Magnus Leirgulen

Alder: 80
  RSS

Om Magnus

Utvandret Nordfjording, bodd i Bergen siden 1964, Yrkestittel: Fisker,
sveiser, bilreparatør, bensinstasjonsmester, bestyrer, smed med eget
smijernsfirma, men ikke alt på en gang - nå pensjonist.
Har vert og er aktiv i misjonsorg. og indremisjonen på vestlandet.
Selvoppnevnt Dr. EPK. som er verdens mest eksakte vitenskap, og ofte dyreste utdannelse. Populært kalt "EtterPåKlokskap" Faget har hittil fått et ufortjent dårlig rykte på seg. Brukt på rett måte kan den føre til livserfaring,
mag40@frisurf.no

Følgere

Skaperverket og frelsesverket

Publisert over 11 år siden

Bibelen sier også noe om  at hele skaperverket lider, på grunn av at menneskene falt i synd. Altså er naturen preget av dette, og venter i lidelse på at ” Guds barn skal åpenbares”  Alt venter på nyskapelse – en ny himmel og en ny jord, der rettferdighet bor.  Det er altså ikke Gud som vil at noen skal ha det vondt. Derimot sier Bibelen at Gud har tatt grep for å kunne sette alt i sin opprinnelige form, slik han fra først av hadde skapt det.    Alt i naturen har fått hver sine talenter og evner, noen mer skjult enn andre.                                                           Mennesket er den skapning som har fått aller mest bagasje i så måte. Hvordan utnytter vi dette ?   I frelsesverket er dette fornyet og forsterket i form av såkalte nådegaver / tjenestegaver. Hvordan blir disse utnyttet eller benyttet ?    Menigheten skal være Jesu legeme, og hvert medlem et eller annet lem på dette legemet. Hvordan kan hver enkelt vite hva han har fått i nådegave. ?

Fabelen nedenfor gir visstnok en liten påminnelse om naturens dilemma, farer og muligheter. Kan noen kommentere/analysere denne på en eller annen måte.?

magnus L   

                      

 

 ØRNEUNGEN                      

Ørneungen hadde nettopp seiret over sitt første hinder i livet. Etter en utrolig innsats hadde han greid å klore seg ut av sitt eget skall- sprengt sine egne grenser.  Han kikket nyssjerrig, og  litt forskremt rundt  seg                         Ved siden av ham lå et annet, lignende nøste som han selv, bare mye større og kraftigere. Storesøster, hun hadde greid brasene et par dager tidligere. De lå en stund og kikket på hverandre, uttrykksløst som om ingen ting skulle ha hendt.                                                                                                                                                         Plutselig mørknet det til over reiret, fulgt av en forferdelig sterk sus, mens hele reiret ristet.  Ørneungen trykket seg forskremt ned mot reirbunnen for å verge seg.   Storesøster visste bedre. Hun reiste seg halvt opp og gapte med nebbet alt hun orket.

Ørnemor kikket nesten interesseløst på den nye bylten som var kommet til, plukket opp noen skittklatter med nebbet  som hun kastet utfor reirkanten. Så begynte hun å mate den største ungen . Etterhvert skjønte jo ørneungen hva som var på ferde, og begynte å gape  han også.  Han fikk jo noen slanter i ny og ne, når søsteren var blitt mett, såpass at han ble større og sterkere han også.  Han trivdes i reiret, og kroppsvarmen  fra storesøsteren var god å ha  for en som var liten   Etterhvert ble de ganske trangt i reiret.  Storesøster likte ikke dette i det hele tatt, og flere ganger var det nære på at han hadde ramlet ut av reiret på grunn av henne.

En dag satte hun brystkassen sin mot reirveggen, Spente føttene sine mot ørneungen og boret de kvasse klørne sine inn i kroppen hans så han måtte skrike høyt. Litt etter litt greide hun å manøvrere ørneungen opp på reirkanten og utfor. Det tok litt tid før klørne hennes fikk løsnet grepet, og kunne konstantere at nå var hun alene igjen og hadde  god plass,  og matfatet for seg selv.

Ørneungen trillet forskremt ned etter bergveggen.  Han bare registrerte at den nye verdenen som han etter hvert hadde vent seg til, gikk rundt og rundt. Som i et hjul i sanseløs fart.  Så bråstoppet det. En stor einer hadde tatt beskyttende i mot ham og dempet støtet.  "Så,så – sa eineren - dette går over, du klarte deg fint ", presis som om eineren hadde fått dette som livsoppgave,

Ørneungen kravlet i vei til han havnet på bakken med et lite dunk. Ør og fortumlet som han var tok det lang tid før han begynte å blunke igjen, og se seg rundt. Over tretoppene hørte han en velkjent lyd og en skygge som for over. det var ørnemor.  Han prøvde å skrike etter henne, men hun verken hørte eller brydde seg. Hun hadde nok med storesøster. I stedet kom skittklattene fra reirrensingen susende forbi hodet hans.

Det var natt. Mørket utnyttet ørneungen til både å gjemme seg og komme til krefter igjen. Lyset kom tidlig, og ørneungen våknet av en hare som hoppet forbi, ellers var det stille og rolig. Han vraltet litt omkring, støl og stiv etter alt som hadde hendt dagen før. Det brente i lårmusklene etter de kvasse klørne til søsteren.  Men først og fremst var han sulten, og det måtte han selv gjøre noe med, ørnemor kom jo ikke til ham. 

Dagene gikk. Han hoppet omkring og lette etter mat. Det gikk bra. han fant rikelig med mark og frosk som gikk ned på høykant. I det siste hadde han lært seg å fange en og annen mus også.  Ofte låg han mett og god i gropen sin og kikket oppover mot den blå himmelen. Han la hodet på skakke  og kikket med det ene øyet først, så snudde han hodet og kikket med det andre øyet. Slik kunne han ligge i timevis.

Mens han lå slik, kjente han alltid på et merkelig, brennende ønske inne i seg om å få komme opp der oppe. Han kunne se ørnemor, og nå også ørnesøster seile over himmelen. Han viste det var dem, for han hadde et ualminnelig skarpt syn, Dessuten både hørte og såg han når de kom tilbake til reiret som han ble kastet ut fra.  Han vraltet omkring blandt mose og lyng, og syntes av og til veldig synd på seg selv fordi han ikke greide å komme videre i livet. Han var blitt så stor nå at han hadde problemer med å springe etter maten også.  De  store vingene var alltid  i veien når han skulle dukke inn i et kratt etter en forskremt mus.  Han skjønte ikke helt hva disse vingene skulle være godt for.  Likevel syntes han det var godt å vifte med dem på heteste dagen.

Plutselig en dag nærmet det seg noen lekende reveunger. Det første ørneungen tenkte på da, var mat, her var det masse mat.  Jakten begynte, reveungene trodde det bare var lek, så dette var nok et lett bytte.  Men nei - et stort uhyre av en rev dukket opp.   Det uhyggelige revebjeffet fikk ørne ungen til å stoppe opp.  Han målte dyret på kryss og tvers med de skarpe øynene sine, og fant straks ut at her var det bare å flykte. Ørneungen skjønte at nå var det han som ble jaktet på i stedet.  Han brukte både føtter og vinger for å komme seg vekk fra de skarpe revetennene.

I det øyeblikket reven holdt på å få tak i ørneungen bar det ut for et høyt stup. Vektløsheten ble en uhyggelig opplevelse for  ørneungen ,  han hadde jo opplevd dette tidligere, bare at nå vart det fritt fall. Igjen gikk verden rundt for ham. Han såg at bakken nærmet seg med stor fart, men skjønte ikke hva han skulle gjøre med det.                                                                                                                                                                             Plutselig, - uten at han tenkte over det,  foldet vingene seg ut over ham i hele sin bredde.  Floget mot bakken stoppet opp, og i stedet kunne han seile av garde som det var den naturligste ting i verden.    Han kikket forsiktig opp til de der oppe og bestemte seg for at dit opp skulle han også. Han begynte å flakse forferdelig med vingene for å komme seg oppover. Til  kjente han at dette ble for slitsomt.  Mens ørneungen seilte i ring en stund merket han at det fantes merkelige krefter under vingene som løftet ham oppover, dit han ville, uten så mye som et vingeslag fra hans side.                                                                                                                                                     Da først gikk det  opp for ham at han kunne fly slik som de andre.  Han kjente en glede og en stolthet gjennom hele seg. Var det  dette de store plagsomme vingene skulle brukes til.   Han hadde rett og slett funnet sitt talent som han ikke ante at han hadde, fordi ingen hadde fortalt ham om det, eller undervist ham.   Han stod ikke tilbake for noen. Nå var han også fri, og kunne seile uten grenser under den blå himmelen.  Instinktivt fant han de sterke og gode oppvindene som løftet ham opp til de andre der oppe.  De kikket litt på hverandre en stund, der de seilte omkring der oppe under de blå himmelen.                                                                                                                                           Tre ørner hang der oppe og seilte i hver sine ringer - som om ingen ting skulle ha hendt,  De kikket årvåkent ned på den "deilige jorden" om det var noe der som kunne drepes, for at de selv kunne få leve.

Gå til innlegget

Selvmedlidenhet eller ---

Publisert over 11 år siden

Debatten etter Herlands innlegg om misjonærbarna har rast over skjermen med opp til orkans styrke i kastene. Imponerende 115 kommentarer hittil sier sitt

 

Men hvem er nå disse ofrene.  Er det bare misjonærbarn det er snakk om. ?

Hvem er overgriperne, er det bare i misjonsselskapene de finnes ?

 

I den foregående debatt som har vart  i lang tid er det misjonen  som er den store stygge ulven. 

Mange, mange av kommentarene  har vert usaklige og ufine, og noen av dem etter min mening ondsinnede. 

 

Perspektivet  i og rundt dette er ikke bare de omtalte og nå stigmatiserte misjonærbarna.   Problematikken vedr. overgrep mot barn er ikke ny, men relativt nyoppdaget og nyerkjent.    Det er ikke mange tiårene siden sosialangst som diagnose var ukjent for psykiatrien. Enda dette er et av de sikreste kjennetegn på overgrep,  fra tidlige barne og ungdomsår.

Da er det vel ikke rart at institusjonene i samfunnet bruker tid på å erkjenne dette, og ta det inn over seg. 

 

Målgruppen her er sammensatt og uhyre komplisert.  Jeg kan tenke meg at den største gruppen er de som  har vert utsatt for mer eller mindre grov omsorgs -svikt. På en måte hører vel alt inn under dette.  Her finner vi fysiske overgrep, her finner vi psykiske og mentale overgrep ( minst synlige), og her finner vi dem som har vert utsatt for seksuelle overgrep.                                                     Denne siste, og tross alt minste gruppen  har fått størst oppmerksomhet i media, selv om det i de to andre gruppene kan finnes vel så mange, og sterkere skader.

 

Overgriperne.  Dette persongalleriet kan være like sammensatt som alt annet.

Det kan være fra tankeløse personer med liten empatisk evne,  til følelsesløse psykopater, uansett kjønn, eller også som vi vet, mennesker med en feilkoblet seksualdrift (pedofile)

 

Barna er heller ikke en ensartet gruppe.  Noen er svært sensitive og følsomme, andre er robuste og tåler ganske mye.  Så har vi da den store gruppen i mellom disse.

Når et barn blir utsatt for overgrep skjønner de ikke alltid at dette er unormalt. De tenker gjerne at dette er virkeligheten, og det er det jo – for dem.              Først  senere i livet, for mange, når de får relatert seg til det normale, går det opp for dem hvor angsten kommer fra, hvor depresjoner og andre problemer skriver seg fra.

 

Aggresjonen mot kilden av problemene  kan da for mange være voldsom og sterk.  Likevel tror jeg de fleste vender aggresjonen innover mot seg selv, med skyldfølelse, sosialangst og depresjoner som  sterke symptomer.  Andre vender sitt sinne utover, mot overgriperne-  hvis de er tilgjengelige da, men ofte mot samfunnet ellers.  Felles for storparten er vel at selvbildet og selvfølelsen er knust.  Det er som å se seg selv i et splintret speil. Det blir bare fragmenter igjen.  Å lappe igjen dette selvbildet er en formidabel oppgave, men langt fra umulig.

 

Helingen   Dersom selvmedlidenhet over lengre tid har fått rom, kan situasjonen virke fastlåst bare av det.  Derfor må disse få hjelp til å komme ut av dette  som det første skritt på veien.  Det kan være tøft, fordi selvmedlidenheten kan til en viss grad virke lindrende på smerten.  Men samtidig holder den sårene åpne slik at de ikke får gro.  Selvmedlidenheten heler ikke selvbildet  Det er viktigere å bevisstgjøre dem på dette,  enn hele tiden å minne dem om at de er ofre og tapere.  På en  slik måte å nøre opp under selvmedlidenheten til dem som måtte ha det, er i realiteten å gjøre dem en bjørnetjeneste.

 

Skyld. det de trenger er å få konfrontert sin smerte mot det rette objektet, altså mot mobberne, overgriperen, misbrukeren, og de som sviktet direkte. Ikke alltid er dette mulig, eller ønskelig,  Men å få plassert skylden på rett sted, der den  hører hjemme er livsviktig.   

Dessverre er det slik ofte at anklagen og sinnet rettes mot feil sted. Det er en forståelig reaksjon når de rette skyldnere ikke lenger er mulig å nå, men det  gavner lite dette formålet

Ofte kan raseriet vende seg mot et eller annet i samfunnet,  som aqndre institusjoner, tro, religion, misjonsselskaper som vi har sett, og mye mer.

Enten disse har direkte, eller indirekte skyld i dette, og selv om overgrepene har skjedd i en annen tid, med mindre kunnskap om dette enn vi har i dag, er det selvsagt avgjørende at beklagelse og bønn om tilgivelse kommer fra dem som er nærmest mulig utgangspunktet for hendelsene.

 

Det mennesker trenger i en slik situasjon er tilbud om hjelp til selvhjelp. Ofte medisinsk/psykiatrisk hjelp og sjelesørgerisk hjelp.  Det minste de trenger er stigmatisering som ofre og tapere gjennom opphetede debatter, og media oppslag.  Det er ikke disse som er taperne, den rollen hører overgriperne til.

 

Omsorgssvikerne og overgriperne har ansvaret og skylden.  Men ofte har disse selv vert gjenstand for de samme påkjenninger i barndommen.                          De pedofile har til fulle ansvaret for sine handlinger. Men igjen, hvor har disse fått sin spesielle legning fra ?    Det er ikke straffbart eller kriminelt å ha en pedofil legning, like lite som det å ha en homofil eller lesbisk legning.             De fleste av oss er glad i, og begjærer penger, det er heller ikke straffbart. Men vi kan ikke begå ran for å få fatt i dem, uten følger 

Den pedofile er et menneske som andre mennesker på godt og ondt. Bare når de overtråkker grensen og gjør seg skyldig i pedofili  har de gjort forbrytelser.  De fleste av oss reagerer sterkt på slike ting, med rette – mange reagerer påfallende sterkt, av ulike grunner.   Den pedofile som har falt for sine sterke følelser og gjort seg skyldig skal straffeforfølges, og gis den rette straff.  Men de er fortsatt mennesker som andre forbrytere.  Å kalle dem for udyr, monster, umennesker o.s.v.  er uvettig tale, og tjener ikke saken. Tvert i mot er dette, det samme som å ta fra dem ansvaret for sine handlinger.

 

Misjonen og forkynnelsen.

 

Jeg tar ikke mål av meg til verken å være forsvarer eller anklager overfor misjonen  og andre kristne sammenhenger i dette. Nå er disse på vei til å rydde opp i sine problemer, og det er bra.  Men dette må skje kontinuerlig etter min mening, og ikke bare som et ”skippertak”

Det er bedre å forebygge, enn å reparere skader etter hvert.  Det må utvikles sosiale apparater innefra som kan ta seg av dem som mener seg å lide overlast på en eller annen måte. Det er alvorlig når maktmennesker får lov å herse  med  medarbeidere slik som vi vet skjer ellers i sekulært arbeidsliv. Det er alvorlig når seksuell trakassering finner sted.  Det er alvorlig når barn blir krenket.  Og – det alvorligste av alt er når dette blir oversett med et skuldertrekk av dem som har styringsansvar.  Som vi vet nå, er dette som tidligere ble sett på som en umulighet i kristne sammenhenger et faktum og en realitet.

 

Kristne organisasjoner har her nå en mulighet til å gå foran og vise vei hvordan dette må håndteres fremover. Mesterens budskap skal ikke bare forkynnes i ord, men også i gjerning. Hvilken enorm mulighet til kjærlighetens forkynnelse, først innad, så utad  har ikke dette i seg.

 

Til syvende og sist har vi alle skyld, en sammenhengende kollektiv skyld. Det er vi som er samfunnet, og det er vi, alle sammen, som har ansvaret for å bygge et samfunn hvor slike ting blir minst mulig av, hver på vår måte. Vi har vent oss til å rope på politikerene når noe er galt, på politiet, på helsevesenet, på rettsapparatet som skal trå inn og møte verdens dårlighet for oss.

 

Kanskje vi alle trenger å kaste selvmedlidenhetskappen av oss,  og heller ta på oss selvransakingsbrillene.

 

 

 

Godt År ! og gode år fremover til alle impliserte parter

Ps.  Godt Nyttår til alle mot og med debattanter - og forresten også til VÅRT LAND som lar oss få lov til å holde på slik (-;)

magnus L

Gå til innlegget

Ørneungen og Albatrossen

Publisert over 11 år siden

JULEHILSEN TIL DEG !
    

Jeg gruer meg til jul, var det en som sa -- nei, ikke bare en, men mange.  Årtsakene til dette kan ligge nær i tid, og det kan ligge så langt tilbake som fra barndommens skyggeland.                        

Sorg, ensomhet, en dårlig start på livet, omsorgssvikt, overgrep og sår som ikke gror, ja alle de sår som gjør at livet ikke ble slik det skulle ha vert - ulevd liv-                                                      Men hvordan skulle livet ha vert da ? - Det er vel det vi nettopp ikke aner noe om, Det kunne ha blitt bedre, men det vet vi jo ikke helt sikkert. Selvmedlidenhet kan være deilig av og til, men ikke noe særlig å satse på i lengden. 

Vi har alle fått talenter og evner som vi må finne og bruke. Noen finner dem tidlig, andre sent i livet, noen aldri.                                                                                                             Juleønske til deg:  Finn ditt talent som Gud har gitt deg - la ikke andre skjule det for deg, eller holde det tilbake, bruk det, og utvikle det til beste for deg selv og andre. Det er også en vei ut av ensomheten - om du ikke visste det.

                                            Fikk lyst til å sende en hilsen til deg,

                                   som sliter med livet, og kjemper med Gud på din vei,                                                                                           

gjennom dagenes tornfulle veier.

Du finnes der oppe på samfunnets topp,

Du finnes der nede ”på golvet”

Du finnes i gatenes mørkeste krok

I angst og i smerte og mørke.

Men bare du selv kan reise deg opp,

og kjempe din kamp frem til seier.

Reis deg opp – finn ditt talent og din evne.

Din start her i livet var Frelserens likt,

han fødtes i fjøset ved veien,

Omgitt av lukter og dyremøkk, av gress og av halm -

i en krybbe.

Han reiste seg opp, med det største talent -

som verden har sett noensinne.

Guds Sønn - evig og stor, med plass nok til oss i sitt rike.

                                                                                         des.2009 ML

::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Fra Jesaia

                                       Kan vel en kvinne glemme  sitt diende barn ?

               Om så de glemmer

               Så glemmer ikke jeg deg.

              Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg,

             Dine murer står alltid for meg.

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

                           ØRNEUNGEN                      

Ørneungen hadde nettopp seiret over sitt første hinder i livet. Etter en utrolig innsats hadde han greid å klore seg ut av sitt eget skall- sprengt sine egne grenser.  Han kikket nyssjerrig, og kanskje litt forskremt rundt seg.                                                                                                   Ved siden av lå et annet lignende nøste som han selv, bare mye større og kraftigere. Storesøster, hun hadde greid brasene et par dager tidligere. De lå en stund og kikket på hverandre, uttrykksløst som om ingen ting skulle ha hendt.  Plutselig mørknet det til over reiret, fulgt av en forferdelig sterk sus, mens hele reiret ristet.  Ørneungen trykket seg forskremt ned mot reirbunnen for å verge seg.   Storesøster visste bedre. Hun reiste seg halvt opp og gapte med nebbet alt hun orket.

Ørnemor kikket nesten interesseløst på den nye bylten som var kommet til. Så begynte hun å mate den største ungen sin. Etterhvert skjønte jo ørneungen hva som var på ferde, og begynte å gape  han også.  Han fikk jo noen slanter i ny og ne, når søsteren var blitt mett, såpass at han ble større og sterkere han også.   Etterhvert ble de ganske trangt i reiret.  Storesøster likte ikke dette i det hele tatt, og flere ganger var det nære på at han hadde ramlet ut av reiret på grunn av henne.

En dag satte hun brystkassen sin mot reirveggen, Spente føttene sine mot ørneungen og boret de kvasse klørne sine inn i kroppen hans så han måtte skrike høyt. Litt etter litt greide hun å manøvrere ørneungen opp på reirkanten og utfor. Det tok litt tid før klørne hennes fikk løsnet grepet, og kunne konstantere at nå hadde hun god plass igjen, og kunne få ha matfatet for seg selv.

Ørneungen trillet forskremt ned etter bergveggen.  Han bare registrerte at den nye verdenen som han etter hvert hadde vent seg til, gikk rundt og rundt. Som i et hjul i sanseløs fart.  Så bråstoppet det. En stor einer hadde tatt beskyttende i mot ham og dempet støtet som om han ville si: "Så,så - dette går over - du klarte deg bra", presis som om eineren bare hadde dette som livsoppgave.

Ørneungen kravlet i vei til han havnet på bakken med et lite dunk. Ør og fortumlet som han var tok det lang tid før han begynte å blunke igjen, for liksom å se seg rundt. Over tretoppene hørte han en velkjent lyd og en skygge som for over. det var ørnemor.  Han prøvde å skrike etter henne, men hun verken hørte eller brydde seg. Hun hadde nok med storesøster. I stedet kom skittklattene fra reirrensingen susende forbi hodet hans.

Det var natt. Mørket utnyttet ørneungen til både å gjemme seg og komme til krefter igjen. Lyset kom tidlig, og ørneungen våknet av en hare som hoppet forbi, men ellers var det stille og rolig. Han vraltet litt omkring, støl og stiv etter alt som hadde hendt dagen før. Det brente i lårmusklene etter de kvasse klørne til søsteren.  Men først og fremst var han sulten, og det måtte han selv gjøre noe med, ørnemor kom jo ikke til ham. 

Dagene gikk. Han hoppet omkring og lette etter mat. Det gikk bra. han fant rikelig med mark og frosk som gikk ned på høykant. I det siste hadde han lært seg å fange en og annen mus også.  Ofte låg han mett og god i gropen sin og kikket oppover mot den blå himmelen. Han la hodet på skakke  og kikket med det ene øyet først, så snudde han hodet og kikket med det andre øyet. Slik kunne han ligge i timevis.

Mens han lå slik kjente han alltid på et brennende ønske inne i seg om å få komme opp der oppe. Han kunne se ørnemor, og nå også ørnesøster seile over himmelen. Han viste det var dem, for han hadde et ualminnelig skarpt syn, Dessuten både hørte og såg han når de kom tilbake til reiret som han ble kastet ut fra.  Han vraltet omkring blandt mose og lyng, og syntes av og til veldig synd på seg selv fordi han ikke greide å komme videre i livet. Han var blitt så stor nå at han hadde problemer med å springe etter maten også.  De  store vingene var alltid  i veien når han skulle dukke inn i et kratt etter en forskremt mus.  Han skjønte ikke helt hva disse vingene skulle være godt for.  Likevel syntes han det var godt å vifte med dem på heteste dagen.

Plutselig en dag nærmet det seg noen lekende reveunger. Det første ørneungen tenkte på da, var mat, her vart det masse mat. Jakten begynte, reveungene trodde det bare var lek, så dette var nok et lett bytte.  Men nei - et stort uhyre av en rev dukket opp.   Det uhyggelige revebjeffet fikk ørne ungen til å stoppe opp.  Han målte dyret på kryss og tvers med de skarpe øynene sine, og fant straks ut at her var det bare å flykte. Ørneungen skjønte at nå var det han som ble jaktet på i stedet.  Han brukte både føtter og vinger for å komme seg vekk fra de skarpe revetennene.

I det øyeblikket reven holdt på å få tak i ørneungen bar det ut for et høyt stup. Vektløsheten skremte ørneungen litt, for han hadde jo opplevd dette tidligere, bare at nå vart det fritt fall. Igjen gikk verden rundt for ham. Han såg at bakken nærmet seg med stor fart, men skjønte ikke hva han skulle gjøre med det.                                                                                                         Plutselig, og uten at han tenkte over det foldet vingene seg ut over ham i hele sin bredde.  Floget mot bakken stoppet opp, og i stedet kunne han seile av garde som det var den naturligste ting i verden.    Han kikket forsiktig opp til de der oppe og bestemte seg for at dit opp skulle han også. Han begynte å flakse forferdelig med vingene for å komme seg oppover og oppover. Til slutt fant han ut at dette ble for slitsomt. Mens ørneungen seilte i ring en stund merket han at det fantes merkelige krefter under vingene som løftet ham oppover, dit han ville, uten så mye som et vingeslag fra hans side.

 Nå gikk det plutselig opp for ham at han kunne fly, slik som de andre.  Han kjente en glede og en stolthet gjennom hele seg.  Han hadde klart det.  Han hadde funnet sitt talent som han ikke ante han hadde, fordi ingen hadde fortalt ham det, eller undervist ham.   Han stod ikke tilbake for noen. Nå var han også fri, og kunne seile uten grenser under den blå himmelen.  Instinktivt fant han de sterke og gode oppvindene som løftet ham opp til de andre der oppe.  De kikket litt på hverandre en stund, der de seilte omkring uten noe mer.

Tre ørner hang der oppe , og seilte i hver sine ringer - som om ingen ting skulle ha hendt.

                                                                                            Des. 2009  ML

                                                                                                                                       

::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

JESUS SA:

  Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres Far i himmelen gir dem føde.                      Er ikke dere langt mer verd enn de?

Albatross

 

 

Albatross - albatross  høyt over havet , der trosser du stormen og vindenes makt.

Der leker du lett og ledig med krefter, der andre må flykte ,-

for uvær og mørke  gi tapt.

 

Albatross - albatross høyt under himlen, seilende lett over opprørte hav.

Sorgløst du lekte blant frådende bølger, hentet din føde -

som krefter deg gav.

 

Albatross - albatross, frihetens skapning, grenser de finnes, men ikke for deg.

Spenn dine vinger og ro du der oppe  mot fjernere kyster -

du finner din vei.

 

Albatross - albatross, flyr til sin klippe, hviler en time - igjen tar du av.

Kjenn du på gleden å bruke de krefter, over og under, og rundt deg

som livet deg gav.

 

Albatross - albatross stillhetens time, kommer til klippen i  opprørets  hav.

Stormen har løyet og havet er speil blankt, ikke et vindpust - - -

du tar ikke av.

 

Albatross - albatross, hva var det som hendte, hva  skjedde med deg.

Stormer og motvind du trosset med glede,

i stillhetens time du kom ingen vei

 

 

Ingen kan fly uten luft under vingen, ingen kan seile på svartstille  hav.

Hengende seil, det er ingen til nytte,

forgjeves du minnes hva stormen deg gav

 

Albatross, albatross, du lærte meg noe - stormer og motbør kan  brukes  til gavn,

Motvinden  løfter deg fri - opp mot høyden,

bærer deg frem i mot trygghetens havn.

 

Så fly da - min albatross, løft deg mot høyden, sjelen har lettet, og kursen er satt.

Fremad og oppad mot glarhavets kyster,

der er det frihet fra jordlivets natt.

 

Albatross - min albatross,  en  dag er du fremme, ser deg tilbake i takknemlighet,

Alt det som skjedde ble regnet til gode,

 hjemme i himmelens  lykksalighet. 

                                                                                     mars 2006 ML

 

 

 

 

GOD JUL !

Gå til innlegget

Evangeliet, myte eller ?

Publisert over 11 år siden

En av bloggerne  på dette forum Bjørn Nilsen har skrevet en sluttkommentar til sitt eget innlegg som  het: ”Evangeliet _ en myte.”  Oppsummert i 12 punkter kommer konklusjonen hans i det hele tatt ikke som noen overraskelse. .

Det ser ut som han tror han engang for alle har fått avlivet Bibelens sannhetsverdi.  12 fantastiske påstander som ikke bare er latterlige.  De er også tyngende for  ubefestede mennesker som er søkende, og på vei inn i den kristne tros trygghet og hvile.

Undertegnede har imøtegått disse påstandene, ikke som teolog, men som en som er trygg i sin tro, og gjerne vil at andre skal få eie det samme.  Jeg ser ikke bort fra at jeg kan ta litt feil på enkelte punkter. Men ikke i hovedsaken.  Derfor utfordrer jeg dem som har dokumentert fagkunnskap på dette området om bekreftelse eller avkreftelse på mine bemerkninger.    De tolv påstander er et direkte angrep på Bibelens troverdighet,  og er etter min mening,  Samtidig er de så naive at jeg får lyst til å si med dikteren : ”løgn og forbandet digt”

 

Skal vi overse og godta slike påstander ?

 

MVH magnus  L.

 

 ::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

 

 

 

 

 

 

Til slutt:

Jeg vil gjerne komme med en avsluttende oppsummering av denne tråden. Det jeg har lært, og slik jeg forstår Bibelen, har den liten troverdighet som et buskap fra en «Allemktig Gud». At en slik samling av skrifter skal være insirert av selveste Jahve Gud, er for meg ulogisk og lite sannsynlig...

Bibelen - «Guds ord»:

1.       Påstand :   Skapelsesberetningen er mytologisk – uforenelig med dagens forskning.

        Svar:   Mytologi er fantasi fortellinger, særlig brukt  i gresk og romersk gudelære. Skapelses beretningen i Bibelen er først og fremst en allegorisk (billedlig) fremstilling.  Dernest om skapelsen,  om syndefallet og den fremtidige frelsesplan.  Det står ingen ting om at Bibelen fremstår som et naturhistorisk dokument, men ingen med faglig autoritet og integritet kan påstå at skapelses beretningen ikke stemmer med virkeligheten.

2.    Påstand:  Noah, arken og vannflommen er bygget på myter (eldre enn tiden Moses skal ha levd) fra bl.a. Mestopotamia. Det har aldri forekommet en global vannfolm

Svar:   Igjen dette med myter. Noahs ark og vannflommen er et allegorisk bilde på dåpen.   Det gamle, syndige menneske skal gå under, og en ny fødsel oppstå.  Hvem har ellers bevist at vannflommen og Noahs Ark ikke har rot i virkeligheten.  Tøv.   Og selvsagt er dette før Moses levde, visste  ikke Nilsen dette fra før ?

       3.      Påstand:      Det sies at det er minst 4 forskjellige skribenter som har skrevet mosebøkene. Altså: Moses har ikke       skrevet dem, selv om mosebøkene påstår det (er det ikke det vi idag kaller forfalskning?)..

            Svar:   Nei, og hva så ?     Mosebøkene er ikke skrevet i dag.  Men igjen: Hvem har bevist at Moses ikke     har skrevet, eller diktert dem på oldtidens måte.  Det sies at det er minst 4 forskjellige skribenter som har skrevet mosebøkene. Altså: Moses har ikke skrevet dem, selv om mosebøkene påstår det (er det ikke det vi idag kaller forfalskning?)..

 

        4.     Påstand      Det er ingen førstehåndsvitner som har skrevet evangeliene. Ihvertfall foreligger det ingen beviser.

        Svar: Tøv:  Både Johannes og Matteus vandret sammen med Jesus som hans apostler.  Apostelen Johannes skriver i et brev.  1Joh 1:1  Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord.”

 

  5.     Påstand:      Oldtidens myter omhandler liknende historier som historien om Jesus.

Svar:   Nonsens.   Kom med håndfaste beviser, og ikke eventyr, myter og fantasier.  Pålitelige teologiske forskere som  bl. a. har studert  ”sanskrit”  (Østens religiøse skrifter) nesten hele sitt liv har ikke funnet annet enn noen vegetarguder som dør om høsten livner til igjen om våren.

 

    6.  Påstand:  Paulus «lånte» ideer fra hedningene og bygget sin teologi rundt det.

Svar:  Paulus (Saul) var opprinnelig skriftlærd, hadde sittet ved Gamaliels føtter, (lærestol)  og kunne helt sikkert  GT utenat.  Samt den jødiske kultur og tradisjoner.  Hans evangelieforkynnelse  har bakgrunnsforståelse i  GT  sin profetier , allegori og typologi vedr, Kristus og hans komme.     Det gjenstår å bevise hva Paulus lånte av hedningen som skulle ha negativ innflytelse på Bibelens troverdighet !

     7.    Påstand: Det finnes dusinvis av forskjelleige «evangelier». Hvorfor akkurat de fire?

      Svar: Ja, og de 4 som ble valgt ut som ”kanon” var skrevet av apostler og  nærmeste omgangskrets, Markus og Lukas.  Det er disse som samsvarer med apostlenes og Jesu lære.  Jeg har lest noen av de andre, og forstår godt hvorfor de ikke kom med.

      8.   Påstand:  Det forekommer ingen «grunntekst».

Svar:  Det har vert forsket på dette i århundrer:  Hvem er den som kan bevise at avskriftene ikke har noen sammenheng med grunntekstene.?

       9.    Påstand:  Bibelens skrifter er samlet og vedtatt ved kirkemøter i århundrene etter at Jesus skal ha levd.

 Svar: Ikke vedtatt, men bekreftet.  Bekjennelsesskriftene kom for å verne Evangeliet om Jesus Kristus, som holdt på å gå i oppløsning på grunna av lærestrid og vranglære av mennesker som ikke hadde forstått eller ville forstå noe som helst av  evangeliets dypeste budskap til menneskeheten.  Presist som i dag, Bjørn Nilsen er et eksempel på dette.

10.     Påsatnd:  Læren om «Treenigheten» er også hentet fra oldtidens gudetro.

Svar:  Tull og tøys:  Begrepet ”treenighet”  står ikke i Bibelen men ble et begrep senere som forklaringsmodell for  den Tre ganger Hellige Gud.   Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.     Hvor god og presis denne forklaringen er, er en annen sak.

11:     Påstand:    Helveteslæren (som et evig pinested) ser også ut til å være hentet fra bl.a. Gresk mytologi (Hades).

Svar:  Jeg kan ikke se at det finnes noen genuin helvetes lære i Bibelen.  Det fremgår av tekstene at dette er en høyst reell virkelighet og en av to utganger på livet.  Bl. annet  skal Satan og  hans engler styrtes i ildsjøen på dommens dag, sammen med hans medløpere.  Er ikke det betryggende da ?   Den genuine lære i Bibelen dreier seg om noe helt annet, nemlig: Frelse og nytt liv i Jesus Kristus – enda mer betryggende.

  12.   Påstand:   Åpenbaringen synes å være et «sammensurium» av hedenske symboler og mytiske skikkelser.

       Svar:  Åpenbaringen er skrevet av apostelen Johannes, det er de fleste teologer og forskere enige om.  De som ikke er enige må få lov å være det.  Uansett er Åp.b.  mettet med symbolbruk, allegorier og profetier som har sin rot og sitt tankegods,   fra Det Gamle Testamentet og Det Nye Testamentet    GT og NT er på en symbiotisk måte knyttet sammen.  Troverdigheten i den kristne tro er avhengig av disse to forskjellige, men likevel samhørende skriftene.                                                                                                                                             

Gå til innlegget

Humanetisk Forb. et gufs fra fortiden

Publisert over 11 år siden

Etter oppslag i Vårt Land i går, fredag, vil tidligere generalsekreter i  Humanetisk Forbund Kari Vigeland sette livsgrensen vår til 90 år.  Da er menneskeverdet så lavt at trygd og medisin må konfiskeres. Det blir selvsagt ikke fremlagt på en så primitiv måte, men konsekvensen er ikke til å misforstå.

Kristendommen kjempet etter hvert igjennom bevisstheten om menneskeverd, liv og helse og rett til å opprettholde livet så lenge det var mulig.  Kort sagt nestekjærligheten i sentrum.      Så kom Humanetisk Forbund og skulle gjøre dette så mye bedre, nå skulle det virkelig bli orden på alt, bare vi får kristendommen ut av skole, sykehus og andre institusjoner.  Nå er HMF på vei inn i aldershjemmene ser det ut til.  Økonomisk styring og besparelse av unødvendige utgifter på bekostning av de som kanskje kan få leve noen få år til, og selv om de kanskje til og med kan ha glede av det.  Jeg har medfølelse for våre 90 åringer i disse dager.

Min gode farmor ble 97 år.  Hun har vert min ledestjerne gjennom hele mitt liv, og jeg gleder meg til engang å få se henne igjen. Men jeg vil nå gjerne leve så lenge at jeg kan få gitt mine barnebarn de samme verdier som hun gav meg. Og så vil jeg gjerne la min avskjedsstund ligge i Guds hånd, og ikke bli et offer for et ”effektivisert” helsevesen.

Dette utspillet fra en forhenværende sjef i HMF  er som et gufs fra svundne tider da de unyttige gamle ble båret opp på fjelltoppene og styrtet ut for stupet.  Effektivt og greit – og et problem mindre.

Det finnes andre og mer humane måter å effektivisere og spare på vis en har vilje til litt kreativitet, og det, selv om en er både humanetiker og psykolog.

MVH magnus L

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere