Andreas Roger Robberstad

Alder: 65
  RSS

Om Andreas Roger

Liberal, ortodoks kristen,. Fotograf, «Visualartist ba:» Utdannelse: «NISS:4 år» - «Prosjektskolen» kunstskole., Opptatt av ortodoks monastisk spiritualitet og tenkning om Hesykasmen, kirkehistorie, og ortodoks kirkejuss. Opptatt av rettferdighet, flyktningeproblematikken og rettferd for at enkeltmennesket skal få ha sin identitet. Jeg hatt separatutstillinger og deltatt i fler fellesutstillinger 2009: samtidskunstmuseet: 2009 Performance Innkjøpt av Oslo Kommunes kunstsamlinger: Foto på Akryl 140x100: «Happy man». Kursholder og lærer: samtidskunst, fotografering og photoshop og Foredrag.

Følgere

Er Sylvi Listhaug kristenhetens Jeanne d’Arc?

Publisert rundt 2 måneder siden

Magnus Marsdals kronikk i Vårt Land «Er Sylvi Listhaug kristenhetens Jeanne d’Arc?»

Magnus Marsdals bra kronikk «Er Sylvi Listhaug kristenhetens Jeanne d’Arc?»  trengs en kommentar: Listhaugs segment kan strengt tatt ikke defineres som «frikirkefolk,» altså kristne utenfor DNK, noe største parten av norsk kristenhet vil betakke seg for.. De hun frir til er først og fremst ytterliggående karismatikere som ofte forkynner noe som teologisk befinner seg så langt ute på den teologiske kanten att læren vipper over fra kristentroen til noe annet., ofte en gnostisk forkynnelse. Dette viser seg tydelig hos SOME andre plattformer til "Visjon Norge". Politikere som Listhaug og for den del Erik Solheim bruker denne plattformen med ikke noe annet formål enn å sanke stemmer. Ennå verre blir det når kristne ledere blir - brukt uten å ha gjort en aldri så liten teologisk sjekk Det toppet seg når  Erhard  Hermansen leder i Norges Kristne Råd lot seg intervjue på "Visjon Norge" 15 januar. Denne problemstillingen er tatt opp her tidligere i dette forum. 

Gå til innlegget

Av det dype

Publisert 2 måneder siden

Når enkeltmennesket forsvinner for meg i bomber og granater og en stemme fra Gaza.

Jeg pleier av og til å legge ut en eller annen enstripes humor på en facebookgruppe før helgen. . I dag orker jeg ikke. Jeg orker ikke fordi verden står i brann og det kan virke som om all verdens krig, ondskap, fortvilelse, hat og pandemier presses ut av hver eneste bokstav som tastes ned og åpenbares. På facebook kommer det ufiltrert og ufordøyd. "OBS sterke bilder" står det og jeg åpner ikke artikkelen. Orker ikke å se ennå ett dødt eller lemlestet barn.  Da går jeg ut av den nettavisen og finner noe helt annnet, noe ufarlig. 

"Hvor mange fly er det over Norge nå?" er en grei tankeflukt.  Jeg åpner siden til "Flightradar".  Det var ikke mye! Det eneste som er i lufta er ett ambulansehelikopter på vei fra Kristiansand til Oslo.  Noe som ligner en grønn eksosstripe følger  kursen.   Underbevisstheten min tar over:  "Er det ambulansehelikoptere i midtøsten?" Må sjekke. Nei ingen ting. Men det er fly der! Jeg trykker på ett av fire fly. Det står ingen ting om hvor det kommer fra eller hvor det skal, det står ingen informasjon i det hele tatt. Jeg tar ett skjermbilde av kartet. 14 runder sirkulerer det i ett for meg ukjent geografisk område. Det vises muskler. Fler enn meg følger flightradar.... 

Ringen er sluttet. Verden står i brann. Det slår i mot meg, ikke noe foto - bare ett statiske bildet av en gul prikk som flytter seg og lager mer grønn eksos. 

Der nede hvor bombene treffer går det utover de som tilfeldigvis står i veien for de presisjonstreffende bomben. Dette skjer nå. Det er noens barn, noens far og noens mor. Område som er en smeltedigel med de tre store religionene. "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri" altså er det enkeltmennesker, og for vår del våre kristne søsken. Bombene treffer hvor de vil, både på jøde og greker.  Det er få kristne igjen i Gaza. 

Det var en kvinne der på stedet som før påske i fjor fortalte:  "Hver påske så deler vi vårt påskemåltid med med våre muslimske naboer - og de deler sin mat når det er deres Id - det er så lite å feste for, så vi får ta de mulighetene vi har... men ikke i år for nå er det pandemi også". 

Fikk de delt påskemåltidet i år, ett år senere?  Feiringen av Id fikk de ikke delt. Det burde være ett tankekors for oss her vi sitter og tygger på våre bokstaver, plasseringer av greske kommaer i grunnteksten eller Filioque problemet. Dette er det ikke tid til i Midtøsten, der må de finne et skjul når bomber regnet og terroristene slår til .

"Av det dype roper jeg til deg" synger både jøde og greker.

Gå til innlegget

Midt i påsken ble filmen "Tro kan flytte fjell" vist på NRK. Den presenteres slik: "Gresk ortodoksenonner dukker opp i den lille bygda Valldal for å bygge et majestetisk kloster. Ordføreren er begeistret, men bygdefolket er splittet."

Midt i påsken ble filmen "Tro kan flytte fjell" vist på NRK. Den presenteres slik: "Gresk ortodokse nonner dukker opp i den lille bygda Valldal for å bygge et majestetisk kloster. Ordføreren er begeistret, men bygdefolket er splittet."

Det er liten tvil om at Silje Evensmo-Jacobsen og staben har laget en varm film som holder et høyt faglig nivå. I 4 år fulgte hun denne bevegelsen i jordbærbygda Valldal via Romania og Hellas og tilbake. Resultatet er 1 time og 20 minutters bra film.


Gjennom kameraet, som våre forlengede øyne, kommer vi tett på nonnene og deres liv. Samtidig som vi blir bedre kjent med dem vokser det frem en uro, som utvikler seg til en opplevelse av at her er det noe som ikke stemmer. Det reises mange spørsmål i kjølvannet av filmen - og filmen bør sees mer enn én gang for å få med seg nyanser og en tilnærming til hva som egentlig skjer i en verden som er lukket for de fleste av oss.

På sosiale medier har spørsmålene vært mange: «Hvem er denne mystiske åndelige faderen Dionysios?» «Han bare dukker opp på en dårlig filmsnutt.» «Han viser seg aldri i de fire årene det jobbes med filmen» «Nonnene har store foto av ham på veggen i soverommet som de til og med kysser!» « Hvordan i all verden finansierer de seg?» «Filmteamet har reist med en diger delegasjon både til Romania og Hellas og det må ha kostet penger, mye penger!» « Nonnene har bil, villa og strøm, men de tigger mat fra nærbutikken!» «De er oppegående friske mennesker som burde bidra til lokalsamfunnet, ikke bruke opp en liten kommunes sparebøsse.» «Har de betalt skatt i Norge?»

Mange av spørsmålene blir ekstra vanskelige for en som er medlem av den ortodokse kirke å skulle svare på, siden en samtidig observerer kirkelige praksiser som er totalt ugjenkjennelige, men som ikke kommer like tydelig fram. 

Tilhengere av bevegelsen mottas ved å døpes. Dette skjer i samtlige av bevegelsens 30 enheter i Europa og i USA dermed også i de to fellesskapene hos   enheten  i Valldal og enheten i Selje.


Her starter den kirkelige uorden: Dåpen i DNK og andre trossamfunn som bekjenner seg til den Nikænske trosbekjennelsen  skjer  «I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds Navn». Denne dåpen er fullt ut gyldig i Den ortodokse kirke. Praksisen bevegelsen har med å gjendøpe bryter med avtaler mellom Den ortodokse kirke og andre overenskomster i Kirkenes Verdensråd og lignende.

Det å gå over til å bli ortodoks, vil i de fleste tilfeller skje etter en lengre tid med trosopplæring og etter modenhet. Noen ganger kan denne perioden vare opp til to år før opptagelsen skjer. Å avlegge klosterløftene krever ennå mer tid, for ikke å si år før det foreligger en frivillig enighet om å starte det første lille prøvetrinnet inn i klosterverdenen. Slik er det i alle verdens normale klostre uavhengig av trossamfunn. 


Bevegelsen presenterer seg som "gresk ortodokse" uten å være det. Den gresk-ortodokse kirke i Hellas har som statskirke ikke lov til å ha noe kloster utenfor sine grenser. Imidlertid kunne den Greske Patriarken med hovedsete i det historiske Bysants kunne ha løst dette ved at de kom inn under «Det greske metropolitdømme for Skandinavia». 

Patriark Bartholomeus lukket den døra ettertrykkelig i 2002 når han var i Oslo. Svaret var kort og klart: "Nei!" uten videre forklaring.

Den ortodokse kirke har en kirkepolitisk flat struktur. Den er én kirke som består av en rekke helt selvstendige delkirker som for eksempel «Den gresk-ortodokse kirke», og «Den russisk-ortodokse kirke» - som de to mest kjente størrelsene. Et ortodoks kloster kan enten legges rett inn under toppledelsen i delkirken, eller skal være underlagt stedets lokale biskop.

Fellesskapet klarte på en eller annen mystisk måte å komme inn under «Den georgisk-ortodokse kirke». Dette er en kirke med verdens snilleste patriark, men den Georgiske kirke har  aldri hatt noen virksomhet i Norge. 

I August 2015 oppsto en pinlig affære: Grunnsteinsnedleggelsen av klosteret på Syltefjellet. Det skulle skje med over 100 inviterte gjester. Også NRK og et stort pressekorps ventet. Men på Gardermoen dukket ingen patriark eller representant for den Georgiske kirke opp. Sjokket kom et halvt år senere. I februar 2016 fristilte Den georgiske kirke virksomhetene i Norge på grunn av «kirkelig uorden».

Så tok fellesskapet kontakt med den Rumenske biskopen i Sverige. Men han fikk stoppordre rett fra sin egen Patriark, noe som er høyst uvanlig. Og hvor ble det av den rumenske trekirken som skulle komme?

Når det ikke gikk - så prøvde de seg på det serbiske patriarkat hvor de etter å ha fått napp var fortere ut enn de kom inn.

Til slutt i 2019 prøvde de seg på en underavdelig av «Den russisk-ortodokse kirke» noe som ble stoppet i løpet av et par dager med et ennå kortere «Njet» fra Moskva.

Etter 30 års forsøk og uorden så stiller spørsmålet seg:  Burde ikke prosjektet vært skrinlagt for lengst? Er det ikke slik at noen ganger sier Gud nei?

Det er flere parter som lider her, og det er for dem jeg med sorg skriver dette. Det er lokalbefolkninga, det er de vanlige ortodokse, det er de som er innenfor denne bevegelsen, men mest av alt, som hun vi hørte i filmen og som representerte den  virkelig lidende gruppen: Avhopperne.

Det er full religionsfrihet i Norge, hvem som helst kan og skal få danne monastiske enheter, Men det betinger i det minste tre ting: At det tåler dagslys, at det seiler under rent flagg og er det som det utgir seg for å være.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere