Magne Lerø

Alder: 67
  RSS

Om Magne

Sjefredaktør i Ukeavisen Ledelse/Dagens Perspektiv.

Følgere

KrF-Hansen ned fra pallen

Publisert over 10 år siden

Inger Lise Hansen blir ikke vraket fordi hun har opptrådt lettkledd og sexy. Det tåler de i KrF. Hun ryker ut fordi hun har bommet på rollen som nestleder, endt opp som en solospiller og gått i surr med hva det i praksis betyr å være lojal.

Den fløyen i KrF som i flere år har hatt minst sans for Dagfinn Høybråten som partileder, jublet da unge, friske og utradisjonelle Inger Lise Hansen besteg partiledertoppen som nestleder for tre år siden. Hun hadde støtte, mer eller mindre offentlig, både fra tidligere leder Valgerd Svarstad Haugland og eks statsminister Kjell Magne Bondevik. De og flertallet i partiet innså at KrF trengte en annen profil enn Høybråten for å markere KrF som et moderne og bredt folkeparti. Målet var å vinne tilbake de mange tusen velgere som KrF har mistet siden de var på topp for vel 10 år siden.

Inger Lise Hansen fikk raskt et godt innpass i mediene. Hun ble en av landets mest synlige nestledere selv om hun ikke hadde plass på Stortinget. Inger Lise Hansen fremsto som sterk, modig, direkte og dyktig. Alle spådde henne en lysende fremtid i politikken.

Knirk i samarbeidet

Det gikk ikke lang tid før mediene kunne melde om knirk i samarbeidet med partileder Dagfinn Høybråten. Det ble etter hvert klart for alle at hun sto for en annen politisk linje enn Høybråten. Etter hvert som KrF mistet velgere på gallupen og man begynte å miste troen på at Dagfinn Høybråten ville makte å gjenreise partiet, ble Hansen heiet fram av sine støttespillere til å snakke høyere om en ny politisk kurs. Det har hun gjort til gagns det siste året. To ganger vakte hun betydelig oppsikt ved å uttale seg i strid med KrFs program om Israel, alkoholpolitikk, homofili og ekteskap. Hun konkluderte også med at KrF burde droppe bekjennelsesparagrafen før utvalget som var nedsatt for å finne ut av dette var kommet skikkelig i gang med arbeidet. Utspillene var ikke klarert med Dagfinn Høybråten. Det var heller ikke utspillet i høst der hun tok til orde for et samarbeid med Frp for å få ryddet av veien den rødgrønne regjeringen.

Inger Lise Hansen fremsto som en solospiller. Hun forsvarte sin rett til å si det hun mener og at partiet trengte en debatt om disse spørsmålene. Hun har ikke manglet støttespillere.

Lettkledd og sexy

I mars i år sto hun fram i Det Nye, lettkledd og sexy. Det endte med en forside i VG der det het at hun poserte i undertøy og tittelen: Vil være sexy for å provosere. Det var ikke noe å si på det VG skrev, bortsett fra at de som har greie på det, gjorde oppmerksom på at det ikke var en underkjole hun var avbildet i. Unge kvinner bruker den slags nette kjoler.

Selvsagt fikk de hakeslepp i KrF over å se sin nestleder fremstå som en ”fristerinne”, slik det ble sagt. Men de mest konservative i KrF har etter hvert fått en viss trening i å godta ting de ikke liker, for eksempel Kjell Magne Bondeviks sigar og Valgerd Svarstad vin. Det var ikke Inger Lise Hansens utbasunering for verden om at hun liker å være sexy som gjorde at hun mistet tillit, slik Dagsavisen fremstiller det i dag. Heller ikke frieriet til Frp var avgjørende. Det partiet ikke vil godta var at hun kjørte sin egen linje. Fylkesleder i Oslo, Haakon Brænden, sier til Dagsavisen at hennes gjentatte soloutspill skadet partiet og at Hansen ikke har opptrådt lojal mot partiet. Derfor vil 15 av 19 fylkeslag vraker henne. Fire fylkeslag har ennå ikke bestemt seg.

Sitt eget løp

Det er ikke noe å si på at KrF vil vrake Hansen. Det er ingen andre nestledere som har tillatt seg å kjøre sin egen linje slik hun har gjort. Dette er ikke en sak om at KrF knebler debatt og unge krefter som vil fornyelse. Det handler om at et parti har rett til å kreve at de som gis lederansvar skal bestrebe seg på å virke samlende, ikke kjøre sitt eget løp.

Det kan argumenteres for at KrF bør skifte ut hele ledelsen for å kunne starte med blanke ark etter alt som har skjedd. Det ser imidlertid ut til at nåværende nestleder Dagrunn Eriksen har tilstrekkelig tillit. Eriksen er ingen solospiller og hun har i arbeidet med programmet og bekjennelsesparagrafen vist at hun kan opptre samlende og få med seg folk på endringer. En viss kontinuitet kan det være behov for i partiledelsen. Da er utfordringen for KrF å finne en kandidat som representerer høyresiden i partiet og som de konservative kan ha tillit til. Den konservative fløyen er ikke trygge på at det går bra når Knut Arild Hareide har tatt Dagfinn Høybråtens plass.    

Gå til innlegget

LO svikter ansatte

Publisert over 10 år siden

LO skal ikke bremsekloss for alle arbeidstakeres rettigheter for å kunne vifte med ”medlemsfordeler”. Opposisjonen bør tvinge Ap til å forhindre at bedrifter kan permittere uorganiserte arbeidstakere før de har fått et sukk for seg,

Om lag 600 000 arbeidstakere i privat sektor er ikke dekket av en tariffavtale. Deres arbeidsforhold er da regulert av ansettelseskontrakten, arbeidsmiljøloven og andre lover som måtte kunne komme til anvendelse i et arbeidsforhold. Oppstår det konflikter med arbeidsgiver, må de selv gå til advokat for å ivareta egne interesser.

Hvis man er organisert, har man en fagforening i ryggen dersom konflikter oppstår. En tariffavtale innebærer som regel at man har forhandlet seg til bedre rettigheter enn de minimumskravene arbeidsmiljøloven legger opp til.

Hvis det er organiserte og uorganiserte på en arbeidsplass, vil som regel arbeidsgiver være opptatt av å behandle alle ansatte likt. De organiserte liker ikke at de uorganiserte blir ”gratispassasjerer” og får de samme rettigheter som de har forhandlet seg fram til. Derfor kan arbeidstakere i bedrifter der organiseringsgraden er høy, føle seg presset til å organisere seg.

Permanent reduksjon

 Permisjon skal kun benyttes i de tilfeller der det er snakk om midlertidig mangel på arbeidsoppgaver. Hvis det skjer en permanent reduksjon i ordretilgang eller arbeidsoppgaver, skal ansatte sies opp, ikke permitteres. Ansatte som sies opp skal ha lønn i permisjonstiden. En kan imidlertid permitteres med et varsel på to uker og gå inntil et år på dagpenger. Det offentlige betaler. Finanskrisen viste at det var for enkelt for en del arbeidsgivere å permittere.

Hvis ansatte er organisert og omfattet av en tariffavtaler, er det regler som sikrer informasjon til de ansatte og rett til drøftelsesmøte med tillitsvalgte. I praksis betyr det at det skal mer til for å bli permittert.

 I en dom i Borgarting lagmannsrett fikk de ansatte i en uorganisert bedrift ikke medhold fordi Arbeidsmiljøloven ikke stiller krav om dokumentasjon og drøftelsesmøter før permittering på ubestemt tid.

 Grov forskjellsbehandling

 Advokat Nikolai Skarning, som representerte arbeidstakeren i lagmannsretten, mener dette er grov forskjellsbehandling av uorganiserte og organiserte. Han har skrevet bred til Arbeidsdepartementet og bedt om at det innføres bestemmelser i Arbeidsmiljøloven som sikrer ansatte et minimum av innflytelse ved permitteringer. TEKNA, Norges Juristforbund og Finansforbundet mener det er behov for bedre lovregulering. LO mener de ikke finner grunn til å lovregulere permitteringer i arbeidsmiljøloven.

 Skulle ikke LO være et fyrtårn for å ivareta alle arbeidstakeres rettigheter? Eller er det kun deres egne medlemmers interesser de er opptatt av? Det er nærliggende å tro at LO er opptatt av at de skal være en forskjell på organiserte og uorganisertes rettigheter. På denne måten får de et argument for at folk bør organisere seg.

 I Arbeidsdepartementet sitter statssekretær Jan Erik Støstad på utlån fra LO. Når LO mener noe, er det Støstads jobb å sørge for at det blir slik. Det betyr ikke nødvendigvis at LO er enig i alt som skjer i Arbeidsdepartementet. Støstad er tross alt bare en statssekretær.

 Hvis opposisjonen griper fatt i denne saken, vil Ap og SV komme på defensiven. Det er ikke lett å forklare folk flest hvorfor uorganiserte skal ha svakere rettigheter enn organiserte. Det finnes dessuten nok av eksempler på at det er for enkelt å permittere og hive kostnader over på det offentlige.

 www.twitter.com/magnelero

Gå til innlegget

Siste vers for Gelius

Publisert over 10 år siden

At biskop Kvarme mener Einar Gelius bør trekke seg som prest, kommer ikke som noen bombe. Det er ikke dermed sagt at bispedømmet har et godt nok arbeidsrettslig grunnlag for å si ham opp,

 Med NRK som kilde skriver mediene i dag at sokneprest Einar Gelius kommer til å få sparken. Biskop Ole Chr Kvarme mener tiden er inne for at Gelius trekker seg som pres og har sendt ham et brev om det. En biskop har imidlertid ingen myndighet til å avsette en prest. Den myndigheten har Oslo bispedømmeråd. De har ennå ikke fått seg forelagt saken til behandling. Vi kan regne med at biskopen har snakket med lederen av rådet, professor Harald Hegstad. De er nok opptatt av å være på linje.

Hvis en prest som er ansatt på Tjenestemannlovens bestemmelser, skal sies opp, må det være saklig grunn. Her er det en bestemmelse om at ansatte må vise den aktelse som hører til den stillingen de har. Spørsmålet er altså Gelius har en livsførsel som bryter med å være prest. I sin bok ”Sex i Bibelen” skriver han om utroskap og at han har hatt sex med flere kvinner han ikke har vært gift med. Gelius forvarer dette ved å henvise til Bibelen. Biskop Kvarme kan altså ha konkludere med at Gelius har en bibelforståelser som kirken ikke kan godta. Hvis han konkluderer med Gelius forfekter en lære som er i strid med det Den norske kirke står for, er vi over i det som var situasjonen for Helge Hognestad. Biskop Andreas Aarflot ville ikke gi ham det kirkelige tilsettingsbrevet fordi han mente Hognestads teologi ikke kunne aksepteres. Likevel ansatte staten ham som prest i Høvik. Han sluttet frivillig etter noen år og ble statsstipendiat.

Fem samtaler

Einar Gelius har fem ganger vært innkalt til samtaler med biskopene fordi det er blitt sterke reaksjoner ting han har sagt eller gjort. Spørsmålet er om disse samtalen skal kunne regnes som advarsler i rettslig forstand. Hvis det skal være saklig grunn for en oppsigelse fra en stilling, er hovedregelen den at man skal ha fått en advarsel slik at man forstår at det kan ende med oppsigelse dersom en ikke skjerper seg.

Hvis Gelius blir sagt opp, må han selv reise avskjedssak. Å måtte brette sitt eget privatliv ut i en rettssal med pressen til stede, er en belastning. Vil han det? Og vil Oslo bispedømme det? Det kan være de løser saken slik lignende personalsaker gjerne blir løst, at Einar Gelius sier opp sin stilling og får en sluttpakke på rundt en årslønn.

Orker Gelius

Dette er ikke kun en sak om jus. Det handler også om hva Gelius vil og orker. Det er nok en personlig belastning å bli bedt om å trekke seg som prest og blir satt på siden av biskopen. Han har imidlertid støtte i menighetene, så det kan være han forsøker å klore seg fast i Vålerenga.

En annen mulighet er at Einar Gelius forstår at han har gått over grensen for det en prest kan tillate seg. Hvis han innrømmer å ha gjort feil, ber om unnskyldning og lover at han skal skjerpe seg, blir det ikke lett for kirken å kjøre en hard avskjedslinje. Det er imidlertid lite sannsynlig at Gelius vil gjøre retrett en måneds tid etter at har gitt ut en bok der han bretter ut sitt eget liv og tolker Bibelen på en måte han er temmelig alene om. Når biskop Kvarme konkluderer med at Einar Gelius tid som prest bør være ute, tyder det på at samtalen de har hatt viser at Gelius ikke er rede til noen selvkritikk.

Krav til ansatte

Den norske kirke har som alle andre rett til å stille krev til sine ansatte. Det er ikke slik at en prest står fritt til å gjøre som han vil. Gelius har også en sjef han plikter å forholde seg til.

Det går selvsagt an å mene at kirken har et alt for strengt syn på sex og at Gelius en fargeklatt kirken bør tåle. Det er ikke sikkert dette blir biskopens hovedargument. Det kan være han legger vekt på de mange episodene Gelius har vært involvert i og konkluderer med at han ikke viser den dømmekraft og respekt som kreves av en prest. Det er grenser for hva ulike yrkesutøvere kan si og gjøre.

Det finnes flere prester som har hatt sex med en de ikke burde hatt sex med. Det i seg selv vil ikke medføre at man får avskjed. Noe annet er det å skryte av det i en bok, fremstille seg selv som kåt og deilig og bruke Bibelen som forsvar for egen tvilsomme praksis. Utroskap kan ikke en prest forsvare. Det må en prest i tydelige ordelag be om unnskyldning for.

Gå til innlegget

Kirketoppverv uten betaling

Publisert over 10 år siden

Når kirkens toppsjef, Nils Tore Andersen, jobber tusen timer i året uten å få fem flate øre for det, fremstår han som et forbilde på frivillig innsats. Men for kirken er det blitt et problem og noe de vil ha slutt på.

Nils Tore Andersen jobber omtrent 1000 timer i året som leder for Kirkerådet, men han får ikke fem flate øret for å ha påtatt seg toppvervet i Den norske kirke. De valgte medlemmene i Kirkerådet som bruker noen titalls dager i året på oppgaven, får heller ikke betalt, skriver Vårt Land.

For en lykke for en organisasjon å ha medarbeidere som er rede til å gjøre en så stor innsats uten ekstra betaling, skulle en tro. Men det er ikke slik kirkeledelsen føler det. De gjør det visst ikke med glede, men fordi de må, fordi de ikke synes de kan noe annet. De vil helst ha betaling. De har til og med vedtatt at kirkerådslederen skal ha et honorar på 60 000 kroner og at rådsmedlemmene også skal honoreres.

Prøvd å presse

-Vi har prøvd å presse Kirkedepartementet til å bevilge de nødvendige midlene til dette. Og vi har purret statsminister, kirkestatsråd og ekspedisjonssjef på denne saken. Men til svar får vi bare høre at vi må finne dekning for slike kostnader innenfor den summen som Kirkerådet totalt får bevilget fra staten, forklarer Andersen til Vårt Land. Rådet har så mange viktige oppgaver som skal løses at de ikke synes de kan redusere staben for å få rom for styrehonorarer.    

Det er jo alltid slik at hvis man bruker mer penger til lønninger, blir det mindre penger til andre aktiviteter. Kirkerådet har full frihet til å honorere seg selv. Departementet tenker vel slik at de i mange tiår har gjort jobben sin uten honorarer, så hvorfor er det så viktig med honorarer akkurat nå. I så fall får kirkens egne organer selv prioritere pengebruken. Så pass selvstyre har de.  

Nils Tore Andersen er pensjonist og har anledning til å bruke mye tid på oppgaven. Han synes sikkert det er mer interessant å jobbe med kirkesaker enn å sulle rundt i hagen. Men man kan selvsagt argumentere for at han bør få penger for jobben. 60 000 er ikke mye. Markedslønn for et så pass krevende verv er mange hundre tusen.

Uakseptabelt og umulig

De tre som stiller på valg som ny leder i Kirkerådet synes det er ”uakseptabelt” og ”prinsipielt umulig” at det er slik. Ved å stille opp sier de det motsatte, at det er akseptabelt og prinsipielt mulig. Slik har det vært flere tiår. Betalingsvilligheten for verv er imidlertid på vei inn i kirken. I dag kan en få honorar både for å sitte i bispedømmeråd og fellesråd.

Hvis Den norske kirke definerer seg som en offentlig virksomhet, må de som bekler offisielle verv få betalt slik de får det rundt om i kommunene. Hvis de definerer seg som en frivillig organisasjon, er tradisjonen at man helst ikke betaler sine tillitsvalgte. Men også her er det endringer på gang. I frivillige organisasjoner er det ikke klare grenser for hvem som skal honoreres og hvem en forventer gjør en frivillig innsats. Også i det frivillige er markedet på vei inn. Hvis man må hente inn en dirigent eller trener utenfra egne rekker, er en villig til å betale. Fortsatt der det slik at det frivillige arbeidet bæres oppe av slike som Nils Tore Andersen, som gjør en formidabel innsats uten å få betalt.

Dekning av kostnader og tapt arbeidsinntekt får imidlertid de fleste. En forventer ikke at folk skal bli trukket i lønn for å påta seg et verv. Det har også Kirkerådet råd til.      

Frivillige skal styre

Når lederen av Kirkerådet ikke får skikkelig betalt, er noen bekymret for at dette kan svekke demokratiet i kirken. Her er tanken den at det er lekfolket, de frivillige, som skal ha styringsansvaret slik politikerne har det i samfunnet for øvrig. Hvis det å være leder for Kirkerådet innebærer at man må bruke en halv stilling på det, begrenser det selvsagt hvem som kan påta seg et slikt verv. Da blir dette en jobb for pensjonister eller folk i frie yrker med god råd eller som er rede til å tjene lite. Hvis Den norske kirke hadde lagt til rette for at vervet kunne skjøttes med om lag 10 timers arbeid i uka, ville mange flere kunne sagt ja til å stille på valg. Det kan en klare med noe tid på dagen og bruke kvelder til å lese alle de dokumentene som følger med kirkelige verv.

Slik ønsker ikke Den norske kirke å ha det. De vil han en synlig kirkerådsleder som representerer kirken ut av og er med på alt mulig, nettopp for å markere at kirken er styrt av andre enn ansatte. Arbeidstakerorganisasjonene har løst det på en annen måte. Der velger de sin øverste leder. Den valgte leder blir i praksis ansatt som daglig leder.

I Den norske kirke er biskopene det nærmeste man kommer valgte ledere. Når kirken nå får en ny preses, som skal representere kirken utad, kan det være det blir litt mindre å gjøre på kirkerådslederen, med mindre de blir veldig opptatt av å markere at det er den valgte kirkerådslederen som formelt sett er den øverste leder, ikke preses.   

www.twitter.com/magnelero

Gå til innlegget

Solskjærs pengesug

Publisert over 10 år siden

Med en årslønn på 4,4 millioner kroner er fotballegenden Ole Gunnar Solskjær blitt en representant for ukulturen i norsk fotball. Han bør gi fra seg halve lønna og bruke pengene på å få fram lokale spilletalenter

Ingen i Norge har gjort suksess innen fotballen slik som Ole Gunnar Solskjær. Han ble stjernespiller for Manchester United og ustyrtelig populær. Det var bare godt å si om Solskjær fra alle hold. Han var best på banen og best som forbilde. I 2007 måtte 37-åringen gi seg som aktiv spiller på grunn av en kneskade. Da ville Alex Ferguson ha han som trener for reservelaget.

I går ble han presentert som Moldes nye trener fram til 2014. Han blir møtt med skyhøye forventninger. Om Solskjær vil lykkes som trener, er det ingen som vet. Det er ikke slik at man nødvendigvis blir en god trenger fordi om man en bedre enn del fleste andre til å spille fotball. Dagbladet bringer i dag en oversikt som viser at av 28 fotballspillere som har prøvd seg som trener, er det bare 12 som har gjort det bra

Ubeskrevet som trener

At Solskjær har gjort det bra som trener for Manchesters reservelag, har ikke så stor relevans i forhold til oppgaven han nå tar fatt på. Molde er i dag et middels godt lag i eliteserien. Det forventes at Solskjær sørger for at Molde kjemper i toppen. Helst skal han slå Rosenborg.

Det han alt har oppnådd er å få satt Molde skikkelig på dagsorden både blant sponsorer og det idrettsinteresserte publikum. Det betyr ikke at Molde vinner de fotballkampene de spiller. De trenger flere gode spillere. For å få kjøpt de som trengs, må de ha mer penger, altså flere sponsorer.

Første oppgave for Solskjær er å være selger. Det var han i går. Solskjær sier han er kommet til Molde for å bli en vinner. Full jubel. Rene Obama-stemningen. ”Jeg kommer med noe nytt til denne byen. Jeg kommer med seier”. Selvsagt sa han det ikke slik. Det bare virket slik. Det er et før og etter for Molde med Solskjær i fotballstøvler på den gressmatta Moldes andre store sønn, Kjell Inge Røkke, har finansiert. Det varer ikke lenge før Kjell Magne Bondevik, som også er ihuga Moldefan, gir sitt bidrag for å skru opp stemningen. Det er nå det må gjøres, før serien er i gang. Da kan det jo være Molde taper. Ingen må sitte på sidelinjen og ville se det an. Det er nå det må satses. Fram med lommeboka.

Slutt på dopingen

Det finnes alltid noen rikinger som er klare for å bruke penger på fotball. Det er imidlertid slutt på den tiden at de lurte seg selv til å tro at dette er gode investeringer. Tor Olav Trøim, Ingebrigt Steen Jensen og Tommy Sharif sier til Dagens Næringsliv i dag at det er slutt på den økonomiske dopingen i norsk fotball. Klubbene blir tvunget til å forholde seg til de økonomiske realitetene.

Norges Fotballforbund har nylig lagt fram en oversikt som viser at landets 30 beste klubber har et samlet underskudd på 107 millioner etter første halvår i år. Klubbene må kutte kostnader for 400 millioner kroner om de skal klare å komme i balanse. Det er fare for at flere klubber kan gå konkurs.

Fotballbransjens problem er at de har for høye spiller og trener- lønninger. Det er rett og slett ikke er marked for at ”de ansatte” kan tjene så godt som de gjør. Flere klubber har tatt grep, men det kreves kraftigere opprydning. Både trenere, direktører og spillere må forstå alvoret i situasjonen og innrette seg etter det. Det går ikke an å si som sjefer i næringslivet at en får betalt markedslønn. Poenget er at markedslønningene i fotball må bli lavere.

Ole Gunnar Solskjær får en årslønn på 4,4 millioner kroner. To av dem kommer fra Kjell Inge Røkke, via Aker. I tillegg får han en bonus på en million hvis han slår Rosenborg. Solskjær skal holde foredrag og bidra til en god profilering av Aker, hva nå det kan være.

Mer enn direktørene

Solskjær kommer til å tjene mer enn direktører i Aker med ansvar for tusenvis av ansatte og flere titalls milliarder i omsetning. Det er selvsagt meningsløst å betale Solskjær minimum 4,4 millioner for å trene og drive Molde. Han er ikke verd det. Molde har ikke økonomi til det.

Det er merkelig at Ole Gunnar Solskjær ikke selv ser dette. Han fremstår nå som representant for ukulturen og pengegriskheten som preger fotballen. Han har selv tjent 100 millioner på fotballen. Han trenger da ikke en årslønn på et slikt nivå. Han sender et signal til alle i Molde: Kjemp beinhardt for dine egne interesser, utnytt din muligheter, vær mest opptatt av hva som er i dine økonomiske interesser, ikke klubbens.

Det kan være der et en økonomisk vinnerkultur Ole Gunnar Solskjær vil skape. Han kan komme til å bomme stygt. Molde er ikke Manchester United.   

www.twitter.com/magnelero

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere