Magnus Leirgulen

Alder: 80
  RSS

Om Magnus

Utvandret Nordfjording, bodd i Bergen siden 1964, Yrkestittel: Fisker,
sveiser, bilreparatør, bensinstasjonsmester, bestyrer, smed med eget
smijernsfirma, men ikke alt på en gang - nå pensjonist.
Har vert og er aktiv i misjonsorg. og indremisjonen på vestlandet.
Selvoppnevnt Dr. EPK. som er verdens mest eksakte vitenskap, og ofte dyreste utdannelse. Populært kalt "EtterPåKlokskap" Faget har hittil fått et ufortjent dårlig rykte på seg. Brukt på rett måte kan den føre til livserfaring,
mag40@frisurf.no

Følgere

Verdidebatt og debattverdi

Publisert rundt 11 år siden

Verdidebatt.no har vert, og er fortsatt verdifull, og håper den vil fortsette i overskuelig fremtid. Men selv om jeg ikke er spesielt ung av år, føler jeg at jeg har lært mye, både av meg selv og andre. Mine reaksjoner, særlig dette med trang til selvforsvar har gjort at også jeg (selv jeg) har plumpet ut i, og har måttet be om unnskyldning -tenk det.  Jo den er selvutviklende hvis en er innstilt på å lære av sine feil.  Men viktigst er vel at den totalt sett blir veldig samfunnsnyttig om den kan ledes inn i gode former, gjerne både med humor og litt snert av det gode slaget.

Men er alle debattinnlegg nyttige ?  Mitt svar er ja, hvis de ikke sporer av slik det noen ganger skjer.

En aktuell og merkelig debatt er, etter Innlegget "Evolusjon eller Kreasjonisme"   Etter en noe laber start eksploderte den til imponerende 227 stort sett milelange kommentarer hittil.  Med stort sett gjengangere på fem til ti debattanter. Det var veldig interessant til å begynne med, men interessen dalte i takt med kommentarmengden.   Motsvarende ser det ut til at minst like viktige innlegg blir forbigått med få, eller ingen kommentarer. (Jeg snakker ikke nå om mine egne)

Mitt spørsmål er: Hvorfor er dette temaet så engasjerende fremfor andre temaer.  Hva er det som rører kreasjonistene på den ene siden og darvinistene på den andre.  Debatten er delvis polarisert mellom troende og ateister men ikke helt.   Jeg kan godt forstå at troende føler dette som et angrep på sin tro, og forsøker å forsvare den, ikke minst for sin egen del kanskje. Det kan høres litt arrogant ut, men selv har jeg ikke noen problemer hverken med Darwin  eller Gud   Siden Gud har skapt både Darwin og andre forskere er det nok Gud som får det siste ordet likevel. Det høres ut som en lettvint løsning, men tro meg, det har det ikke vert for meg i hvert fall.    

Men ting lurer jeg sterkt på siden jeg ikke har erfaringskompetanse på det.             

Hvilke agenda har ateistene i denne debatten.  Hva er de egentlig ute etter.  Fra mitt ståsted ser det nesten ut som de er ute etter å skremme troen fra de troende.  Jeg skjønner ikke helt målet og hensikten med deres ivrighet.  Er det noen som kan svare meg uhildet på dette.   Jeg vet jo at lysten til å imponere med sin viten er stor på begge sider, Og det er greit.  Jeg synes også at det bør vere greit å diskutere ting en egentlig ikke har greie på til en viss grad. Dette kan også være lærerikt. Men det kan vel ikke være hele svaret ?                                                                     Er ateisten ute etter å omvende de troende til sitt syn.  Da er de jo egentlig misjonærer populært sagt. Og ateismen må jo da regnes som en religion. Men da er det jo også lettere å forstå det hele.

Magnus Leirgulen                                                                               

Gå til innlegget

Formeringsproblemer !

Publisert rundt 11 år siden

Jeg har til slutt lært å skrive innlegg på kladd først og deretter lime det inn for publiserng. Da har jeg likevel en kopi hvis noe skulle gå galt. Dette skjedde etter en del frustrerende episoder der jeg mistet noen innlegg. En gang fordi jeg hadde glemt å logge meg inn, eller det hadde gått ut av seg selv.

Dette syntes jeg var veldig glupt. Men akk, "Hvor lenge var Adam udi  - - -"   I forrige uke skrev jeg et nytt innlegg, ca. 1 A4  side.   Langt nok det, men det skulle vise seg å bli enda lengre.  Ved "publisering" formerte innlegget seg tre ganger. Hvem vil lese et så langt innlegg. Jeg ble stresset og   frustrert og skrev en kommentar på dette med adresse til debattleder eller moderator.  Håpet å få fjernet alt sammen om nødvendig. Da skjedde det at hele det tredobbelte innlegget mitt kom på nytt sammen med kommentaren. Det var jo åpenbart min feil i en stresset situasjon.  Så nå tar det omlag like lang tid å rulle ned teksten som det tar å lese originalinnlegget.  Som han Simon i Støa, prøvde jeg også "med mange slags greier"  om enn ikke så dramatisk som han da, å få slettet dette lange innlegget.  Men veien til moderator/debattleder ble enda lengre, selv med E-mail.  Så hva gjør jeg neste gang jeg skal plinge inn et nytt innlegg og det formerer seg, hvis jeg tør mer da ?

Er det andre som har hatt slike opplevelser, eller er det bare jeg som er dum.          MVH magnus L 

Gå til innlegget

Englevakt og andre voktere

Publisert rundt 11 år siden

Allehelgensdag er for lengst over.   Innlegget som Øvind Woie  skrev i forkant av dette med tittelen  ”Hvor er de døde ? ”  og debatten/kommentarene etterpå  er også over, men ikke utdødd. Livet går videre, og med det også tankene rundt dette.  Dessverre fikk jeg ikke anledning til bli med videre i den debatten på grunn av reise.  Når jeg nå leser det i etterkant er det mange rare følelser som blir satt i sving.  Forvirring er flere ganger nevnt – troing og synsing er en del av sammenhengen. litt småkrangling m.m. Det var få tilløp til dokumentasjon ut fra Bibelen omkring dette emne. Den Norske Kirke som fikk direkte spørsmål om hva den lærer om disse

spørsmål reagerte lik de døde - -  med øredøvende taushet.  Så vidt jeg kan se var det bare et hederlig unntak, nemlig soknepresten Martin Enstad. Han fikk den siste kommentaren, og det var godt – fordi kommentaren var god og avballansert.

Når jeg nå kommenterer et innlegg med et nytt innlegg er det ikke for å forlenge den debatten, men fordi den etterlot seg et par spørsmål jeg ikke greier å la ligge uberørt fra min side.

For det første:  Å forsøke å få kontakt med de avdøde for å snakke med dem  (dialog), kanskje gjennom et annet medium eller lignende er og blir åndemaning og okkultisme, noe Bibelen  advarer sterkt i mot.

Men så dukker det opp en annen side ved dette som jeg nok ikke hadde tenkt på, og som ikke må blandes sammen med det som er nevnt ovenfor.  Nemlig ”å snakke med våre avdøde” monolog.   Woie berører så vidt dette i en kommentar.  For meg har dette vert en så naturlig ting at jeg egentlig ikke hadde tenkt på det i denne sammenheng, selv om jeg ser det kan misforståes.  

Min far døde altfor ung, selv om han var nærmere seksti, og jeg var altfor ung til å miste ham.

Når jeg får anledning å besøke graven hans en gang i blant blir det gjerne en prat. Jeg opplever det som noe godt,  som en slags terapi. Det var så mye som skulle vert snakket om, så mye som skulle vert avklaret, og det er godt å få det ut. Men det er hans jordiske personlighet jeg snakker med – slik jeg husker ham.  Jeg går alltid derfra med en god følelse – av og til en slags lykkefølelse,  - - vi skal engang møtes igjen !   At dette er en god og naturlig ting har både Woie og Enstad gitt uttrykk for.    Når det gjelder udøpte barn, og barn som dør i mors liv eller under fødselen har Enstad  gitt en god og Bibelsk kommentar til nettopp dette.

Gud har kontrollen,  han er heldigvis ikke avhengig av vår logiske synsing her.

For det andre:  Englevakt og andre voktere.  Personlig mener jeg gjennom mitt lange liv å ha opplevd englevakt både en og flere ganger.  Men majoriteten av all englevakt sanser vi nok ikke.   Sal 91:11                                                                                                                          For han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier.

Dette er et løfte til alle som legger sin vei i Herrens hånd. Men så kommer det såre spørsmålet:  ”Hva med alle de gangene da vi ikke fikk noen englehjelp” ?    Den som hadde kunnet svare utførlig på dette hadde virkelig hatt alle visdommens og kunnskapens skatter til stede på en gang.   Men hva vet vi egentlig nettopp om dette.  Hvordan vet vi om vi ikke fikk den hjelpen som gavnet oss eller ikke.  Kanskje har vi en tendens til å kalle den englehjelpen vi  liker og ønsker for god, og den som passer oss dårlig som - - - i hvert fall fravær av englehjelp.  Men er det vel slik det er da ?  Jeg vet ikke.   Men i hvert fall er Gud med også inn i den mørke tunellen,  og er der fortsatt når vi kommer ut på den andre siden, er nå min erfaring da  I ettertid ser vi ofte at, jo – kanskje Gud hadde rett likevel.   Vi må ikke bli så ensporet i vår åndelige forståelse at vi regner alt det som gir oss umiddelbar god gevinst er av det gode.  Og at alt det motsatte er av det onde.                                                                                                                                                    Sal 121:7   

Herren skal bevare deg fra alt ondt, han skal bevare din sjel.   Her må vi huske på at det Vonde og det Onde ikke er helt det samme.   Til syvende og sist er det vår sjel og det evige liv som er det virkelige målet.

Til slutt:  Jeg skulle også ønske at  DNK  kom høyere på banen med slike, og                     beslektede spørsmål.

Dette tror jeg er viktig for mange av oss. Om lille meg skriver noe slikt blir det knapt lagt merke til.  Kanskje hvis kjente prester eller lærer tar det opp på en undervisende måte vil det gi trøst til mange, for trøsten finnes - - - i Bibelen

Det jeg opplever med DNK er at de store spørsmål i livet ofte blir utelatt.  Hvorfor ?

Kan en av grunnene være at  kirkens store kvinner og menn står med ryggen mot kirkeveggen så å si, for å forsvare homofili, eller forsvare seg mot homofili – alt ettersom.  Kan det være at  kirkens store kvinner og menn står med ryggen mot kirkeveggen for å forsvare liberal teologi, eller forsvare seg mot liberal teologi – alt ettersom.  Kan det være at  - - - -  o.s.v.    Finnes det voktere i og utenfor kirken som til stadighet passer på at kirken alltid er opptatt med dette ? 

Ikke vet jeg, men til stadig ser vi at kirken kaster seg ut på surfebrettet på en eller annen måte,

der bølgen heter miljøvern, ubegrenset innvandring, og mye mye mer av politiske popcorn.

Kan det være at kirkens åndelig voktere gjør mye av dette for å få litt mer ryggdekning enn en kald kirkevegg. Hva var det de tok i mot sitt kall til  - - -  var det først og fremst politikk og samfunnsspørsmål,  eller var det for ”å gi mat til mine får”   som Mesteren sa ?

Allehelgensdag er for lengst over.   Innlegget som Øvind Woie  skrev i forkant av dette med tittelen  ”Hvor er de døde ? ”  og debatten/kommentarene etterpå  er også over, men ikke utdødd. Livet går videre, og med det også tankene rundt dette.  Dessverre fikk jeg ikke anledning til bli med videre i den debatten på grunn av reise.  Når jeg nå leser det i etterkant er det mange rare følelser som blir satt i sving.  Forvirring er flere ganger nevnt – troing og synsing er en del av sammenhengen. Det var få tilløp til dokumentasjon ut fra Bibelen omkring dette emne. Den Norske Kirke som fikk direkte spørsmål om hva den lærer om disse

spørsmål reagerte som døde - -  med øredøvende taushet.  Så vidt jeg kan se var det bare et hederlig unntak, nemlig soknepresten Martin Enstad. Han fikk den siste kommentaren, og det var godt – fordi kommentaren var god og avballansert.

Når jeg nå kommenterer et innlegg med et nytt innlegg er det ikke for å forlenge den debatten, men fordi den etterlot seg et par spørsmål jeg ikke greier å la ligge uberørt fra min side.

For det første:  Å forsøke å få kontakt med de avdøde for å snakke med dem  (dialog), kanskje gjennom et annet medium eller lignende er og blir åndemaning og okkultisme, noe Bibelen  advarer sterkt i mot.

Men så dukker det opp en annen side ved dette som jeg nok ikke hadde tenkt på, og som ikke må blandes sammen med det som er nevnt ovenfor.  Nemlig ”å snakke med våre avdøde” monolog.   Woie berører så vidt dette i en kommentar.  For meg har dette vert en så naturlig ting at jeg egentlig ikke hadde tenkt på det i denne sammenheng.  

Min far døde altfor ung, selv om han var nærmere seksti, og jeg var altfor ung til å miste ham.

Når jeg får anledning å besøke graven hans en gang i blant blir det gjerne en prat. Jeg opplever det som noe godt,  som en slags terapi. Det var så mye som skulle vert snakket om, så mye som skulle vert avklaret, og det er godt å få det ut. Men det er hans jordiske personlighet jeg snakker med – slik jeg husker ham.  Jeg går alltid derfra med en god følelse – av og til en slags lykkefølelse,  - - vi skal engang møtes igjen !   At dette er en god og naturlig ting har både Woie og Enstad gitt uttrykk for.    Når det gjelder udøpte barn, og barn som dør i mors liv eller under fødselen har Enstad  gitt en god og Bibelsk kommentar til nettopp dette.

Gud har kontrollen,  han er heldigvis ikke avhengig av vår logiske synsing her.

For det andre:  Englevakt og andre voktere.  Personlig mener jeg gjennom mitt lange liv å ha opplevd englevakt både en og flere ganger.  Men majoriteten av all englevakt sanser vi nok ikke.   Sal 91:11                                                                                                                          For han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier.

Dette er et løfte til alle som legger sin vei i Herrens hånd. Men så kommer det såre spørsmålet:  ”Hva med alle de gangene da vi ikke fikk noen englehjelp” ?    Den som hadde kunnet svare utførlig på dette hadde virkelig hatt alle visdommens og kunnskapens skatter til stede på en gang.   Men hva vet vi egentlig nettopp om dette.  Hvordan vet vi om vi ikke fikk den hjelpen som gavnet oss eller ikke.  Kanskje har vi en tendens til å kalle den englehjelpen vi  liker og ønsker for god, og den som passer oss dårlig som - - - i hvert fall fravær av englehjelp.  Men er det vel slik det er da ?  Jeg vet ikke.   Men i hvert fall er Gud med også inn i den mørke tunellen,  og er der fortsatt når vi kommer ut på den andre siden, er nå min erfaring da  I ettertid ser vi ofte at, jo – kanskje Gud hadde rett likevel.   Vi må ikke bli så ensporet i vår åndelige forståelse at vi regner alt det som gir oss umiddelbar god gevinst er av det gode.  Og at alt det motsatte er av det onde.                                                                                                                                                    Sal 121:7   

Herren skal bevare deg fra alt ondt, han skal bevare din sjel.   Her må vi huske på at det Vonde og det Onde ikke er helt det samme.   Til syvende og sist er det vår sjel og det evige liv som er det virkelige målet.

Til slutt:  Jeg skulle også ønske at  DNK  kom høyere på banen med slike, og                     beslektede spørsmål.

Dette tror jeg er viktig for mange av oss. Om lille meg skriver noe slikt blir det knapt lagt merke til.  Kanskje hvis kjente prester eller lærer tar det opp på en undervisende måte vil det gi trøst til mange, for trøsten finnes - - - i Bibelen

Det jeg opplever med DNK er at de store spørsmål i livet ofte blir utelatt.  Hvorfor ?

Kan en av grunnene være at  kirkens store kvinner og menn står med ryggen mot kirkeveggen så å si, for å forsvare homofili, eller forsvare seg mot homofili – alt ettersom.  Kan det være at  kirkens store kvinner og menn står med ryggen mot kirkeveggen for å forsvare liberal teologi, eller forsvare seg mot liberal teologi – alt ettersom.  Kan det være at  - - - -  o.s.v.    Finnes det voktere i og utenfor kirken som til stadighet passer på at kirken alltid er opptatt med dette ? 

Ikke vet jeg, men til stadig ser vi at kirken kaster seg ut på surfebrettet på en eller annen måte,

der bølgen heter miljøvern, ubegrenset innvandring, og mye mye mer av politiske popcorn.

Kan det være at kirkens åndelig voktere gjør mye av dette for å få litt mer ryggdekning enn en kald kirkevegg. Hva var det de tok i mot sitt kall til  - - -  var det først og fremst politikk og samfunnsspørsmål,  eller var det for ”å gi mat til mine får”   som Mesteren sa ?

Allehelgensdag er for lengst over.   Innlegget som Øvind Woie  skrev i forkant av dette med tittelen  ”Hvor er de døde ? ”  og debatten/kommentarene etterpå  er også over, men ikke utdødd. Livet går videre, og med det også tankene rundt dette.  Dessverre fikk jeg ikke anledning til bli med videre i den debatten på grunn av reise.  Når jeg nå leser det i etterkant er det mange rare følelser som blir satt i sving.  Forvirring er flere ganger nevnt – troing og synsing er en del av sammenhengen. Det var få tilløp til dokumentasjon ut fra Bibelen omkring dette emne. Den Norske Kirke som fikk direkte spørsmål om hva den lærer om disse

spørsmål reagerte som døde - -  med øredøvende taushet.  Så vidt jeg kan se var det bare et hederlig unntak, nemlig soknepresten Martin Enstad. Han fikk den siste kommentaren, og det var godt – fordi kommentaren var god og avballansert.

Når jeg nå kommenterer et innlegg med et nytt innlegg er det ikke for å forlenge den debatten, men fordi den etterlot seg et par spørsmål jeg ikke greier å la ligge uberørt fra min side.

For det første:  Å forsøke å få kontakt med de avdøde for å snakke med dem  (dialog), kanskje gjennom et annet medium eller lignende er og blir åndemaning og okkultisme, noe Bibelen  advarer sterkt i mot.

Men så dukker det opp en annen side ved dette som jeg nok ikke hadde tenkt på, og som ikke må blandes sammen med det som er nevnt ovenfor.  Nemlig ”å snakke med våre avdøde” monolog.   Woie berører så vidt dette i en kommentar.  For meg har dette vert en så naturlig ting at jeg egentlig ikke hadde tenkt på det i denne sammenheng.  

Min far døde altfor ung, selv om han var nærmere seksti, og jeg var altfor ung til å miste ham.

Når jeg får anledning å besøke graven hans en gang i blant blir det gjerne en prat. Jeg opplever det som noe godt,  som en slags terapi. Det var så mye som skulle vert snakket om, så mye som skulle vert avklaret, og det er godt å få det ut. Men det er hans jordiske personlighet jeg snakker med – slik jeg husker ham.  Jeg går alltid derfra med en god følelse – av og til en slags lykkefølelse,  - - vi skal engang møtes igjen !   At dette er en god og naturlig ting har både Woie og Enstad gitt uttrykk for.    Når det gjelder udøpte barn, og barn som dør i mors liv eller under fødselen har Enstad  gitt en god og Bibelsk kommentar til nettopp dette.

Gud har kontrollen,  han er heldigvis ikke avhengig av vår logiske synsing her.

For det andre:  Englevakt og andre voktere.  Personlig mener jeg gjennom mitt lange liv å ha opplevd englevakt både en og flere ganger.  Men majoriteten av all englevakt sanser vi nok ikke.   Sal 91:11                                                                                                                          For han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier.

Dette er et løfte til alle som legger sin vei i Herrens hånd. Men så kommer det såre spørsmålet:  ”Hva med alle de gangene da vi ikke fikk noen englehjelp” ?    Den som hadde kunnet svare utførlig på dette hadde virkelig hatt alle visdommens og kunnskapens skatter til stede på en gang.   Men hva vet vi egentlig nettopp om dette.  Hvordan vet vi om vi ikke fikk den hjelpen som gavnet oss eller ikke.  Kanskje har vi en tendens til å kalle den englehjelpen vi  liker og ønsker for god, og den som passer oss dårlig som - - - i hvert fall fravær av englehjelp.  Men er det vel slik det er da ?  Jeg vet ikke.   Men i hvert fall er Gud med også inn i den mørke tunellen,  og er der fortsatt når vi kommer ut på den andre siden, er nå min erfaring da  I ettertid ser vi ofte at, jo – kanskje Gud hadde rett likevel.   Vi må ikke bli så ensporet i vår åndelige forståelse at vi regner alt det som gir oss umiddelbar god gevinst er av det gode.  Og at alt det motsatte er av det onde.                                                                                                                                                    Sal 121:7   

Herren skal bevare deg fra alt ondt, han skal bevare din sjel.   Her må vi huske på at det Vonde og det Onde ikke er helt det samme.   Til syvende og sist er det vår sjel og det evige liv som er det virkelige målet.

Til slutt:  Jeg skulle også ønske at  DNK  kom høyere på banen med slike, og                     beslektede spørsmål.

Dette tror jeg er viktig for mange av oss. Om lille meg skriver noe slikt blir det knapt lagt merke til.  Kanskje hvis kjente prester eller lærer tar det opp på en undervisende måte vil det gi trøst til mange, for trøsten finnes - - - i Bibelen

Det jeg opplever med DNK er at de store spørsmål i livet ofte blir utelatt.  Hvorfor ?

Kan en av grunnene være at  kirkens store kvinner og menn står med ryggen mot kirkeveggen så å si, for å forsvare homofili, eller forsvare seg mot homofili – alt ettersom.  Kan det være at  kirkens store kvinner og menn står med ryggen mot kirkeveggen for å forsvare liberal teologi, eller forsvare seg mot liberal teologi – alt ettersom.  Kan det være at  - - - -  o.s.v.    Finnes det voktere i og utenfor kirken som til stadighet passer på at kirken alltid er opptatt med dette ? 

Ikke vet jeg, men til stadig ser vi at kirken kaster seg ut på surfebrettet på en eller annen måte,

der bølgen heter miljøvern, ubegrenset innvandring, og mye mye mer av politiske popcorn.

Kan det være at kirkens åndelig voktere gjør mye av dette for å få litt mer ryggdekning enn en kald kirkevegg. Hva var det de tok i mot sitt kall til  - - -  var det først og fremst politikk og samfunnsspørsmål,  eller var det for ”å gi mat til mine får”   som Mesteren sa ?

Gå til innlegget

Englene i Bibelen

Publisert rundt 11 år siden

Faktisk tre måneder før  Prinsesse Märta  lanserte sine engler for et par år siden satte jeg meg fore å finne ut hva Bibelen sier om engler. Jeg fikk lov til å holde et par foredrag/kåseri om dette emnet også, men registrerte vel liten interesse for Bibelens vinkling på dette område.

Her er et kortfattet summarisk utdrag fra dette.  Her finnes nok lærde som kan si mye mer om dette enn jeg kan, men mitt bidrag kan kanskje være med å demme litt opp mot all denne blandingen av nyreligiøsitet, lysfenomener, psykologi, åndemaning, og skoler med navn fra hedenske fortidsguder med krig og erotikk som spesialområde.

Bibelens engler er skapt av Gud. De har sitt tilholdssted i himmelen, og særlig rundt Guds Trone. Engel betyr sendebud, eller budbærer. Men de har også oppdrag som voktere,  og også som domsfullbyrdere. Jvnf. Sodoma.                                                                                                                                     Det mest kjente tilfellet i bibelen der englene opptrer som budbærere er vel  fødselsbudskapet til hyrdene på Betlemsmarkene..

Engler i en eller annen form er nevnt over tre hundre ganger i Bibelen. Særlig tetner det til Bibelens siste bok   Johs. Åpenbaring vedr. de siste tider.  Her øker engleaktiviten med over 1200 %. I forhold til resten av Bibelen. Her har de mange forskjellige oppgaver.

Englene er åndelige vesener, men kan påkle seg kjød som et menneske i enkelte tilfeller når det er nødvendig.  Eks. Abraham da han fikk besøk av tre menn i Mamres terebinterlund midt på varmeste dagen.

Englene er ikke Guds roboter. De er skapt med en fri vilje til godt og ondt slik som menneskene, og har ansvar for sine handlinger.  Mennesker er også åndevesener, men på grunn av syndefallet har de et dødelig legeme å forholde seg til.

Mennesker er skapt i Guds bilde. Det er ikke mulig å se at englene også er det.  De er tjenende ånder som frivillig og med glede går Guds ærend.  Gud tar seg ikke av englene, men han tar seg av mennesket bl.annet ved englenes hjelp.    Heb 2:16

 16 For det er jo ikke engler han tar seg av, men Abrahams ætt tar han seg av.

Noe å tenke på når vi kaller et vanlig menneske for en engel, selv om fristelsen er nær for oss.

Englene kan altså opptre på mange måter med budskap og hjelp til mennesker som trenger det, også i akutte situasjoner. Dette kan også skje i drømme, med budskap eller advarsler.  At englene har vinger er sannsynligvis bare et bilde på deres mobilitet.  At mennesker som vi ser vitner om englehjelp på forskjellige måter er helt legitimt og i tråd med Bibelen. Noen ganger er det merkbart, men sansynligvis kan det bare registreres sansbart i svært liten grad.

Dette er en bare en liten smakebit av hva englene i Bibelen  står for.  

Men jeg kan ikke la være å nevne at det finnes to slags engler.  Bibelen forteller om en engel i himmelen ”høy og mektig”   som en gang gjorde bruk av sin frie vilje til å motsette seg sin skaper. Han ville bli som Gud, og enda høyere. Det endte tragisk, og en stor del av himmelens engler som tok hans parti fulgte med ham.   I bibelen finnes det bare en gang nevnt termen ”ond engel”.  Derimot har de fått andre navn som onde ånder, urene ånder, demoner m.m..  I følge efeserbrevet foregår det en uhyggelig kamp i åndeverdenen (himmelrommet) mellom disse og himmelens engler, antagelig for å holde en buffersone for menneskenes barn.  Det ser ut til at disse onde, mer og mer slippes løs nå, et endetidstegn det også ?

 I enkelt TV kanaler har det blitt presentert noe av disse ånder som også falskelig viser seg som "hjelpere"

Bibelen sier at til og med sjefen deres, satan kan opptrå som en lysets engel. Her er det mye å bemerke, men vær på vakt.

Märthas engler er mer en tvilsomme spør du meg, de har ingen relevans til Bibelen, etter min forstand.   Englene skal ikke tilbes eller kalles på. De er som nevnt Guds tjenere som Han sender til hjelp  uforskyldt og av nåde når vi kaller på Ham i nød. Det finnes en himlens hærskare av dem, sikkert minst en til hvert menneske på jorden, og dermed både til deg og meg.  la oss glede oss over det også                                                                                                                                                      Men det viktigste budskapet

denne hærskaren noen gang har kommet med er fra evangeliet:  I dag er det født dere en frelser”

Gå til innlegget

Ekteskap - eller ?

Publisert rundt 11 år siden

Ekteskapet mellom mann og kvinne er en fantastisk konstruksjon. Det hører til skaperverket og er velsignet av Gud.  – Ja det er jo hans konstruksjon.

”Til mann og kvinne skapte han dem”.  ”Og Gud velsignet dem og sa: Vær fruktbare og blimange”

Ekteskapet er samfunnets viktigste byggestein, institusjon, celler m.m. har det blitt sagt.  Det bryter med kjente matematiske regler:   1+1 blir ikke lenge(r) to, "men mange".

Etter syndefallet ble det forskyvninger i dette også.  Noen får mange barn, og noen får ingen,

noen er lykkelige, andre er ulykkelige, Like fullt har det en åndelig dimensjon, og en juridisk dimensjon over seg.

Men et livslangt ekteskap er ikke lenger en selvfølge.  I den kristne verden er det som regel kjærlighet og selvvalg som resulterer i ekteskap, eller ektepakt.  Men til og med kjærligheten kan være lunefull. Grekerne hadde visstnok flere ord for forskjellige typer kjærlighet.  Her er det  ”eros” som er drivkraften.  Den er så visst ikke altoppofrende og betingelsesløs. Den er egosentrisk og krevende i sin natur, men er likevel drivkraften i startfasen av ekteskapet. (forelskelse) 

Skal ekteskapet bli et livslangt forhold må andre emosjonelle krefter inn etter hvert. Det blir en livslang skole i mange ting. Tilpassningsevne, tålmodighet, trofasthet, evne til å se sin egen egoisme og egosentrisitet fra utsiden og mye mye  mer, og som er forbundet med en helt annen type kjærlighet. Som også er meningen å kunne overføres på eventuelle barn i forholdet.

Men dessverre fungerer det jo ikke alltid slik.  Hvem kan rose seg  av det, selv om en svært ofte også kan se slike mønsterekteskap. Men selve ektepakten er uangripelig og god. ”elske og ære  hverandre til livets slutt.  Hva slags mental grunnskade er det, når en av og til hører at par har gått i fra hverandre med begrunnelsen:  kjærligheten var ikke lenger til stede.”  Har eros vert den eneste  drivkraft er det ikke rart.  Da bygger en på sandgrunn.

Eros var et ubrukelig begrep for NTs forfattere når de skulle beskrive Guds kjærlighet Slik er det også med det norske ordet kjærlighet, og verbet - å elske, i vår tid.  Det er blitt så å si hovedordene i den simpleste kiosk litteratur som kan finnes, og er belastet av det. Men på norsk har vi ikke noe annet å bruke stedet.

Agape var ordet de tok i bruk, og som kunne fylles med den riktige forståelsen.

Livslangt ekteskap mellom mann og kvinne var og  er et tydelig og sterkt symbol, eller metafor i forholdet mellom Gud og  menigheten (mennesket.)  Gud gjennom sin Sønn er på ”frierferd” så og si.  Han leter etter, og samler sin brud, menigheten, og menigheten venter på sin brudgom..

Dette kan vi lese direkte om mange steder i NT.   I GT finnes det fine fortellinger som allegorisk peker frem mot dette.  Elieser, Abrahams tjener og adoptivsønn som reiste langt av garde for å finne en brud til Abrahams sønn Isak, er et enkelt bilde på  Den Hellige Ånd som i dag leter etter mennesker som vil ta i mot brudgommen, Guds Sønn, og bli med til bryllup i himmelen. Ikke når døden skiller og avbryter, men når døden frigjør.

Dette ligger på en helt annen grunnvpoll.  Nemlig : Guds betingelsesløse kjærlighet (agape) gjennom sin Sønn Jesus Kristus.  Agape var ordet NTs forfattere måtte bruke fordi

eros var et ubrukelig begrep i denne sammenheng.

 

Det er ingen menneskerett, eller krav å bli gift. Det er heller ingen menneskerett å få barn.   Mange må leve ugift og trives eller mistrives med det av mange forskjellige årsaker.  Det er heller ikke mindreverdig å leve ugift. 

Den nye ekteskapsloven holder på å snu opp ned på samfunnet.  To samkjønnede kan inngå ektepakt med hverandre på lik linje med det ekteskapet som Gud velsigner sies det.

Men slik kan det imidlertid aldri bli.  Det er selvsagt  ingen som kan nekte homofile en juridisk pakt rundt dette. Og det er helt greit når det engang må være slik.  Men noen åndelig dimensjon over dette kan det aldri bli, uansett hvor mange biskoper som stiller seg bak. Egosentriske pressgrupper har arbeidet i årevis for å få til aksept for en kristen/kirkelig vielse

og velsignelse, uvisst av hvilken grunn.  Men de har nå i hvert fall greid å splitte den kirkelige del av kristenheten i Norge, og skapt onde tilstander mange steder.  Homofile kan leve godt sammen i trygge juridiske former.  Men hvorfor de skal presse seg frem i kirkens rom og tiltvinge seg det de ikke har rett på er ubegripelig.  Andre har pekt på at skal det være barn med i slike parforhold, er det på sikt umulig å hindre at disse blir homofilt eller lesbisk påvirket.   En ting er at mange blir født slik, og de er ikke mindreverdige av den grunn. Men det er mindre verdig at andre skal bli påvirket av dette, til og med gjennom oppvekst.   Det var kulturen, påvirkningen, og utskeielsene med påfølgende økning av homofile og homofil praksis som Paulus slo ned på og kritiserte. Jmf. Sodoma. På samme måte ble det slått ned på promiskuitet blant heterofile.

                                                                                                                                                           Hva er grunnen til at homofile ikke er fornøyd med samboerskap bygd på en

trygg juridisk pakt. Hvorfor kan de ikke greie seg barnløse slik som mange andre må gjøre.

Finnes det vikarierende grunner noe sted. ?

Å gi samkjønnede ektevielse på lik linje med mann og kvinne kan jeg ikke se vil bli velsignet av Gud.

Homofile ekteskap er en fantastisk feilkonstruksjon.

MVH magnus L

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere