Magne Lerø

Alder: 67
  RSS

Om Magne

Sjefredaktør i Ukeavisen Ledelse/Dagens Perspektiv.

Følgere

Huitfeldt i støtet

Publisert nesten 11 år siden

Anniken Huitfeldt har trådt fram fra Trond Giskes skygge og fremstår etter hvert som en kulturminister med styringsvilje og mot til å utfordre maktaktører enten de befinner seg i børsen eller katedralen.

Da Anniken Huitfeldt overtok som kulturminister etter Trond Giske, ble det hvisket at hun var dømt til et liv i skyggenes dal. Som kulturminister oppnådde Giske etter hvert stjernestatus. Det skyldes ikke minst at bevilgningene til kulturlivet økte radikalt de årene han var minister. Da Huitfeldt skiftet departement, steg Sigbjørn Johnsen fram og snakket om at tiden nå var kommet for å kutte kostnader. Det skulle strammes inn over hele linjen. Giske bygde opp, Huitfeldt måtte bygge ned. Slik lød de mest pessimistiske spådommene.  

Blekere enn Giske

Huitfeldt fremsto også som en langt blekere kulturminister enn Giske. Det hjalp ikke mye at hun med en viss rett kunne fremstå som en mer vaskeekte kulturarbeider enn Giske. Hun skrev en bok for barn om Gro Harlem Brundtland. De hjalp ikke så mye på profilen.

Alle forsto at Huitfeldt trengte tid for å kunne sette seg inn i sitt nye ansvarsområde. Hun er ikke en tornado som Giske. Huitfeldt jobber langsommere, men hun er mer opptatt av forankring enn Giske. Hun hiver ikke like mange baller opp i luften som Giske, som også har en velutviklet evne til å ta dem ned. Hun har heller ikke Giskes behov for og evne til egenmarkering. . Det har etter hvert gått opp for kulturlivet at man har en minister som vet hva hun vil på kulturfeltets område. Og hun mangler så visst ikke evnen til å sette foten ned.

Neste års statsbudsjettet viser at Anniken Huitfeldt følger opp der Trond Giske slapp. Hun kan regne seg blant budsjettvinnerne. Det er et godt utgangspunkt for de ”nei” hun må meddele kulturfeltet der behovet for støtte er umettelig.

Styringsvilje

Skal en lykkes som statsråd, må en vise styrke og styringsvilje. Første gang Huitfeldt satte foten ned, var i forbindelse med Store norske leksikon. Hun gjorde det klart at det ikke var en oppgave for det offentlige å subsidiere drift ev dette. Her fikk eierne finne andre løsninger. Det lød diverse kulturelle ramaskrik om at man nå hadde fått en minister som ikke forsto seg på verdien av å ta vare på kunnskap.

Det er bokbransjen som har vært mest etter henne. De beskylder henne for å være svak og i lomma på Sigbjørn Johnsen fordi hun ikke har fått gjennomslag for nullmoms på elektroniske bøker. Denne kampen har ikke Huitfeldt tatt. Hun venter på Mediestøtteutvalget som om to måneder legger fram sin innstilling. De forventes at de sier noe om moms på medieprodukter. Det ligger til rette for at debatten om moms på bøker og aviser vil skje neste år. Nå legger Finansdepartementet opp til at det skal betales moms på elektroniske medieprodukter som kjøpes i utlandet. Deler av kulturbransjen har protestert. Disse protestene lever Huitfeldt rimelig godt med inntil videre.

Forrige uke kunne Huitfeldt trekke tidligere NRK-sjef og Dagblad-redaktør Anne Asheim som en kanin opp av hatten til stillingen som ny sjef for Norsk Kulturråd. Det var med en viss stolthet kun kunne si at hun hadde fått førstevalget, og Asheim kvitterte med å si at hun ikke ville søke før hun hadde sett statsbudsjettet som ikke etterlot tvil om at det skal satses videre på kultursektoren.

Anne Aasheim

Aasheim søkte dagen før hun ble utnevnt. Det er jo et paradoks at en av landets mest profilerte medieledere ikke ville søke før hun hadde fått jobben. Men slik er det. Denne ansettelsen har ført til at Anniken Huitfeldt har fått Norsk Presseforbund på nakken. De mener departementet ikke har fulgt offentlighetsloven når det gjelder søkerlister. Klage er sendt Sivilombudsmannen. Uansett resultat, denne saken vil ikke svekke Huitfeldt. Hun har vunnet en seier ved å få Aasheim på kroken.

Anniken Huitfeldt har også vist styret i Språkrådet hvem som har makten. Det er åtte måneder siden prosessen med å finne Sylfest Lomheims etterfølger startet. Styret endte opp med å anbefale at professor Kjell Lars Berge ble ansatt. Det ønsker ikke Huitfeldt. Det førte til at fire av syv medlemmer i styret trakk seg. Nå blir stillingen lyst ut på nytt. Kjell Lars Berge hevder at når han ikke blir ansatt, skyldes det at han kritiserte Huitfeldt da hun avslo å gi støtte til Store norske leksikon.

Det er temmelig spesielt at en søker på denne måten gir forklaringer på hvorfor en ikke blir ansatt. Det er Berge som blir stående som taperen. Anniken Huitfeldt benytter sin soleklare rett til å skaffe seg et større tilfang av søkere. Hun vil ha den beste, kan hun si. Spørsmålet er om hun også denne gangen våger å overraske med å ansette en som ikke har søkt før en har fått jobben.

Den siste saken har Huitfeldt har markert seg på gjelder Nasjonalmuseet. Her har personer med en betydelig posisjon i norsk offentlighet og kulturlivet ført en kamp for at Nasjonalgalleriet ikke skal legges ned. Sist fredag gjorde Anniken Huitfeldt det uttrykkelig klart i en samtale med Morgenbladet at det ikke kommer på tale å la den klassiske kunsten bli værende igjen i det nåværende Nasjonalgalleriet. Nasjonalmuseet får et nytt praktbygg på Vestbane-tomten. Hit skal den klassiske kunsten. Debatten kan ta slutt. Hun kommer ikke til å ombestemme seg, sier Huitfeldt.  

Gå til innlegget

Politisk formalisme

Publisert nesten 11 år siden

Jonas Gahr Støres småprat med Thorbjørn Jagland på gata i New York om de kinesiske myndighetenes advarsel om å gi Nobelprisen til en de selv har buret inne, er nærmest et ikke-problem. Politikerne er i ferd med å ikle hverandre formalistiske tvangstrøyer

 I løpet av helgen er det skapt at bilde av utenriksminister Jonas Gahr Støre som en mellommann mellom de kinesiske myndighetene og Nobelkomiteen. Det har vært like før han er blitt fremstilt som en løpegutt. Han skal ha advart komiteen mot å gi prisen til kinesiske opposisjonelle fordi det ville føre til straffetiltak overfor Norge fra kinesiske myndigheters side. Ved å legge press på komiteen skal han i praksis ha demonstrert at for ham er norske interesser viktigere enn hensynet til fred og menneskerettigheter. Bare hør her.

– Jeg er sjokkert over at Norge har en utenriksminister som prioriterer menneskerettigheter så lavt at han forsøkte å stoppe fredsprisen til Liu Xiaobo. Dette setter regjeringen på linje med Fidel Castro, sier Venstres leder, Trine Skei Grande, til Aftenposten.

Høyres nestleder, Jan Tore Sanner synes Støres opptreden er pinlig, et alvorlig overgrep og et uttrykk for dobbeltmoral.

Det var da voldsomt. Her har de to opposisjonspolitikerne skapt et fantasibilde av hva som faktisk har skjedd, for så gyve løs. Bruk av stråmenn, kalles slikt i retorikken.

Støre møtte Thorbjørn Jagland på gata i New York rett etter at han hadde hatt samtalen der kineserne advarte mot å gi fredsprisen til en av deres opposisjonelle. Samtalen varte et par minutter. Støre refererte hva kineserne sa, men sluttet seg ikke til advarselen. Han sa at han overfor kineserne hadde gjort det klart at Nobelkomiteen fatter sin avgjørelse på selvstendig grunnlag og at norske myndigheter hverken kan eller vil blande seg inn i komiteens avgjørelse.

Thorbjørn Jagland og Jonas Gahr Støre var en uke i FN og snakket sammen flere ganger om en rekke aktuelle saker. Skulle han holde hemmelig for Jagland at de kinesiske myndighetene hadde bedt om et møte der de advarte mot å gi fredsprisen til en kinesisk opposisjonell?

Jonas Gahr Støre er en politiker av internasjonalt format. Skal vi tro at han løper rundt som slags Fidel Castro i New Yorks gater? Det blir for dumt.

Thorbjørn Jagland bekrefter Støres versjon av det som har skjedd.Det er ikke vanlig at komiteens leder har slike samtaler med utenriksministeren. Selvsagt ikke. Det er ikke vanlig at et lands myndigheter opptrer slik kineseren gjør før og etter utdelingen av Nobels fredspris. Det er unntaket fra regelen.

Årets tildeling viser med all tydelighet at komiteen ikke lar seg presse. 

Nobelkomiteen består ikke av en samling skjøre planter som må beskyttes mot all mulig slags ytre påvirkning. Dette hadde vært en sak dersom Støre hadde bedt om et møte eller sendt et brev der han gjorde rede for sine samtale med de kinesiske myndighetene. Det ville vært et overgrep dersom han hadde bedt komiteen også ta med de kinesiske synspunktene i sitt arbeidet, men riktignok understreket at han ville respektere og støtte deres avgjørelse. Men et slikt press har Støre ikke utøvd. Han er oppegående nok til ikke å forsøke på det. Vi har ikke en novise som utenriksminister.

Politikerne må ikke innføre seg selv tvangstrøyer når det gjelder samtaler. Denne saken er et nytt eksempel på hvordan formalismen sniker seg inn i den politiske hverdag. Politikerne bruker stadig med tid og tankekraft på regeltolkninger og habilitetsdiskusjoner. De opptrer som detektiver for å finne ut hvem som snakker med hvem og hvem som visste hva til ulik tid. Vi skal bare se Støre blir innkalt til kontroll- og konstitusjonskomiteen for å gjøre rede for hva han sa til Jagland.

Vi hadde en debatt som lignet noe på denne, i forbindelse med karikaturstriden. Da uttalte Jonas Gahr Støre seg på en annen måte enn Presseforbundets Per Edgar Kokkvold. Støre ble kritisert for at han bidro til å svekke ytringsfriheten. Han understreket gang på gang at ytringsfriheten lå fast, men at det må være tillatt også for politikere og statsråder å ha meninger om hva som settes på trykk.

Støre har ikke kritisert tildelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo. En del mener han burde ropt høyere hurra. Han får rope så høyt han vil. Han har kritisert kinesiske myndigheter for reaksjonene etter prisutdelingen.

Gå til innlegget

Kvittering for politikk

Publisert nesten 11 år siden

Terje Riis-Johansen får igjen kjørt seg. Det er egentlig ikke habilitet som er hovedsaken, men samrøret mellom penger og politikk. Det løser vi med kritikk og åpenhet, ikke med mer finmasket jus,

Etter at Ivar Egeberg, tidligere generalsekretær i Senterpartiet, sa til Dagens Næringsliv at han har var opptatt av å informere og trekke olje- og energiminister Terje Riis-Johansen inn i prosessen med å hente valgkampstøtte fra selskaper som driver med fornybar energi, gir det mer mening at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité innkaller statsråden til høring. Den uvitenhet Terje Riis-Johansen legger for dagen, sliter han med å få folk til å tro på. Per-Kristian Foss (H) sier til Dagbladet i dag at han tviler på det Riis-Johansen sier. Siv Jensen (Frp) sier til Dagens Næringsliv at de e-postene Ivar Egeberg har sendt Riis-Johansens, river hans troverdighet i filler. Hun mener de beviser at Terje Riis-Johansen hele tiden har visst at partiet skulle få penger fra selskaper som jobber med fornybar energi.

Men det er ikke dette som er kjernen i saken. Terje Riis-Johansen hevder han aldri har visst at støtten kom fra Eidsiva Energi og Troms Kraft, som seinere fikk konsesjon fra statsråden. Hvis Terje Riis-Johansen hadde hatt den kunnskapen som Ivar Egeberg hadde, ville han da vært inhabil? Det har ikke Justisdepartementets lovavdeling vurdert. De har vurdert og konkludert med at Riis-Johansen ikke var inhabil på grunnlag av hans forsikringer om at han ikke visste.

Ivar Egeberg gir en tillitvekkende forklaring på sitt eget engasjement i saken. Hans oppgave var å skaffe penger til Sps valgkamp. Han skriver i en e-post til Terje Riis-Johansen at planen er at Sp skal få støtte fra selskaper som driver innen fornybar energi. Han trekker paralleller til støtten LO gir til Ap og Rederiforbundet til Høyre. Derfor vil han at de som skal bidra får møte «sjølveste» ministeren, som han skriver.

Støttespillerne vil altså forvisse seg om at Terje Riis-Johansen er på deres linje når det gjelder å satse på fornybar energi. De «kvitterer for politikken» med å legge penger på bordet.

Det er i strid med reglene at partier mottar støtte fra offentlig eide selskaper. Ivar Egeberg beklager at han ikke sjekket reglene. Liv Signe Navarsete har tatt på seg ansvaret for dette. Sp har gjort en grov feil. De har betalt pengene tilbake. Denne saken har kostet dem både tap av troverdighet og tap av velgere. Dette bør vi være ferdig med.

Det kommer neppe noe mer ut av høringen som Stortinget vil gjennomføre. Men saken vil ytterligere svekke Terje-Riis Johansen. Når han skal gjenta sin forklaring om at han ikke visste, står han med ryggen til veggen. Han kan ikke annet enn å be om å bli trodd. Han vil neppe bli det.

Spørsmålet om statsråders habilitet i forhold til pengestøtte er en gråsone. Skal Høyres statsråder fratre når de behandler saker som er av vital interesse for norsk rederinæring? Det spesielle i denne saken er de to selskapene som gir støtte, samtidig har sine egen konsesjonssak til behandling i departementet. Dermed opptrer statsrådens som forvaltningsmyndighet – og da kommer habilitetsreglene til anvendelse.

I ettertid er det ikke vanskelig å hevde at Terje Riis-Johansen uansett burde ha erklært seg inhabil i behandlingen av konsesjonssakene for Eidsiva Energi og Troms Kraft. Denne saken handler imidlertid om noe mer enn habilitet. Den illustrerer sammenhengen mellom politikk og penger. Dette er ikke spesielt for Senterpartiet.

Vi klarer ikke bryte sammenhengen mellom politikk og penger ved å stramme inn på habilitetsreglene. Løsningene er åpenhet og kritiske søkelys. Her spiller mediene av avgjørende rolle. Politikere må skaffe seg tillit og opptre med klokskap. De som ikke holder mål, bør ikke være politikere.

Vi får ta sakene etter hvert som de dukker opp, og dømme om rett og galt og vurdere de i forhold til de reglene vi har. Vi kan ikke sikre oss mot den typen feil, rot og mangel på klokskap som Sp har demonstrert i denne saken. Løsningen er ikke å lage mer finmasket jus.

Gå til innlegget

Fredsprisforvirrede kapitalister

Publisert nesten 11 år siden

Stein Erik Hagen og Morits Skaugen er ikke bare i mot at Liu Xiaobo får fredsprisen. De ville ha gitt den til Kina istedenfor. Et nytt eksempel på hvordan næringslivsledere er opptatt av profitt fremfor menneskerettigheter. 

Det er temmelig normalt at noen er uenige om hvem som fortjener Nobels fredspris. Det er imidlertid ikke vanlig at næringslivsledere kommenterer fredspristildelingen ut fra om den er i samsvar med egne økonomiske interesser eller ikke.

I går skrev skipsreder Morits Skaugen et innlegg i Aftenposten der han konkluderer med at Kina, ikke Liu Xiaobo, burde fått fredsprisen. Han peker på at dagens lederskap i Kina har lykkes i å gi landet et enormt økonomisk løft og at de fortjener støtte fremfor kritikk. De må få den tiden de trenger for å integrere vestlige verdier om demokrati og menneskerettigheter. Han mener Kina utvikler seg raskere i riktig retning enn det vestlige land har gjort gjennom det siste århundre. Skaugen har i flere tiår vært engasjert i business i Kina og mener det ikke er knyttet problemer til dette engasjementet.

Orkla satser tungt på jernbane i Kina. De har også en større eierandel i Jotun som også har et økende engasjement i landet. Styreleder i Orkla, Stein Erik Hagen, er på jakt og vil først ikke kommentere fredsprisen da Dagbladet ringer. Det var en klok beslutning. Men den varer ikke lenge. Det ender med at Hagen sier seg enig med Morits Skaugen. Dermed har altså styrelederen i landets største private selskap, kritisert Nobelkomiteen.

Fiskerieksportører mot

Også andre næringslivsledere som er engasjert i Kina, har kritisert tildelingen. Det samme har representanter for norsk fiskerinæring gjort.

Det er godt vi har en Nobelkomite som overhodet ikke bryr seg om hva norske næringslivsledere og norske fiskeeksportører mener. Komiteens leder, Thorbjørn Jagland, gjør det klart i en samtale med NRK i dag at komiteen hadde regnet med omtrent de reaksjonene som nå kommer. Men det er altså ikke Nobelkomiteens oppgave å veie interesser opp mot hverandre. Komiteens oppgave er ensidighet. Denne ensidigheten utøver de i en politisk setting. På kort sikt vet alle et man ikke oppnår noe som helst med å provosere det kinesiske lederskapet slik de har gjort med årets tildeling. På sikt kan man oppnå noe. For årets pristildeling er et håndslag til de kreftene i Kina som ivrer for at prosessen mot demokrati og respekt for menneskerettigheter skal gå betydelig raskere.

I siste nummer av Economist sammenlignes Kina og India. Indias spås en raskere vekst enn Kina fordi man har lykkes i å finne en balanse mellom sentral styring, demokrati og stor grad av frihet for sterke og veksthungrige bedrifter. I India skapes bedrifter og arbeidsplasser nedenfra og man samler seg om et demokratisk valgt nasjonal ledelse som sørger for at landet henger sammen. Problemet i Kina er at økonomien styres ovenfra. De som sitter med makten på toppen våger ikke åpne for den kraften til fornyelse og noe mer kaos som kommer nedenfra. Kineserne vil neppe lykkes med å fremstå som en antidemokratis øy samtidig som de styrker sin posisjon som en global aktør i verdensøkonomien. De fleste eksperter synes å være enige om at Kina før eller seinere må endre kurs. Demokratiet i India og Kina vil ikke kunne være en blåkopi av Vestens. Det er ikke det det handler om.

Et enkelt menneske

For Nobelkomiteen handler det denne gangen om å se et enkelt menneske som våger å stå opp for fred, demokrati og menneskerettigheter mot en gigantisk maktelite. Han betaler prisen ved å bli berøvet sin frihet.

Dette burde Morits Skaugen og Stein Erik Hagen klart å se. De burde tatt av seg kapitalisthatten sin, stått fram som samfunnsborgere og gitt støtte til en prisutdeling selv om den kan true deres egne økonomiske interesser. Det hadde inngitt respekt.

Det er bra at Hagen og Skaugen vil drive næringsvirksomhet i Kina. De må operere på kinesernes premisser og tilpasse seg. Det er bare når storsamfunnet har vedtatt internasjonal boikott eller når bedrifter direkte involveres i brudd på menneskerettigheter, bedriftsledere skal holde seg unna. I en globalisert verden bidrar næringslivet til større åpenhet og forståelse landene imellom. Slik sett kan det å drive næringsvirksomhet være en fredsstyrkende aktivitet. Slik sett er det bare å ønske Hagen og Skaugen lykke til med å drive business blant kineserne.

Gå til innlegget

Høybråten i ørkenen

Publisert nesten 11 år siden

KrF spenner bein på seg selv hvis de nå skal diskutere om de vil kvitte seg med Dagfinn Høybråten som leder. Først må de finne ut av de politiske flokene de er viklet inn i. Utsett lederdebatten i to år.

, Israelsfolket trasket frustrert og slitne i ørkenen i 40 år før de nådde det lovede land. Det er mulig Dagfinn Høybråten henter trøst fra de bibelske fortellinger i den ørkenvandringen han selv gjennomfører. Det er nå seks år siden han ble valgt til leder i KrF, og det er lite som tyder på at han nærmer seg et land som ”flyter av melk og honning”. Det er de i partiet som mener han har gjort sitt. Han har ikke funnet veien ut av den ørkenen partiet havnet i etter det dårlige valget i 2003. Det var det som var oppdraget.

Misnøyen mot Dagfinn Høybråten i KrF er økende, skriver Vårt Land i dag. De har spurt 41 sentrale personer i partiet om Høybråten er den rette til å gjenreise KrF. Kun seks svarer et klart ja. Noen få svarer nei mer eller mindre tydelig. De fleste vil ikke svare eller gir uttrykk for tvil.

Ingen motkandidat

Dette er et særdeles dårlig utgangspunkt for Høybråten. Det er tungt å være leder når forventninger uteblir og tvilen om man har rett mann på rett plass, brer seg. Dagfinn Høybråten har uttalt at han ikke kommer til å gi seg ”før jeg har avsluttet der jeg har begynt”. Det må KrF forholde seg til. Knut Arild Hareide fremstår ikke i dag som en samlende motkandidat. Det er ingen andre som står klar til å overta. Da bør ledere og tillitsvalgte klare å opptre klokere enn de nå gjør når Vårt Land ringer. De bør si at de støtter Høybråten, at det ikke er aktuelt med et lederskifte til våren, men at det må vurderes før neste stortingsvalg hvis partiets oppslutning fortsatt er så lav som meningsmålingene nå tyder på.

Det er det som er det realistiske. KrF spenner bein på selv dersom de nå starter en opprivende lederstrid. De må nå konsentrere seg om politikken. Første hinder er å få landsmøtet med på å endre den såkalte bekjennelsesparagrafen. Det har et enstemmig landsstyre gått inn for. Dagfinn Høybråten som har tillit i den konservative del av partiet, spiller en nøkkelrolle når det gjelder å få lose denne saken igjennom. Klarer Høybråten det, har han vunnet en seier.

Mykere mot Frp

Det neste de må ta fatt på er å få partiet med på en viss oppmykning i forhold til Frp. Man bør ikke gå til valg på at man uansett valgresultat ikke vil støtte en regjering der Frp er med fra sak til sak. KrF bør heller ikke stenge døren for at man kan støtte en Ap-regjering fra sak til sak. KrF må sikre seg større handlefrihet enn de ga seg selv før forrige valg.

Inger Lise Hansen foretrekker Frp fremfor Ap. Det er mulig Dagfinn Høybråten mener det motsatte. De må klare å leve med denne spenningen. Kall det gjerne å kjøre på to spor. Det gjorde Høyre foran valget i 2009. Hun avklarte ikke holdningen til Frp. Høyre gjorde et godt valg fordi de ble troverdige på at det viktigste for dem var å få politiske makt.

KrF må søke makt, i prinsippet til høyre eller venstre. Nå har de vært ute av regjeringskontorene i seks år. Det har ikke hjulpet på oppslutningen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere