Levi Fragell

Alder: 82
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

La ungene være, kristne venner!

Publisert over 3 år siden

Hva skal til før skremsler om helvete, eksorsisme, suggererte kramper og fysiske fall blir kriminalisert som virkemidler i barneoppdragelsen?

 

 På denne tiden for et år siden viste TV Visjon Norge og en del aviser bilder av barn som lå strødd utover kirkegulvet etter at de var blitt berørt av Ånden og Hånden til predikanten Dionny Baez. I disse dager annonseres han på nytt.  Jeg mener at det som skjedde burde vært anmeldt til barnevern og helsemyndigheter, men den norske kristenfolkets forhold til barn har faktisk et videre og alvorligere perspektiv enn slike makabre overgrep: Emosjonelle og sosiale virkemidler som knytter barn til tro og religiøs aktivisme, skjebne  uten valgmulighet i viktige år av livet. Idet vi nå går mot en tid hvor  sommerens kristne stevner skal annonseres, vil vi igjen oppleve – som i en rekke av forutgående år – at barna står i fokus for «markedsføringen».

   Jeg opplevde selv å bli ”frelst” som 7-åring og ble deretter programmert til å utbre evangeliet for å redde medmennesker fra fortapelsen. I debatten som har fulgt min og andres beretninger om disse og tilsvarende forhold, blir jeg møtt av to spørsmål: 1) Dette er vel en ekstrem form for menighetsliv, uten særlig støtte blant dagens kristne? 2) Kan det være så farlig – disse barna ser jo glade og fornøyde ut? 

 Først: Er dette ekstremt – altså svært uvanlig? Nei. En rekke av landets kjente predikanter er selv blitt frelst som barn. Denne bakgrunn fremheves som særlig verdifull i deres biografier. Den sagnomsuste evangelisten Emanuel Minos opplevde ifølge sin misjonærfar en ”vidunderlig omvendelse” som 4-åring (Kjell Hagen: «Roser fra Aten»), og selv etter et langt liv  fremhever han begeistret at han begynte å forkynne i sine foreldres møter som 5-åring.  Mange av mine ungdomsvenner ble frelst, døpt og åndsdøpt (tungetalere) før de var 12 år og predikanter som 16-17-åringer. Noen av dem er i dag ledende skikkelser i evangeliske trossamfunn over hele Norden. I den ny-karismatiske verdenskirke legges det stadig mer vekt på å ”vinne” barna. Eksemplene finns i menger på Youtube. Barna festes til troen ved hjelp av kraftige virkemidler, som at de faller overende under ”kraften”, får profetiske budskap om sine fremtidsvalg, ser syke reise seg fra rullestoler osv. Det burde ringe alarmklokker når et tilsvarende miljø nå er utviklet i det tradisjonelle lutherske bedehus. Når den gamle Indremisjonen, som IMI-kirken i Stavanger, sender barn ut på gatene for å omvende syndere og helbrede syke, er begrepet ekstremt ikke lenger en velegnet religionsosiologisk betegnelse. Dette forekommer i flere anerkjente kristne organisasjoner.

  Det andre kritiske spørsmål som stilles er altså om slik behandling av barn egentlig er så farlig? Mitt svar er et rungende ja. Jeg har beskrevet mine egne barndomsopplevelser i min bok, og jeg mener at moralsk bevisste mennesker ikke kan unngå å se at vi her har med alvorlige krenkelser å gjøre. Når jeg går så sterkt ut som jeg har gjort, skyldes det ikke noe behov for å bekjempe andre menneskers tro – men deres handlinger. Dette føles som en moralsk plikt for meg, på samme måte som flere begrunner sine utspill med at andre unge blir krenket. De bør hjelpes og trenger råd om å komme videre i livet – i eller utenfor menigheten. 

 Mine egne opplevelser er likevel for en søndagsskole å regne i forhold til de tilbakemeldinger jeg nå får fra skadene mennesker. Mine egne foreldre var ikke-autoritære og sindige. Selv har jeg bare vært med som tilskuer til to demonutdrivelser i min ungdom, og jeg vokste opp med en predikantfar som selv skrev pamfletter mot mirakelpredikanter. Jeg kom meg fri før jeg hadde bundet meg sosialt og karrieremessig til menigheten. Men 50 års skriverier og protester har hatt liten effekt. Religiøse miljøers behandling av barn er blitt oppfattet som et familiært anliggende, religion er et privat spørsmål. Men noe er nå i ferd med å skje i samfunnets holdninger. Man kan ikke lenger gjøre hva som helst med barn bak lukkede dører. Juling og ris er blitt straffbart. Det rapporteres offentlig om katolske presters seksuelle overgrep mot korgutter. Hva skal til før skremsler om helvete, eksorsisme, suggererte kramper og fysiske fall blir kriminalisert som virkemidler i barneoppdragelsen? Svaret er kort og godt: flere må   stå frem, avsløre sine erfaringer – og de følger disse har hatt for følelser, helse og karriere. Psykiaterne som har noen av disse ofrene som svingdørspasienter, bør ta bladet fra munnen. Utbrytere må organisere seg. Barneombudet må støttes i sine utspill. Barnevernet må kurses. Og pressen må skjerpe seg.

 Men du, da Levi, sier kristne venner og uvenner. Har du ikke oppdratt dine egne barn til ateister? Nei, det har jeg ikke. Mine egne etterkommere gjør sine egne valg, og mitt livs stolteste øyeblikk er følgende hendelse fra lanseringen av min selvbiografi høsten 2010, omtalt i bokens 2. utgave:

«Siden denne boken også inneholder mine memoarer, vil jeg i dette nye opplag nevne noe som har skjedd i mitt private liv, etter at boken utkom i september 2010. Min datter Siriann døde av leukemi to måneder etter lanseringen på Litteraturhuset i Oslo. Hun var tilstede – i rullestol, hjulpet av venner. Helt uventet bad hun om ordet i det fullstappede lokalet, reiste seg møysommelig og sa at hun var stolt av pappaen sin. Jeg trodde et øyeblikk at hun var stolt på grunn av boken, som hun hadde fått med dedikasjon på sykehuset. Nei, hun var stolt av en far som aldri hadde påtvunget henne noen tro eller noen ikke-tro, i motsetning til forfatterens egen oppvekst. Når Siriann i barndommen hadde stilt spørsmål om Gud, fikk hun til svar at hun fikk tenke selv. Kanskje? Kanskje ikke? Hun var aldri blitt kristen, men hun var troende, sa hun. Hun trodde på det hun mente var en åndelig verden. Den troen delte vi aldri, men den gjensidige respekt og kjærlighet holdt til siste åndedrag. At denne boken skulle utløse Sirianns gode ord, ble for meg en støtte i kampen for menneskers integritet og selvrespekt i en verden med forførere av alle livssyn.»

 

 

 

   

 

           

 

Gå til innlegget

Og i disse dager ruineres karriere og anseelse blant ambisiøse og fremtredende politikere og forgrunnsfigurer i media og kulturliv.


Det er respektabelt av Jonas Gahr Støre å kutte ut gratis vin til maten i styremiddager (vin er dyrt i Norge), men den moralske pekefingeren burde først og fremst gjelde alkohol som rusmiddel i organisasjons- og selskapslivets festlige lag, hvor det tømmes flaske etter flaske. «Fyllla er innen uskyldig spøk», skrev jeg på Verdidebatt i 2013 etter et aktivt og liberalt yrkes- og organisajonsliv. Nå tramper denne elefanten rundt også i miljøer hvor den burde kjeppjages over alle heier. Si det som det er!       Prisen har vært mer enn penger.
       Jeg skrev også følgende på Verdidebatt: «Alkohol er en farlig og avhengighetsskapende gift, som ved et forbruk utover et kultivert måtehold bidrar til store tragedier i vårt samfunn (destruktiv sex, vold, ulykker, sykdom og alkoholisme). De aller fleste familier har nå en skadet alkoholiker i sin egen flokk, og alle har det i sitt øvrige nettverk..... Det angår et av de alvorligste problemer for helse og familieliv i Norge.»
      Og i disse dager ruineres karriere og anseelse blant ambisiøse og fremtredende politikere og forgrunnsfigurer i media og kulturliv.
       Det hevdes nå at ungdom drikker mindre, mens hasj er blitt mer akseptert i flere mijøer. Det kan være riktig, men mye tyder på at også den moderate fylla, som fortsatt gjør det mulig å komme seg hjem på egne ben, også stimulerer til pinlige og skadelige hendelser. Konklusjonen bør være at handlingspregende rus er uverdig i det sosiale liv, og helt uakseptabelt der gode formål og medlemsorganisasjoner samler troppene. «Drikk deg ikke full», sa Kåre Willoch i et TV-intervju for noen år siden. Jeg har levd etter samme regel siden jeg ble familiefar, og har senere tatt sjansen på å bli ansett som en surpomp med utdaterte idealer fra oppveksten på bedehuset.

Gå til innlegget

Vil regjeringen lytte til Anders Torp?

Publisert over 3 år siden

Vil vi kunne håpe at våre myndigheter vil vise et bedre skjønn i tiden som kommer når det gjelder støtte til usunne og krenkende trossamfunn, trosmiljøer, bibelskoler o.l. ?

Pastorsønnen Anders Torp (29 år) har i flere år ført en kamp mot overgrep mot barn i karismatisk-kristne miljøer som er uten sidestykke. Samtidig har arrangører av evangeliske stevner trappet opp sine aktiviteter for denne aldersgruppen, og annonserer sine tilbud på nett og fargerike plakater. Effekten av protester og advarsler har inntil det siste vært beskjeden, og kirkeledere såvel som politikere stiller opp med deltakelse og hilsner hos lederskikkelser i overgrepsmiljøet, til tross for fotodekning i presse og på nett av hysteriske barn - endog utstrødd på gulvet under «guds kraft». Tenåringer sendes ut på gater for å helbrede og profetere, og endog jage demoner på flukt. Med andre ord: Anders Torp er ikke den eneste, men så langt har han hatt krefter og mot til å bruke år av sitt liv, måned etter måned, dag etter dag - uten mange åpne støttespillere - til å gå i rette med alt han selv sto for som hjernevasket og misbrukt barn og ungdom.

Men er det nå likevel tegn på at noe positivt er i ferd med å skje? Vårt mektigste medium, NRK, har brennmerket den kristne TV-kanal som har gitt lederskikkelser både publikum og inntekter - og som nå avtar. Selvoppnevnte apostler finner flere plattformer i Øst-europa enn i Norge. Kritikk og motbør møtes med selvopptatt sutring og urealistiske trusler. Og Anders Torp inviteres til debatt- og informasjonsmøter over hele landet, dekket av en stadig mer våken og interessert presse.

Men den mest lovende hendelse så langt er likevel dette: Anders Torp var første taler under Lucy Smiths Barnerettighetsdag 22.11. på Universitetet i Oslo, arrangert av en rekke offentlige og frivillige organer og institusjoner. Han fortalte nok en gang om sine egne opplevelser i det ekstremkristne miljø som i en større bredde enn det som har vært oppfattet, nå gjennom en årrekke både direkte, indirekte og nølende er blitt støttet av «normalsamfunnet». Hva skjedde etter Anders Torps gripende og sterkt applauderte  beretning under åpningen? Jo, regjeringens barne- og likestillingsminister Solveig Horne stod frem og takket for noe hun trodde ville bli «et av de sterkeste innlegg» under konferansen, og som hun ville ta med seg i sitt «videre arbeid» for barnerettigheter.

Mitt spørsmål blir da: Vil vi kunne håpe at våre myndigheter vil vise et bedre skjønn i tiden som kommer når det gjelder legitimerende støtte såvel som finansielle bidrag til trossamfunn, trosmiljøer, bibelskoler o.l. som er målet for den kritiske opplysningsvirksomhet som nå er etablert om overgrep mot barn, unge og sårbare medmennesker.

Gå til innlegget

Ateisme og humanisme

Publisert over 3 år siden

Ateisme er ikke identisk med humanisme, men kan være et skritt på veien..

 

Vårt Land-artikkelen «Det som kommer etterpå» av Håvard Nyhus 14.11. er et viktig innspill om et nytt og mer relevant forhold mellom frontene i livssynsdebatten. (På nettet samme dag med tittel «Etter oppbruddet») Med den oppmerksomhet ateismen nå får, er det på sin plass å minne «partene» om - og fremheve - at ateisme ikke er identisk med livssynet humanisme. Ateisme i seg selv kan knyttes til verdier og holdninger som kan stå like fjernt fra våre felles humane idealer som fanatisme og diktatur. Det er likevel naturlig å spørre om det økende ”frafall” fra gudstro som den såkalte ny-ateismen bidrar til, også vil føre til selvstendige og tidsrelevante etiske valg? Kan ateisme-bølgen være en forløper til en positiv verdiorientering på et rasjonelt, empatisk og sekulært grunnlag? Jeg tror det. Etter mitt mangeårige samarbeid på flere kontinenter med ateister, fritenkere og rasjonalister o.a., er min erfaring at bevisshetsnivået og ansvarsfølelsen øker hos disse når de forlater templer, moskeer og kirker. De ønsker å vise at de står for menneskerettigheter, likeverd - og en positiv etikk for øvrig, selv om dette engasjement bryter med sentrale elementer i lokal religion og kultur. Med andre og gjentatte ord: ateisme er IKKE identisk med humanisme, men kan være et skritt på veien.
Og i visse deler av verden er denne problemstillingen enda viktigere enn i vårt eget land, noe som kan/bør aktualisere både nyateismen og gammelateismen i årene som kommer.

Ps. En redigert versjon av dette innlegget står også på trykk i dagens Vårt Land. En noe kortere versjon er også brukt som kommentar  her til Nyhus’ innlegg.
 

 

Gå til innlegget

«Cherry picking» og kristen moral

Publisert over 3 år siden

Server gjerne søte kirsebær, men advar både mot umoden og overmoden frukt - fra religiøse spekulanter i dagens populære Edens hager.



Jeg har forståelse for Alf Gjøsunds refleksjoner i Vårt Land-artikkelen «Historiesjåvinismen» (4.11.17), hvor han hevder at fordømmelse av religionshistoriske skikkelser kan være urettferdig – enten det gjelder Martin Luther eller mosebøkenes Gud. Disse var ifølge Gjøsund produkter av sin egen tid, endog profeten Muhammed med sin barnebrud på 9 år. Og han skriver at vi overser «at om hundre år er det vi som blir bedømt i lys av ny innsikt og en endret kultur. Vi vil falle så fullstendig igjennom, enten vi heter Fragell, Eia, Herbener eller meg selv.»
Dette er et relevant perspektiv på utviklingen av etikk og livssyn, en viktig distansering til den tekst- og tradisjonsbaserte fundamentalismen. Men er det ikke likevel noe ved denne strategien som er for pragmatisk, i forsøket på å bevare fasade og ærbødighet? Blir vi ikke også offer for et dobbeltspill med symboler og idealer som kan legitimere tildekking av hendelser og fenomener som vi nettopp burde tatt et åpent oppgjør med? Bør man i den katolske kirke måtte tenne lys og tørke tårer foran en helgen som man ved en senere tilfeldighet får vite egentlig var en brutal horebukk? Burde man ikke i tillegg til å ha pugget Luthers lille katekismus i skoletiden, også ha gjennomgått hans tekster om jøder, bønder og kvinner for å fremheve det gale og skremmende ved hans villfarelse? Når man lovpriser den kristne misjons suksess på flere kontinenter, burde man vel samtidig pekt på utryddelsen av den lokale kultur. Og hva med vårt eget dagsaktuelle kirkeliv? Hvor effektiv er kritikken av Jan Hanvold og Svein Magne Pedersen, når ledende skikkelser både i Den norske kirke og frikirkene stiller opp hos Oslo Symposium og i andre felleskristne stevner hvor disse og andre med tilsvarende praksis står på talerlisten? Vil ikke det pågående dobbeltspill bidra til at tusener av troende på dette vis også anser Visjon Norge som legitimert av kjente og seriøse kristne? Og vil menigheter om hundre år valfarte til Sarons dal for å hedre minnet om Aril Edvardsen som innførte den populære og folkelige trosbevegelsen i Norge, men som baserte sin suksess på Troens bevis, helbredelser og demonutdrivelser i u-land.
Med andre ord: Server gjerne de søte kirsebær, men advar både mot umoden og overmoden frukt!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere