Levi Fragell

Alder: 82
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Er kirken fortsatt et trossamfunn?

Publisert over 4 år siden

Vi humanister bør godblunke til dagens kirke, og når mine mer "radikale" venner ikke ser meg, gir jeg dere gjerne en klem.

 

Ikketroende fritenkere ler høyt av serien Presten. Men det gjør også ordinerte prester og biskoper. Hva har skjedd med Den norske kirke? Kirken som for 30 år siden ville forby Life of Brian, jubler nå over fleipen med bønn og bibeltekster. Hva ville skjedd om det var en tulle-imam som opptrådte i en tullemoske på NRK-skjermen? Hva om hovedpersonen var en evangeslusk i menigheten Filledelfia, som talte i tunger og bad for svaksynte med nedsatt hørsel? Det ville skapt høylytte protester, med krav om respekt for tro og religion. Hvorfor? Jo, fordi det dreier seg om trossamfunn. Hva er så den avslappede og applauderende norske kirke? En sekulær høytidsmarkør? En ritualisert popkultur? Det er neimen ikke lett å si.

Og det gjør ikke bildet klarere at Bjørn Eidsvåg samler fullt hus for sin teaterforestilling Etterlyst: Jesus. Her presenterer han en meget sympatiske religion som han kaller kristendom, men som på iøynefallende vis ikke lar seg forene med kirkens bekjennelsesskrifter, betydelige mengder av bibelens og Jesu egne ord, kirkens historie og tusenårige misjon på alle kontinenter. Men Eidsvåg er fortsatt ordinert prest i Den norske kirke.

Under halvparten (48 prosent) av medlemmene i Den norske kirke regner seg som kristne. (Aftenposten 23/3/16) Mer enn en tredel oppgir at de er ateister, og av de "kristne" viser det seg at mange hverken tror på jomfrufødsel, oppstandelse, evig liv eller Jesus som verdens frelser.

Hvordan skal vi tolke denne utviklingen? Er den samfunnsmoralsk skadelig? Det foregår uten tvil et betenkelig dobbeltspill, hvor det opprettholdes forskjellsbehandling, prioriteringer og fasader som baseres på tidligere tiders realiteter. Etiske likeverdsprinsipper utfordres. Men det er samtidig grunn til en betydelig lettelse og optimisme. Se på samfunn og kulturer hvor trossamfunn fortsatt består av troende - endog troende med trosplikt! Så vi humanister bør godblunke til dagens kirke, og når mine mer "radikale" venner ikke ser meg, gir jeg dere gjerne en klem.

Gå til innlegget

Blir mirakelkristendommen troens nye front?

Publisert rundt 5 år siden

Er "dødeoppvekkelser" i de lutherkarismatiske miljøer akseptabel lutherdom? Er det akseptabel kristendom i Norge?

Om noen uker vil den afrikanske mirakelpredikanten Supresa Sithole tale til en stor mengde tilhørere ved den lutherske Oasebevegelsens stevne i Fredrikstad. Denne forkynneren har ifølge egne og andres vitnesbyrd oppvakt åtte personer fra døden i Jesu navn. De begeistrede bekreftelsene er tilgjengelig på Youtube. Er det grunn til å frykte at det norske kristenfolk (og borgere som idealiserer flerkulturelle tradisjoner og ytringsformer) nå også vil akseptere såkalte dødeoppvekkelser og andre ekstreme religiøse handlinger i mangfoldets og toleransens navn?

Reaksjonene på uverdige hendelser var sterke både i kirke og samfunn da flere statkirkeprester ble stilt til ansvar for utdrivelse av demoner i 1978, under den såkalte Os-saken. Da var både teologer og psykiatere i harnisk, med solid dekning av pressen. Det man ikke festet seg ved var at de irettesatte prester og deres tilhengere rodde seg trygt i land fra uværet, og fant veier til nye evangeliske miljøer hvor deres ildfulle åndelighet bidro til endringer. De omtalte "nådegavene" i Det nye testamente fikk nå en status som inntil den tid hadde vært pinsebevegelsens suksessfaktor. Når pinsepastor Aril Edvardsen kunne samle skarer til stevner i Sarons dal, hvorfor kunne ikke like åndsfylte lutheranere skape en oase med de samme virkemidler? Og det første Oasestevnet ble arrangert i Kristiansand i 1980, i et geografisk og religiøst territorium hvor Aril Edvardsen i Kvinesdal hadde beredt grunnen. Her var det mye å lære for troende som bekymret seg for stadig tommere kirkebenker. Og det vokste nå frem et nettverk av trosmenigheter og karismatiske grupper, i hovedsak basert på amerikanske mirakelpredikanters eksempel og innflytelse. Blant disse var Oase som i sommer plasserer en evangelisk dødeoppvekker på toppen av en talerliste i en luthersk massemønstring i Norge.

Selvsagt er verden ikke den samme fra tiår til tiår. Endring er en naturlig prosess, som finner sted i de fleste sosiale fellesskap. Men er denne utvikling også en avvikling? Avvikling av verdier som nettopp burde stå sentralt i organiserte livssyn? Etter min meninng: Ja. Vi er nå blitt kjent med alvorlige krenkelser av barn i flere kristne miljøer, også lutherske. Det gjelder press om å bli «frelst» i skolealder, til å fremsi profetier og helbrede syke. Den trauste misjonsorganisasjonen Normisjon, med sine 70.000 lutherske medlemmer og tilknytning til Den norske kirke, driver også IMI-kirken i Stavanger hvor barn ned til 13 år er blitt brukt som helbredere og gatemisjonærer.

I tillegg til denne behandling av barn, som helsemyndighetene for lengst burde ha grepet inn mot, rammer virksomheten også sårbare voksne, ved at de påvirkes til nedverdigende adferd, skrik, latter, fall under Åndens kraft,tungetale, profetier og vitnesbyrd om ben som vokser ut og andre påståtte mirakuløse hendelser. Når man i dag stikker innom et evangelisk stevne for å hilse på gamle venner, står forsamlingen og svaier med hendene i været mens man synger et hallelujakor på tre verselinjer. Og når stemningen er ladet tilstrekkelig opp, tar Ånden og Kraften tak i både røst og lemmer, mens etikk, erkjennelse og empatisk fellesskap er underordnet. Det er de ekstraordinære opplevelser som teller.

Hvorfor fremhever jeg her Oase og andre lutherske miljøer? De er vel ikke "verre" enn andre med tilsvarende praksis? Neppe, men de er i Norge spesielt viktige som retningsgivende flaggskip i det nykarismatiske, evangeliske farvann, på grunn av sitt lutherske personale og sin teologiske tilknytning til Den norske kirke. Våre fremste lutheranere, nemlig biskopene, bør derfor svare: Er dette akseptabel lutherdom? Er det akseptabel kristendom?

Gå til innlegget

Ta varslerne på alvor - også i kirken

Publisert over 5 år siden

De siste ukers offentlige søkelys på overgrep og misbruk i evangelisk/karismatisk kirkeliv er for meg et høydepunkt på en relativt smal sti i samfunnsdebatten. Rut Helen Gjæverts serie om trosoppgjør i VGTV, Anders Torps avsløringer i Boken "Jesussoldaten" av Tonje Egedius, og de mange debatter og innlegg i NRK og andre kanaler har bidratt til ny energi i en gammal kropp. Hvorfor har den offentlige opinion så langt reagert med slappe skuldertrekk på det som er blitt påpekt av etisk, psykisk og sosialt avvik i visse kristne miljøer? Årsaken er etter min mening at avsløringer ytterst sjelden bekreftes og beklages der de kritiserte forhold forekommer. Ledere nekter eller bagatelliserer, i et solidarisk ønske om ikke å ramme det større kristne fellesskap. Plutselig står teologiske meningsmotstandere skulder ved skulder og unnlater å si høyt hva de "egentlig" mener. (Hvor mange slike betroelser har jeg ikke fått i krokene de siste femti år!) På denne måte plasseres bekymrede og oppriktige kritikere på sidelinjen - og endog på utsiden av det troverdige fellesskap. Hederlige unntak har forekommet, og tid om annen ryddes det i talelistene ved de årlige kristne sommerstevner. Enkelte kristne journalister har i denne sammenheng bidratt positivt.

I dagene som kommer vil nok en publikasjon om oppvekst og skjebne i et karismatisk kirkemiljø bidra til oppklaring (og debatt?), nemlig Håkon og Tor Edvin Dahls bok "Vi som ikke kommer til himmelen" - som er temaet for et arrangement på Litteraturhuset i Oslo 4. april. Den kjente forfatteren Tor Edvin Dahls bok "Guds tjener" gav allerede i 1973 et innsyn i et menighetsliv som var ukjent for folk flest, og i senere bøker har han gitt oss nye inntrykk som kunne uroet noen og enhver. Hans bror Håkon, som i mange år var journalist i NRK, skrev for noen måneder siden en dypt gripende artikkel i tidsskriftet Strek, med tittelen "Herren er min byrde". Brødrenes betroelser og konklusjoner vil være basert på to voksne menns grundige refleksjoner gjennom et helt liv.

Selv har jeg bidratt med oppgjørsboken "Vi som elsket Jesus". Av alle norske aviser er det Vårt Land som har vist denne biografien størst og mest saklig oppmerksomhet. En barndomsvenn på Sørlandet sa opp avisen av den grunn. Redelighet om livssyn koster.

Gå til innlegget

Hva skjer med pinsebevegelsen?

Publisert over 5 år siden

Pinsebevegelsens organ Korsets Seier omtaler Visjon Norges annonserte arrangement på Telenor Arena i mai: "Guds kraft var sterkt tilstede i fjor, noe som blant annet resulterte i sterke helbredelser og folk som danset for Herren rundt i hele salen."

 

 

Under min oppvekst var pinsebevegelsen Norges største trossamfunn utenfor Statskirken, og i kontinuerlig vekst. I dag er den en av mange minoriteter, preget av   stagnasjon og avsporinger. Lederskapet var en gang sindige forkynnere, ofte med bakgrunn fra metodistene, baptistene, lutherske bedehus o.a. Bibelen sto i sentrum, både på prekestolen og i benkeradene. Ingen gikk til et «møte» uten en bibel i veska eller et nytestamente i lomma. Å stille opp uten en salmebok var utenkelig. Når man i dag stikker innom et pinsestevne for å hilse på gamle venner, står forsamlingen og svaier med hendene i været mens man synger et hallelujakor på tre verselinjer, gang etter gang, og teksten er for sikkerhets skyld gjengitt på skjerm over poporkesteret på scenen. Og når stemningen er ladet tilstrekkelig opp, tar Ånden og Kraften tak i både røst og lemmer.

 Hva har skjedd? Selvsagt er verden ikke den samme fra tiår til tiår. Endring er en naturlig prosess for de fleste sosiale fellesskap. (Og de som mener at en kirkelig tradisjon bør være mer gjenkjennelig fra epoke til epoke, finner seg en utvei til den katolske eller lutherske kirke.) Men er denne utviklingen også en avvikling – av verdier som nettopp burde stå sentralt i organiserte livssyn? Etter min meninng: Ja.

 Flere av seniorene i pinsebevegelsen kjempet for å holde på dette trossamfunns verdighet, som Egil Strand, Martin Ski, min far Øivind Fragell og enkelte av de yngre ledere. Uroen dempet seg etter besøket av de amerikanske helbredelsespredikantene W. Branham og W. Freeman på 40- og 50-tallet, men «trosbevegelsens» inntog fra 60-tallet lot seg ikke stanse. Aril Edvardsen var for dyktig. Han kopierte sine amerikanske forbilder, fikk dem til Norge, startet forlag og bibelskole, kunngjorde sine åpenbaringer fra Gud og fotograferte sine makabre demonutdrivelser. Og etter hvert ble Sarons Dal en møteplass for hele den karismatiske del av kirken – og for politikere og biskoper som anså stedet som en scene for positiv  oppmerksomhet. Men når pinsebevegelsens høyt ansette evangeliesentre gikk i allianse med Jan Hanvold og TV Visjon Norge og stilte opp til regelmessige sendinger og aktiviteter, antok jeg at dette var et feilsteg som ville bli korrigert. Slik ble det ikke. Relasjonen ble styrket, og Hanvold har fremhevet samarbeidet som viktig for sin drift. Likevel var det en ny  skuffelse at pinsebevegelsens hovedorgan Korsets Seier for noen dager siden omtalte Visjon Norges annonserte besøk av den skandaliserte  mirakelpredikanten Guilermo Maldonados i mai -  i en artikkel uten forbehold, og hvor det blant annet heter:

  «Prosjektleder for arrangementet er Jon Egil Stavik. Han uttrykker glede for at Maldonado, som er sterkt etterspurt internasjonalt, i fjor lovte å komme på et nytt besøk til Norge i år. Under besøket i fjor understreket Maldonado at tro er vinduet til det usynlige.

Stavik understreker hvordan Guds kraft var sterkt tilstede i fjor, noe som blant annet resulterte i sterke helbredelser og folk som danset for Herren rundt i hele salen.

Mest kjent er han nok for å ha 19 heltidsansatte som kun er opptatt av bønn.

– Dette er absolutt et tverrkirkelig arrangement som er verdt å få med seg. I ukene fremover vil vi kontakte forkynnere, pastorer og andre kristne ledere fra de ulike kirkesamfunn. Vi håper at hele Kristen-Norge vil være med på denne unike begivenheten.

Det sier Stavik, som også er programleder i Studio Direkte i Visjon Norge, til visjonnorge.com.

– Gud har lagt spesielt Norge på hans hjerte. Det er Europa som trenger vekkelse nå. Så vi takker Gud for alle misjonærer som har kommet hit ifra Afrika, Asia og Amerika, skriver Hanvold på sin facebookside.» 

 

Gå til innlegget

Monarki er villedende dobbeltmoral

Publisert over 5 år siden

Når slike åpenbare brudd på grunnleggende samfunnsetikk kan overses og faktisk opphøyes til politiske og sosiale idealer, hva kan da skje - hvis? når?

Dobbeltmoral er ikke dobbelt så god, sier ordspråket. Men når det gjelder kongehus gjelder ikke regelen, her hyller vi brudd på sentrale etiske prinsipper med dype bukk, fest og fanfarer. Det er  dobbeltmoral av viktig symbolsk betydning at en bestemt familie skal arve goder og fordeler som ingen andre kan oppnå, at kongen selv blir omtalt som «hellig» i grunnloven og at familien skal unntas for straff ved lovbrudd. Det er også en dobbeltmoral av global interesse at han for egen del og sine etterkommere forkaster den viktigste private frihet vi har kjempet for i generasjoner - trosfriheten. Dette avvik fra våre idealer er for øvrig heller ikke blitt offentlig imøtegått av Den norske kirke. PR-effekten av kongens «valg» av grunnlovsbestemt kristenplikt har betydd at presteskapet har smilt fornøyd og mumlet om tradisjon og kristne «verdier».

 Jeg er innforstått med at landet vrimler av gode mennesker som finner seg vel til rette med dette brudd med idealer som ellers preger oppdragelse, skole og politikk. Behovet for opphøyet annerledeshet er muligens et genetisk fenomen, som også gir seg uttrykk i kunst og religion. Fattige og rike har elsket slott, katedraler og bispekåper til alle tider, selv når prakten har vært basert på overgrep og utnyttelse. Og en konge er en konge også i vår tid, så lenge han nå og da opptrer med de snorer og medaljer som markerer annerledesheten. Og fortsatt sier kongens gjester ikke du til sin vert, heller ikke De. Selv journalister sier: Hva mener Kongen om hopprennet? Hva synes Dronningen om utstillingen? Hva skal Kronprinsessen ha til middag?

 Kongedømme etter kongedømme er blitt avviklet i Europa, men dessverre ikke alltid på grunn av etiske overveielser - men like gjerne fordi konger har tapt sine blodige kriger, har undertrykt folkegrupper og blitt hatet av sine undersåtter. Slike regimer er vår del av verden nå spart for, og eksemplene er irrelevante for kampen mot den moderne rojalismen. Den mest mislykkede strategi for republikk i Norge vil være å klandre kongelige for menneskelige feil og hendelser man misliker. Det er nettopp det dagligdagse gjenkjennelighet ved denne familien folket elsker, deres private bekymringer, deres empati, deres spontane latter, deres tårer. Selv "liker" jeg dem alle sammen. De er gode mennesker. Men hva som er rett og galt i samfunnet må ikke avgjøres av hvem man liker og misliker. Applausen til et kongedømme skaper en mental uro hos meg, en utrygghet, på samme vis som en statskirke (uansett hvor sympatiske biskopene måtte være). For når slike åpenbare brudd på helt grunnleggende samfunnsetikk kan overses og faktisk opphøyes til politiske og sosiale idealer, hva kan da skje- hvis? når?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere