Max Ingar Mørk

Alder: 67
  RSS

Om Max Ingar

Medlem av Bolsøy menighetsråd. Leder av Molde kirkelige fellesråd. Førsteamanuensis i byggfag ved NTNU i Ålesund (2015-d.d.). Dr.ing. i bygningsforvaltning med spesialområde kirkebygg (2003). Spesialrådgiver for kirkelig eiendomsforvaltning i KA (2003-2013).

Følgere

Det florerer med gode forslag og motforslag etter at komiteinnstillingen om ny kirkelig organisering ble framlagt. Sist ute er Marius Mjåland i Vårt Land 21. mai og Christoffer Solbakken 27. mai. Men det er først Trond Bakkevig som 28. mai gir oss lekfolk mot til å dele noen av våre erfaringer og tanker.

Mjåland etterlater et inntrykk av at Den hellige ånd nærmest sildrer fra det høye gjennom biskoper og prester ned til menighetene, og Solbakken følger opp med at bare prester er i stand til å lede menighetene på en legitim måte. Heldigvis starter han innlegget med å invitere til å tenke alternative modeller ut fra «erfaringer fra andre virksomheter».

Ut fra egen yrkesbakgrunn er det nærliggende å trekke paralleller til hvordan vi organiserer byggeprosesser. Jeg skal ikke dra bildet for langt, men som et tankeeksperiment tillater jeg meg et øyeblikk å snu det tradisjonelle kirkelige hierarkiet på hodet. Så får heller fagteologene komme med sine innvendinger i etterkant.  

For det første: Byggeprosesser starter ikke med fagfolkene, men med en oppdragsgiver – en tiltakshaver – som definerer oppgaven og som seinere skal eie og bruke byggverket. Spørsmålet er da: Hvem er «oppdragsgiver» i kirken? Er det presten eller menigheten? Hvis vi holder fast på at kirken er samfunnet av de troende, må svaret bli menigheten – det som Paulus kaller «Guds bygning» (1. Kor. 3,9) der Kristus er til stede (Matt. 18,20) og Ånden har tatt bolig (1. Kor. 3,16).

For det andre: Tiltakshaveren er vanligvis ikke selv fagperson og skal heller ikke lede arbeidet til daglig, men trenger en byggeleder som kan koordinere og lede byggeprosessen på sine vegne. For kirkens del snakker vi da om daglige ledere i menighetsråd og fellesråd. En prest er ikke utelukket fra slike stillinger, men vedkommende må i så fall gå inn i rollen som leder og ikke samtidig være prest.

For det tredje: Byggelederen er avhengig av fagpersonell; noen som kan gjøre selve jobben. For et byggverk er det krav om ansvarlige foretak med nødvendig kompetanse og kapasitet på sine fagområder. Hver for seg og sammen har de ansvar for å utføre arbeidet innenfor gjeldende lover og regler og de føringer tiltakshaveren har lagt. Dette er oppdragstakerne – staben – som bygger menigheten, alt fra prester, diakoner, kateketer og kantorer til klokkere og kirketjenere.    

For det fjerde: Hvor blir det av biskopen i alt dette? Der kan vi også skjele til byggereglene som krever at det skal være en ansvarlig kontrollerende part for de mest kritiske prosessene. Eller for å si det litt mer positivt: Biskopene bør være en overordnet fagressurs som passer på at skuta holder rett kurs og som gjerne gir den en ekstra dytt framover.

Dette er i og for seg ikke så forskjellig fra hvordan vi organiserer kommunene, der kommunestyret er «oppdragsgiver» på vegne av innbyggerne. Så er det opp til kommunedirektøren og fagetatene først å rådgi politikerne og deretter sette de politiske vedtakene ut i livet. Og over det hele svever statsforvalteren og passer på at virksomheten holder seg innenfor vedtatte lover og rammer. Kan det være så mye vanskeligere i kirken?

De som har fulgt debatten vil fort se at dette innlegget støtter den foreslåtte nye styringsmodellen med prostifellesråd. Mange detaljer kan nok fortsatt diskuteres, men jeg ser ingen annen grunnmodell som bedre ivaretar hensynet til felles virksomhetsledelse og felles arbeidsgiveransvar enn denne. Utfordringen nå er å gi menighetene den tillit og det handlingsrom de rettmessig fortjener. Det er faktisk på høy tid.

Max Ingar Mørk

Molde

Gå til innlegget

Vern uten vert?

Publisert rundt 2 år siden

Det er på høy tid at noen reiser debatten om hvordan vi skal ivareta våre kirker i framtida.

Kirkerådets kulturarvutvalg har dog forsøkt å reise debatten i sitt innlegg «norske kirker forfaller» i VL 6. mai. Men har de funnet den rette oppskriften, eller har de glemt noe viktig?

Spørsmålet om hvordan kirkens kulturarv skal ivaretas i framtida er aktualisert gjennom kirkens fristilling fra staten, som har som konsekvens at dagens regelverk har mistet sitt juridiske grunnlag. Dette reiser også en del underliggende spørsmål som Den norske kirke må drøfte framover: Hvordan skal framtidas kirkelandskap se ut? Hvilke kirker er det bruk for? Hva gjør vi med de «overflødige» kirkene? Hvordan skal kulturminnevernet organiseres? Og hvordan skal kirkene finansieres?

Kulturarvutvalget består av noen av landets mest kompetente og dedikerte fagpersoner på området. Etter å ha redegjort for situasjonen, trekker de likevel en noe uventet konklusjon på sitt innledende spørsmål om hvem som skal verne våre kirkebygg. Uten nærmere begrunnelse eller vurdering av alternativer, foreslår de at Riksantikvaren bør frede minst det antall kirker som i dag er listeført. 

Noe skurrer

Men det er noe som skurrer her, og det er egentlig litt urovekkende tatt i betraktning av at vi snakker om et kirkelig utvalg. De som faktisk eier kirkene, og som har hatt den daglige forvaltningen og omsorgen for kirkene i 1000 år, nemlig menighetene, synes å være helt fraværende i utvalgets tenkning.

Det er stor enighet om at kirkene i sum representerer vårt lands viktigste kulturarv. Men mye av årsaken til at de tross alt er så godt bevart, er at de har vært i aktiv bruk og har blitt ivaretatt gjennom mange hundre år av menigheter og lokalsamfunn. En slik kobling mellom bruk og vern er unik. Derfor er det helt avgjørende at kulturminnevernet spiller på lag med menighetene. 

Men kan vi stole på menighetene? Menighetsrådenes hovedoppgave er jo å «vekke og nære det kristelige liv i soknet», ikke å drive kulturminnevern – noe de heller ikke har spesiell kompetanse til. Nye liturgier og et mer variert menighetsliv skaper dessuten press på endring og tilpasning av kirkene. Og det er nettopp et poeng: Det er en bygnings «natur» å tilpasse seg brukerne – ikke omvendt. Som menighetenes viktigste arbeidsverktøy må man derfor kanskje godta at kirkene av og til røres for at de fortsatt skal kunne berøre og være relevante for videre bruk.  Så gjelder det da å finne et fruktbart samspill mellom bruker- og verneinteressene. 

Begrenset frihet

I ordinær eiendomsforvaltning er det eierens privilegium å ta beslutninger om bygging, endring og eventuell avhending av en bygning. For kirkebyggene er denne friheten sterkt begrenset av kirkeloven og – for fredete kirker –kulturminneloven. Menighetene kan verken bruksendre, avhende eller fysisk endre kirkene uten tillatelse. På brukssiden har menighetene en viss frihet til å bestemme hvilke aktiviteter kirken skal fylles med, men også der er friheten begrenset av et detaljert regelverk for kirkens bruk. Dersom kulturarvutvalgets forslag om å frede et flertall av kirkene blir vedtatt, vil denne friheten bli ytterligere strammet inn. Noen menigheter risikerer å bare bli stående igjen med et operativt ansvar for daglig drift og vedlikehold. 

Min smule erfaring fra menighetsråd og fellesråd er at de har en genuin og varig omsorg for sine kirker og ønsker å forvalte dem på best mulig måte, både som brukshus og kulturminner. Hvis menighetene nærmest blir satt under administrasjon av overordnede kirkelige og antikvariske myndigheter, vil det oppleves både demotiverende og urimelig. Dette momentet berører for øvrig også debatten om lokalkirkens stilling i den nye kirkeordningen, der grunnplanet har etterlyst en sterkere sikring av soknets selvstendighet og rettsstilling.

Det indre livet

Organist Yves Castagnet i Notre-Dame holdt nylig orgelkonsert i Molde domkirke. Til Romsdals Budstikke kommenterte han katastrofen i Notre-Dame slik (13.5.19): «Steinen vil bli reparert. Det er samtidig viktig å ta vare på det indre liv i katedralen». Det er her skoen trykker: Klarer vi å bevare det indre livet, vil det også være håp for kulturminnevernet. 

På denne bakgrunn kan kulturarvutvalgets forslag om et fredningsregime for alle listeførte kirker virke mer som en trussel enn som en løsning. Det er forståelig at man fra antikvarisk hold tenker fredning når viktige kulturminner er truet, men en slik løsning hopper bukk over viktige kirkelige hensyn. Ut fra dagens forståelse vil langt fra alle listeførte kirker være fredningsverdige, og en «outsourcing» av det kirkelige kulturminnevernet til Riksantikvaren vil oppleves som et uforholdsmessig strengt og umyndiggjørende tiltak (i tillegg til at forslaget vil være nesten uoverkommelig å gjennomføre med de prosess- og dokumentasjonskrav som kulturminneloven stiller for fredning).

Famlende departement

Dagens listeføringsordning er kanskje ikke perfekt, men den inneholder et vesentlig aspekt som det fra kirkens side er viktig å bevare, nemlig samspillet mellom antikvariske og kirkelige myndigheter. Både biskopene og Riksantikvaren har klart definerte roller i forvaltningen. Ordningen gir en fruktbar dynamikk og dialog som ivaretar både bruker- og verneaspektet, og har vist seg å fungere i praksis. 

Tros- og livssynsminister Kjell Ingolf Ropstad skriver i en kommentar i VL 10. mai at «vi vil fortsatt sikre det juridiske vernet for disse kirkene». Han går ikke nærmere inn på hvordan dette skal skje, og vi aner kanskje at departementet famler litt etter de gode løsningene. 

Ett alternativ kan være å videreføre en variant av dagens ordning gjennom en endring av kulturminneloven eller ved en forskrift til denne. Et annet alternativ er å utarbeide en type verneplan for kirker, som går mer detaljert inn på kulturminneverdiene til den enkelt kirke enn det som ligger til grunn for dagens listeføring, og som forvaltes av kirkelige og antikvariske organer i fellesskap. Et tredje alternativ kan være å etablere en egen kirkelig kulturminneforvaltning med både antikvarisk og kirkelig legitimitet. 

Menighetene er selve grunnfjellet i kirken. Ifølge Skriften er det en særdeles god grunn å bygge på. 

Gå til innlegget

Jesu møte med "de bibeltro"

Publisert over 5 år siden

Bibelen er grunnlaget for den kristne kirke. Men hva betyr det å følge Guds ord?

Jon Kvalbein skriver på Verdidebatt 19.11 at «Guds Ord er forpliktende norm for tro, lære og liv for alle mennesker til alle tider».  Dette er velkjent ordbruk fra «de bibeltro», og grunnleggende sett en formulering de fleste kristne kan slutte seg til. Men så er spørsmålet: Hva sier Guds ord? Vi husker at Jesus stadig måtte korrigere fariseerne og de skriftlærdes selvsentrerte bokstavtro. Han så lenger enn bokstavene og brukte Ordet til å åpne Guds rike for menneskene rundt seg. Han sluttet aldri å overraske.

Derfor skal vi også være forsiktige med å bruke ordene til å dømme andre. Bibelsitater kan velges ut og settes sammen på så mange måter. I homofilidebatten får vi inntrykk av at Bibelen er entydig og fordømmende. Men er det så enkelt? Som ikke-teolog har jeg tenkt at det må være mulig å legge litt mer ånd og hjerte i tolkningene, og har forsøkt å sette sammen noen bibelsitater på en litt annen måte. Kan det for eksemel tenkes at et møte mellom Jesus og de «bibeltro» i vår tid kunne forløpt omtrent slik:  

Noen som stolte på at de selv var rettferdige kom og ga seg til å diskutere med ham: «Det står skrevet at fra begynnelsen av skapte Gud mennesket som mann og kvinne. Hva da med de homofile og lesbiske, Herre? Paulus sier at menn som ligger med menn ikke skal arve Guds rike. Hva sier så du?» Jesus svarte: «Det er riktig som dere sier. Gud skapte mennesket i sitt bilde, og som mann og kvinne skapte han dem.» Så løftet han blikket og spurte dem: «Hvor kommer da disse andre fra? Ble ikke de også skapt i Guds bilde?» Men de tidde. Da så han på dem, harm og bedrøvet over at de hadde så harde hjerter. Han sa: «Paulus har også sagt at det er godt for de ugifte å være som ham. Men dersom de ikke kan være avholdende, må de gifte seg. Det er bedre å gifte seg enn å brenne av begjær. Hvem skal så disse gifte seg med om ikke med hverandre?» Og han snudde seg og talte strengt til dem: «Ve dere lovkyndige! Dere lesser på folk byrder som ikke er til å bære, men selv rører dere dem ikke med en finger. Hva er tillatt? Å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ta liv? Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.»

Max Ingar Mørk

Molde

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere