Maria Stensvold Ånonsen

Alder: 37
  RSS

Om Maria

Stipendiat ved MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn. Blogger. Skriver som privatperson.

Følgere

Takk for at dere snur verden på hodet, barn!

Publisert 10 måneder siden

Alle dager er en mulighet for å ta menneskeligheten vår mer i eie. Tørre å heve stemmen når barnet blir satt i skyggen og forlatt.

I går hadde eldstemann besøk. De lekte  med julekrybba. Da jeg skulle sette den tilbake i dag hadde Jesusbarnet havnet i mørket i andre etasje. De vise menn sto med ryggen til. Josef og Maria sto nede alene, og isbjørnen som også er med i fortellingen her hos oss var kommet helt ut på siden. For en god påminnelse å få!

Det er så lett å glemme og gjemme unna barnet og barna. Det er så mange å huske på. Vi glemmer fordi vi voksne har glemt og gjemt unna barnet i oss. Vi husker i liten grad hvordan det var å være liten og redd, utrygg og usikker i verden. De fleste av oss har opplevd det en eller annen gang. I større og mindre grad. Og vi gjemmer unna de krevende og vonde følelsene, og mister kontakt med det sterkeste båndet vi har for å være sammen og bygge en tryggere verden. Menneskeligheten vår.

Jesus sa «bli som barn». Selv om jeg kan streve med julefortellingen på mange plan tror jeg han hadde helt rett i akkurat det. Gud brukte jula til å minne oss om at vi må huske på hvordan det er å være barn og ta den menneskeligheten vi alle bærer i oss på alvor.

Når mennesker er på flukt og vi ikke tar imot og åpner dørene, flykter vi fra et barn som trenger mat, vann, trygge dager. Vi rømmer også fra barnet i oss og menneskeligheten vår. Alle dager er en mulighet for å ta menneskeligheten vår mer i eie. Bli mer menneske. Tørre å heve stemmen når barnet blir satt i skyggen og forlatt.

Barn trenger at vi håper og har omsorg for dem helt konkret. Det er sånn de  bærer håpet og omsorgen videre til neste generasjon. Om vi svikter nå, svikter vi også fremtiden. Og vi kommer til å svike barn. Det har vi alltid gjort, men det er ingen grunn til å ikke prøve på nytt og på nytt å flytte barnet inn i lyset, si velkommen inn hit. Vi vil gjøre det vi kan for at du skal få kjenne trygghet i livet, kunne puste uten at hjertet slår dobbel takt gjennom dagen, få leke uten å frykte hva som kommer i morgen.

Takk for at dere snur verden på hodet, barn! Dere minner oss på vårt eget mørke og vår mulighet til å skape håp. Jeg håper vi tør å ta dere inn i varmen!


Innlegget ble først publisert på Facebook 21.12.2020

Gå til innlegget

Prestasjon & relasjon

Publisert nesten 3 år siden

Kan mangelen på mennesker som kjenner oss forbi den tykke vinterjakka bidra til at vi presterer oss i hjel?

Prestasjon i generasjon etter generasjon. Det er snart jul og vi halser mot slutten av året både hjemme og på jobb. Det er årsrapporter, treningsøkter, husvask, pepperkakebaking, besøk, dekkskift og ekstraøvelser før konserter. Noen sorterer innkjøpene etter Black Friday, putter gnagsårplaster på hælen og fortsetter maratonløpet mot 24 desember mens det kanskje stikker litt i hjertet. Det går for fort. Livet kjennes for stort. De nære relasjonene er få. 

Tenåringen sitter på senga. Engelskprøven i morra funker bare ikke. Hvordan skal det gå? Tankene surrer til bildet på Snap i går som bare fikk to hjerter og fem likes. Videre, videre i tankene til treningskampen på mandag. Kroppen streika bare. Hvorfor er denne forkjølelsen så innmari seig? Surr, surr videre til bestemor, den aller, aller nærmeste som har begynt å glemme hvem barnebarnet er. Engelskprøven må bare gå. Hun skal jo bli noe bra og stort. Det får bli en natt til uten søvn.

Forstrekte mennesker. Vi presterer oss i hjel. Både store og små har et indre jag som får oss til å kjøre kroppen på rødt lys. Vi pisker oss fremover til vi møter vegger av tomhet, selvforakt, anklager, og går ned for telling. Psykiater Anne Kristine Bergem skriver at vi mangler nåde for oss selv og hverandre. At vi trenger å protestere og sette foten ned. Ta tilbake livet og si at alle er gode nok. Per Fuggeli minnet oss stadig på at det vi mennesker først og fremst har behov for er flokken vår. Informasjonstettheten i samfunnet vi lever i, er enorm. Gang på gang lurer jeg på hva som skjer når oppmerksomheten vår alltid deler sete med nyheter, jobb, bekymringer, trening, oppussing, oppvasken fra i går, julegavehandling, regningene, korpset? For på toppen eller under alt dette ytre ligger jo også sorgen, frykten, skammen, gleden, interessen, nysgjerrigheten, undringen over og om livet. Men hvor er det egentlig plass til oss og ikke bare alt vi gjør? Jeg undrer meg over om all informasjonen, alt vi skal ha gjort gjør at vi mister oversikten og forstrekker oss på alle kanter. Jeg har tenkt på om det nyfødte barnet har noe å fortelle oss i advent? Vil du bli med inn og se?  

Han ligger der. Helt nyfødt. Tett inntil Maria. Er helt nær. Josef puster ut. Ventetida er over. Fødselen er overstått. Nå er endelig den lille ute .Jesus skriker høyt. Skyter armene i været. Oppover. Utover. Begynner å storhikste. Josef går bort. Tar en varm pekefinger inni de tynne og rødflammende håndflatene og beveger de små armene innover. Stryker. Holder forsiktig fast. Samler. Trygger. ”Så, så, vi er her. Maria og jeg er her.” Gråten slutter ikke. Stiger og stiger. Josef ser bort på Maria med løfta øyebryn. Går enda tettere på. Løfter opp babyen. ”Er du så lei deg? Ble det så skummelt? Var det ingenting som tok i mot deg da du strakk ut hendene dine? Trodde du at vi ikke var her? Ikke rart du ble redd. Ikke rart i det hele tatt. Vi er her. Pusten til den nyfødte går roligere. Et lite hikst slipper frem av og til. Øynene glir halvveis igjen. Nå er det godt å være. 

Hvem kjenner deg forbi vinterjakka? Jeg tror nyfødt-livet og prestasjonslivet har noen fellesnevnere. Livet vi lever i dag treffer oss med all sin kraft. Vi er overfylt av informasjon, forsøker å ta inn, men klarer det ikke helt. Skulle vi klare det? Jeg tror vi tenker at vi skulle det. Den nyfødte tenker ikke det. Han eller hun er. Refleksen hvor barnet strekker seg og ikke finner noen slutt, ingen eller ingenting som tar imot - er ikke det også oss? Vi strekker oss og strekker oss. Kjenner ikke alltid hvor vi tar slutt og skulle sagt stopp. Vi kjenner ikke at det er noen andre der og blir redde. Kjenner oss tomme. Mistet. Uten kapasitet til å rydde og sortere alle inntrykk som plutselig har invadert kroppen og sansene. Uten noen til å ta imot oss.

Den nyfødte har ikke mulighet til å se verken seg selv eller det store bildet. Har vi også mistet litt tak i at vi er en del av noe større? At vår lille fortelling også er vevd inn i noe som var før oss og kommer etter oss? Er ikke vi, mennesket i alle aldre i 2018, akkurat der Jesusbarnet var i sine første timer? Vi er blitt hjelpeløse og i en tilstand der det kjennes som vi bærer oss selv, bærer alt. Det er ingenting som bærer oss. Det er vondt å være, så vi gjør. Vi får ikke helt til alt vi gjør, har ikke rom for å ikke klare alt 100%, og blir stående i strekk. Under alt jaget, livet som kanskje har blitt for stort, tror jeg vi sitter med det samme behovet. Vi er redde. Vi kjenner at verden er utrygg. Som barnet. Vi forventer at vi skal klare alt, men får det ikke til. Når det ikke er noen der som forteller oss at det er riktig å ikke klare alt, jager vi videre. Det er ingenting som tar imot.

Josef som trøster. Jeg vet ikke om du la merke til når den nyfødte fant roen? Når han ble holdt, støttet, tatt imot og bekreftet slik livet var akkurat der og da. Er det noe Jesusbarnet som nyfødt og alle nyfødte har å fortelle oss, er det at vi mennesker trenger hverandre. Som Bergem og Fugelli tror jeg veien frem til noe annerledes enn jaget og prestasjonen går gjennom fellesskap. Jeg tror vi: prestasjonsbarnet, prestasjonstenåringen, den prestasjonsvoksne har behov for uttrykt nåde i form av en Josef i livet vårt som sier: Er du så lei deg og sliten? Er det så skremmende dette livet? Var det ingenting som tok i mot deg da du strakk ut hendene dine? Bare tomrom? Ikke rart du blir redd. Ikke rart i det hele tatt. Jeg er her. 

Gå til innlegget

Det er så fullt i min egen hverdag at det er skremmende enkelt å glemme alle andre. Hva om advent og jul faktisk ble en påminnelse om å sette i en ekstra ileggsplate i stuebordet og stille inn hjertefrekvensen på de minste?

Tilgi oss vår skyld. Jeg sitter ved spisestuebordet og ser ut på skogen bak huset. Julestjerna skinner varmt ned på fuglehuset av melkekartong som 3 åringen har laget i barnehagen. Kartongen er malt med blå- og grønnmaling med store strøk, og det er skåret ut et hull der kjøttmeis og dompap kan fly inn og ut. Jeg har akkurat sittet og hørt på morgenandakten i NRK. Det som stoppet meg i dag var Fader Vår og ordene «tilgi oss vår skyld».

Redde hjerter. Til daglig, når jeg ikke er i mammapermisjon, sitter jeg og jobber med bilder og fortellinger fra ungdom som har opplevd vold og omsorgssvikt hjemme. Vi vet det både du og jeg. At det finnes mange hjerter der ute som hamrer så raskt av frykt at jeg er sikker på at vi kunne hørt hjertet om vi var der. Det er barn som ikke har trygge voksenhender å holde i etter skolen. Det er barn der som ikke har mat i kjøleskapet, men som leter i søpla for å overleve. Likevel, det blir så uendelig langt fra melkekartong-fuglehuset hjemme til de som lever i frykt og utrygghet både her i Norge og i den store verden. Den verden som er så ufattelig mye mer enn deilig. Jeg ser for meg 3 åringen min. Tenker: hva om det var deg som sto der og var redd. Med kort hår, klart og talende blikk, bein som vanligvis løper rundt og leker. Som tuller og tøyser. Hva om det var deg som sto der, gråt og skalv av frykt? Hva om det var hjertet ditt som hamret så det nesten hoppet ut av kroppen din? Jeg hadde kommet løpende raskere enn jeg noen gang løp 60 meter på barneskolen. Jeg hatet virkelig å løpe. Var uendelig dårlig til det, men for han hadde jeg løpt mange mil. Jeg hadde ropt navnet hans for å være sikker på at han visste at jeg var på vei. Jeg hadde tatt rundt han, løftet han opp, trøstet og holdt rundt han. Sagt at jeg er her. Jeg går ikke fra deg. Men det er ikke han. Det er bare det. Det er mange andre som har det slik. Som kunne vært han. Tilgi oss for at vi ikke alltid har ører og hjerter stilt inn på barnas hjertefrekvens.

Julehus med ekstra stol. Både du og jeg vet at det sitter mange i stolen der hjemme. Som Aud på 87 som bor i Trondheim og som fortalte på Dagsrevyen i går at hun ikke kan huske sist hun hadde besøk. Vi kjenner kanskje ikke vår nabo-Aud. Hun kan likeså godt være 23 som 48 eller 87. Ensomheten, den som kan la oss sitte alene med våre egne smertefulle, håpløse og kaotiske tanker, kjennes hos mange uavhengig av alder. Tilgi oss for at vi ikke avlyser julekjøret og heller setter frem en ekstra stol rundt bordet, tar en telefon til nærmeste Røde Kors eller ungdomsklubb, og spør om noen trenger et hus å feire jul i.

Svake, skjelvende sammen? I skogen bak huset vårt. Der det flyr kjøttmeis og dompap ut og inn. Der står det to trær som lener seg mot hverandre. Det store og sterke lener seg mot det tynne og litt kortere. Det er utrolig at ikke dette tynneste treet har gitt etter. Det står der fortsatt. Det får meg til å tenke på at det ikke er noen selvfølge at det store og sterke alltid er stort og sterkt. På at vi ville ha godt av å bli den svake og skjelvende av og til. Og så kommer jeg på det. Hei, vi er jo det. Vi er jo alle svake og skjelvende, er vi ikke? Jeg lurer på om jeg vil bli mer mottakelig for andres hjertefrekvens om jeg kjenner mer etter på hvordan mitt eget hjerte slår?  Det kan også bli redd. Mitt hjerte har ofte, men ikke alltid, noen å gå til når livet står på som verst. Tilgi oss for at vi ofte skyver vår egen sårbarhet under teppet og går glipp av sjansen til å bli gledet, rystet, rammet og berørt av hverandre.

Gå til innlegget

Rom for sårbarhet?

Publisert over 9 år siden

Jeg skulle ønske det ble skapt mer rom for å snakke om menneskets grunnleggende sårbarhet på en måte som fremmer fellesskap. Skal vi bli mer rause i møte med hverandres liv og erfaringer trenger vi både kunnskap, tålmodighet og varsomhet.

Dette innlegget er først publisert her inne

“Sensur”. Det er lenge siden jeg har gitt lyd fra meg her inne. Jeg synes det har vært vanskelig å finne ord. Det er som om alt helst skal være “riktig”, neddempet og tømt for frustrasjon før jeg skriver. Først og fremst er det nok sensuren i mitt eget hode som hindrer meg i slippe løs energien som ligger i mitt eget engasjement. Jeg blir redd for å støte noen, og konsekvensen er at jeg i stedet blir taus. Føler meg på sett og vis tvunget til taushet av samfunnets potensielle stigmatisering og tabuisering rundt følelser og menneskets sårbarhet – hva som er normalt og ikke normalt. Så bestemte jeg meg. At det alltid finnes et første steg.

Sårbarhet som tabu? Taushet er ikke alltid gull, og sjelden en god løsning (taushetsplikt er noe annet) med mindre det handler om å holde på gode hemmeligheter som brer seg ut som vakre papirblomster når de “slippes fri”. Jeg kan ikke klage over tabuisering dersom jeg ikke gjør noe for å skape en form for motstand – en avtabuisering kanskje? Mitt spørsmål i denne omgang er: Hvorfor er vi så redde for å snakke om vår egen sårbarhet? Jeg mener ikke at vi skal klumpe oss sammen i store grupper og høylydt diskutere hverandres ømme punkt – hvor vi føler oss såret og sviktet. Det blir å tråkke inn i hverandres liv med militærstøvler. Jeg tenker mer at dette handler om å finne et språk, – et felles språk som ikke kun inneholder ord som effektivitet, styrke eller usårbarhet. Når livet ryster oss trenger vi mye takhøyde og pusterom. Kan vi skape rom der det ikke er farlig å innrømme at det er tøffe tider uten å bli litt flaue for å innrømme at vi har det sånn? Kan det å våge sårbarhet også føre til endringer på et samfunnsmessig plan?

Fellesskap styrker trådene våre. Noen ganger føles det som om det meste henger i en tynn tråd. Det er relasjoner, følelser, økonomi, stress, sykdom som sliter i oss. Det er rystelser vi delvis klarer å forholde oss til, mens andre nesten knekker oss av på midten. Men utrolig nok. I hvert fall av og til – skal det ikke alltid så mye til før tråden blir bittelitt tykkere. Som om livsnerven får ekstra bevegelighet – mer karakter av å være av gummi enn tørr kvist. Hva er det som gjør at “tråden styrkes”? Min opplevelse er at det handler om mennesker som tåler andres sårbarhet, og som tør å være sårbare selv. For å kunne være til stede for andre, trenger vi også å øve oss i kunsten å ta imot. En dag er det meg, en annen deg. Å styrke livsnerver, å gjøre tråder litt tykkere – er ikke det noe vi ønsker oss slik at vi kan finne frem til en slags styrke i oss selv – i fellesskap?

Slekt bør ikke alltid følge slekters gang. Tradisjoner er en god ting (er ikke noe en tradisjon når man har gjort det to år på rad?) Jeg lagde frokostblanding før jul, og en kakesort til jul. Det synes jeg er fint. Å kunne skape egne tradisjoner som er mine og våre. Andre tradisjoner – både på individ, familie – og samfunnsnivå er ikke like ok å ta vare på.  ”Taushet er gull.” “Du skal ikke merke eller føle.” “Ikke si noe!” “Ikke gråt.” “Vær sterk.” Ja, det finnes slike setninger – de er kanskje bare ikke alltid så uuttalt. Det er i ferd med å endres, men for å røre opp i strukturer i samfunnet, kan vi ikke kun ha fokus på det enkelte mennesket. Vi trenger også å se på hva i vårt samfunn som gjør at mennesker føler seg stigmatisert og sett ned på, hvilke sosialiseringsprosesser som gjør at noen følelser undertrykkes fordi svakhet ikke skal vises. For livet berører oss. På godt og vondt. Vi er avhengige av relasjoner – og de kan både lege og skade. Vi har alle ulik sårbarhet for hvordan vi rammes av slike erfaringer. Jeg vet at jeg ønsker å ta det inn; at forskjellighet er godt, at det å bli berørt av livet er både godt og vondt  - jeg ønsker å kunne være sårbar uten å skamme meg over det. Men er det mulig?

Gå til innlegget

Språket for nærvær

Publisert rundt 10 år siden

I går var vi samlet i fellesskap i Oslo sentrum.

Blogginnlegget fra i går kveld kan leses her

'

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere