Levi Fragell

Alder: 82
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Hvem er de åtte pinsepastorene?

Publisert over 9 år siden

Hvorfor ringer dere opp til Jan-Aage Torp og oppmuntrer ham til å trampe videre på sin egen slagmark?

 

Å kjempe mot religiøs ekstremisme er en tung jobb. Ikke før har man fått oppmuntrende forsikringer av sine tidligere predikantkolleger om at ”slik oppfatter ikke jeg kristendommen” – så benker de samme pastorer seg på plattformen skulder til skulder med demonutdrivere, profetiske fremtidstolkere, scene-tricksere, verbalinspirerte bibelfundamentalister osv. Hvem kan man stole på? ”Åtte sentrale pinsepastorer i den norske Pinsbevegelsen” anbefalte pastor Jan-Aage Torp å søke stillingen som Barneombud, skriver han på sin internett-blogg 12. februar, i de samme spalter hvor han fremhever sitt nære forhold til flere av Skandinavias fremste kristne forkynnere. Samtidig leser vi nå på Verdidebatt at den aktive kristne debattant og prest Terje Tønnessen roser Svein Magne Pedersen for sin innsats som telefon-helbreder, en hyllest som av mer forståelige grunner også fremsettes nettopp av Jan-Aage Torp, som uttrykker ”takknemlighet for den tjenesten som Svein Magne Pedersen utfører i vårt land”.

Er dette bare et fargerikt fellesskap i livssynsmangfoldet, en sjarmerende bukett av åndslivets mange vekster?

 

Nei, nei, nei – det et tilsølt og nedtrampet landsskap, med mengder av falne ofre – ofte ærlig søkende mennesker som ble trukket inn i miljøet av ulike grunner, men ikke sjelden etter å ha vært presentert for antatte bevis. ”Jeg så det med mine egne øyne,” er intet uvanlig vitnesbyrd fra nyfrelste, som senere innser at de er blitt narret av lett forklarlige effekter. I mellomtiden har de ofret integritet, ære, stolthet, penger, vennskap, yrkesliv på troens alter.

Opplevelsen av svik er for mange en byrde for livet.

 

Så sitter det altså prester, predikanter, menighetsledere rundt i organisasjonene og rister oppgitt på hodet når de på kristen-TV ser sine karismatiske kolleger korrumpere alt de egentlig ønsker å stå for - mens de forbereder sin neste preken på fellesmøter med de samme spekulantene. Men hvorfor ringer dere opp til Jan-Aage Torp og oppmuntrer ham til å trampe videre på sin egen slagmark. Hvem er dere forresten?

Gå til innlegget

Kristenfolket og humanismen

Publisert over 9 år siden

Kristenfolket får selv være med å bære ansvaret for at humanisme har fått oppmerksomhet og utbredelse som livssynsbetegnelse.

 

 

Et par nye bøker om humanisme bidrar nå til debatt om bruken av dette ordet, og nok engang går kristne på banen med påstander om at humanisme ”egentlig” ikke er et livssyn, iallfall ikke et ”fullstendig” livssyn (Dag Hareide, Nansenskolen). Andre hevder at vi livssynshumanister har stjålet eller okkupert ordet. Jeg har ca. 50 bøker i min bokhylle som beskriver hvordan ordet humanisme er blitt oppfattet og brukt siden det forekom på trykk første gang i 1808. Konklusjonen er uomtvistelig at ordet utover på 1900-tallet først og fremst ble brukt av og om ikke-religiøse fritenkere, noe som er avspeilet i ordbøker og leksika i mange land, i UNESCO og andre FN-organisasjoner. (Se min artikkel i Fri tanke nr. 2012 - også på nett www.fritanke.no, og følg meg på Facebook og Twitter i disse dager.)

Ingen burde være bedre kjent med denne betydning av humanisme-begrepet enn kristenfolket, som fra den første dag humanistene organiserte seg (på begynnelsen av 1900-tallet) har brukt sitt kraftigste skyts mot humanismen. Aksjonen Norge tilbake til Gud hadde klare forbilder i kjente evangeliske strategier da de i 2001 et ”Krisemøte for Norge” på SAS-hotellet med 78 delegater fra flere trossamfunn vedtok følgende sluttdokument : ”En av de store farene i vår tids samfunn er den tenkning som mer og mer tar over. Det kalles humanisme. Humanismen fjerner alle absolutter, og det oppstår et feilaktig toleransebegrep og et misforstått kjærlighetsbegrep hvor alt tillates og aksepteres som like bra….Vi vil avsløre humanismens egentlige ansikt og vekke til kamp for ekte kristen tro som er grunnet på Bibelen, Guds ord.”

Blant underskriverne var var Åge Åleskjær, Emanuel Minos, Finn Jarle Sæle, Jan Åge Torp, Svein Magne Pedersen, Gunnar Jeppestøl, Vebjørn Selbekk og Arnfinn Clementsen – alle ledere, redaktører eller fremtredende predikanter i frimenigheter.

Initiativtakeren Arnfinn Clementsen gav samme år ut boka ”Humanisme eller Kristen tro”. Den ble lansert i bladet Magazinet 20.7.2001 i et intervju med forfatteren, under tittelen ”Humanisme er farligere enn alkohol og narkotika”.

Denne type kritikk av humanismen bygger blant annet på bøker av fremtredende kristne ledere som  Francis A. Schaeffer, C. Everett Koop, David Cook o.a., som har advart mot humanismen på Luther og Lunde.

En del mer mainstream norske kristne har beskrevet og vurdert humanismen som livssyn på mer reflekterende vis. Biskop Eivind Berggrav, (Samtiden 8/1959) sier det slik:

”Forskjellen mellom dem (humanisme og kristendom) kommer klarest frem når vi ser at det som for humanismen er det første og det egentlige, nemlig mennesket, for kristendommen er nummer to.”

Det er heller ikke vanskelig å sympatiserer medbiskop Sigurd Osberg. (Genialt, 2/04) når han skriver:

”Vi har en forpliktelse, som er dypt fundamentert i kristen etisk tenkning, til å forvalte ressurser. Men dette vil jo også mennesker som har en humanistisk etikk kunne si seg enig i….At en har sterke relasjoner mellom humanistisk og kristen etikk henger selvfølgelig sammen med at kristen tenkning har trukket veksler på humanistisk filosofi.” 

Essayist Ørnulf Ranheimsæter (Fritt Ords honnør 1998) skrev innsiktfullt om emnet i boken Om tro og vantro i 1954, hvor han i utgangspunktet definerte humanismen slik:

”Med en humanist vil jeg forstå en mann som forbinder et ateistisk livssyn med en ganske bestemt oppfatning av mennesket, dets plass og dets mulighet i universet.”

 

Med andre ord: Kristenfolket får selv være med å bære ansvaret for at humanisme har fått anerkjennelse og utbredelse som livssynsbetegnelse. Og de burde nå stille seg solidarisk med norske humanister som ikke ønsker at denne betegnelsen – i formuleringen ”kristne og humanistiske arv” - skal inngå i grunnlovens paragraf 2. Når nå humanisme åpenbart – og først og fremst – er blitt navnet på et livssyn, bør man forstå at folk flest vil tro at det for fremtiden skal være to spesielt lovbeskyttede livssyn i Norge. En stat skal ikke favorisere eller diskriminere livssyn, verken kristendom, islam, jødedom, hindusisme, buddhisme eller humanisme.

 

 

 

Gå til innlegget

Anders Behring Breiviks sykdom

Publisert nesten 10 år siden

Breiviks diagnose svekker ikke ideenes betydning - tvert imot. Advarsel fra en pårørende.

Mange av oss som har levd nær schizofrene gjennom mange år og ulike livsfaser, ville vært overrasket om de sakkyndinge leger hadde konkludert med at Anders Behring Breivik var mentalt frisk . Mønsteret fra oppvekst og ungdomstid, isolasjon og ensomhet, angst og storhetsvanvidd, forskrudde titler og identiteter, innfløkte filosofiske spekulasjoner og skjebnesvangre konklusjoner , oppdiktede ord osv. osv… Tusenvis av pårørerende gjenkjenner det hele. Gråten hugger meg i brystet når jeg skriver disse linjer. Det sier mye om psykiatriens skyggetilværelse at ellers opplyste debattanter oppkaster seg til bedrevitere om Breiviks tilregnelighet enn erfarne forskere og terapeuter på fagfeltet. Jeg ser ikke bort fra det kan stilles like mange feildiagnoser på området  psykiatri som på f. eks. kreft. Men det er ikke diagnosene som svikter når det gjelder mentale sykdommer, det er behandlingen. Ressursene. Samfunnsansvaret.

Det å påvise at Breivik lider av en særlig alvorlig variant av sykdommen schizofreni er blitt oppfattet som at faren ved hans politiske ideer bagatelliseres. Men det er å snu saken på hodet. Det viser hvor farlige ideene er i seg selv. Og det illustrerer hvor risikabelt det er å oppildne til aksjon for det forskrudde fremmedhat og de kulturelle renhetsidealer som gjennom historien har satt sine skampletter på folkegrupper og religioner. Maktglade ideologer kan spre sine skrifter, holde sine taler og samle sine demonstranter – og sine krigere. De syke hører bare unntaksvis til denne massen. De griper fatt i ytterlighetene, skaper sin egen verden, sin egen kamp, skyter presidenter – eller sine skolekamerater. Men i bokhyllene deres, eller på deres datamaskiner, vil du se at det inspirerenede tankegodset har samme utspring som det bedre organiserte fremmendhatet, det disiplinerte språk og de mer pragmatiske strategier.

 Blant Verdidebatts mange skribenter er det mange som kjenner det ”ideologiske” felt dette gjelder svært godt. Jeg gjør det ikke, og har derfor heller ikke deltatt som annet enn observatør i disse debatter. Men når nå psykiatrien er blitt et tema, og legfolket med erfaring fra dette området er taus skare, tenkte jeg at en bermerkning fra vårt hold kunne være på sin plass. Tilføyelse: Schizofrene kan like gjerne engasjere seg empatisk for sine nærmeste og ulykkelig stilte medmennesker. Som pårørenede har jeg vært heldig i så måte.

 

Gå til innlegget

Si DU til kongen!

Publisert nesten 10 år siden

Kongespråket må demokratiseres - som bibelspråket.

 I mine yngre dager sa man De til billettøren på trikken - og til alle som ikke tilhørte familie og vennekrets. I dag sier man du til statsministeren, og bruk av annet enn fornavn i arbeidsliv og naboskap blir enten vurdert som oppstyltet jåleri eller ren fornærmelse. Dette er et positivt resultat av en demokratisk samfunnsutvikling, bort fra klasseskiller og irrasjonelle regler for etikette og samvær. Hvor lenge skal vi måtte leve med de komiske tiltale- og omtaleregler som gjelder de kongelige familiemedlemmer? Når vi i et TV-program om kongefamiliens dagligliv får bli med  til barnehagen eller på hyttetur, virker det komisk når Haakon kaller småbarnas mor for “kronprinsessen” eller Sonja omtaler ektemannen i lusekofte for “kongen”. Det er forstålig at disse i offisielle sammenhenger tiltales i ritualiserte ordelag. En tømmerhugger må selvsagt kalles “herr president” når han opptrer i rollen som stortingspresident, men over lapskausen i kantina ville slik ordbruk vært utenkelig. Hvor lenge skal vi bruke et språk til og om de kongelige som minner om det ubegripelige bibelspråket fra 30-årenes tekster, og som mer bidro til marginalisering enn inkludering, men som likevel gav Kirken og dens tjenere en aura av tilsiktet og opphøyet annerledeshet. Kan det være en sammenheng mellom kongedømmets religiøse røtter, og denne bruk av språket? Kirkespråket er inne i en moderniseringsprosess. Kommer monarkiet etter? Journalister, ta mot til dere – si DU til kongen!      
Gå til innlegget

Anders Torp og slappfiskene i troens hav

Publisert nesten 10 år siden

For noen dager siden arrangerte Oslo Bysmisjon og Kirkens SOS et seminar med tittelen ”Når barndommen krenkes”. En av innlederne var pastorsønnen Anders Torp. Hans innlegg var saklig og informativt – slik han også har presentert sin historie i pressen og i min bok Vi som elsket Jesus – men tilhørernes reaksjoner var sterke. Jeg har hørt det meste før og har også mottatt mange bekreftelser og tilsvarende betroelser fra egne lesere, men likevel ble jeg igjen rystet. Går det virkelig an? Skjer dette i Norge i vår tid? Kan det avsløres og bevitnes uten at det reiser seg en protestbølge? Skal dette være et tema i den offentlige debatt som kun skal føres av et par utbrytere, som enten skal æreskjelles av troende i nettiders debattspalter eller møtes med trusler om innklaging til kontrollorganer?

Men først og fremst: Hvor er kirkens ansvarlige?

Det er høyst prisverdig at Bymisjonen og Kirkens SOS tar dette alvorlig som en sjelesørgerisk utfordring. Ingen kunne gjort det bedre. Human-Etisk Forbund har ingen kompetanse på dette området, og det er grunn til å tro at mange av ”Guds brente barn” fortsatt er religiøse.

Men det som nå avsløres gjelder misbruk og overgrep mot barn og unge i et ekspanderende karismatisk miljø, som stadig henter nye impulser fra en avsporet amerikansk kristendom – nå også fra Afrika. Dette skadeverket må ikke bare repareres, det må stoppes. Kirkens egne ledere må gripe inn. Det må bli slutt på dobbeltspillet: Kritikk innad – klapp på skulderen, samarbeid og sogar åpen hyllest utad.

For første gang hørte jeg i dette seminaret en prest – Gunnar Kristiansen – stå frem og kritisere kirkeledere som delte plattform med karismatiske villedere. (Se artikkel av Even Gran på www.fritanke.no.) I troens hav har slappfiskene fått en utfordring! 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere