Line Konstali

Alder: 41
  RSS

Om Line

Kommunikasjons- og admin­istrasjonsrådgiver. Innsamlingskontrollen i Norge. Innlegg fra 2013 og tidligere er skrevet som samfunnsengasjert privatperson.

Følgere

Ung mamma mot strømmen

Publisert over 12 år siden

Ikke overraskende abortstatistikk. Nye tall fra Folkehelseinstituttet viser at aborttallene er høyere enn noensinne. Antall aborter har økt med 900 sammenlignet med året før. Kvinner i alderen 20-24 år dominerer statistikken. Liv Kjersti Skjeggestad fra organisasjonen Menneskeverd etterlyser mer forskning knyttet til årsaker blant kvinner som tar abort. Tallene overrasker ikke meg, som ble mor i en alder av 23.

Mitt liv som ”ung” mamma. ”Norske kvinner føder for sent.” Debatten dukker opp med jevne mellomrom. Vel, jeg består av det mindretallet som valgte barn tidlig. Fordi jeg hadde lyst til å bli mamma. Alle vet da hvordan barn blir til?

Da jeg var gravid med mitt første barn, ble det mottatt med glede og forventning. Som de første blant familie og venner som fikk barn, var vi stolte. Jeg opplevde i noen sammenhenger merkelige reaksjoner: ”Jammen du er jo så ung?”, ”Vil du virkelig dette?” og ”Hva med livet?” Den dag i dag kan jeg fortsatt møte folk som sperrer opp øynene – ”23 år og mor? SÅÅÅÅ tidlig?!!” Jeg møter også til stadighet en medlidenhet og jeg aner ikke hvorfor. ”Ja, det er sikkert ikke lett å bli mamma så tidlig…” (medlidenhet i stemmen og triste dådyrøyne)

Vestlig individualisme dratt til det ytterste. Vi lever i et individualismesamfunn der det gjelder å realisere seg selv. Hvem vil vel kaste bort livet sitt på bæsjebleier og ungeskrik når man kan reise til Bali? Og hvem orker nattevåk når man kan leve et uforpliktende singelliv og feste? Hvem vil våkne opp med den samme kjedelige partneren hver dag? Barn kan man alltids få senere. Det er nå vi lever, og vi må bli ferdig med alt før barnet blir født. Helst skal man ha etablert seg på forhånd. På toppen av kransekaka kommer selve kronen på verket – barna.

Barn – et fritt valg? I undersøkelsen ”barn – et fritt valg?” av Malin Noem Ravn, kan vi lese følgende: Dersom man er kvinne i begynnelsen av 20-årene, skal man ikke innrømme åpenlyst at man ønsker seg barn, da dette blir sett som å forsømme selvutviklingsprosjektet. Samtidig ser man at dersom en kvinne når en viss alder i 30-årene og sier at hun ikke ønsker seg barn, må hun også forklare seg. Du skal ønske deg barn, men til riktig tid.

Etter min mening har vi i løpet av kort tid forskjøvet hva vi oppfatter som en ung mamma. Bare for et par generasjoner siden, var det normalt å bli mor i en alder av 21. Nå er det nesten en etablert sannhet om at ”det er altfor tidlig.” Mange kvinner som blir gravide i begynnelsen av 20-årene opplever en forventning om abort. Fordi barn er ikke ønsket på dette tidspunktet. ”Bli ferdig med deg selv først.”

Ikke bare mamma. Jeg anser meg selv som over gjennomsnittet samfunnsengasjert. Etter å ha fulgt med i debatten rundt norske kvinners reproduksjon og abortforekomst, stort sett dreide seg om hvor vanskelig det i dagens samfunn er å få barn tidlig, tenkte jeg å belyse dette fra unge mødres perspektiv. Dette har resultert i en del avisinnlegg i Aftenposten, og jeg har også fått muligheten til å vise frem mitt arbeid som journalist i Mammanett. Der fungerer jeg også som moderator i en egen ”ung mamma” gruppe, der samholdet er stort og opplevelsene gjenkjennelige.

 Boken ”Ikke bare mamma” kommer ut i høst. Den inneholder dybdeintervjuer av ulike kvinner i ulike livssituasjoner. Både de som har blitt gravide i tenårene og de som er i alderen 20-24 når de blir gravide første gang. Fokuset er snudd på hodet. Jeg snakker ikke om abort. Jeg snakker ikke om årsaker til å vente. Jeg snakker om årsaker til å beholde barnet. Årsaker til å velge barn tidlig.

Trenger forskningen et annet fokus? Jeg håper at mitt arbeid kan få forskningen og debatten på et nytt spor. Ved å fokusere på de som velger barn tidlig, fremfor de som velger dem bort, kan vi kanskje finne andre svar. To kvinner har i kontaktet meg og fortalt at det var nettopp mitt budskap som fikk dem til å beholde barnet sitt. De to barna er viktige for samfunnet vårt. Viktigere enn rekkehus, to biler og karriere. Det kan man alltids få til senere.

Gå til innlegget

Heia Norge! Heia Rybak!

Publisert over 12 år siden

I kveld er jeg stolt over å være norsk, altså! God 17. mai alle sammen!

Gå til innlegget

Karrieremamma

Publisert over 12 år siden

Line Fallan Sørensen har undersøkt litteraturens fremstilling av morsrollen i det moderne samfunn. Hun beskriver en historisk utvikling av moderskap frem til nå. På 70-tallet forandret morsrollen seg radikalt. Kvinnens plass skulle ikke lenger være dominerende i hjemmet, men hun skulle realisere seg utenfor i form av karriere. Dette er ganske tydelig i dagens norm, og det fremstilles også slik i mediene. Hun mener også at kvinnen i dag er "fanget" av to paradokser, og at ingen er upåvirket:

- Samfunnet vil at vi skal føde barn, men det skal ta minst mulig tid - man skal være raskt tilbake i jobb, og raskt tilbake i en kropp som ikke har synlige tegn på at man har vært gravid, påpeker hun.
Forestillingen om det likestilte foreldreparet ligger bak statens arbeid for økte permisjonsrettigheter til far, 50/50 barnefordeling etter skilsmisse og pensjonsreformens krav til 40 års opptjeningstid.
Men når ideer om kvinnen som den naturlige omsorgsgiver lever i beste velgående i samme samfunn, skaper det problemer.
(fra Forskning.no)

Jeg tror mange kvinner kan kjenne seg igjen i denne beskrivelsen, uansett livssituasjon. Likestillingskampen har vært en viktig milepæl i historien – både for kvinner og menn. Frem til i dag har den først og fremst handlet om utdannelse, likelønn og lik rett til å delta i arbeidslivet. De senere årene har også farsfiguren blitt fremhevet som viktig. Dette er en positiv utvikling.

Likevel er det også mange som opplever at ikke alt har vært like bra. Mor har lav status. Du skal helst vente lenge med barn. ”Bli ferdig med deg selv først.” Du skal fortest mulig ut i jobb etter permisjonen, for du er vel ikke så dum og gammeldags at du velger å være hjemmeværende? Dessuten viser undersøkelser at norske foreldre opplever småbarnsfasen som stressende, og at jobb og familie er vanskelig å kombinere.

Disse utfordringene har etter min mening oppstått fordi vi ikke har satt barna og familien i fokus i likestillingskampen. Kvinneideologien som oppsto på 70-tallet var kanskje nødvendig i den aktuelle tidsperioden. Kvinnene hadde på den tiden lav status dersom de var ugifte, og mye har bedret seg takket være våre feministiske ”formødre”. I dages samfunn har derimot mange av disse tankene gått ut på dato.

En måte å reagere på er via en motreaksjon. Vi ønsker oss tilbake til husmortiden da mor var hjemme og bakte boller, far sto for det økonomiske og barna var trygge. Vel, de hadde sine utfordringer også da, så dette er etter min mening ikke en løsning for dagens samfunnsnorm. Den andre måten å reagere på er å forsøke å finne moderne løsninger på moderne problemer. Dette er etter min mening mye mer konstruktivt.

Spørsmålene vi bør stille er:

1)      Hvilken utvikling har ført oss dit vi er i dag?

2)      Hva er vi fornøyd med og hva er vi ikke fornøyd med?

3)      Hvilke grunnleggende verdier ønsker vi å basere samfunnet vårt på?

4)      Hvordan skal alle våre avgjørelser – både på makro og mikronivå, være farget av verdiene vi har i bunnen?

Etter min mening kan dette løses uten at det har konsekvenser for kvinnens frihet. Jeg ønsker at kampen for likestillingen skal fortsette som før. Vi er enda ikke i mål. Dette er jeg enig i. Jeg er derimot uenig i det ensidige fokuset som er i samfunnsdebatten, og jeg ønsker også et fokus på mor. Derfor ønsker jeg en forandring fra karrierekvinne – til karrieremamma. Kvinnen som ønsker seg karriere, men er også stolt av seg selv som mor. Kvinnen som synes at omsorgsforpliktelsene i hjemmet er en glede, og ikke et offer. Kvinnen som samtidig kjemper for likelønn og styrekvotering, mer pappapermisjon og som generelt er opptatt av barnas oppvekstvilkår. Klarer vi dette? Ja, hvis vi virkelig vil!

Gå til innlegget

Noen ganger er det ikke perfekt

Publisert over 12 år siden

Vendepunktet: Hun var sytten år og satt med en positiv graviditetstest i hånden. Et kaos av følelser vellet frem i kroppen. ”Jeg var desperat! Ropte på mamma og gråt.” Fra denne dag, i denne time og i dette minutt forandret livet seg radikalt.
Slik var det da Anne skulle bli mamma for første gang. Abort ble vurdert, men etter mye om og men kom hun frem til at hun ville beholde barnet. ”Mammas støtte var avgjørende. Hun stilte opp for meg fra første stund.”


Motstand. Ikke alle var enig i Annes avgjørelse. Hennes far skrev et 5 siders langt brev om hvor mye hun ville tape på å beholde barnet. Barnefaren var heller ikke positiv. Han følte at det uventede svangerskapet ødela livet hans. Den gravide 17-åringene valgte å trosse dette, og fullførte svangerskapet.


Da den lille datteren hennes kom til verden falt hun i en dyp fødselsdepresjon. Med bekymring for sin egen helse og sitt barns ve og vel, kontaktet hun fastlegen for å få hjelp. ”Nå forstår du kanskje at dette ikke er en dukke?” Ikke mye hjelp å få, nei. Hun var jo ikke gift, ferdig utdannet og heller ikke 30 år, som er gjennomsnittlig fødealder i dag. Med andre ord – dømt til å mislykkes.


Å snu på flisa. Anne er ikke et typisk offer. Hun nektet å gi etter for motgangen hun opplevde i en svært vanskelig livssituasjon. Hun bestemte seg for å ta tak i seg selv, fullføre videregående med gode karakterer og ta en utdannelse. Fødselsdepresjonen forsvant og hun ble en glad og fornøyd mamma.

Våren 2008 skulle skolen hun gikk på feire vitnemålsfest. Anne var 20 år og hadde fullført videregående med mange 5-ere og 6-ere på vitnemålet. Da navnet hennes ble ropt opp, kom hun opp med datteren på armen. Begge kledd i bunad. Hele salen reiste seg og klappet.
Da hun kom hjem hadde hele familien stelt i stand en flott fest. Marsipankake var bestilt med skriften: ”Det går med den rette innstillingen.” Annes far holdt en tale der han sa unnskyld for brevet han hadde skrevet da hun var gravid. Den lille datteren satt på fanget til sin pappa – som i følge Anne elsker sin datter veldig høyt.


Å mestre rollen som tenåringsmor. I 2003 ble 1221 barn født av tenåringsjenter. Antall tenåringsmødre er blitt redusert fra 44 barn per 1000 kvinner i 1971 til 11 barn per 1000 kvinner i 2001. Gunnas Salvanes har forsket på dette fenomenet og mener at mer obligatorisk utdannelse for tenåringsjenter kan være grunnen til at antall uønskede tenåringsgraviditeter har gått ned. ”Dette er en utelukkende positiv utvikling,” sier han i en artikkel publisert på forskning.no.


Hva vet vi om tenåringsmødre? Danmark er et land som er naturlig for oss å sammenligne oss med. Også her får de fleste kvinner sitt første barn når de er rundt tredve. Svært få er tenåringsmødre, og også mødre i gruppen 20-24 er liten. Susanne Riber skriver i ”Sundhetsplejerskens magasin om børn” at  tenåringsmødre klarer seg bra hvis de får støtte. Undersøkelser viser dog at tenåringsmødre har et svakt nettverk, lav utdanning og dessuten en hverdag preget av dårlig økonomi. Mange er avhengig av sosialhjelp fra staten. Samtidig er også enslige mødre overrepresentert i denne gruppen. Jentene har ofte selv tenåringsmødre, og de har ofte opplevd omsorgssvikt. De ønsker å skape en familie som de selv ikke har hatt.

I Danmark har de flere steder i landet opprettet mødregrupper for unge mødre. Dette har hatt positiv effekt på kvinnenes omsorgsevne og evne til å ta ansvar for eget liv. Gruppen av tenåringsmødre er liten, men samfunnet har ikke råd til å tape dem. Dessuten fortjener barna deres gode mødre. Både undersøkelser og erfaring viser at dersom denne gruppen får støtte og hjelp allerede tidlig i svangerskapet, og følges opp over en lengre periode, vil de komme godt ut av det.


Vanskelig balansegang. Antall uønskede tenåringsgraviditeter er blitt redusert med 70% siden 70-tallet. Dette er en positiv utvikling. Har fokuset på å unngå disse graviditetene vært så ensidig at vi glemmer de som faktisk blir det – og som i tillegg beholder barnet? Redselen for babysyke fjortiser har ført til at samfunnet ikke har klart å ivareta omsorgsbehovene disse jentene har. Ved å ikke gi en tenåringsmor støtte, glemmer vi noe vesentlig: barnet hennes har krav på trygge oppvekstvilkår. Skal vi frata mor evnen til å ivareta sitt barn?

Mødrehjelpen i Danmark har gode resultater å vise til når det gjelder programmer for vanskeligstilte unge mødre, og det er enda litt tidlig å si, men de tror at antall tenåringsgraviditeter vil redusere av to grunner:

1) Dersom tenåringsmødrene blir nøye fulgt opp og oppfordret og støttet til å ta en utdannelse, samt får god veiledning når det gjelder prevensjon, vil sjansen for at de får "to tette" synke. Dette vil derfor senke antall tenåringsgraviditeter, fordi de som blir gravide for andre gang i tenårene blir redusert.

2) Tenåringsmødre er ofte døtre av tenåringsmødre, og har også statistisk sett en vanskelig oppvekst bak seg. Dersom tenåringsmoren får verdighet via utdannelse, og støtte til å bli god mor, tror enkelte danske forskere og sosialarbeidere at dette vil bryte mønsteret. Dette vil også på sikt redusere antall tenåringsgraviditeter.


”It takes a village to raise a child.” I enkelte kulturer vokser barn opp i storfamilier. Da vil det kanskje ikke være så vanskelig å bli mor som 18-åring. Med dagens tøffe krav, til både utdannelse, bolig og dessuten en flott karriere å vise til, kan de gravide 30-åringene se frem til mye støtte, oppmuntring og glede. Jenter som Anne må klare seg selv. Er dette rettferdig?

Gå til innlegget

Kontant kaos

Publisert over 12 år siden

Trives som hjemmepappa. Stadig færre kvinner velger kontantstøtte, viser tall fra NAV. Samtidig har det i løpet av kort tid skjedd en økning av menn som mottar kontantstøtte. 10% av kontantstøttemottakere er menn. Fra 2007 til 2008 var det en økning på 7,5 %. Oppgangen er sterkest i Vest-Agder, Aust-Agder og Oppland.


Hjemmeværende kvinner har lav status. Kvinner som frivillig velger å være hjemme blir ofte stemplet som gammeldagse og lite ambisiøse. Politikere bruker negative karakteristikker som ”kvinner tilbake til kjøkkenbenken” og gir hjemmeværende mødre stempel som ”late og udugelige.” Dette synet fremmer etter min mening et gammeldags kjønnsrollemønster og er ikke spesielt nytenkende. Hvorfor ser man utelukkende på ordningen som noe som skal få kvinnen til å være mer hjemme med barn? Burde vi ikke heller fokusere på at de som velger bort en inntekt for å bruke tiden til noe så verdifullt som å ta vare på egne barn, gjør noe viktig – enten man er mor eller far? Og dersom man fortsatt er i mot ordningen – hva med å komme med noen gode alternativer og anerkjenne småbarnsfamiliers behov for å ta det rolig?


Fordi familie er viktig! En undersøkelse utført av HR-Norge i samarbeid med Ennova viser at 7 av 10 nordmenn synes det er vanskelig å kombinere jobb og familie. 1 av 5 opplever stress grunnet ubalansen mellom jobb og fritid. De fleste ser problemet, men har vi løsningene, og er de tilpasset dagens samfunn? Likestillingskampen på 70-tallet dreide seg mest om å få kvinnen over på mannens arena. Jeg tror nok at kvinnekampen på den tiden var tilpasset et patriarkalsk samfunn som måtte endres. Kanskje var fokuset for ensidig?


Følelsesladet verdidebatt. I ulike nettforum for mammaer, diskuteres dette temaet ofte. Argumentene står i strid med hverandre og debattkulturen er i denne sammenheng preget av tydelige fronter. Det handler om våre barns oppvekst, våre prioriteringer kontra barnets behov, hva samfunnet trenger av skattepenger og hva arbeidslivet forventer av sine ansatte. Her er det med andre ord en kime til mange interessekonflikter og det er nettopp her våre verdier kommer tydelig frem. Jeg merker når jeg deltar at jeg har et behov for å forsvare MITT valg, nettopp fordi jeg ønsker det beste for mine barn, og dersom noen stiller spørsmål ved dette, så berører det noen følelser.

Kontantstøttens tilhengere påpeker ofte at barn i dagens samfunn opplever for mye stress i hverdagen. Jeg er enig i at det er et altfor stort karrierefokus og at barna må tilpasses foreldrenes hverdag. Men jeg tror ikke nødvendigvis dette har med barnehagene å gjøre. Jeg tror det har litt med at vi trenger et annet fokus, og at arbeidslivet i større grad må anerkjenne småbarnsforeldres omsorgsforpliktelser. For eksempel er det i enkelte land vanlig med "siesta", dvs. et par timer fri på dagtid slik at familien kan komme sammen og spise lunsj. Jeg sier ikke at dette skal være løsningen, men viser bare til et eksempel.
Kontantstøttens motstandere påpeker ofte at vi lever i et velferdssamfunn som er avhengig av at folk jobber, og at ikke barn nødvendigvis har det best sammen med mor.

Etter min mening finnes det dårlige foreldre i begge leire: det finnes egoistiske karriereforeldre som bruker barnehagen som substitutt, noe jeg også ser som ansatt på SFO. Samtidig finnes det dårlige hjemmeværende foreldre som plasserer barnet foran TV-en i stedet for å være ute. Heldigvis tror jeg at de aller fleste foreldre er gode foreldre. Derfor er jeg tilhenger av valgfrihet – fordi jeg har tillit til dagens foreldre uansett hva de velger.

Dårlig barnehagepolitikk. Dersom dagens barnehagepolitikk fortsetter er jeg bekymret for den oppvoksende generasjon. Dagens regjering ønsker å kutte kontantstøtten, og anerkjenner bare barnehagen som omsorgsinstitusjon. Dette er etter min mening noe vi alle taper på. Det vil føre til færre hjemmeværende foreldre, økt barnehagekø og dårligere barnehager. Jeg har snakket litt med styrer i våre barns barnehage og hun sier det er store problemer å få tak i kompetent barnehagepersonale fordi man har satset på kvantitet og ikke kvalitet. Valgfrihet er etter min mening det beste for alle parter og for samfunnet som helhet - kombinert med økt fokus på barns beste og familien som viktig.


Et alternativ til kontantstøtten – noe vi alle kan forenes om?  Finnes det alternative løsninger på dagens ordning? Min personlige mening er som følger: en tredeling av foreldrepermisjonen, på 6-6-6. Det vil si, 6 måneder til mor, 6 måneder til far og 6 måneder som er valgfrie. De som fortsatt ønsker å være hjemmeværende med poden etter halvannet år, kan ta ut permisjonen som tidskonto, dvs. at permisjonen forlenges, men man mottar et mindre bidrag månedlig.
Jeg tror dette vil være en god løsning for barna, foreldrene og også av samfunnsøkonomiske grunner. Hvorfor?
1) Det er positivt for likestillingen, samtidig som ordningen også anerkjenner familiens suverene rett til selv å bestemme hvordan de skal tilrettelegge hverdagen. 
2) Politikerne har ikke klart, og kommer heller ikke til å klare, å få til full barnehagedekning i løpet av nærmeste fremtid. Tiltaket vil utsette barnehagesøkingen, og dermed frigjøre flere plasser.
3) Kanskje vil det føre til flere hjemmepappaer og flere pappaer som jobber deltid? Hvorfor skal likestillingen i så stor grad handle om å få kvinnen over på mannens arena og ikke motsatt? Trenger vi egentlig to inntekter fra full jobb? Etter min mening er det bare med på å opprettholde en forbrukermentalitet som ikke er sund.


Hva mener dere?


Bør vi opprettholde dagens ordninger som de er?


Er det noen som ønsker å fjerne kontantstøtten fordi dere er grunnleggende uenig i ordningen, men ikke øke fødselspermisjonen?


Er det noen som ønsker et annerledes alternativ, noe lignende det jeg skriver ovenfor?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere