Mai Lene Fløysvik Hæåk

Alder: 25
  RSS

Om Mai Lene

Kommentator i Vårt Land

Følgere

Måndag 7. november utfordra eg lågkyrkjelege misjonsorganisasjonar på kva dei meiner om kjønnsroller. Svara eg fekk viser kvifor me treng å debattere temaet.

Sjølv om bakgrunnen for utfordringa eg gav var eit intervju med Stein Solberg i Sambåndet, handlar ikkje debatten berre om desse sitata. Heilt grunnleggjande handlar det om kva me lærar jenter og gutar at dei kan drøyme om å gjere når dei blir vaksne. Skal det vere tydelege skilje her òg ”i det sivile liv?”

Kvifor er det så viktig at dei lågkyrkjelege misjonsorganisasjonane meiner noko om temaet? Det å ikkje vere meine noko om det vere å seie i frå seg moglegheita til å konkretisere eller støtte det andre seier om temaet. Til dømes vil det vere vanskeleg for både Erik Furnes og Espen Ottosen å seie kva dei meiner om det Solberg sa i intervjuet med Sambåndet om dei ikkje er meir tydelege. 

Eg legg merke til at Furnes understreker at ImF ikkje kan stå ansvarleg for alle detaljar som kjem frå talarar som dei inviterer til sine samanhengar. Eg synest det blir feil å formulere seg slik nå dei har invitert Stein Solberg til å halde eit seminar i ein av dei største ImF-forsamlingane og i tillegg har intervjua han i Sambåndet i samband med dette seminaret. Det er ikkje berre snakk om detaljar som nokon har kome med i ein tale, men om kva ImF vidareformidlar gjennom sine eigne kanalar. Då burde dei vere klare til å seie kva dei meiner om temaet når nokon utfordrar dei.

Eg er glad for at både Furnes og Ottosen ikkje vil verke karikerande når dei snakkar om kjønnsskilnadar. Det er nettopp det eg opplever at Stein Solberg er i intervjuet med Sambåndet. Likevel synest eg burde klare å vere meir konkrete på det dei heilt opplagt meiner: At det er større skilnadar mellom kjønna enn det reint biologiske.

Det er ingen løyndom kva eg meiner om temaet. Teologisk ser eg ikkje at det finst noko grunngjeving for å seie at menn kan bli betre leiarar enn kvinner eller at kvinner er meir passande til omsorgsyrke. Når me utdannar oss og vel yrke skal me ikkje la kjønn styre vala våre. Det er det ferdigheitene og interessene våre som skal gjere. Eg håpar dei lågkyrkjelege misjonsorganisasjonane kan klare å seie det same.

 

Gå til innlegget

Smalt syn på kjønn

Publisert nesten 5 år siden

Kva meiner eigentleg lågkyrkjelege norske misjonsorganisasjonar om kjønnsroller og skilnadar mellom kjønna? Det er på høg tid at me får ein debatt om det og at det blir avklart kva dei står for.

Laurdag 29. oktober kom eg over eit intervju på sambaandet.no, Indremisjonsforbundets (ImF) bladet på nett, om teolog Stein Solberg som skulle halde seminar i Betlehem Bergen same dag. Solberg uttaler seg blant anna om kjønnsroller i intervjuet: ”Solberg tror helliggjørelse også kan berøre kjønnsidentiteten." Han seier;  

"Da handler det om å bli de menn og kvinner vi er skapt til å være. (...) Gud har skapt oss i sitt bilde, og i det bildet er vi skapt til mann og kvinne. Mannens identitet ligger i det maskuline, mens kvinnens identitet ligger i det feminine. (...) Maskulinitet handler bla. om initiativ, ta avgjørelser, styring, ledelse, sannhet. Femininitet handler mer om å relatere seg til andre, lytte, sette seg inn i andres situasjon, favne, omfavne, om nåde og kjærlighet.”

Eg var ikkje på seminaret til Solberg, og det er ikkje alt som kjem fram i eit kort intervju som dette, men eg meiner likevel at utsegna legg til rette for ein debatt om temaet. Er det som kjem til uttrykk i intervjuet noko til dømes ImF står for, og kva er argumentasjonen for eit slikt standpunkt? Når eg spør på denne måten er det viktig for meg å presisere at det ikkje er eit spørsmål om kvinnelege prestar eller tenestedelinga i ei forsamling, men om det verkeleg er slik at me òg i ”det sivile liv” må velje kva me vil gjere ut frå kva kjønn me har.  

Det er ikkje første gong eg har møtt på slike haldningar. Tvert i mot har eg diskutert mange gonger om det eigenskapane til menn og kvinner er så forskjellige som det blir gitt uttrykk for. Solbergs inndeling i maskulin og feminin identitet set opp tydelege grenser for kva menn kan gjere og for kva kvinner kan gjere. Eg har lese gjennom fleire gonger og har tenkt. ”Kan han verkelege meine det som står her?” Og så kjem eg på alt som eg har høyrt bli sagt om dette til meg og til andre, og så les eg det ein gong til og finn ut at det er vanskeleg å mistolke det.

Å kategorisere kva som er maskulint og feminint på den måten Stein Solberg gjer er å legge band på mange av dei som føler dei ikkje passar inn i desse kategoriane. Kva med ei jente som har leiarambisjonar, men får høyre at å vere leiar er ikkje ein del av den feminine identiteten? Eller kva med ein gut som vil bli sjukepleiar, men får høyre at å vise omsorg er ein del av den feminine identiteten? Eg kjenner i alle fall på at eg ikkje passar inn det Solberg skildrar som feminint, men eg vil heller ikkje seie at eg passar inn i det han skildrar som maskulint. Er eg feil då? 

Det heilt enkle svaret er nei. Gud har skapt oss som heile menneske. Han har skapt oss i sitt bilete. Han seier at han vil gi oss framtid og håp. Eg trur Gud vil at me skal bruke dei gåvene me har fått, og eg trur Han vil at me skal ha ambisjonar. At me då skal setje grenser for dette ved å seie kva dei ulike kjønna skal gjere og ikkje blir heilt feil. 

Eg synest det er på tide at dei lågkyrkjelege misjonsorganisasjonane, som ImF, tek debatten om dette. Dei siste åra har det blitt sett fokus på kvinnelege leiarar og det å sjå kva kvinner kan bidra med i kristne samanhengar, men det er òg på tide at det blir tatt eit oppgjer med smale kjønnsroller som det Solberg gir uttrykk for. Viss ikkje trur eg mange vil føle seg begrensa av smale kjønnsroller og kva oppgåver som er feminine og kva oppgåver som er maskuline.  I tillegg vil ein mogleg konsekvens vere at jenter og gutar som kunne ha vore ressursar inn i kristne forsamlingar heller vel å trekke seg ut for å sleppe å imøtegå forventningar knytt til kjønnsroller. Det vil vere leit.

 

(Dette innlegget er ikkje skrive som ungdomspolitikar)

Gå til innlegget

Regjeringen svikter barn

Publisert nesten 5 år siden

Det er skuffende at en norsk regjering i 2016 setter det politiske handlingsrommet til Norge framfor barns rettigheter.

Skrevet sammen med Ida Lindtveit, leder i KrFU

Det er på tide at Stortinget overstyrer regjeringen og gir klar beskjed om at også når det er konflikt mellom norske interesser og barns interesser, skal barns interesser veie tyngst.

 18. september 2016 skriver Aftenposten at Norge har vært med på å forhandle bort en plikt til å aldri fengsle barn. I forkant av et møte i FN om mennesker på flukt drev Norge med aktiv lobbyvirksomhet for å endre vesentlige punkt i New York-erklæringen om flyktninger og migranter. Det var sjokkerende å se hvordan Norge var sentrale i å endre setningen: ”Furthermore, we commit never to detain children for this purpose” («Videre forplikter vi oss til aldri å fengsle barn for dette formålet»).

Endret.Dette ble endret til en formulering som sier at internering eller fengsling er noe som sjelden skjer og at dette skal brukes bare som «a measure of last resort, in the least restrictive setting, for the shortest possible period of time, under conditions that respect their human rights and in a manner that takes into account, as a primary consideration, the best interest of the child, and we will work towards the ending of this practice.» Argumentet for å ha med fengsling av barn som «en siste utveg» var at det politiske handlingsrommet til Norge ikke blir svekket. 

Nesten hundre barn har sittet på Trandum mottak til nå i år. To av dem har sittet så lenge som 18 og 24 døgn. Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug har tidligere forsvart praksisen med å fengsle barnefamilier på det lukkede mottaket. Det er ikke rart at hun og resten av regjeringen da er redde for å slutte seg til en erklæring som forplikter dem til å aldri arrestere barn, for det vil bety at regjeringen må lempe på den strenge asylpolitikken. Tenk om grunnleggende menneskerettigheter skulle gått framfor FrPs markeringsbehov...

 Regjeringens mål om å ikke svekke eget handlingsrom stopper likevel ikke her. 30. september kom så beskjeden om at statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende fraråder Norge å slutte seg til tredje tilleggsprotokoll til Barnekonvensjonen som gir barn rett til å klage til FN ved brudd på rettighetene deres. Mens land som Danmark, Tyskland og Finland har ratifisert protokollen, er det for Norge mer problematisk på grunn av at ”klageordningen inneholder brede målsetninger som er vanskelig å konkretisere, og som gjør dem lite egnet for internasjonal prøving i enkeltsaker.” Det er visst også ”knyttet betydelig usikkerhet til hvilke konsekvenser ordningene kan få for Norges politiske handlingsrom”.

 I 1981 ble Norge det første landet i verden med eget barneombud. Allerede fra 1979 ble norske barn introdusert for det opprinnelig øst-tyske programmet Jon Blund som i Norge ble avsluttet med en setning som startet slik: ”Alle barn har rett til (...)”. Vi har tatt mål av oss på å være et land hvor barn har det bra og hvor de blir tatt hensyn til når vi skal treffe viktige avgjørelser. Vi har opprettet mobbombud i flere fylker fordi vi vil at barn skal ha det godt på skolen. Lovverket forbyr vold mot barn fordi vi har troen på at en god barndom varer livet ut, mens en dårlig barndom går i arv. Det er få ting som gjør nordmenn så sinte som at barn ikke har det bra.

Likevel velger regjeringen å si at det politiske handlerommet skal veie tyngre enn velferden til barn som bor i Norge. Ikke bare seier de nei til å gi barn klagerett, men de jobber aktivt for at rettsvernet til barn blir svekket i en FN-erklæring. Her er det lett å slutte seg til generalsekretær i Redd Barna, Tove Wang som seier: ”Dette er ikke Norge verdig.” Det ser ut til at Norge er for barnekonvensjonen og andre grunnleggende rettigheter bare så lenge det ikke krever politisk endring.

 Vi kan ikke la ordningen med barneombud og ratifiseringa av barnekonvensjonen være en hvilepute. Vi kan ikke si at jobben for rettighetene til barn i Norge er ferdig. Den blir aldri ferdig, og det er derfor norske politikere må fortsette å si at interessene til barn skal veie tungt, at barn ikke skal bli fengslet, og at om de blir det eller får noen av de andre rettighetene sine krenket, så skal de ha lov til å klage til FN i likhet med tyske, danske og finske barn. Det er Norge verdig.

Gå til innlegget

Ikkje opprør i KrFU, men debatt

Publisert rundt 5 år siden

I Vårt Land 9. september kan me lese at ”det hersker opprørsstemning internt i KrFU”. Det viser lita forståing for prosessen som føregår rundt samarbeidsdiskusjonen, og det Vårt Land kallar ”opprør” kallar eg sunn debatt.

At det er usemje i samarbeidsdebatten òg i KrFU bør ikkje overraske nokon. Me er eit ungdomsparti som står i sentrum, men med store variasjonar innetter. Nokre kjenner seg meir heime på blå side og nokre kjenner seg meir heime på raud side. Det varierer i kor stod grad me ser på samarbeid med fløyparti som aktuelt og korleis me ser på dei politiske skilnadane mellom KrF og andre stortingsparti. Det er heilt naturleg at det er ulike syn på dette.

Det er nettopp på grunn dei ulike syna i samarbeidsspørsmålet at det har vore lagt opp til ein grundig prosess. Som fylkesleiar for Oslo KrFU var eg til stades på fleire landsstyremøte kor me tok opp spørsmålet, og målet har alltid vore at det vedtaket som KrFU kjem fram til skal ha størt mogleg forankring i organisasjonen. Då landsstyret i august innstilte på at KrF burde gå inn for eit ikkje-sosialistisk samarbeid og utelukke Arbeidarpartiet, var det eit resultat av ein god og grundig prosess. Eit stort fleirtal gjekk inn for dette, og difor er det ikkje ”lederens borgerlige samarbeidsmodell” som har kome fram i media i ettertid, men standpunktet til fleire fylkesleiarar og sentralstyremedlem. 

Det landsstyret landa på i august var ikkje heller eit endeleg vedtak. I september skal landsmøtet til KrFU ta stilling til spørsmålet. Då kan me gå inn for det alternativet landsstyret har innstilt på, eller me kan gå inn for noko anna. KrFU har heile tida vore tydelege på at det ikkje er avgjort endå. Det hadde vore merkeleg å ha samarbeidsspørsmålet som ei sak på landsmøtet utan å forvente og ønske debatt rundt det.

For min del håpar eg at me går inn for ei sentrumsløysing, men utelukkar fløypartia, slik det vart tatt til orde for i Vårt Land 9. september. og det har eg lyst til å kunne seie offentleg utan å vere redd for å bli stempla som ”opprørar”. Eg og andre i KrFU ønsker oss eit parti som har stor takhøgde og som rommar menneske med ulike meiningar. Ein konsekvens av det er at me ikkje alltid er samde, men me har likevel stor respekt for kvarandre. Å flage usemje før eit vedtak om samarbeid blir fatta er ikkje opprør. Det er debatt.

Det blir spennande å sjå kva landsmøtet vedtek i september. Nokre kjem til å bli skuffa, medan andre kjem til å vere nøgde. Slik er det i alle debattar. Det eg likevel trur me alle kan vere samde om til slutt er at for KrFU er det ikkje viktigast kven me samarbeider med, men kva me samarbeid om.

Gå til innlegget

Klespolitiet FrP

Publisert rundt 5 år siden

Aina Stenseren, leiar i Oslo FrP, tek til ordet for at Norge skal forby burkini på stranda slik Frankrike har gjort. Det er rart korleis eit parti som er så opptekne av å oppheve såkalla «dusteforbod» vil innføre nye.

Etter terroren i Nice i sommar bestemte Frankrike seg for å bøtelegge bruk av burkini på stranda med 30 euro (tilsvarer rundt 250 NOK). Dette er landet kor uttrykket «Fridom, likskap, brorskap» har sitt opphav og som allereie på slutten av 1700-talet laga ei grunnlov med liberale, demokratiske verdiar som me i dag finn igjen i menneskerettane. Å bestemme kva klede som kan brukast på stranda ergrunnleggjande illiberalt og er i strid med verdiar som demokrati verda over har importert frå Frankrike. Det kan i beste fall bli sett på som eit forhasta svar på kravet om handlekraft etter dei grusomme og blodige terroråtaka landet har vore råka av dei siste åra – utført av ekstreme islamistar. 

Me har allereie sett døme på korleis forbodet blir praktisert. Denne veka skreiv fleire norske nettaviser om fire væpna politimenn som vekka ei kvinne som låg og sov med burkini på ei strand i Nice. Ho måtte vrenge av seg overdelen og fekk ei bot for klesbruken. Eg trudde mange ville sjå kor godt denne saka viser at kampen mot ekstremisme kan bikke over til det ekstreme, men tydelegvis er det ikkje alle som er av den oppfatninga. Dagen etter saka vart kjent, gjekk Aina Stenersen frå Frp ut og krevde eit liknande forbod i Noreg  berre med dobbelt så høg bot. Ho slår dermed følge med illiberale regime som Iran, Saudi-Arabia og Taliban-styret i Afghanistan.

Før valet 2013 gjekk noverande justisminister Anders Anundsen (Frp) ut i media og viste til tretti «dusteforbod» FrP ville fjerne om dei skulle kome i regjering etter valet. Lista omfatta blant anna oppheving av forbod mot lakrispiper, segway, poker, rakettar med styrepinne, drikking på offentleg stad, hjørnekjøleskap og sundagsopne butikker. «Når du skal innføre forbud i et land, bør du tenke gjennom om det egentlig er behov for det», sa Frp-politikaren til TV2. Akkurat det burde han kanskje fortalt til partikollega Stenersen i Oslo? I programmet til partiet står det formuleringar som: «Hvert enkelt menneske kan selv best bestemme hva som er rett for seg selv og sine nærmeste. Det betyr også at den enkelte i større grad må ta ansvar for sitt liv og sine handlinger. Et slikt menneskesyn baserer seg på at hvert enkelt menneske er unikt og skal vises verdighet.» Det kan òg leggast til at då FrP vart stifta i 1973 heitte partiet «Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep». Mykje ser ut til å vere gløymd sidan den gong.

Bruken av religiøse symbol offentleg er ikkje noko enkel sak. Skal staten regulere det, og i så fall: Kor skal grensa gå? Det er mykje som kan diskuterast her, men eg meiner at det er eit hav av skilnad mellom å diskutere bruk av niqab på norske utdanningsinstitusjonar og bruk av burkini på stranda. Det er skilnad på å forby offentlege tenstepersonar som dommarar og politi å gå med hijab og det å gi bot for at nokon går meir tildekka når dei bader. Å seie ja til burkini er å seie ja til at dei av ei anna religiøs oppfatning enn seg sjølv skal få lov til å vere på stranda og leike i vatnet på lik linje med alle andre. Eg trur heller det er integreringsfremmande enn integreringshemmande å la det vere lovleg å bruke plagget. Eller som Framstegspartiet formulerer deg sjølv når dei skriv om fridom: «Blant de mest grunnleggende friheter er ytringsfrihet, religionsfrihet og eiendomsrett. Frihet innebærer også retten til å gjøre andre valg enn hva politikerne ønsker, så lenge ikke andre mennesker eller samfunnet påføres skade.»

Så, Aina Stenersen, korleis meiner du at å gå inn for eit forbod mot burkini heng saman med den liberale profilen FrP viser på nettsidene sine og i handlingsprogrammet? Og korleis kan FrP vere mot «dusteforbod» og for illiberale og ekstreme forbod? 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere