Levi Fragell

Alder: 82
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Vi som hater Gud

Publisert over 10 år siden

 

 Den ene pastorsønn etter den andre står nå frem og forteller om sine brudd med sine fedres menigheter. Håvard Rem var sistemann ut. Han sier og skriver at religionskritikk er humanisters ansvar, og at forbud mot slik kritikk fortjener vårt hat. At utspillet forekom i en humanistisk konfirmasjon var heidundrende galt, men forståelig og tilgivelig. Jeg har selv vært med på å legge premissene for Human-Etisk Forbunds slekts- og livsløpsseremonier. De skal være inkluderende også for troende besteforeldre. Men når slike forutsetninger ikke er blitt oppfattet av talerne er det ingen selvfølge at engasjerte samfunnsdebattanter legger sine hjertesaker til side når de tilbys et publikum. Jeg har selv vært tilstede som pinlig berørt arrangør når venstreradikale stortingspolitikere har benyttet vår konfirmasjon til å refse ”høyresida i norsk politikk”- uansett om jeg ville vært hjertens enig med taleren i sak.

 

Men denne gang gjaldt det altså religion, og Håvard Rem er blitt stilt til ansvar av både prest og klokker. Og av HEFs Kristin Mile, som jeg er fullt ut enig med.  Og av Vårt Land, som jeg synes trekker forhastede slutninger.

 

Hat er et vondt ord, men det er ikke nødvendigvis ondt. Bibelen bruker ordet gang etter gang som en anbefalt holdning til urett. Ja, Gud selv tillegges denne holdning i Salme 5, 6. vers: ”Du hater alle dem som gjør urett.” (Her gjelder det sågar de involverte mennesker.)

 

Håvard Rem er ellers ikke blitt tilgodesett for den mulighet at han har brukt ordet hat nærmere de versjoner som er absolutt gangbare i ungdommelig språkbruk, selv i dannede sirkler: Man hater alt men ikke liker, alt man tar avstand fra. Utifra egne erfaringer tror jeg likevel Håvard Rems hat var av dypere art. De følelser en annen sterkt eksponerte pastorsønn, Anders Torp, har gitt uttrykk for, tyder på at vi her har med et viktigere, eksistensielt oppgjør å gjøre, som burde forstås og respekteres av troende så vel som ateister - de som kjenner den personlige betydning livssyn kan ha for etisk forståelse, samfunnssyn, sosialt liv og egen integritet. Jeg har selv brukt ordet hat i min egen selvbiografi. Jeg beskriver en episode på et fly fra Moskva på følgende måte:  

 

 

           Da kjente jeg en hånd på skulderen. Den amerikanske filosofiprofessoren Paul Kurtz stod i midtgangen. Han var den sentrale skikkelsen i den organiserte humanistiske verdensbevegelse og en av innlederne i vår dialog med kommunistene. Han bøyde seg mot meg og sa: ”You hate God, Levi, don`t you?”  Jeg ble perpleks, og min hjerne bearbeidet spørsmålet som en sjokkbølge før jeg hastig svarte: ”Yes, I do.”  ”Me, too,” svarte Paul Kurtz mens vi begge brast i latter. For meg var det ingen høflig, sosial latter. Det var ingen respons på en morsom replikk. Det var en eksplosjon av frihetsfølelse: Jeg hater Gud, hater, hater hater … Og jeg lo mens tårene trillet.

            Jeg forteller dette selv om jeg vet at det jeg har skrevet vil bli brukt til å skremme barn. ”Det var han som hatet Gud.”  

            Selvfølgelig hater jeg ikke Gud, som ikke fins, men jeg tror jeg ville hatet ham om han hadde eksistert. Kristendommen har en gud det er helt naturlig å hate: en som har all makt i himmel og på jord, og som i tillegg til all hunger, sykdom og krig, jevnlig lar kloden skjelve så tusenvis av troende tilbedere og uskyldige, små barn kveles i angst under stein og grus i fattigfolks sammenraste hjem. Denne guden har intet krav på den kjærlighet han krever.

Gå til innlegget

Skilte demonutdrivere og deres barn

Publisert over 10 år siden

En strabasiøs påske er over - hva ble resultatet? Skam dere, kirkeledere!

  

Debatten om Anders Torps barndomsopplevelser i en pinsekarismatisk menighet synes nå å ebbe ut her på Verdidebatt. Siden oppstyret følger i kjølvannet av min bok Vi som elsket Jesus, og jeg (dessverre) er den som har fått mest oppmerksomhet – inntil pappa Jan-Aage kom på banen – vil jeg gjerne knytte noen avsluttende kommentarer til denne mest strabasiøse påske i mitt liv. 23.000 visninger av mitt eget innlegg og en god del tusen på parallelle tråder, innebærer mange timers lesning så vel som intens grubling og refleksjon.

 

Jeg er både glad og skuffet. Glad for engasjementet, glad for at Anders selv langt på vei ble vist den respekt han fortjener. Skuffet fordi flere av de gjengangere som preger Verdidebatt først og fremst benyttet anledningen til å kritisere og endog håne mitt livssyn, gang etter gang, utrettelig. Jeg er villig til å delta i et oppgjør om våre livssyn, men når jeg prøver å løfte frem spesifikke saker av felles etisk og samfunnspolitisk interesse, blir det problematisk alltid å bli skyteskive for både mitt personlige livssyn og hele Human-Etisk Forbund.

 

Min største skuffelse gjelder likevel det faktum at spørsmålet om nykarismatiske miljøer, deres metoder og ledere i siste fase ble skjøvet helt til side av interessen for Jan-Aage Torps skilsmisse og påfølgende giftemål. Mens jeg satt og ventet på et klargjørende ord fra Kirken (i vid forstand) om at demonutdrivere, dødeoppvekkere og vettløse barnefrelsere som Benny Hinn, Reinhard Bonnke, Daniel Kolenda, John Arnott og en rekke andre profeter og mirakelpredikanter samarbeider man ikke med. I stedet ble det meterlange tråder om Bibelens syn på skilsmisse og gjengifte. Var det egentlige tema for farlig for kirken? Ville det skapt diplomatiske problemer i forholdet til anerkjente norske menigheter og deres svært pragmatiske lederskap om det nå forut for sesongens store kristne samlinger ble sagt høyt noe av det kirkeledere de siste 20 år har hvisket meg fortrolig i øret – mens de vaktsomt har skottet til siden for ikke å bli iakttatt. Skam dere!    

 

    

 

Gå til innlegget

Bør Jan-Aage Torp slutte som pastor?

Publisert over 10 år siden

Modige ord av Espen Ottosen, men hvor er kollegene i de øvrige organisjonene?

Den kjente kristne lederen Espen Ottosen kommenterer idag (15.4.11) på Twitter presseoppslagene om pastor Jan-Aage Torps sønn Anders, som i min bok og i pressen har fortalt om utrolige krenkelser i farens menighet. "Det er beklagelig at Torp ikke slutter som pastor", skriver Espen Ottosen.

Jan-Aage Torp betegner på Oslokirkens hjemmeside sin sønns beretning  som en "krim- og scifi-artikkel" og kaller  den selvstendige unge mannen et "munnstykke for Levi Fragell". Andre betegnelser på sønnen er "lakei".

Jeg hadde aldri hørt om Anders Torp da han for noen år siden brøt med med sin fars kirke og rettet kritikk mot menigheten i VG. Den unge gutten visste heller ikke hvem jeg var. Jeg var utvitende om at han senere meldte seg inn i Human-Etisk Forbund, og jeg møtte ham ikke før han dukket opp på Vårt Lands debattmøte om barn og religion høsten 2010, etterat førsteopplaget av min bok allerede var utgitt. På dette tidspunkt var Anders Torps humanistiske livssyn solid etablert. Det samme gjelder  hans planer om en "redningsaksjon" for misbrukte barn i karismatiske miljøer.

Det som senere er kommet frem, ved at vi nå er to pastorsønner som uavhengig av hverandre har kommet inn på den samme banen, styrker den sak vi begge prioriterer, og jeg er selvsagt glad for at en yngre og kraftigere røst kan nå lengre ut enn en 72-årings rustne og etterhvert monotone stemme. Men vi må være flere for å nå vårt mål: et menighetsliv hvor barn ikke skjendes i Jesu navn. Takk til Espen Ottoson, men hvor er de andre kristne ledere? Det er ikke moralsk akseptabelt å hviske oss sympatiske ord i øret, for deretter å stille opp på samme plattform som norske og amerikanske profeter, mirakelpredikanter og demonutdrivere - og i neste omgant rapportere om Guds rikes herlige globale fremgang. Når nye karismatiske villskudd som Catch the fire i Oslo inviterer Toronto-profeten John Arnott og unge og eldre ligger sprellende på gulvcet under "Guds kraft", når Reinhard Bonnke, Benny Hinn, Daniel Kolenda og Ulf Ekman kommer til Norge, blir karismatikere som TV-pastor Egil Svartdahl og Oase-lederne svar skyldige. Det er grunn til å tro at de fleste predikanter trakk et lettelsens sukk da Jan-Aage Torp trakk seg ut av det organiserte pinsefellesskapet, og derved marginaliserte seg selv. Men den tid Anders beskriver gjelder for det meste de år hans far en ordinær pinsepastor. Hans kolleger reagerte ikke dengang - og gjør det fortsatt ikke i offentlighet.

Det måtte en misjonssambander til, Espen Ottosen. Jo, Jan-Aage Torp bør slutte som pastor.

 

 

Gå til innlegget

Dåp og karismatikk

Publisert over 10 år siden

Dette skrittet bekrefter at den offisielle pinsemenigheten i Norge fullt ut slutter seg til den karismatiske "verdenskirke", hvor lovsang og mirakler er viktigere enn teologi. Dette nettverket står for en utvikling som skjemmer kristendommen som verdensreligion. Selv om det fins andre trosamfunn som opererer med samme medlemsskapsmodell (som Misjonsforbundet og Frelsesarmeen), så står disse i en mindre utsatt kirkehistorisk tradisjon - og har så langt (for det meste) klart å ivareta en anstendig, ikke-spekulativ virkeform. Det som de senere år har skjedd med IMI, Oase og andre miljøer, gir likevel grunn til bekymring for oss som håper på en tilnærming mellom tro og humanisme, i stedet for det motsatte. 

Gå til innlegget

Karismatiske utskeielser – ris til egen bak

Publisert over 10 år siden

Men så må dere altså ta støyten. Familiemedlemmer brytes ned. Venner fortviler. De beste hos dere trekker seg ut. Men det smøres igjen salve(else) på sårene, og maskeraden forsetter

Nå svir det i ryggen til IMI-lederne i Stavanger, etter å ha regissert et seminar som utdannet tenåringer til gate-helbredere. Hjelper tukten? Jeg er i tvil. Angerens tårer har preg av midlertidige snufs, og jeg er redd for at det snart planlegges nye karismatiske arrangementer med norske og utenlandske helbredere og profeter – ved bibelstevner og campmeetings og andre tiltak med amerikanske forbilder og engelske navn.

 

Gjennom mer enn 40 år har jeg for min del blåst i de lurer jeg selv har hatt adgang til, advarsel på advarsel. Det nikkes og mumles med nedslagne blikk når jeg møter kristenlederne over en kopp kaffe. Noen måneder senere arrangerer de møter med Reinhard Bonnke, Ulf Ekmann, Svein Magne Pedersen osv. Aril Edvardsen ble løftet frem som en folkehelt, slik hans minne fortsatt blir det.

 

Men så må dere altså ta støyten – innimellom. Familiemedlemmer brytes ned. Venner fortviler. De beste hos dere trekker seg ut. Men det smøres igjen salve(else) på sårene, og maskeraden forsetter.

 

Jeg har nå skrevet ut journalist Øyvind Woies innlegg på Verdidebatt (8.2), med tittelen ”Tester helbredelse på åpen gate” for å lese den høyt i mine forestående møter om ”Vi som elsket Jesus” (Bø i Telemark 10.2. Hamar 17.2.). Woies artikkel bør være pensum på alle bibelskoler. I den såkalte ”tråden” etter innlegget hans er i skrivende stund 6 kommentarer. 1246 har lest den – hvorfor er det ikke flere erkjennende kommentarer?

 

Er det som skjer så farlig? Ja – IMI i Stavanger gir et åpent dagbrudd-bevis. Det er heldigvis synlig. Barna kan identifiseres. Noen kan følge dem opp. Foreldrene er nå varslet. De største  problemene er de lukkede ganger, de skjulte kanaler, de lokale trosgrupper, de sære menighetsdannelser – hvor innsyn er begrenset, og hvor selv Vårt Land i presse-etikkens navn blir stående utenfor for ikke å tråkke feil.  Her er Oslokirken et dagsaktuelt eksempel, selv om Jan Age Torp ikke gjør mye for å fjerne oppmerksomheten fra seg selv og sitt. Her er de siste nyheter fra denne kirkens nye planer, hentet fra deres internett-side:

”Vi forbereder oss for helbredelsesuker og “healing room”.Meldingene fra Impuls-konferansen i Stavanger i helgen har styrket vår tro. Det kommer en bølge av Jesu helbredelse over Norge.”

Og:

”En verdensvid kristen ungdomsvekkelse holder på å utfordre Norge. Hundrevis av norske ungdommer har de siste årene fått kraftig åndelig kost i vekkelsesmenigheten Bethel Church i Redding, California som ledes av den sindige vekkelsespastoren Bill Johnson. Her råder troen på Jesus Kristus – full pakke med kjærlighetens fellesskap, disippelgjøring, helbredelse, lovsang, bønn & faste, motstand mot abort og homofile ekteskap…

Mange norske ungdommer har også de siste årene fått åndelige impulser gjennom Hillsong-bevegelsens sentra i Sydney og London. Her er en sterk betoning på lovsang, evangelieformidling og lederutvikling. Innpakningen er mer “tidsriktig”, men realiteten er nok like radikal som Redding. Andre norske ungdommer drar til Latin-Amerika, Afrika, Asia og andre steder i Nord-Amerika og mottar utrustning og tro for evangeliets muligheter i vårt kjære Norge. ”

Dette  er velfortjent ris til egen bak, mine troende venner.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere