Lars Jørgen Vik

Alder: 75
  RSS

Om Lars Jørgen

Sosiolog. Tidligere førstelektor ved Høyskolen i Volda.

Følgere

Barmhjertighetens grense

Publisert rundt 3 år siden

Finnes det grenser for hvor barmhjertige vi skal være? Og bør vi alltid være barmhjertige?

Mange psykologer mener at barmhjertighet og andre liknende egenskaper er noe som vi blir opplært til, at det er personlige egenskaper som oppstår, blir holdt ved like og utviklet som en del av den prosessen som det å vokse opp er. Normene i det miljøet vi lever i legger press på oss slik at vi oppfører oss riktig og anstendig. Men den danske filosofen, Knud E. Løgstrup, ser annerledes på dette. Han mente at det er noe som er mer grunnleggende enn sosiale normer, nemlig det han kaller livsytringer. Han snakker om fire ulike typer livsytringer, og barmhjertighet er en av disse. Livsytringer, og altså også barmhjertighet, er holdninger som en ikke trenger å lære, for de har alltid vært der, de er medfødt. Men det er selvsagt likevel ikke slik at vi alle alltid er like barmhjertige. I hvor stor grad vi viser barmhjertighet kan variere over tid, og være avhengig av hvordan situasjonen er, og hvem vår neste er. Det er alltid lettere å være barmhjertig mot de som står oss nær enn de som er langt borte. Dette innebærer at selv om barmhjertighet er en medfødt egenskap, så er det likevel en egenskap som kan utvikles, i positiv eller negativ retning.
Den kristne kulturen har alltid understreket betydningen av å møte våre medmennesker med kjærlighet og barmhjertighet. Barmhjertighetsidealet blir gjerne levendegjort ved lignelsen om den barmhjertige samaritan: Det skjedde på vegen mellom Jerusalem og Jeriko. Det ligger en sterkt skadet og forslått mann i vegkanten som på brutalt vis har blitt ranet. Det kommer en prest forbi, men han går bare videre uten å ense den skadde mannen. En levitt, dvs en underordnet prest, kommer også forbi, men også han går videre uten å stoppe. Så kommer det en samaritan. Samaritanene var etnisk sett et annet folkeslag enn jødene. De hadde en annen religion, og jødene så ned på dem med forakt. Det kom altså en samaritan forbi. Han knelte ved den sterkt skadde, stelte hans sår og tok han med til et herberge. Moralen i lignelsen er entydig: Du skal ikke gå forbi din lidende neste, og din neste er ikke bare dine nærmeste, men også de fremmede, dine fiender. Det er altså dette vi kaller barmhjertighet.
Men hvor barmhjertige skal vi være? Skal vi være så hjelpsomme og barmhjertige at vi gir alt vi har til de fattige, slik at vi blir like fattige selv, eller enda fattigere? Jeg mener "nei", og dette kan begrunnes med grunnlag i klassisk moralfilosofi.
Etikk, som filosofisk begrep, kan deles i to, i sinnelagsetikk og konsekvensetikk. Sinnelagsetikk innebærer at en har fokus på de følelsene og motivene som ligger til grunn for en handling eller aktivitet. En konsekvensetisk vurdering er mindre opptatt av motivene for en handling, men legger derimot vekt på effekter og konsekvenser. Barmhjertighet må forståes som en sinnelagsetisk holdning, for barmhjertighet har alltid empati og positiv holdning til andre mennesker som grunnlag. Barmhjertighet kommer fra hjertet, ikke fra hjernen.
Etter som sinnelagsetiske vurderinger har sitt grunnlag i gode følelser og intensjoner, og ikke inkluderer vilje til innsikt om konsekvenser, vil rene sinnelagsbaserte beslutninger og vedtak ofte bli dårligere enn de kunne ha vært. Dette vil kunne innebære at det vi ser på som barmhjertige handlinger kan ha negative effekter på et overordnet nivå. Et eksempel: Det skjer en alvorlig bilulykke på en sterkt trafikkert veg. Femti barmhjertige bilister stopper straks, og hundre barmhjertige mennesker stormer til for å hjelpe. Bilene og folkemengden hindrer derved ambulanser og hjelpemannskaper i å nå fram til ulykkesstedet, med potensielt dramatiske konsekvenser.
Sinnelagsetikk alene, og kritikkløs barmhjertighet, kan altså ha utilsiktede negative konsekvenser, og slik sett kan det sies at barmhjertighet er nærsynt og perspektivløs. Vi trenger derfor samfunnsmessige ordninger som kan motvirke dette, dvs sørge for at de mange positive individuelle og barmhjertige aktivitetene som blir utført i samfunnet har positive konsekvenser samlet sett, på et overordnet nivå og på lang sikt. Sagt på en annen måte: En trenger instanser som kan tenke og handle konsekvensetisk. Og for å ivareta dette har vi rettslige og politiske systemer, politikere og offentlig administrasjon.
Dette innebærer at statlige vedtak og ordninger ofte kan framstå som tilsynelatende ubarmhjertige. Men det innebærer ikke at statens adferd kan stemples som mindreverdig etisk sett. Det betyr bare at staten må vektlegge de etiske prinsippene på en annen måte enn det vi som individuelle medborgere kan tillate oss. For mens den jevne kvinne og mann ofte og gjerne lar sin adferd styres av sinnelagsetiske prinsipper, må statens tanke- og handlesett også legge konsekvensetiske vurderinger til grunn. Dersom en skal handle riktig, etisk sett, må en altså samtidig handle ut fra både sinnelags- og konsekvensetiske vurderinger. En må tenke både med hjertet og hjernen.

Gå til innlegget

Den norske kyrkja og dei raudgrøne

Publisert over 3 år siden

Nestleiarane i dei raudgrøne partia har kome med nye tonar om Den norske kyrkja. Dei ville ha prioritert DNK sterkare dersom dei hadde regjeringsmakt enn det den noverande regjeringa gjer. Kvifor?

Den 25. mai kunne Vårt Land fortelje at Hadia Tajik, Anne Beate Tvinnereim og Kirsti Bergstø, nestleiarane i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ikkje var nøgde med regjeringas politikk overfor Den norske kyrkja. Dei frykta for at regjeringa ville svikte «når ny finansieringsordning skal utmeisles». Hadia Tajik: «Regjeringen har ikke gått langt nok i å si at kirken skal ha en særstilling også i fremtiden.» Dei tre nestleiarane meinte at omtalen av den kristne kulturarven ville ha fått langt større merksemd og omtale i ei eventuell raudgrøn regjeringserklæring enn det som er tilffelle i det ideologiske grunnlaget for dagens regjering.


Journalisten spurde om dette kunne tolkast som eit KrF-frieri, men fekk ikkje noko klart svar på spørsmålet. Men det er nok ikkje omsynet til KrF som er den viktigaste årsaka til desse nye tonane frå dei raudgrøne. Poenget er at Statskyrkja i løpet av dei siste åra i sterkare grad enn før har vorte dei raudgrøne partias kyrkje. Eg minner om at fire av dei fem bispekandidatane ved det siste bispevalet i Sør Hålogaland hadde vore/var aktive kommunepolitikarar for SV og Arbeiderpartiet. Kommunepolitikaren Ann-Helen Fjeldstad Jusnes (AP) vart vald. Den nye biskopen i Oslo, Kari Veiteberg, er bekjennande SV-ar.


I denne samanhengen må vi også trekke inn feminismedimensjonen. Når dei tre ovanfor nemnde kvinnene no ser ut til å ville vere endå rausare overfor Den norske kyrkja enn det regjeringa er, har det mellom anna samanheng med at heile toppleiinga i kyrkja no består av kvinner. Både leiar og direktør i Kyrkjerådet er kvinner. Det same i Mellomkyrkjeleg råd. Erkebiskopen er også kvinne, i likskap med dei tre siste tilsette biskopane.

Gå til innlegget

Regjeringskrise tirsdag?

Publisert over 3 år siden

Ingen av stortingspartiene er interessert i regjeringskrise. Ikke Sylvi Listhaug heller.

Slik situasjonen er nå, lørdag, kl 18, er det vanskelig å vite om regjeringen vil overleve et eventuelt mistillitsvotum til justisministeren, og om det blir et slikt votum med etterfølgende regjeringskrise. Hvilken situasjon står vi i da? Det kan kanskje være nyttig å tenke i alternativer, scenarier.
Scenarie 1. På møte mandag den 19. bestemmer KrF seg for å stemme sammen med de andre opposisjonspartiene for RVs mistillitsforslag mot Sylv Listhaug, og regjeringen går av, i samsvar med norsk sedvane: Dersom én statsråd får mistillit, går hele regjeringen. Og hva slags regjering får vi da? Det er to minst to muligheter:
a. En mindretallsregjering av Høyre, KrF og Venstre.
b. En rød/grønn mindretallsregjering.
KrF har til nå avslått invitasjonene til å gå inn i regjeringen, men dersom de er med på å felle den, vil de nok føle et stort ansvar for å bidra til å få på beina en ny regjering, og selv delta i den. Dersom Gahr Støre får statsministeroppdraget blir det en regjering bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet.
Scenarie 2. Både KrF, Arbeiderpartiet og Senterpartiet har nå klart sagt at de kan akseptere at Listhaug fortsetter i regjeringen, men ikke som justis-/innvandringsminister. Dersom FrP og statsministeren aksepterer dette blir det ikke regjeringskrise.
Scenarie 2 er nå det mest sannsynlige utfallet. Men Listhaug kan ikke plasseres hvor som helst i regjeringen. Hennes sterke posisjon innad i FrP og hennes popularitet gjør at hun må ha et viktig departement. Samferdsel har vært en fanesak for FrP, og det er tradisjon for at lederen i Samferdselsdepartementet er tydelig og veldig synlig, og Listhaug vil helt sikkert kunne gjøre en god jobb i der. Kjetil Solvik Olsen, som i dag er samferdselsminister, er respektert i alle politiske leire, og vil helt sikkert kunne bli en god justisminister. En mulig tanke kunne være å la Jon Georg Dale og Listhaug bytte departement, men det er urealistisk og lite ønskelig sett fra FrPs side. Det var riktig nok der Listhaug begynte i regjeringen, men hennes status i sitt egtet parti og det politiske miljøet gjør at dette alternativet blir for puslete for henne. Jon Georg Dale er nok dessuten for uerfaren til å bekle rollen som justis-/innvandringsminister.
Denne løsningen, scenarie 2, vil kanskje være den beste for alle parter, trolig også for FrP. Også der er det nok en del som tenker at justisdepartementet ikke er det riktige for Sylvi Listhaug. Hennes lederstil og offensive personlighet ville nok ha vært langt mer nyttig og relevant i et annet departement, f.eks. Samferdselsdepartementet. Jeg ser ikke bort fra at Listhaug selv innser dette.
Sett fra opposisjonspartiene bør det være gunstig at Listhaug er statsråd, for Regjeringen er (ideelt sett og som regel) et sammensveiset team der alle statsrådene, og ikke minst statsministeren, påvirker og influerer og kontrollerer hverandre. Ja, til og med Listhaug blir til en viss grad styrt. Dersom Listhaug etter mistillitsvotum og regjeringskrise må gå tilbake til Stortinget, vil nok både den nye regjeringen og de andre opposisjonspartiene angre på at de tvang Listhaug ut i fri dressur i Stortinget. Hun ble denne uken utsatt for en sterkt ydmykende behandling i Stortinget, som delvis var selvforskyldt, og personer som blir utsatt for slikt vil i ettertid ikke alltid være lette å ha med å gjøre. Dette vet representantene i opposisjonspartiene godt, og det er selvsagt derfor de ønsker at hun fortsetter i regjeringen, men ikke som  justis-/innvandringsminister. Men hvordan dette ender er opp til FrP å avgjøre. Dersom de insisterer på at Listhaug skal fortsette som sjef i justis-/innvandringsdepartementet blir det regjeringskrise, og da får vi enten en Høyre/Venstre/KrF-regjering eller en rød/grønn regjering, slik som beskrevet ovenfor i «scenarie 1».

Gå til innlegget

Kampanjejournalistikk

Publisert over 3 år siden

Den 23. februar, kl 8 om morgenen, ble en afghansk familie som var i kirkeasyl i forsamlingshuset Betania i Øvrebygda i Fitjar kommune hentet ut av politiet. Lokalet eies av frimenigheten Nytt Liv. Menigheten opplyser selv at deres møtelokale er i sentrum av Sagvåg, «Ambassaden, Podlen 2, 5410 Sagvåg, (ca 300 m frå bensinstasjonen i Sagvåg i retning Heiane)». Se her: http://nyttlivsunnhordland.no/om%20oss.html
Politiets inngrep har avfødt svært omfattende skriverier i Vårt Land, og nå, to uker etter hendelsen, kan det være nyttig med en oversikt og tilbakeblikk på debatten.
Til nå har papiravisen publisert 31 innlegg om politiets aksjon. 26 av disse var kritiske eller sterkt kritiske til politiets handlemåte, 2 hadde et nøytralt/oppklarende innhold, mens 3 forsvarte politiets adferd. 18 av de kritiske innleggene og begge de nøytralt/oppklarende innleggene var skrevet av avisens medarbeidere. Resten var leserinnlegg.
Det mest sentrale spørsmålet i denne saken har vært om Betania kommer inn under begrepet «kirke/bedehus» eller ikke, og hvem som har rett til å definere det. På lederplass den 24. februar ga avisen tydelig uttrykk for hva den mener om det: Det er kirkesamfunnet selv som skal definere hva som er kirkebygg, og fordi Nytt Liv har definert Betania som kirkebygg har følgelig politiet ingen rett til å bestride dette. Ser virkelig ikke avisen at dette er et svært problematisk standpunkt?
Jeg ser denne debatten i et prinsipielt perspektiv, og spør meg selv om hvorfor jeg abonnerer på dagsaviser, og også hva jeg ønsker meg av en dagsavis. Jeg har for så vidt også et svar på dette, og det er grovt skissert slik: Jeg ønsker at avisen skal gi mest mulig bakgrunnsstoff, slik at jeg selv kan gjøre meg opp en mening om saken. Dersom det står strid om det spørsmålet som blir tatt opp, ønsker jeg å få presentert både for- og motargumentene, og grunnlag og fakta for disse. Hva journalisten mener om saken er uviktig for meg. Det er de faktiske omstendighetene og de argumentene som blir framført av de «stridende» som er av interesse.
Hvordan kunne og burde Vårt Land ha arbeidet med denne saken? I tillegg til å stille de mange kritiske spørsmålene til politiet og justisministeren, kunne en ha stilt noen kritiske spørsmål også til Nytt Livs ledelse, til kommunen og til eventuelt andre som kunne gitt en utfyllende og oppklarende informasjon om politiets handlemåte.
Konkret, hva slags undersøkelser burde en ha gjennomført, og hvilke spørsmål kunne en ha stilt for å opplyse leserne og skape iallfall et minimum av balanse i saksframstillingen? Forslag:
Den 10. mai i 2017 ble det på formannskapsmøte i Fitjar kommune opplyst at Betania ble brukt til boligformål. Hvor ofte, av hvem?
Natt til 23. februar var det ikke bare den afghanske familien som overnattet i Betania. En (eller flere) andre overnattet der også. Er det vanlig at folk fra bygda/menighetsmedlemmer overnatter og bor der?
Det har blitt opplyst at det senest den 22. februar var et møte i Betania. Var det andre til stede på «møtet» enn den afghanske familien?
Hvor ofte ble og blir Betania benyttet til møter, og hva slags møter? Er det kanskje «spesialmøter» for asylantene?
Den 8. mars kunne vi lese i Vårt Land at avisens opplagstall falt med 8,5 prosent, og at det nå er på 21503. Redaktøren, Åshild Mathisen, kommenterer dette og sier blant annet: «Vårt Land skal være best på å utdype, debattere og nyansere religion og livssyn.» Avisens behandling av kirkeasylsaken på Betania i Fitjar kommune står i skarp motsetning til dette. Den minner mer om ensidig kampanjejournalistikk. Vårt Lands opplagsfall på 8,5 prosent er fortjent.

Gå til innlegget

Rosa kompetanse

Publisert over 3 år siden

Ledelsen i statskirken går inn for et dramatisk brudd med det som i hele kristendommens historie har vært det rådende synet på familie og samliv.

I sitt åpningsforedrag på det siste kirkemøtet, i januar 2017, tok lederen i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, til orde for å utvikle Kirkas "rosa kompetanse". "Vi er allerede i gang", sa hun. Men hva er Rosa kompetanse?
Rosa kompetanse er undervisningsavdelingen til «FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold», som tidligere kalte seg «Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner». Om seg selv sier de at de «tilbyr kurs i hvordan man møter ulike kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk på en fordomsfri måte.» I et intervju med avisa Klassekampen den 27. januar 2017 uttalte Hilde Arntsen i FRI at det enkelte menigheter hadde gjennomgått Rosa kompetanse-kurs.
På FRIs nettsider står det blant annet at de skal "arbeide for at familiebegrepet ikke defineres ut ifra religiøse eller kulturelle forestillinger om hva en familie er, eller ut ifra heteronormative forståelser av familien og av foreldre".
FRI går inn for eggdonasjon og altruistisk surrogati, og de godtar polyamori (det å ha flere kjærlighetsforhold samtidig). De mener også at Straffelovens paragraf 316, som forbyr prostitusjon, må avskaffes, fordi "den er til hinder for gode og viktige tiltak for å ivareta både sexarbeideres og samfunnets interesser."
Vårt Land melder den 17. januar at en «Arbeidsgruppe for LHBT» som har vært nedsatt av bispemøtet, nå har levert sin innstilling. Arbeidsgruppa går blant annet inn for at kirkelige ansatte nå skal kurses i rosa kompetanse.
Når lederen i Kirkerådet nå går inn for å fremme FRIs ideologi i statskirken, og når dette synet nå ser ut til å få støtte i bispekollegiet, er det vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn at kirkens ledelse nå går inn for et dramatisk brudd med det som i hele kristendommens historie har vært det rådende synet på familie og samliv.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere