene. Dette er fattige land der mange mennesker lever i dyp nød. Det er ikke tilfeldig, korrupsjon henger sammen med så mange andre samfunnsproblemer at det også er der det er mest behov for bistand. Å bli nektet bistand fordi man har korrupte ledere, kan framstå som en dobbelt straff.

Utfordringen for Norge blir å innrette bistanden slik at vi har ekstra god kontroll med hver krone i disse landene, og at vi aksepterer det ekstra plunderet som oppstår når man skal få gjort ting i et korrupt land uten å bestikke folk.

Korrupsjonsindeksen er lagt ut her: http://www.transparency.no/article.php?id=322, og viser landenes score fra 0 (tvers igjennom korrupt) til 10 (helt ren).

Og for ordens skyld: Det er sant at Aserbajdsjan, der Norge for øvrig er tungt inne på oljesida, har forbedret sin score på korrupsjonsindeksen – fra 1,5 i 2000 (bare to land gjorde det dårligere) til 2,4 i år (32 land var dårligere). Men jeg har ingen grunn til å tro at indeksmakerne i Transparency International lar seg bestikke, verken av Aserbajdsjan eller Norge.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere