Magne Lerø

Alder: 67
  RSS

Om Magne

Sjefredaktør i Ukeavisen Ledelse/Dagens Perspektiv.

Følgere

Prinsessehysteriet over

Publisert nesten 11 år siden

Prinsesse Märtha Louise fortjener kritikk, men sjelden ser vi en person bli så latterliggjort, fordømt, idiotforklart og forvist fra de akseptertes land.

Det er over for denne gang – hysteriet rundt prinsesse Märtha Louise. Det brøt ut en mediestorm uten like da hun for et par år siden fortalte at hun kunne komme i kontakt med engler og ville starte det pressen kaller en engleskole. Det var ikke måte på hvor mange kloke hoder som tok avstand fra hennes engletro, latterliggjorde henne og kritiserte henne for å ville tjene penger på folks forkvaklede religiøse behov. Da tok også flere til orde for at Kong Harald burde stramme seg opp og frata henne prinsessetittelen. Selvsagt vendte kongen det døve øret til de som mente han burde bli den første konge i verden som kunngjorde at hans datter ikke lenger skulle regnes som prinsesse. Barna til konger er prinsesser og prinser. Og om Kong Harald hadde funnet på å frata henne prinsessetittelen, ville det hjulpet lite. Mediene ville skrevet om henne på samme måte, for hun er og blir en superkjendis.

Prinsesse Märtha Louise sa i en bisetning i et intervju med Stavanger Aftenblad sist fredag at hun kunne komme i kontakt med døde. En prinsesse som snakker med døde, det er så spektakulært som det kan få blitt. Mediene elsker slikt.

Vi har ikke tall på hvor mange som har tatt avstand fra prinsessen de siste dagene. Noen kritikere dro det helt ut i det absurde.

– Som heks i dagens Norge må hun frasi seg sin prinsessetittel, sier Hanne Nabintu Herland til TV 2. Hun er religionshistoriker og vet hva hun snakker om. Det hun vet fint lite om er hva prinsessen faktisk mener ut over en bisetning i et intervju. Selv i middelalderen der hekseprosessene var på det mest intense, lot de i det minste kvinnene få si mer enn en bisetning før inkvisitørene trakk konklusjonen.

Trygve Hegnar herjer i vei i kjent stil mot prinsessens kommersielle virksomhet og reiser på nytt kravet om at Kong Harald må avprinsessifisere henne. Kongehuset kan likesom ikke ha folk som er så sprø som prinsesse Märtha Louise.

PR-eksperter var også ute med påstander om at det hele var et fiffig markedføringsframstøt for "kontakt med døde-kurs" som de påsto hun ville lansere. Dette er fri fantasi.

Prinsesse Märtha Louise forsto raskt at det var en tabbe å uttale seg som hun gjorde. Mandag sendte hun ut en pressemelding om hun ikke kurs der kontakt med de døde inngår. Det hjalp ikke det spøtt. Onsdag måtte hun innkalle til pressekonferanse. Her innrømmet hun at kritikken mot hennes uttalelse om kontakt med døde er problematisk både for henne personlig og for engleskolen. Hun er lei seg og føler seg misforstått.

– Vi driver ikke med åndebehandling, spiritisme og sjelesørging på våre kurs, gjentok hun flere ganger.

Saken bør være over for denne gang. Vi tror ikke prinsessen kommer til å si så mye mer om å komme i kontakt med de døde. Det er en avsporing i forhold til det hun holder på med. Grunnen er at det bryter for sterkt med den kristne tro.

Prinsesse Märtha Louise ønsker å bli oppfattet som å stå i den kristne kulturtradisjonen. Hennes kristendomssyn er riktignok mikset opp med så pass mye nyåndelighet som ikke har røtter i den kirkelige tradisjonen, at kirken har problemer med å svelge det hun står for. Men engler er greit. Å søke kontakt med døde er ikke det.

De finnes prester i Den norske kirke som jager ut spøkelser eller døde menneskers ånder som har tatt bolig i hus. De har en slags kontakt med de døde. Derfra å drive med spiritisme er det en lang vei. Prinsesse Märtha Louise avviser spiritismen.

Kong Harald kommer aldri til å frata Märtha Louise prinsessetittelen. Hun vil fortsatt være kontroversiell og utvist fra det gode selskap. Men hun klarer seg og står på egne bein. Hun har nok lært en del av det som har skjedde denne uken.

Gå til innlegget

Uten troskrav og Frp-allergi

Publisert nesten 11 år siden

For et halvt år siden skrev mediene om at KrF kunne sprekke på grunn av intern splittelse. Nå ser det ut til at Dagfinn Høybråten, Inger Lise Hansen og Dagrun Eriksen kan komme styrket ut at av bråket og bane vei for et sterkere KrF uten Frp-allergi, skriver redaktør Magne Lerø.

Et enstemmig sentralstyre bestemte seg i helgen for å droppe bekjennelsesplikten for tillitsvalgte. Istedetfor skal det nå i vedtektene hete at tillitsvalgte er forpliktet på og skal arbeide for partiets kristne verdigrunnlag som er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter. Dermed fremstår KrF som er mer åpent parti. Hallgrim Berg, tidligere Høyrepolitiker, skriver i Vårt Land i dag at KrF nå har større sjanse enn på lenge til å bli en kraft å regne med i norsk politikk. Berg er betatt av at KrF løfter fram den kristne kulturarven og tror dette har appell hos folk. Vi aner innvandringsdebatten ligger i bakgrunnen, men det få ligge nå.

Debatt i 20 år

Poenget er at KrF har maktet å samle seg om et historisk vedtak. Saken har på sett og vi stått på dagsorden i 20 år, men den konservative fløy i partiet har ikke villet ta debatten om bekjennelsesplikten. Kjell Magne Bondevik sa for noen år siden at han mente det var behov for en endring. Flere advarte partiet mot en opprivende debatt når de kun ligger litt over sperregrensen på meningsmålingene. Den typen taktiske vurderinger var i alle fall ikke Inger Lise Hansen rede til å ta hensyn til. Hun hevdet at timeglasset var i ferd med å renne ut for KrF om de ikke startet en prosess for å fornye partiet. Hun fikk faktisk en god del støtte for sitt syn. Så skjer altså det at KrF under Dagfinn Høybråten, som har en mer konservativ profil enn tidligere leder Valgerd Svarstad Haugland, blir den som går imot den konservative fløy i partiet. Dagfinn Høybråten vil ganske sikkert klare å overbevise de fleste konservative skeptikere, fordi de har tillit til ham. Høybråten kan klare det Inger Lise Hansen ikke er i nærheten av å makte. Det sies at han har vært imot å droppe fjerning av troskravet. Det spiller liten rolle hva han måtte han ment til enhver tid. Det er det han konkluderer med som leder som teller. Høybråtens jobb er å spille rollen som den samlende leder.

Det er ikke sikkert det går smertefritt å få saken igjennom på landsmøtet, men det er lite som tyder på at et enstemmig styre ikke vil vinne fram. Dagfinn Høybråten er en dreven politiker. Han kan spille sine kort. Alt tyder på at han vil gå styrket ut som leder etter det bråket som har vært.

Kvitt de rødgrønne

KrF har drøftet strategi i helgen. Det er tydelig at de vil bli kvitt den rødgrønne regjeringen. Samtidig erkjenner de at sentrum i dagens situasjon ikke er et regjeringsalternativ. De kan ikke spille den platen om igjen. Velgerne er lei tåkeprat.

Nestleder Inger Lise Hansen sier hun er klar for å ta FrP inn i varmen. Ikke i den forstand at KrF vil slå følge med Frp inn i regjering med Høyre, men de kan tenke seg å være et støtteparti for en Høyre-Frp regjering. Hun vil altså heller ha Høyre-Frp enn de rødgrønne. Det er nok ikke alle i KrF som er enige med henne. Noen vil nok mene at KrF heller bør støtte en mindretallsregjering ledet av Jens Stoltenberg. Nå er en prosess satt i gang. Og denne gang er det grunn til å tro at det ikke er solospilleren Hansen som er i aksjon, men nestlederen.

Ved å definere seg som et borgerlig parti, håper KrF å vinne tilbake noen av de velgerne som har gått over til Frp. Det er realistisk.

KrF har i lang tid vært nede i bølgenes dal. Den avklaringen som er kommet nå med hensyn til bekjennelsesplikten og nyorienteringen mot borgerlig side, burde kunne gi en forsiktig uttelling på meningsmålingene. KrF skal imidlertid gjennom en del harde debatter som kan skape usikkerhet om hvor partiet vil ende opp. Debatten om kristen kulturarv i forhold til innvandring, kan bli et hett tema. Muslimskepsisen i KrF er så pass stor at Dagfinn Høybråten i helgen måtte minne om de humanistiske idealer og menneskerettigheter partiet er forpliktet på.

Gå til innlegget

Oss syndere imellom

Publisert nesten 11 år siden

I dag bør Jens Stoltenberg gjøre det klart at ingen statsråder, ikke engang Magnhild Meltveit Kleppa, kommer til å bli avsatt på grunn av gaver de har mottatt som ikke er riktig tollklarert, taksert, registerert eller oppgitt til ligningsmyndighetene. Det er han som er sjefen

«Den som er uten synd, kan kaste den første steinen.» Det var Jesus som sa dette til fariseerne som kom trekkende med en kvinne som var grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. Det endte med at fariseerne gikk bort, den ene etter den andre, de eldste først. De var ikke journalister.

Journalister har det til felles med fariseere at de er satt til å avsløre kritikkverdige forhold. Fariseerne var nærmest som jurister å regne. Ingen kunne slå dem i lovtolkning.

I vårt samfunn er det ikke ekteskapsbrudd på fersk gjerning som påkaller offentlig interesse. Det er skattefusk og regelforsømmelse som er den store saken. Og her er det særlig politikere som er i interessefeltet. Forståelig nok. De er våre tillitsvalgte og vi tar det som en selvfølge at de selv følger de lover de ber andre om å følge. Når de gjør feil, er det journalistenes jobb å avsløre det.

Hellig allianse

Det har oppstått en slags hellig allianse mellom mediene og en del jurister som villig vekk uttaler seg uten å ha full kjennskap til alle sakens fakta. I dag er Ole Gjems-Onstad uten VG med påstanden om at Jens Stoltenberg har brukt posisjonen sin til å slippe å betale skatt. Bakgrunnen er at Stoltenberg ikke takserte et sølvservice han mottok i gave fra Indias statsminister i 2001. Han leverte det seinere tilbake.

Skatteekspert Petter Hartz-Hansen ved Norges Handelshøyskole sier til VG at Anne-Grete Strøm-Erichsen har brutt reglene når hun har oppgitt verdi på teppene. Det ene hadde koster 8000 hvis hun hadde kjøpt dem i Afghanistan, mens verdien her hjemme er 44.000. Strøm-Erichsen fikk departementsrådene til å tolke reglene. Han sa det var 8000 som skulle oppgis.

Det hjelper ikke at Liv Signe Navarsete i går fikk bekreftet fra ligningsmyndighetene at hun hadde oppgitt armbåndet til 26.500 kroner hun fikk fra Aker Yards. Nå reises spørsmålet om hva hun faktisk betalte i skatt for det. Det er da vitterlig ligningsmyndighetens ansvar. Et armbånd er en gave. Ikke engang en skattejurist vil klare å fakturere 26.000 kroner for den tiden det tar å døpe en båt. Det er urimelig å hevde at denne typen gaver skal beskattes som om de var normal lønn.

Sviktende dømmekraft

Derfor er vi ikke uten videre med på  gjøre å Magnhild Meltveit Kleppa til en skattesnyter i klassisk forstand. Hun skulle ha bestemt seg med en gang for enten å returnere armbåndet, beholde det privat eller overlate det til Stortinget. Hun har holdt gaven skjult og tatt dem med seg til departementet. Det holder ikke å si at hun aldri har brukt den eller har tenkt å bruke den. Hun har brutt reglene. Det Magnhild Meltveit Kleppa har gjort, er mer alvorlig enn de feil Liv Signe Navarsete har begått. Det er dessuten temmelig uforståelig at hun først nå melder fra til Jens Stoltenberg om at hun har brutt reglene. Det er ingen grunn til å tvile på at Jens Stoltenberg har reagert på at Kleppa kommer med sin sak først nå. Maken til sviktende dømmekraft fra en toppolitiker er det sjelden vi ser.

Den som er uten synd, kan kaste den første steinen. Er Jens Stoltenberg helt ren i denne saken? Ole Gjems-Onstad mener det ikke. Det spekuleres i mediene i dag om Meltveit Kleppa kan komme til å få sparken. Er det en klasseforskjell mellom henne og Liv Signe Navarsete? Hvis Anne-Grete Strøm-Erichsen får en straffeskatt fordi hun har oppgitt verdien på teppene i Afghanistan og ikke i Norge, er det da en klasseforskjell mellom henne og Meltveit Kleppa? Og hva med brudd på tollbestemmelsene og at gaver ikke er tilstrekkelig taksert?

I dag bør Jens Stoltenberg gjøre det klart at ingen statsråder kommer til å bli avsatt på grunn av gaver de er mottatt som ikke er riktig tollklarert, taksert eller oppgitt til ligningsmyndighetene. Han bør ikke la skattejurister og folkemeningen avgjøre om Klepps skal få fortsette eller ikke. Det er han som er sjefen. Har han tillit til Meltveit Kleppa, forstsetter hun. Har han ikke tillit til henne, må hun gå. Da er vi i den situasjonen Manuela Ramin Osmundsen endte opp i. Hun la ikke alle kortene på bordet for Jens Stoltenberg. Det kunne han ikke leve med. Det ser ut til at han kan leve med alle armbåndene, teppene, sølvservicene og klokkene han har fått i fanget.

Videre må han be andre statsråder umiddelbart melde fra om gaver de måtte han mottatt. Vi må bli ferdig med denne saken. Den er en belastning for regjeringen. Den viser at politikere til stadighet bommer i saker de selv kan ha økonomiske interesser. Politiker kan ikke være forsiktige nok. Det er bare slik det er.

Gå til innlegget

Korrupsjon på avveie

Publisert nesten 11 år siden

Å trekke inn korrupsjonsbegrepet har en viss relevans i Liv Signe Navarsetes tilfelle, ikke når det gjelder Jonas Gahr Støres teppegaver. Da handler det om smålighet satt i system.

Liv Signe Navarsete fikk i 2006 et armbåndsur til en verdi av 26.500 kroner fra Kjell Inge Røkke som takk for at hun døpte en av Røkkes båter. Hun oppga ikke gaven i Stortingets register for gaver. Det er det ene forhold som gjør dette problematisk. Poenget med registeret er at man gir offentligheten beskjed om hvem man har «økonomiske relasjoner til». Det andre problemet er gavens strørrelse. Og for det tredje er det problematisk at det er Kjell Inge Røkke som gir gaven. Røkke har sterke interesser av å ha gode relasjoner til de rødgrønne. Han vet hva han vil oppnå. Det ble tydelig for alle da staten kjøpte seg inn i Aker i 2007.

En gave til 26.500 kroner blir man ikke upåvirket av. Det betyr på ingen måte at Liv Signe Navarsete er eller var i lomma på Røkke. Men en dyr gave er uttrykk for en relasjon som det i det minste bør være åpenhet om. Det mest kritikkverdige er at Navarsete er opptatt av å holde det skjult for offentligheten at hun har fått en dyr gave fra Røkke.

Det er forståelig at hun fredag la seg flat og sa hun angret på det hun hadde gjort. Hun viste dårlig dømmekraft. Ved ikke å registrere gaven, illustrerer hun de dyre gavers makt. Hun må ha visst om Stortingets register, men hun regnet nok med offentlighet dersom hun hadde registrert gaven. Derfor holdt hun det skjult.

NHO definerer korrupsjon når en person i en betrodd stilling eller verv, privat eller offentlig, setter ansvaret og forpliktelsene som er knyttet til stillingen eller vervet til side og misbruker makten som ligger i stillingen eller vervet, og ved dette oppnår enten en privat fordel eller belønning, eller urettmessig tilstreber en fordel til egen organisasjon eller firma.

Ut fra denne definisjonen er det ikke relevant å kaste en mistanke mot Liv Signe Navarsete. Hun har ikke satt sitt ansvar eller forpliktelse til side.

Jurist og selvoppnevnt korrupsjonsekspert, Johan M. Andersen, mener det kun er en gaves størrelse som teller. Derfor mener han at også Anne-Grete Strøm-Erichsen opererer på grensen av grov korrupsjon fordi hun har tatt imot klokker og gaver til en verdi av 55.000 kroner. For Andersen betyr det ikke noe om gavene er oppgitt til skattemyndighetene og at reglene tillater at statsråder tar med hjem gaver de mottar.

Denne åpenheten er også vesentlig for å bedømme om en handling tenderer mot å kunne kalles korrupsjon eller ikke. Korrupsjon skjer jo nettopp i det skjulte. Man finner ikke spor av beløp eller gaver man har mottatt på selvangivelsen.

Visepresident på Stortinget, Marit Nybakk (Ap) sa til VG fredag at det kan oppfattes som bestikkelse når politikere mottar dyre gaver. Hun må da altså mene at vi i lang tid i Norge har hatt regler som tillater bestikkelser. Vi trodde ikke bestikkelser oppgis i selvangivelsen og i Stortingets register.

VG avslørte onsdag i forrige uke at utenriksminister Jonas Gahr Støre har fulgt de reglene som gjelder for gaver man mottar ved utenlandsbesøk. Dagen etter gjorde Dagbladet et stort poeng av at Støre bare hadde taksert ett av teppene, men bedømt de andre til å være like verdifulle. Men det kunne han selvsagt ikke vite, for han er da ingen teppeekspert. Det viste seg at han  nesten er. Han har oppgitt samlet verdi noen tusen kroner for høyt. Og han hadde ikke fulgt tollreglene til punkt og prikke. Det spiller ingen rolle for realitetene.

Fredag leverte Støre sine tepper tilbake, men han så ingen grunn til å beklage at han hadde «kjøpt» teppene ved å oppgi de i selvangivelsen og i realiteten betale nærmere 50 prosent av prisen. Han nøyde seg med å henvise til at han hadde fulgt reglene.

Støre står rakrygget. Han forsvarer det han har gjort. Hans syntes ikke det var galt. Det er ikke moralsk klanderverdig å «kjøpe tepper til halv pris» i tråd med reglene. Folk og VG kan gjerne mene at det burde han ikke mene. Det ser ut til at de mener at kronprinsesse Mette-Marit heller ikke bør bruke vesker som koster 10.000 kroner. Ingen har ennå lansert en regel for hvilke gaver kongehuset kan motta og om de kan bruke det de får.

Den rødgrønne regjeringen står svakt. Det er forståelig at de ikke orker mange rudnder om dette. For å sette en stopper for saken, bestemte Jens Stoltenberg at alle gaver man har mottatt og innberettet til skattemyndigheten skal leveres tilbake.

Fra et arbeidsgiver- og lovgiverperspektiv er dette hull i hodet. Det er elementært at man ikke gir regelendringer tilbakevirkende kraft. Inngåtte avtaler skal holdes. Ved å kreve at gaver som er innberettet skal tilbakebetales, gir man etter for småligheten.

En regjering bør opptre prinsipielt riktig. Å endre reglene er rimelig, men statsrådene burde ha fått beholdt sine gaver. Støre er rakrygget nok til å stå imot det korrupsjonshysteriet han har stiftet bekjentskap med. Støre en leder som tåler en støyt. Han står for sine handlinger. Han beklager ikke det han har gjort selv om folk ikke liker det. En politiker skal styre etter folkemeningen, men ikke bøye seg som et siv for hva folk mener når han har handlet etter de regler som gjelder.

Gå til innlegget

Støre i gavefella

Publisert nesten 11 år siden

Jonas Gahr Støre en mulig lovbryter, Anne-Grete Strøm-Erichsen nærmest korrupt. Vi er vitne til et politisk gavehysteri som mangler dimensjoner,

Det står nok tindrende klart for Anne-Grete Strøm-Erichsen og Jonas Gahr Støre at de ikke vil kunne ta hjem flere gaver de måtte få på sine utenlandsreiser. De reglene vi i dag har går i korthet ut på at statsråder må betale skatt for slike gaver. Det er en ordning de norske skattebetalerne burde være strålende fornøyd med. Statsrådene betaler jo nærmere 50 prosent skatt for disse gavene. Alternativet er at gavene blir overlevert til departementet. Og hva i alle dager skal Forsvarsdepartementet med ei dameklokke til 7375 kroner? Vi burde jo være sjeleglade for at Anne-Grete Strøm-Erichsen vil «kjøpe» klokken av staten for 3500 kr. Så er det problemet løst.

Hvor mange tepper det er i Utenriksdepartementet, vet vi ikke. De er sikkert godt fornøyd med at Støre har «betalt» for fire av de han har fått.

Gavemuseum

Vårt Land avbilder i dag rommet ved Statsministerens kontor hvor en haug med gaver som statsministeren har mottatt, er samlet. Gjester som er på besøk, kan studere gavene, opplyser kommunikasjonssjef Trude Måseide. Hvor mange det er som oppsøker statsministerens «gavemuseum», vet vi ikke. Det vi derimot vet, er at det ligger en del gaver statens tjenere har mottatt på diverse lagre rundt omkring.

Men det er jo ikke dette saken handler om. Saken er at VG har avslørt at to statsråder har vært særdeles interessert i å ta hjem til seg gaver de har mottatt. Reglene er fulgt. Nei, det er ikke helt sikkert. Dagbladet forteller at Jonas Gahr Støre kun har taksert et av de teppene han har tatt med hjem. De andre har sett ganske like ut, så han har antatt at de også har en verdi på 4000 kroner. Men han burde ha taksert alle. Det kan jo være at et av teppene er verd 5000 kroner – og da har han faktisk snytt rundt 500 kroner på skatten. Han har heller ikke gitt beskjed til tollmyndighetene om at han har med seg gaver. De skulle da ha sagt «det er ok». Han har altså på egen hånd forskuttert det «ja» han ut fra reglene visste han ville få.

En lovbryter?

Dette fører til førstesiden i Dagbladet i dag: «Gaveskandalen: Kan ha begått LOVBRUDD». Og et gedigent bilde av Støre. Utenriksministeren er altså en lovbryter. De skriver riktignok «kan». Men det skapes et inntrykk.

På VG Nett trår jurist og korrupsjonsekspert Johan M. Andersen riktig til. Han mener gavene Anne-Grete Strøm-Erichsen fikk da hun var forsvarsminister balanserer på grensen til grov korrupsjon.

– Korrupsjon er å motta utilbørlige fordeler i kraft av sin stilling, og det settes særlig strenge krav til offentlige personer. Smøreturer til rundt 10.000 kroner vurderes som korrupsjon, og når man går over 50.000 kroner er man fort på grensen til grov korrupsjon. Det i seg selv er en alvorlig sak med streng strafferamme på ti års fengsel, sier Andersen til.

Hallo? Hvor langt ut på jordet er det mulig å havne for en jurist? Strøm-Eriksen har fulgt reglene. Hun har betalt skatt for gavene. Korrupsjon snakker vi om når det skjer under bordet, når det ikke er åpenhet rundt det som skjer. Denne saken har ikke noe med korrupsjon å gjøre.

Makabert med teppe

Vi kan gjerne i ro og fred diskutere om ei klokke som man i realiteten får til 50 prosents rabatt, kan kalles bestikkelse. Eller et teppe til 4000. I Sverige har de strengere regler enn oss for å sikre seg at en gave ikke kan oppfattes som bestikkelse. Det skal ikke den enkelte statsråd vurdere.

VGs debattredaktør, Elisabeth Skarsbø Moen, er ikke i tvil.

– Det blir vanskelig for Strøm-Erichsen å ta opp med Sveits at den norske regjeringen ikke liker at Sveits er et paradis for norske skatteflyktninger rett etter å ha mottatt en klokke til 7000 kroner, sier hun til VG. nett. Hun mener også at Støre gir en aksept til en korrupt kultur i Afghanistan ved å ta imot tepper.

For riktig å få svung på argumentene, legger hun til at det er "makabert å tråkke rundt på dyre afghanske tepper, mens vi deltar i en krig som også rammer den afghanske sivilbefolkningen".

Carl Eirik Schjøtt-Pedersen så med en gang hvordan denne saken vil utvikle seg. Han varslet der og da innstramning av reglene. For Anne-Grete Strøm-Erichsen er saken over. Støre sitter verre i det. Den ellers temmelig opphøyde, nærmeste perfekte Jonas Gahr Støre unngår nok ikke at medier og politiske motstandere vil jage ham med millimetermålet.

Støre liker selvsagt ikke situasjonen. Han kommer seg nok ut av gavefellen. Det ender neppe med at han tar med seg teppene sine og fordeler de på kontorene i UD.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere