Magne Lerø

Alder: 67
  RSS

Om Magne

Sjefredaktør i Ukeavisen Ledelse/Dagens Perspektiv.

Følgere

Velg storstreik

Publisert rundt 11 år siden

Hvis arbeidstakerne i offentlig sektor ikke aksepterer et lønnstillegg på ca. 3,5 prosent inklusiv likelønnsretorikk, bør Jens Stoltenberg velge storstreik. En regjering kan ikke oppheve frontfagsrammen når det må kuttes milliarder i de offentlige budsjettene. 

Arbeidstakerne i offentlig sektor kjører fram tungt skyts for å presse regjeringen til å legge noen milliarder ekstra på bordet for at de yrkesgruppene hvor det er mange kvinner ansatt skal få økt lønn. Og det skjer altså i en tid hvor det skal kuttes drastisk i de offentlige utgiftene. Det som må skje her hjemme, er kun en mild runde med sparekniven i forhold til hva det legges opp til i de andre landene i Europa. I Danmark går for eksempel fagbevegelsen med på å utvide den ukentlige arbeidstiden med en time. I tillegg kommer selvsagt milliardkutt.

Det spesielle ved årets lønnsoppgjør er at arbeidstakerne i offentlig sektor hevder regjeringen nærmest har lovet at de skal legge friske penger på bordet for å utjevne lønnsforskjellene mellom menn og kvinner. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm sier det motsatte, at regjeringen ikke vil komme med noen likelønnspott ut over rammen for oppgjøret. Men ingen vil høre på henne. I Aftenposten i dag gjentas det at regjeringen har sagt at de vil legge penger på bordet for at avstanden mellom faggrupper i offentlig sektor og i privat sektor skal bli mindre. Det betyr altså at når sykepleiere har fire års utdannelse og jobber i offentlig sektor, så er målet at de skal ha lik lønn som it-ingeniører med like lang utdannelse som jobber i privat sektor. Dette er et nytt prinsipp. Tanken er at dette vil bidra til at den gjennomsnittlige lønnen for kvinner vil bli mer lik menn, fordi det er så mange kvinner som jobber i offentlig sektor. Det er høyst tvilsom om en kan styre lønnsdannelsen på denne måten.

Likelønnspott

Vi har ingen tro på at regjeringen går med på en slik argumentasjon. Det vil gi svindyre oppgjør i offentlig sektor i lang tid fremover. Både Kommunenes Sentralforbund og Spekter har sagt nei til en likelønnspott.

Vi har i lik lønn for likt arbeid i Norge. Det står det i likelønnsloven. Nå er det innført en ny retorikk som innebærer at vi ikke skal si at vi har likelønn i Norge. Likelønnsargumentasjonen kommer til å ri regjeringen som en mare dersom regjeringen går videre i det retoriske sporet som er lagt.

I det private oppgjøret har de valgt en smart løsning. De har satt av 50 øre til en lav- og likelønnspott. Den skal fordeles lokalt. I praksis blir det et lavtlønnstillegg, som selvsagt flest kvinner vil få glede av, fordi de som gruppe har lavest lønn.

Fagforbundets krav

Noe lignende vil man havne på i oppgjøret med Fagforbundet. Problemet her er at de har krevd et lønnstillegg på over seks prosent. Det har de gjort for å sikre seg at ikke høyskolegruppene stikker av med et kjempetillegg, mens de blir avspist med et tillegg på frontfagsnivå på tre prosent. Det er det de har fått tilbud om.

Vi kan leve med at oppgjøret i offentlig sektor ender på rundt 3,5 prosent. Det er 0,5 prosent over frontfagsoppgjøret. Hvis arbeidstakerorganisasjonene er enige om at disse 0,5 prosentene skal gå til sykepleiere og lærere fordi det her er mange kvinner, er det selvsagt til å leve med. Regjeringen må da bare sikre seg at ikke de andre kommer ved neste oppgjør med krav om at ”nå er det vår tur for ekstra tillegg”.

Lærere og sykepleiere

Lærere og sykepleiere bør kunne få økt lønn i tiden fremover, fordi det vil være økt etterspørsel etter denne arbeidskraften mange steder. Da kan de regne med gode oppgjør lokalt. Hvis regjeringen går ut over frontfagsoppgjøret, bør en sikre seg at oppgjøret ender opp med at det settes av en større andel til lokale oppgjør.

De siste to årene har oppgjørene i offentlig sektor vært vanskelige. Regjeringen rykket friskt ut, men måtte gi seg i forhandlingene. Den AFP-avtalen som LO i 2008 til slutt aksepterte, kostet mellom 70 og 100 milliarder kroner. I fjor sto slaget om pensjonsoppgjøret i offentlig sektor. Arbeidstakerne vant fram med sitt krav om at de skulle beholde de gode pensjonene de har.

Det er en fare for at regjeringen ikke våger en konflikt i år heller. I så fall bidrar regjeringen til å skape økonomisk ubalanse. Hvis regjeringen setter foten ned, kan de ha godt håp om å vinne fram i forhold til opinionen. Tiden er definitivt ikke inne for store lønnstillegg. En streik er heller ikke lett å utnytte for opposisjonen. På kort sikt vil Ap og SV få noen dårligere meningsmålinger, men lønnsmottakerne velger ikke å stemme på andre partier på grunn av en streik. Ingen tror Høyre og Frp vil være mer rause med lønnstillegg i offentlig sektor enn Ap og SV.  

Gå til innlegget

Selvstyre til hodebry

Publisert rundt 11 år siden

Hvis man ikke holder tungen rett munnen når man skal nyorganisere Den norske kirke, forsterkes tendensen til at menighetsrådene blir mer supperåd og mindre styringsorganer.

Det tenkes så det knaker i de mange kirkelige bakrom for tiden for finne ut av hvordan man skal organisere Den norske kirke når Kongens kirkestyre avvikles i 2013. I siste nummer av Luthersk Kirketidende presenteres hele syv bidrag om emnet. Meningene spriker minst like mye som Per Bortens bør med staur.

For noen tiår siden, før den kirkelige rådsstruktur begynte å ese ut, var man ikke så opptatt av ledelse i kirken. Menighetene fikk tildelt prester fra staten og andre ansatte fra kommunen. Biskopen hadde ikke store staben rundt seg, og departementet merket man lite til. Nå er det et snart et par hundre ansatte på sentral- og bispedømmeplan som sier de er der for å styrke det som skjer i menighetene. Når storbedriften Den norske kirke med rundt 1200 små avdelingskontorer spredt ut over landet skal stå på egne bein, ser det ut til å bli mer byråkratisk fett på det kirkelige legemet. 

Begrense prestene

Ideologene som har drevet fram rådsstrukturen, har vært opptatt av å begrense prestenes og biskopenes dominans i kirken. Biskopen er blitt mer rådgiver, mindre beslutningstaker. Selv om soknepresten sitter i menighetsrådet, skal han ikke være noen daglig leder i menigheten. Nå vi en ha prester og andre ansatte over i samme arbeidsgiverlinje. Det er ikke enkelt. Prestene vil ledes av biskopen, ikke av folk som er temmelig grønne på teologi.

Med ”prostereformen” i 2004 ble prestene ble knyttet til prostiet under ledelse av prosten og ikke til den enkelte menighet. Prostiet stiller i dag presteressurser til disposisjon for menighetene. Det snakkes og skrives om at forholdet mellom prest og menighet er svekket.

Det samme er i ferd med å skje også når det gjelder de andre ansatte i menighetene. Ta Bærum som eksempel. De siste årene har kommunen redusert bevilgningene kraftig. Når åtte menigheter med noen titalls ansatte må stramme inn, tenker selvsagt et fellesråd effektivisering, samordning av ressurser og synergier som skal gi innsparingseffekter. Resultatet er blitt et stort kirkekontor i Sandvika med kirkeforvaltere som er daglige ledere for tre, fire menigheter, noen menighetskoordinatorer som ambulerer rundt i menighetene til fastsatte tider og et par sekretærer som tar seg av alt med kirkelige handlinger. Rundt om i menighetene finnes det ansatte på kontoret, men ingen er leder for dem. Lederen sitter i Sandvika og kommer på stabsmøte en gang i måneden eller når det er behov for det. Systemet funker ikke helt. Nå er et par prester hyret inn som daglige stabsledere i ti prosents stilling i tillegg til den ordinære prestejobben.

 Lite beslutningsmakt

Det er få styrer som har såpass lite beslutningsmakt og råderett over egne ressurser som et menighetsråd. De får kun ønske seg hvem de vil ha ansatt og de har ingen styringsmyndighet over ansatte. Fellesrådet er det store styringsorganet.

Når man ikke har en daglig tilstedeværende ledelse, ender man opp med at de ansatte får gjøre det beste ut av situasjonen. I praksis går det bedre enn modellen skulle tilsi, fordi man har dyktige og lojale ansatte. Kirken har mange ansatte som klarer seg med ledelsesmessige smuler, mens de hadde fortjent en treretters.

Mer supperåd

Hvis utviklingen med å flytte folk og innflytelse bort fra menighetene fortsetter, blir menighetsrådene mer supperåd og mindre styringsorganer. Et styre og en organisasjon fungerer best når en i det minste har en høvding og et par indianere til disposisjon.

Det er 107 prostier, 1282 menigheter, 431 fellesråd, 11 bispedømmer og rundt 500 organer med arbeidsgiveransvar i Den norske kirke. Er det mulig å klare seg med 11 bispedømmer som formelle arbeidsgivere og fordele de ansatte på menighetene? Det må da være bedre å slå sammen en del menigheter fremfor å ende opp med Bærumsløsninger?

Administrative overbygninger bør man ha minst mulig av hvis det fører til at basisorganisasjonen svekkes. I Sverige har de endt opp med soknepresten som daglig leder i menigheten. Her til lands ligger hoder i rådsstrukturen i bløt for å se om det er mulig å komme opp med noe glupere. 

Gå til innlegget

Jens i klimakluss-kompromiss

Publisert rundt 11 år siden

Jens Stoltenberg er flasket opp med kompromisser og gode råd om at det som regel er lurest å fire på kravene fremfor å føre stadige kriger for å vinne fram med egne meninger.

I 2007 ga far og sønn, Thorvald Stoltenberg og Jens, ut boken ”Samtaler” der de priser kompromissets velsignelser og advarer mot den uforsonlige stahetens forbannelser. Jens og Thorvald tror på dialog, at løsninger kan dukke opp underveis, at veien kan bli til mens man går. I politikkens verden er det slik at den som hele tiden turer fram med absolutter, når som regel kortere enn den som viser vilje til smidighet når det trengs. Gode ledere kombinerer gjerne evnen til diplomati når det trengs med evnen til å kjøre hardt og målbevisst i viktige saker. Ledere som lykkes velger sine kamper med omhu og kjemper ikke for hva som helst.

”Jens har evnen til å være omtrentlig og snakke uklart av og til”, sa Thorvald Stoltenberg om sønnen da de lanserte boken. Dette mente han var en gode egenskap for en som vil opp og fram i politikken. 

"Det er som å stikke fingeren inn i en svamp, du treffer ingenting hardt der inne, han er helt uten kjerne". Slik karakteriserte Frps miljøpolitiske talsmann, Ketil Solvik Olsen, Jens Stoltenberg i Stortinget forrige uke i forbindelse med debatten om utsettelse av CO2-rensing på Mongstad.

Hagen om Bondevik

Det er den samme egenskapen hos Jens Stoltenberg de omtaler. Olsen kritikk ligner på den kritikken Carl I. Hagen før valget i 2005 rettet mot Kjell Magne Bondevik. Bondevik ble anklaget for å være ”kjerneløs”, kun opptatt av å beholde posisjonen som statsminister, med et unntak: Han ville på død og liv ikke samarbeide med Frp.

Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik har flere felles trekk som ledere. De har klart det mange mente de ikke ville klare, nemlig å holde en regjering med stor intern uenighet samlet. Når de har klart det, skyldes det blant annet at de begge er gode til å snekre kompromisser, har velutviklede antenner for hvordan andre opplever en situasjon og makter å skape internt samhold.

Det har blåst langt friskere rundt Jens Stoltenberg som statsminister enn rundt Kjell Magne Bondevik. Dette har nok sammenheng med at det er en vesentlig forskjell i deres regjeringsprosjekt. Kjell Magne Bondeviks hadde ingen makt som regjeringssjef som ikke Høyre og Venstre ga ham. Jens Stoltenberg har flertall og kan bruke sin makt til å kjøre saker igjennom mot Sp og SVs vilje. Slikt blir det en del rabalder av.

Gjennomføringskraft

C02-rensing på Mongstad er et eksempel på at Stoltenberg forsøker å kombinere kompromissvilje med gjennomføringskraft. Han var imot å gi løfte om når et fullskala renseanlegg på Mongstad skulle stå ferdig. SV var imidlertid ikke til å rikke. De måtte få sitt 2014. Når først kompromisset var inngått, ville han sette all kraft inn på å klare det.

Samtidig vokste det hos Jens Stoltenberg fram ambisjoner om å spille en rolle i klimasaken internasjonalt. Norge skulle vise vei. I reneste ”Kennedystil” lanserte han i nyttårstalen i 2007 CO2-rensing som sitt store månelandingsprosjekt i 2007. Ikke lenge etter kunngjorde han til stormende applaus på Aps landsmøte at Norge skulle overoppfylle Kyotoavtalen innen 2030. Vi skulle bli beste både på rensing og klimanøytralitet. Vi skulle pumpe olje og gass som før, for det skulle renses til den store gullmedaljen. De utslippskuttene vi ikke klarte å ta her hjemme, kunne vi fikse ved å sende noen milliarder til u-land der man får mye mer for pengene når det gjelder å redusere klimautslipp

Pepret med kritikk

I forrige uke ble Jens Stoltenberg pepret med kritikk i Stortinget for at han har gitt opp å få til Mongstad-rensing innen 2014. Ikke engang SV våger å stille absolutte krav om 2018. 

CO2-rensing har vært en viktig bærebjelke i Jens Stoltenbergs klimapolitiske oppvisning. Det er for tidlig å spekulere i om månelandingen krasjer. I denne omgang snakker vi om et kraftig prestisjenederlag.

Ringreven Jens Stoltenberg er ikke den som setter seg i kroken og depper. Det som plager han mest er at det ser fullstendig mørkt ut med tanke på å finne på et kompromiss om Lofoten som SV kan svelge.

Gå til innlegget

Folkestad - det døve øret

Publisert over 11 år siden

Det blir direkte pinlig når Anders Folkestad hevder at det er hans som forstår seg på Soria Moria II og at Rigmor Aasrud surrer. Han trenger ikke late som om han får pustebesvær hver gang han får høre at det ikke blir noen likelønnspott ut over rammene

 

 

Det partene sier om egne krav og posisjoner i lønnsforhandlingene, må tas med en klype salt. Det spesielle ved årets lønnsoppgjør er at arbeidstakerne hardnakket hevder at regjeringen må legge en egen likelønnspott på bordet, ut over den vanlige rammen, selv om regjeringen sier det motsatte.

 

Ingen går lenger i å dikte egen virkelighet enn Unio-leder Anders Folkestad. Han sier til Dagens Næringsliv at det er ”en bred forståelse” at det på toppen av den generelle rammen vil komme penger fra staten.

 

Arbeidsminister Rigmor Aasrud har enda en gang sagt at det ikke blir en likelønnspott i tillegg til den ordinære rammen. Hun sier endatil at midler for å bidra til økt likelønn må ligge innenfor rammen for frontfaget. Arbeidstakerne forsøker å late som om de mister pusten hver gang de hører det.

 

-        Det er et alvorlig signal statsråden gir når hun fremstiller det som at det er alle som har misforstått Soria Mori, sier Folkestad.

 

Han bløffer med viten og vilje. Han vet selv hvor misfornøyd har var da det ble klart at SV ikke hadde vunnet fram med likelønnspott i forhandlingene. Jens Stoltenberg sa følgende: Ja til å bidra til mindre lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, rammen må holdes, når noen skal få mer, må andre få mindre, partene må fortelle arbeidsgiverne hvem som skal få mer og mindre og komme opp med ordninger som sikrer at de som får lite i år, krever kompensasjon neste år.

 

Dette likte ikke Folkestad, og bestemte seg for å lukke ørene.

 

I Soria Moria står det:   

 

 

I tillegg er likelønn og utjevning av lønnsforskjeller viktige mål for

inntektspolitikken. For å oppnå resultater på dette området må partene i

arbeidslivet komme til enighet om hvilke yrkesgrupper som skal prioriteres, og

det må være enighet om at nye relative lønnsforhold ikke skal utløse

kompensasjonskrav fra andre grupper.

 

På dette grunnlag er regjeringen beredt til å gå inn i en dialog med partene om

likelønn. Regjeringen vil be partene avklare om det er grunnlag for et særskilt

likelønnsløft i offentlig sektor, samt utarbeide et forslag til hvilke grupper som

skal omfattes av dette. Videre må partene utforme nødvendige og tilstrekkelige

mekanismer for å oppnå en varig utjevning og for at en slik utjevning kan skje

innenfor ansvarlige rammer i det enkelte lønnsoppgjør slik at det norske

systemet for lønnsdannelse ikke svekkes. Regjeringen legger videre til grunn at

partene gir likelønnsspørsmålet det nødvendige fokus i de kommende

tarifforhandlingene også i privat sektor.

 

 

Det ble ingen likelønnspott i industrioppgjøret. Innenfor rammen er det satt av 0,50 kroner per time til lavt– og likelønnstillegg. Dette skal fordels lokalt. Hvis det ikke kan på vises at noen kvinner har kommet dårlig ut, går hele potten til de som har lavest lønn.

 

I stats- og kommuneoppgjøret har ikke Unio, YS og LO kommet opp med noe som helst av det Soria Moria II legger opp til.

 

Det er gode grunnen for at lærere og sykepleiere bør få økt lønn. Det er forståelig at man har forsøkt å hive seg på likelønnstoget for å se om det kan føre en til målet. Det ser ikke lyst ut.

 

Det blir direkte pinlig når Anders Folkestad hevder at det er hans som forstår seg på Soria Moria II og at Rigmor Aasrud surrer.

 

Busten er i ferd med å reise seg i SV over regjeringens holdning til likelønn, skriver Klassekampen.

 

-        Vi er mange som mener av Soria Moria II åpner for dialog også om rammene. Jeg forventer at regjeringen tar partene seriøst og diskuterer det de ber om, sier kvinnepolitisk leder i SV, Marthe Hammer til Klassekampen. Hun får støtte av faglig kleder i SV, Jan Olav Andersen. Likestillingsminister Audun Lysbakken vil ikke kommentere saken.

 

Det skulle bare mangle om andre statsråder skulle begynne å gi kommentarer til lønnsforhandlingene. Så viktig er dog denne saken ikke for SV. Men det ender nok med nedtur for de SV-erne som ivret mest for en egen likelønnspott i valgkampen. Det vil ikke regjeringen ha. Heller ikke KS og Spekter som forhandler på statens og kommunenes vegne.

 

Anders Folkestad får dure videre. Han har tydeligvis tro på at det fører fram å beskrive regjeringen som ubehjelpelige og uetterrettelige når det gjelder å forklare sin egen politikk.   

 

Det er nummeret før Folkestad står fram som offer med et budskap for alt folket om at han føler seg lurt, sveket, dolket i ryggen, trampet på og gjort verdiløs.

Gå til innlegget

Smått er godt nok-bevegelsen

Publisert over 11 år siden

”Small is beautiful” – det er stort sett bare Senterpartiet som alltid ser det slik. Overtroen på at alt blir bedre om det blir større, er nok mer utbredt enn godt er.

I 1973 ga den britiske økonomen E.F. Schumacher ut artikkelsamlingen ”Small Is Beautiful. Economics As if People Mattered”. Boken vakte oppsikt. Schumacher advarte mot store oppkonstruerte enheter som den teknologiske utviklingen hadde gjort mulig. Han tok til orde for desentralisering og at samfunn og næringsliv måtte få utvikle seg slik det var best for mennesker og natur. Alt må ikke bli stort og effektivt. Det som er lite kan også fungere utmerket, mente han.

Det er mulig de leser høyt fra Schumachers bok fortsatt i Senterpartiet i håp om å finne noe som kan ha relevans for våre dagers diskusjoner om små og store enheter. Senterpartiet er pragmatikere og først og fremst et interesseparti. Deres oppgave er å sørge for best mulige vilkår for dem som bor i distriktene. Der er det mye smått. Folk vil beholde det de er vant med. De er skeptiske til det store og nye. Derfor har Senterpartiet endt opp som en ”smått er godt nok”-parti.

Det er ikke noe som i seg selv er for stort i Norge. I andre land har en større sykehus, større universiteter, større skoler og større bedrifter enn vi har. Det mest spesielle med Norge er at vi har en særdeles finmasket kommunestruktur. I andre land har en slått sammen kommuner i stor skala. I Danmark hadde de i 1958 1386 kommuner. I 2007 var de nede i 98. Vi ligger fortsatt på 430. I Senterpartiet setter de seg fullstendig på bakbeina dersom det blir snakk om å slå samme kommuner uten at kommunene har funnet på det selv. Istedenfor lar de rødgrønne være å gjennomføre reformer som det blir for mye plunder å få til med mange små kommuner. Nå de rødgrønne forrige uke i praksis la Bjarne Håkon Hanssen store helsereform på hylla, har det sammenheng med at de sliter med å få det til å fungere med 430 kommuner.

I forrige periode droppet regjeringen planene om slå sammen fylkene til større regioner. Det var Senterpartiet som holdt igjen med begge armene der også.

I forrige uke gikk politidirektør Ingelin Killengreen inn for å slå sammen flere politidistrikt og redusere antallet lensmannskontor. Slik vil hun spare penger og øke effektiviteten. Hun må nok regne med at Liv Signe Navarsete vil spenne beina under henne.

Utviklingen innen offentlig sektor har utvilsomt gått i retning av større enheter. Vi har fått storsykehuset Oslo Universitetssykehus, Innovasjon Norge, Nav og det nye Nasjonalmuseet, for eksempel. Få steder har ansatte og fagfolk kjempet så innbitt mot en fusjon som ved Nasjonalmuseet. Motstanden tok knekken på to direktører. Ved tredje direktørforsøk ser en ut til å lykkes.

Nav er blitt et skrekkens eksempel på hvordan det ikke skal gjøres. Her har man puttet en kommunal etat sammen med to statlige, og alt skulle skje raskt og effektivt. Det har endt opp med kaoslignende tilstander ved flere kontorer. Det blir nok bedre etter hvert. Om det er blitt rimeligere, bedre eller mer effektivt enn det var, er ikke godt å si.

På papiret er det slik at sammenslåinger blir mer effektive fordi en kan ta ut synergier. Men regelen er den at en oppnår bare deler av de synergigevinstene en planlegger. Det mest effektive er at en stor overtar en liten og bestemmer hvordan det skal være. Om to jevnbyrdige slår seg sammen, blir det fort kamper og omkamper som forstyrrer fokus.

Grunnen til at større enheter ikke lykkes som forutsatt på papiret, er den motvilje og frustrasjon som kan oppstå hos ansatte og støttespillere. Det store organisasjoner sparer penger på lokaler, kan de tape i manglende motivasjon hos ansatte. Det man vinner i færre sjefer på et nivå, kan bli spist opp av flere koordinatorer på nivået under. Store enheter er mer komplisert å lede. Svikter ledelsen, får det større konsekvenser i store enn i små enheter.

Det er utvilsomt mye å spare på å samordne den høyspesialiserte sykehusdriften, men her er underlig nok motstanden sterkes. Derfor har det blitt usedvanlig mye spetakkel av å flytte funksjoner fra Aker til Ullevål eller Ahus, for eksempel, enda det bare er ti minutter unna med taxi. Sykehus har med følelser og identitet å gjøre, fint lite med om det er stort eller lite å gjøre.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere