Lars Jørgen Vik

Alder: 75
  RSS

Om Lars Jørgen

Sosiolog. Tidligere førstelektor ved Høyskolen i Volda.

Følgere

Folkekirken i år 2066 - et scenario

Publisert over 7 år siden

År 2016 ble et betydningsfullt år og et veiskille for Folkekirken. I dag, 50 år senere, kan det være på sin plass med et tilbakeblikk.

"Den Norske Folkekirken", som på folkemunne blir kalt "Folkekirken", er ett av de største trossamfunn i Norge i dag, men det var større før. I 2013 var 75 prosent av befolkningen medlemmer der, mens det i dag bare er 31 prosent. Fram til 2016 var betegnelsen "Den norske kirke", men på Kirkemøtet dette året ble navnet endret til "Den Norske Folkekirken". Navnevalget hadde sin bakgrunn i en aprilspøk i 2014 i avisen Vårt Land, men ledende krefter i kirken tok dette på alvor. De syntes det var et godt forslag, og de fremmet det på kirkemøtet i 2016, der det ble vedtatt med klart flertall. Hovedbegrunnelsen var at den nye betegnelsen understreker kirkens vektlegging av å være en "inkluderende folkekirke". "Evangeliet er for alle folkeslag, Guds nåde omfatter oss alle" var et spissformulert argument som ble brukt som argument for navneskiftet.

På begynnelsen av 2000-tallet skapte "homofilispørsmålet" mye uro i kirken. Krefter som kunne ha vært brukt for fremme av evangeliet gikk med til energitappende intern strid. Dette hadde sin bakgrunn i at Stortinget i 2008 vedtok en ny kjønnsnøytral ekteskapslov. I utgangspunktet var kirken sterk motstander av dette, men flere og flere av de ledende innenfor norsk kirkeliv, inkludert biskopene, lot seg etter hvert overtale til å akseptere likekjønnede kirkelige ekteskapsinngåelser. Det ble fremmet forslag om å utarbeide liturgi for likekjønnet ekteskap på kirkemøtet i 2014, men det falt. Nytt forslag ble fremmet på kirkemøtet i 2016, og ble da vedtatt.

Kirkemøtets vedtak om utarbeidelse av vigselsliturgi for likekjønnete ekteskap inkluderte en bestemmelse om at prester som av samvittighetsgrunner var motstandere av likekjønnede ekteskap kunne reservere seg mot slike. I en del menigheter, spesielt på vest- og sørvestlandet, førte dette til problemer, fordi det der ikke fantes prester som kunne utføre slike vielser, noe de kirkelige fellesrådene var lovmessig forpliktet til å yte. Derfor ble prestenes generelle reservasjonsrett opphevet på begynnelsen av 2020-tallet. Den siste presten som nektet å utføre likekjønnede vielser gikk av med pensjon i 2051.

På På 2030-tallet begynte det å bli en del debatt om gruppeekteskap i dagspressen. "Hvorfor er ekteskapslovgivningen bare innrettet mot parforhold?", ble det spurt. "Noen mennesker er glad i flere, og ikke bare én", ble det hevdet. Synspunktet fant god klangbunn også i kirken. Biskop Kyrre Eliassen hevdet i et avisinnlegg i april 2029 at gruppeekteskap var i samsvar med Guds vilje, og at Jesus slett ikke hadde pålagt oss å elske bare ett menneske, men mange. Eliassen hevdet også at gruppeekteskap helt ut var i samsvar med den jødisk/kristne kulturarven, og han henviste i den sammenheng til kong Salomo som levde i et (sterkt utvidet) gruppeekteskap som besto av 1001 personer. I 2035 vedtok Stortinget å åpne for gruppeekteskap, begrenset oppad til ni personer, og året etter sluttet kirkemøtet seg til dette. Det første kirkelige gruppeekteskapet, bestående av en kvinne og tre menn, ble inngått i Hamar domkirke senhøstes 2036.

Den katolske kirken (DKK) hadde stor framgang fram til slutten på 2030-tallet. Dette skyldtes to forhold: 1. Arbeidsinnvandring fra katolske land, og 2. Konversjon fra Folkekirken av mennesker som var lei den kaotiske teologiske tilstanden blant lutheranerne. Men da olje- og gassaktiviteten i Nordsjøen flatet ut, og etter hvert også ble redusert, ble det også slutt med arbeidsinnvandringen, og i stedet for at lutheranerne konverterte til DKK, begynte en å se tendenser til konvertering til diverse frikirkelige grupperinger.

De siste 50 årene har det økumeniske landskapet undergått en del endringer. På grunn av de sterke konservative kreftene i DKK har samarbeidet mellom den og Folkekirken kjølnet, og er nå i realiteten avsluttet. Folkekirken er ikke villig til å gjenoppta samarbeidet med DKK før den sistnevnte erkjenner gruppeekteskap som en gudvillet ordning.

Folkekirkens brudd med DKK har blitt erstattet med økt samarbeid med muslimene. Alt i 2012 hadde Svenska Kyrkan begynt med gudstjenestlig liknende møter sammen med muslimene, men her som på en del andre områder ligger Folkekirken noe etter Svenska Kyrkan. Først på 2020-tallet ble det vanlig med felles kristne/muslimske gudstjenester her i landet. Begrunnelsen for dette samarbeidet ble konsist formulert høsten 2013 av den da nyvalgte erkebiskopen i Sverige, Antje Jackelén. "Vi tror på den samme guden", sa hun. Riktig nok er det noen små forskjeller når det gjelder synet på Jesus, men i den store sammenhengen er det bagateller, sa hun videre. (Av grunner som for oss er uforståelige aksepterer ledelsen i Folkekirken fanatisk motstand mot likekjønnede ekteskap blant muslimene, men ikke blant katolikkene.)

Også på det frikirkelige feltet har det skjedd en del endringer. Noen frikirkesamfunn har vokst en del. Det gjelder først og fremst Påskevennene, men økningen i medlemstallet i frikirkelige menigheter har på ingen måte veid opp for det stor frafallet fra Folkekirken. (Påskevennene kalte seg før 2046 for pinsevenner. Bakgrunnen for at de endret navn var en erkjennelse av at påsken er en langt viktigere høytid enn pinsen for de kristne. Nesten ingen i dag vet hvorfor vi feirer pinse, mens de aller fleste har sterkt positive assosiasjoner til ordet "påske", snødekte vidder som sola skinner på og Kvikklunsj.)

Folkekirkens brudd med DKK har blitt erstattet med en ny allianse, mellom Påskevennene og DKK. En viktig del av grunnlaget for dette samarbeidet er at de har sammenfallende syn på ekteskap og samliv. Ekteskapet er for én mann og én kvinne, mener de begge. Et annet poeng er at det har gått opp for påskevennene at karismatisk aktivitet i form av tungetale og støyende bønnerop på ingen måte er uvanlig blant katolikker. Den utløsende faktoren for utviklingen av samarbeidet mellom disse to kirkesamfunnene var at Ulf Ekman, den innflytelsesrike grunnleggeren og lederen av den store frikirkelige menigheten "Livets Ord" i Sverige, konverterte til DKK i 2014. I de fleste byene i Norge er det i dag felles gudstjenester mellom påskevenner og katolikker.

Volda, 3. mai 2066.

Gå til innlegget

Utviklinga i den svenske kyrkja

Publisert nesten 8 år siden

Den 15. oktober vart det vald ny erkebiskop i Den svenske kyrkja. 325 valgmenn og -kvinner frå heile landet var samla, og valet fall på Antje Jackelén. Ho vart vald med solid fleirtal, 56 % av røystene. Ragnar Persenius kom på andre plass med 33 %. Jackelén skal tiltre embetet den 15. juni neste år.

Antje Jackelén er fødd i 1955 i Tyskland, og ho vart ordinert til prest i 1980. I 1999 fekk ho doktorgraden i teologi ved universitetet i Lund. Ho har sidan 2007 vore biskop i Lunds stift.

Før valet, den 1. oktober, vart det i regi av kyrkja sjølv arrangert ei grundig og detaljert utspørjing av dei fem kandidatane. Desse samtalane ligg i sin heilskap her: http://www.kyrkanstidning.se/inrikes/arkebiskopskandidater-utfragas-i-webb-tv. I samtalen kom Jackelén med nokre utsegner som har vakt merksemd i vide kretsar, også utanfor kyrkja, i dagspressa.

Jackelén sa mellom anna dette: "Jesus säger att han er sanningen, men han säger inte 'jag er den enda sanningen'". Men det var nettopp det Jesus sa, for det som kjem vidare lyder slik: "Ingen kjem til Faderen utan gjennom meg." (Joh. 14.6) Jackelén har etterpå blitt beden om å presisere kva ho meinte, og har svara: "Alldeles självklart är Jesus vägen, sanningen och livet för oss kristna." For oss kristne. For dei som har andre religionar er det andre sanningar og vegar til sæla.

Jackelén vart også utfordra på spørsmålet om Jesus gir eit sannare bilde av Gud enn Muhammed. Ho svara på ein måte som gir inntrykk av at for oss kristne er det slik, men for muslimane er det Muhammed som viser vegen til Gud (Allah). Og i prinsippet er det ikkje så mykje som skil dei tre monoteistiske religionane, kristendom, jødedom og islam. Vi trur alle på den same guden, sa Jackelén.

I samtalen kom det også fram at Jackelén ikkje trur på jomfrufødselen. Ho kallar det ei billedleg framstilling (metafor). På spørsmål om ho trur at Jesus gjekk på vatnet, svarer ho: "Nej, vi tror med Bibeln, men inte på Bibeln som en samling sanningar".

At det var Jackelén som vart vald til erkebiskop var sjølvsagt ikkje tilfeldig eller ei arbeidsulukke. Dei to føregåande erkebiskopane i Sverige, K.G. Hammar og Anders Wejryd hadde synspunkt som likna mykje på Jackelén sine, og fleirtalet i det svenske bispekollegiet deler langt på veg hennar synspunkt. Men ingen kyrkjeleiar i Sverige har før, og på så klart vis, formulert hovudprinsippa i den (ekstrem-)liberale teologien. Hovudtesene til denne teologiske retninga kan samanfattast slik: Det er meiningslaust å spørje kva som er den sanne religionen. For oss kristne er den kristne læra sanninga, og for muslimane er det islam. Absolutt sanning i religiøse spørsmål finst ikkje.

I Sverige, i likskap med dei fleste vesteuropeiske landa, er det ein pågåande sekulariseringsprosess, som eit stykke på veg kan forklarast med djuptgripande sosiale og kulturelle endringar. Denne prosessen ser ut til å ha kome eit stykke lenger i Sverige enn i Noreg. Det at 67 % av den svenske befolkninga er medlemmer av Svenska Kyrkan, medan den tilsvarande prosenten for Den norske kyrkja er 77, er ein indikasjon på dette.

Sekulariseringa av det svenske samfunnet avspeglar seg mellom anna i organiseringa av kyrkja.Til trass for at Svenska kyrkan ikkje er ei statskyrkje, har dei politiske partia stor innflytelse på styringa av henne, og delvis også på læremessige spørsmål. Dette kjem til uttrykk ved at dei einskilde politiske partia stiller liste ved dei lokale soknerådsvala. Mange svenske soknerådsmedlemer kallar seg ikkje ein gong kristne, men er aktive i soknerådsarbeidet for å kontrollere kyrkja, og for å utnytte kyrkja for sine partipolitiske føremål.

Ei viktig årsak til den sterke posisjonen som den liberale teologien har fått innanfor Svenska kyrkan har vore eit ynskje om å demme opp for sekulariseringa av samfunnet, og bremse opp fråfallet frå kyrkja. Av frykt for å legge grunnlag for utvikling av utrivelege kjensler og gjere terskelen til kyrkja lågare, har ein slutta å snakke om synd og helvete, og Jesu under vert framstilt som myter og metaforar for å unngå å provosere dei som har gjort rasjonalitet og naturvitskap til sin religion. I den grad den einskilde oppfattar dei "overnaturlege" hendingane i Bibelen som sanning, er dei berre hans/hennar sanning. Kven som helst kan definere si personlege sanning, for religiøse kjensler og fakta er berre subjektive og individuelle synsingar. Men er ein religion som ikkje har plass for under ein religion? Og er ein gud som ikkje kan gjere unntak frå dei naturlovene han sjølv har skapt ein gud?

Eit særtrekk ved menneska i det moderne postindustrielle samfunnet av i dag er at dei føler seg rotlause og er på søking etter faste haldepunkt i livet. Før fann ein dette i kyrkja, men i dag? No møter ein kanskje ein prest som seier: "Det er ikkje snakk om svart og kvitt" og som spør attende: "Kva meinar du?" Men ei kyrkje som gir slike svar og stiller slike spørsmål er det vanskeleg å ha tillit til, for dersom ein skal oppnå tillit må ein vise kva ein står for, også når dei dystre sanningane skal seiast, ja kanskje først og fremst då. Sagt på ein annan måte: Den jattande, relativiserande, liberale teologiske retninga er neppe redninga for Svenska kyrkan, og ikkje for den norske heller. Dei offisielle kyrkjene i landa våre vil framleis skalle av i begge retningar. Dei ikkje-religiøse vil melde seg ut fordi kyrkja ikkje gir klare svar, og dei fromme fordi kyrkja, i den grad ho gir svar, gir svar som står i motsetnad til det Bibelen lærer og som har vore kyrkjeleg tradisjon i nesten 2000 år.

 

(Dette innlegget sto også som kronikk i Sunnmørsposten den 31. oktober.)

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere