Levi Fragell

Alder: 82
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Liljer og ugress i Sarons dal

Publisert nesten 10 år siden

Aril Edvarsen utnevnte meg før sin død til sin argeste motstander gjennom 40 år. Dette hadde han rett i.

Selv etter hans bortgang er jeg ikke bare den argeste, men også den eneste som offentlig har rettet kritisk søkelys mot Aril Edvardsens rolle som internasjonal demonutdriver og mirakelpredikant, alliansepartner med folk som Morris Cerullo og Reinhard Bonnke, og brohode for amerikanisert lykke- og kommersreligion i Skandinvia.

“Sarons liljer” ble til Sarons soppflora, hvorav endel arter burde vært merket med advarsler av Kirkens egne gartnere. Dette forhold er blitt påvist og kritisert i min bok Vi som elsket Jesus.

Siden jeg i min bok også omtaler det senere lederskiftet i Sarons dal, og stiller spørsmål om Rune Edvardsen kan endre virksomhetens profil, vil jeg her i saklighetens navn bekrefte at det i høyeste grad har skjedd. Man kan idag bla igjennom nummer etter nummer av Troens Bevis uten å se en eneste demonbesatt kongoleser ligge sprellende på plattformen. Derimot skrives det om kristent ansvar og hjelpearbeid blant trengende. Blant årets kristne sommerstevner var karismatikken mer nøktern i Sarons dal enn på Hedmarktoppen.

Likevel vil jeg håpe at Rune Edvardsen og hans medarbeidere vil vurdere om den nye trenden i karismatisk barne- og ungdomsarbeid skal oppmuntres i senere arrangementer i organisasjonens vakre og innbydende dalføre. Ungdomsfestivalen sist i juni gikk langt over streken. Opplæring av mindreårige til det babbel som idag kalles tungetale, er en usympatisk praksis, og den beskrivelsen som gis av den samme ungdomsgruppens praktiseringen av “profetiske gaver”, er av en art som etter min mening burde vurderes av kirkeledere (som snur seg bort) såvel som vår medisinske ekspertise.

Det samme gjelder sesjonen i samme møte hvor tenåringene ble opplært til å helbrede syke. Tre gutter med vondt i venstre kne var prøvekluter for forbederne, samt et barn med smerter i en sene i foten. (Troens Bevis, nr. 9/11) Jeg innser at den nykarismatike del av lutherske organisasjoner, som IMI-kirken i Stavanger, Oase o.a. har gått foran med dårlige eksempler av tilsvarene art, og det bør tilføyes at det var pinsepastor Øyvind Crompton i Salemkirken i Oslo som ledet sesjonen om nådegaver i Ungdomsfestivalen. Ikke bland deg med dem, Rune.   

 

Gå til innlegget

Tabuordet ”faen” og Vårt Land

Publisert rundt 10 år siden

Engang var ordet "voldtekt" upassende i Vårt Land. Smertefullt tilbakeblikk - oppløftende nye takter!

 

I min bok ”Vi som elsket Jesus” har jeg skrevet et helt kapitel (”Min første dans”) om mine erfaringer som journalist i Vårt Land på 60-tallet. Det sosiale livet i redaksjonen var en skjebnebestemmende omskolering til et normalt liv for en pietistisk evangelist som meg. Her var det folk som både røkte og drakk øl – og gjorde ting som jeg hadde lest om i all hemmelighet i en bok av Agnar Mykle. Men i avisens spalter rådet fortsatt regler som var strengere enn på mitt eget bedehus. Grensen mot utillatelige fy-ord var nøye bevoktet. Da jeg selv skrev ordet ”voldtekt” i en kriminalreportasje, ble jeg innkalt til redaktøren som sa at slike ord ikke kunne trykkes i Vårt Land, fordi barn kunne komme til å spørre sine foreldre om hva det betydde.

Det er derfor med et visst nostalisk vemod jeg i dag (18.8.11) leser Liv Risers anmeldelse av filmen ”Få meg på, for faen”, hvor denne filmtittelen gjengis i ingressen og gjentas i teksten. For en utvikling av kristenkulturen! For en illustrasjon av den meningsløse detaljpietismens endelige nederlag! Jeg mener ikke å idyllisere bruk av banneord i dagligspråket, men dagens og yngre kristne bør vite hva det kostet oss 50 år tilbake å leve i angst for ord og handlinger som av irrasjonelle grunner var knyttet til forestillinger om synd og skam.

Selv slet jeg med denne spenningen i årevis. Det skapte psykisk smerte, noen ganger lammende (guds)frykt. Men som sagt, tilværelsen i Vårt lands redaksjon var til hjelp. Det var også her jeg selv sa ”faen” for første gang. Ikke inne i redaksjonslokalene, riktignok. Jeg gikk ut på fortauet i Hausmannsgate med det forsett at nå skulle det sies. Jeg var ikke sint, hadde intet behov for å rette aggresjon mot noe eller noen. Det var en rasjonell, etisk beslutning: Det kunne ikke være slik at en lyd, et ord, fire bokstaver i seg selv var syndig. Nå måtte det gjøres. Ordet ble sagt, klart og tydelig, mens jeg skottet opp mot himmelen, hvor intet lyn slo ned – og jeg gikk med lette skritt opp trappen til min skrivemaskin og forfattet morgendagens petit, signert Gell. Men der stod det intet som kunne bekymre redaktør Bjarne Høye.   

 

Gå til innlegget

Folkevekkelsen må videreføres!

Publisert rundt 10 år siden

Konklusjonen fra foredraget ”Høyblokken, Utøya og Holmlia” i Oslo Rotarykklubb

Det kan være krevende for en moralist, oppdratt i en kristen-puritansk arbeiderkultur – som meg selv – å leve i omgivelser hvor nye innvandrere skal tilpasse seg mine idealer om trappevask og at sigarettsneiper ikke skal slenges på fortauet, men jeg innser at det fins viktigere etiske idealer her i verden. Og jeg kan si etter 25 år på Holmlia, at jeg finner disse idealer praktisert i like høy grad her ute som jeg gjorde i mitt tidligere liv på Majorstua. (Og etter disse årene med kulturelt samliv, se jeg for øvrig heller ikke flere sneiper i gatene på Holmlia senter enn i Bogstadveien.)  

Like ved nærbutikken i Dyretråkket borettslag, en kilometer syd for Holmlia stasjon, står det en liten bronsestatue av Benjamin Hermansen. Han var mørkhudet og ble drept som 16-åring, samme alder som mange av ofrene på Utøya. Han ble stukket ned av hvite rasister i januar 2001, for 10 år siden. Det skjedde utenfor mitt rekkehus. Jeg hørte oppstyret og gikk ut for å undersøke. Der lå Benjamin på asfalten, døende. Vår reaksjon var den gang som i disse dager. Den samme ild ble tent i det norske folks hjerter – og  i fakkeltoget med titusener deltakere i Oslo sentrum. Den gang som nå. Vi ville ikke ha et slikt Norge. Folk kom kjørende til Holmlia fra Frogner og Holmenkollen så vel som fra Tøyen og Grorud. For en del av dem som parkerte sine biler i Dyretråkket borettslag var nok omgivelsene en eksotisk engangsopplevelse, men de la ned sine blomster, tørket tårer, holdt  hverandres hender.

 

Både i 2001 og 2011 var det altså etnisk norske som begikk ugjerningene som skaket hele vårt samfunn. Skaket og vekket til samlet aksjon. Vi opplevde moralske folkevekkelser. Problemet med vekkelser er at det sterke følelsesmessige engasjement som skapes, ofte ikke følges opp med retningsgivende veiledning, praktiske tiltak, ivaretakelse av de vaktes nytente motivasjon. Statsminister Jens Stoltenberg hadde et viktig poeng når han i sin tale til 150.000 ved Rådhuset, henvendte seg spesielt til de unge og ba dem videreføre sitt engasjement ved å melde seg inn i de polititiske ungdomsorganisasjonene. Det er nok liten tvil om hvilke av disse som vil nyte mest godt av Stoltenbergs oppfordring, men jeg tror han har rett, og at hans råd bør vise vei til alle demokratiske organisasjoner, også de ikke-politiske. Vårt samfunn bør nå prioritere og oppmuntre positive alternativer til holdningsløs tidtrøyte, rastløse gatemiljøer og ruskultur – og skape felles arenaer for ungdom av ulik hudfarge og opphav, blåse nytt liv i vår organisasjonskultur -  den religiøse så vel som den humanistiske, avholdsbevegelsen, speiderpatruljene, Røde Kors, fredsorganisasjonene, idretts- og friluftsaktiviteter.

 

 

 

 

Gå til innlegget

Korsets nederlag - talen med to tunger

Publisert rundt 10 år siden

Karismatikkens talsmenn (og -kvinner) taler usant om sin virksomhet.

Som kritiker av pinsekarismatikken – med sine forgreninger i brede kristne miljøer – blir jeg igjen og igjen møtt med overbærende avvisning av denne bevegelsens talspersoner: ”Levi Fragell overdriver, han er ikke oppdatert, hans egne ungdomserfaringer tilhører en forgangen tid. Jeg kjenner meg ikke igjen i hans beskrivelser,” er standardfrasen fra pastorer og redaktører – og et ubevisst publikum anser dermed mitt anliggende for punktert.

Det faktiske forhold er at mine egne erfaringer i psykologisk forstand er barnemat i forhold til det miljø som nå er normalisert i den nykarismatiske bevegelse. Jeg så ikke barn og voksne falle i gulvet under ”kraften” før jeg var en garvet fritenker – på et tilfeldig besøk i Filadelfia i Oslo. Jeg var referent for Korsets Seier på pinsevennenes sommerstevner i tenårene, men så ikke lange køer av syke trenge seg frem til helbredelsespredikanter før jeg 30 år senere sammen med min bror Arvid under en ferietur stakk innom Hedmarktoppen for å hilse på familie og gamle venner. Under vår oppvekst var de ekstreme forhold jeg nå kritiserer marginale forekomster, som riktignok var omtalt i blader som Hjemmets Venn og Livets Gang, men slike trykksaker forekom ikke i vår omgangskrets. Under påtrykk fra mirakelvekkelsen i USA fikk William Branham og William Freeman opptre under korte besøk i Oslo, men den ansvarlige ledelse lukket snart sine dører for dette Åndens vær. Rettere sagt: De prøvde, de gjorde sitt beste – med redaktører og ledere som Egil Strand og Martin Ski i spissen. (Er det upassende om jeg her også nevner min far, Øivind Fragell?) Men de tapte.

I dag er det Korsets Seier - bladet jeg selv skrev i som ung predikant - som fører nederlaget videre. Det er journalistisk sett blitt bedre enn noensinne. Det er ikke mangel på profesjonalitet som skjemmer verdens pinsekirke. Det er mangel på moral og anstendighet. En folkelig legmannsbevegelse må innrømmes et visst slingringsmonn når det gjelder ytringsformer, med det må være rimelig å foreta helsesjekken på selve hovedorganet, Korsets Seier. Etter min mening er tilstanden urovekkende. Man skal bla langt tilbake for å finne et nummer hvor ikke troen må stimuleres av en eller flere ubevisbare mirakehistorier. I det nummer jeg nå sitter og blar i (uke 25), gjengis rapporter om den uetterrettelige John G. Lake (1870 – 1935) og hans ”100.000 helbredelser”. Det reklameres for ungdomssamlingen Toftefestivalen, hvor evangelisten Tom Roger Edvardsen skal be for syke i et eget ”helbredelsestelt”. I bladets avdelig for Undervisning, skriver pastor Geir Stomnås at han har merket ”en økning av norske demonbesatte.” Han opplever ”at de onde åndene drives ut med høye skrik og voldsomme manifestasjoner”.

Et oppgjør med pastor Jan-Aage Torp er en nødvendighet for ethvert kirkelig omdømme, på samme vis som Aage Samuelsen og Hans Bratterud kunne ofres med gevinst. Men Reinhard Bonnke og Daniel Kolenda skal om noen dager tas imot med klappsalver, og Benny Hinn farer jorda rundt i sitt private jetfly. For noen måneder siden var han taler hos Ulf Ekman i Sverige, den samme Ekman som nå også er hedersgjest i norske pinsesamlinger.

Er det å tale med to tunger en øvelse forut for tungetalen – eller er det den rest som er tilbake når seier er blitt til nederlag?

Dette innlegget har også stått i Korsets Seier (uke 27). Det har imidlertid adresse langt utover pinsebevegelsens grenser, og jeg legger det derfor også ut på denne siden. 

Gå til innlegget

Livssynet humanisme

Publisert over 10 år siden

Siden det humanistiske livssyn er blitt et tema på Verdidebatt, vil jeg gjerne i forkant av den forstående Humanistiske Verdenskongress  i Oslo i august, redegjøre for Human-Etisk Forbunds bruk av livssynsbetegnelsen humanisme. Ledende internasjonale ordbøker og oppslagsverk omtaler livssynshumanisme som en av flere betydninger av ordet humanisme, som oftest to, tre hovedbetydninger. Human-Etisk Forbund gjør selvsagt ikke krav på ”eneretten” til betegnelsen. Men opplistingen av humanisme som sekulært livssyn står særlig sterkt i denne sammenheng, idet flere av de aller minste - men formodentlig mest utbredte - ordbok-utgavene bare har tatt med livsynsvarianten under stikkordet humanisme. Little Oxford Dictionary sier kort og godt under oppslagsordet humanism: ”Non-religious philosophy based on liberal human values.”

Det har vært en lang vei frem til en slik forståelse av humanismen siden selve ordet ble laget av den tyske pedagogen Friedrich Niethammer i 1808. Så vidt jeg vet er det bare blitt skrevet en omfattende fremstilling av denne språk-utviklingen, nemlig Nicolas Walters bok: Humanism – What`s in the word, utgitt av den britiske organisasjonen Rationalist Press Association i 1997. Etter å ha redegjort for ulike bruksområder for ordet humanisme gjennom nesten 200 år, konkluderer han slik:”In the end Humanism became the generic term for the whole Freethought movement.”

Det er vanskelig å forstå den mangel på respekt som ligger i harselas med det navn snart 80.000 medlemmer av Human-Etisk Forbund har valgt å bære, i samsvar med en verdensbevegelse med anerkjent representasjon i de fleste av FNs organer – innen områdene kultur, menneskerettigheter og livssyn.

Det oppgjør med religionen som ligger i denne bevegelses idegrunnlag, betyr ikke at humanisme som livssyn bare er blitt oppfattet som en antireligiøs bevegelse. Da UNESCO i 1965 utgav en bok om verdens ledende religioner og livssyn, kom humanismen med som det eneste livssyn i tillegg til verdensreligionene. (”Religions and the promise of the twentieth century.”) Da verdens første humanist-organisasjon ble stiftet i New York i 1929 – First Humanist Society, var det et positivt livssyn som ble proklamert, støttet av John Dewey, Helen Keller, Will Durant og andre fra tidens anerkjente åndselite. I 1933 kom Humanist Manifesto fra den samme krets. Senere er det kommet en rekke tilsvarende manifester og erklæringer om humanismens verdier og prioriteringer. Disse er signert av et meget stort antall av verdens mest kjente filosofer, forfattere, vitenskapspersoner. Selv om det er humanismens positive verdier som fremheves i disse dokumentene, gjøres det helt klart at livssynet humanisme avviser gudstroen og overnaturlige begrunnelser for verdiene.

 

Etter hvert er det blitt etablert organiserte humanist-grupper i mange land, og det er arrangert en lang rekke humanistiske verdenskongresser – to av dem i Norge (1962 og 1986) – i regi av International Humanist and Ethical Union, som ble stiftet i 1952 med støtte av flere av lederne i FN-systemets organisasjoner. UNESCOs første direktør Sir Julian Huxley var stiftelsesmøtets president.

Humanisme som livssyn har hatt en mindre klar profil i Skandinavia, men klar nok til at svenskenes organisasjon Humanisterna er blitt en sentral aktør i den offentlige livssynsdebatt, og både finnene og danskene har sine humanist-organisasjoner. Den kjente danske pedagogen K. Grue-Sørensens lærebøker i pedagogikk (også brukt i Norge!), omtaler humanismen på følgende måte: ”Humanismen betyder en anskuelse der betoner det menneskelige, hvilket igjen vil sige menneskets værdi og værdighed i dets egenskab af menneske….I denne sidste henseende sættes en humanistisk livsoppfattelse i modsætning til en religiøs eller teologisk livs- og tilværelsestydning.” (Almen pædagogik, 1974.)  Danske Gyldendals populære oppslagsbok Religion/Livsanskuelse skriver under stikkordet humanisme: ”Livsanskuelse som bygger på rent humant grunnlag, dvs. afstår fra å udlede sine grundsætninger fra troen på en oversanselig, guddommelig virkelighed. Humanismen opstår og udvikles således i en stadig opposition til absolutistiske og religiøst begrunnede livsanskuelser…” Deretter omtaler oppslagsverket humanismens tradisjon og ideinnhold slik også norske livssynshumanister ville beskrive sitt eget ståsted.

Når jeg her har fremhevet formuleringer som avgrenser livssynet humanismen mot religion, er det fordi det synes å være en norsk strategi (uvisst av hvilket opphav) å fornekte at humanismen har et slikt selvstendig, uavhengig og motsetningsfylt forhold til kristendommen. Når filosofiprofessor Anfinn Stigen 16.2.87 etter mangeårig interesse for temaet skrev i Aftenposten at humanismen ”er blitt innarbeidet som betegnelsen på det viktigste ikke-religiøse alternativ til kristendom”, svarer professorkollega Guttorm Fløistad samme sted 19.2.87: ”Det er meg ukjent”. Men den kjente akademiker og samfunnsdebattant Bernt Hagtvet har etter studier av humanisme-tradisjonen i inn- og utland ikke nølt med bruke humanisme som en verdslig livssyns-betegnelse i offentlige fora,  slik han f. eks. gjør i debatten om KRL-faget i Aftenposten 6.12.04: :”På samme måte (som religionene) bør humanister som ønsker det , kunne tilby egne kurs i verdslige livssyn…”

 

Denne forståelse samsvarer med den legendariske kirkehøvding Eivind Berggravs syn. Han hevdet at kristendom og humanisme er to adskilte livssyn og at kristendommen har fått en konkurrent i humanismen. I Samtiden (hefte 8/1950) skrev han en lengre artikkel om emnet, hvor han blant annet sa følgende:

”Forskjellen mellom dem (humanisme og kristendom) kommer klarest frem når vi ser at det som for humanismen er det første og det egentlige, nemlig mennesket, for kristendommen er nummer to.”

Her uttaler biskopen seg selvsagt om LIVSSYNET humanisme og ikke om andre bruksvarianter av ordet. Skole- og undervisningsinstitusjoner har tatt konsekvensen av denne språkutviklingen, og det undervises nå i livssynet humanisme på lik linje med kristendom og andre religiøse livssyn.

 

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere