Levi Fragell

Alder: 82
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Takk til Tor Edvin Dahl

Publisert nesten 11 år siden

Takk til Tor Edvin Dahl

Ingen norsk forfatter har skrevet mer innsiktsfullt om familie- og vekkelseslivet i karismatiske menigheter enn Tor Edvin Dahl. Med øket alder og distanse gir hans bøker stadig oftere beskrivelser som må tolkes som rystende personlige konklusjoner – hjerteskjærende kritikk av et miljø som har såret og skadet. Selvsagt var ikke alt bare galt. Ingen gruppemiljøer med normale mennesker er bare gale. Men noen er verre enn andre. Hans nye bok ”Min bestemor elsket Synnøve Finden” utgis samtidig med min bok ”Vi som elsket Jesus”. (Vi har ikke visst om hverandres prosjekter og ikke konferert om titlene!) Jeg gråter når jeg leser Tor Edvins bok. Hvis vi to sammen ikke klarer å få et angerens sukk frem hos noen av de tusen medskyldige i vår generasjon (vi er jo også skyldige, Tor Edvin), så får vi fortsette. Vi har jo     lagt ”på vent” en del materiale under tvil. Men hvor lenge skal vi se at medmennesker går til grunne?

I Sverige er det Sam Lidman – den kjente pinselederen Sven Lidmans sønn – som har påtatt seg denne ryddejobben, ved å skrive den ene selvbiografiske roman etter den andre (ikke ulikt Tor Edvin Dahls arbeider). For noen år siden ble jeg så takknemlig etter å ha lest en av hans bøker, at jeg fant frem til hans telefonnummer i Stockholm og ringte ham. Han var svekket av alderdom. Jeg fortalte hva hans bøker hadde betydd for mitt eget mot til å snakke ut. ”Så har jeg da ikke levd forgjeves,” sa den gamle forfatteren med svak røst.

Jeg forstår at pinseledere nå går ut i Korsets Seier og andre media og snakker om mine overdrivelser, noen sågar om løgn. Det er åpenbart at mye står på spill, både når det gjelder privat anseelse og organisasjonenes status.

Det er ikke mental sykdom og sosialt forfall jeg snakker om, selv om alle med kontakter i det karismatiske miljø vet at mange eks-predikanter og andre lederskikkelser – så vel som nedbrutte medfølgere –  sliter med virkninger av sine aktiviteter. Det normale er nok likevel slik Tor Edvin Dahl beskriver det: pinsevenner og andre karismatikere lever gode liv, og har inntil de senere år heller klatret opp i samfunnet enn det motsatte.

Mitt anliggende er imidlertid dem som gjør skjebnevalg for livet fordi de tror de har vært vitne til mirakler, barna som blir frelst for å unngå å bli igjen når Jesus kommer, ungdommen som sliter i årevis med å oppleve de åndelige bekreftelser på at gjenfødelsen har funnet sted, som søker en åndsdåp de enten aldri oppnår eller tilslutt later som om de har opplevd, med en ynkelig ”tungetale” de skammer seg for å fremføre i andres påhør. Det er også disse Tor Edvin Dahl nå på nytt løfter frem, og som jeg fører saken for i min bok. Jeg opplever i disse dager at jeg kan være til støtte for en del i denne flokken.

Det bør være en tankevekker for mine pinsevenner at vi var fem brødre i et godt hjem (etter min mening bedre enn mange av de predikanthjemmene jeg kjenner) som alle forlot menigheten i bevisst alder. Noen av oss har slitt mer enn andre med ettervirkningene.

Takk til Tor Edvin Dahl – og til Tor Edvins bror, musikeren og journalisten Håkon, som ved de oppvekstopplevelser Tor Edvin beskriver illustrerer noen av de viktigste poeng også i min bok.

  

Gå til innlegget

Vi som ”hater” Gud

Publisert nesten 11 år siden

Onsdag 15. september  – lanseres min bok Vi som elsket Jesus i et åpent debattmøte på Litteraturhuset i Oslo, med to-tre frafalne i panelet og TV-pastor Egil Svartdahl som representant for de troende. Det har vært rystende, smertefullt, gripende – og innimellom morsomt – å bla igjennom tusenvis av avisklipp, blader, bøker og brev, lagt til side år for år med tanke på at materialet en gang skulle bli en bok. Blant klippene fra begynnelsen av 60-tallet fant jeg også disposisjonen til en oppbyggelig, andaktspreget bok tiltenkt unge kristne som slet med tvil og uro. Men senere ble arkivstoffet mer og mer rettet mot kritikk og avsløring, inntil de kristne avisers og bladers dekning av karismatiske bibelstevner i fjor sommer fikk meg til å ta beslutningen om å sammenfatte materialet til den boka som nå foreligger. Etter et hjerteinfarkt innså jeg risikoen for at mine arkivmapper kunne komme til å forbli bortstuet hyllefyll - og dermed ble det altså i løpet av sist vinter et manus. Tittelen hadde jeg hatt klar i 20 år, etter at Gyldendal Forlag den gang bad meg om å skrive boka – som likevel ble utgitt på Humanist Forlag.

Dermed er boka ute i avisredaksjonene. Og ved den såkalte sperrefristens utløp lørdag 11.10., var allerede de første anmeldelser trykket – i avisene Vårt Land og DagenMagazinet. Disse to anmeldelser er en studie verd. Jeg er vel selv inhabil som både kommentator og dommer, men   jeg vil likevel tillate meg å si at disse to anmeldelser etter min mening illustrerer et dypt og problematisk motsetningsforhold internt i dagens kristne kirke. På den ene side Vårt Lands vilje og evne til å lytte, reflektere og innse behovet for justeringer. På den annen side DagenMagazinets irrasjonelle forsvarsreflekser til trøst i egne sirkler: Fragell er sint og boka er psykisk egenterapi. (Denne vurderingen gjelder ikke avisens saklige intervju i samme utgave.)

Det er åpenbart at jeg er sint, ”hater” en gudeskikkelse jeg ikke tror på. Jeg kan innrømme at boka har en viss terapeutisk virkning på mentale sår, sorg og skyldfølelse. Men det avgjørende spørsmål i debatten bør vel være: Er det sant det jeg skriver, og bør det eventuelt ha noen betydning for de miljøene jeg omtaler og kritiserer? Når jeg føler meg trygg på at dette spørsmål kan besvares positivt, skyldes det at jeg ganske samvittighetsfullt har samlet, beskrevet og dokumentert fakta. Men like viktig er at jeg stadig oftere har fått min kritikk bekreftet av gode, fromme, kunnskapsrike og dypt fortvilte kristne. ”Du har rett, Levi,” sier de, men av hensyn til familie, venner i miljøet, organisasjonenes anseelse osv. tør de ikke – eller finner det ”uklokt” – å gå åpent ut. Så er jeg da blitt stående alene gjennom det meste av mitt voksne liv, etter hvert med faglig støtte av forskeren Geir Lie, oppgjørstekster fra Gunn Hild Lem, protestrop fra predikantsønnen Anders Torp – og med den korrigerende innsikt som gis i skjønnlitterære bøker av Tor Edvin Dahl. Men de fem siste årene har Vårt Lands journalistiske mot og integritet likevel vært viktigst. I reportasje etter reportasje har de dekket realitetene i brede karismatiske miljøer så vel som ekstreme subgrupper. Slikt blir det kanskje ikke flere hedninger og livssynshumanister av. Men jeg tror det blir flere troverdige kristne. Og det er også ålreite folk.  

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere