Levi Fragell

Alder: 82
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Nei takk, pastor Torp

Publisert rundt 9 år siden

Jan-Aage Torp bebreider meg for at jeg ikke vil møte ham. Jeg har mine grunner.

 

Pastor Jan-Aage Torp er igjen igang med nye prosjekter, med pub-møter i Oslo sentrum, nye hjemmesider på Internett og oppdatert blogg. I denne prosessen bygger han allianser, både ved å uttale seg anerkjennende om kolleger (sogar motstandere) og ved dialoger med folk av ulike livssyn. Disse fremstøt er effektive virkemidler i en reetableringstrategi. Dyktig gjort. Etter min mening kunne Jan-Aage Torp vært en lederskikkelse i norsk evangelisk kirkeliv. Hva som gikk galt er et interessant spørsmål. For meg personlig er det smertelig mye gjenkjennelse i Jan-Aage Torps liv og skjebne.

Jan-Aage Torp sprer nå over nettet bebreidelser for at jeg ikke vil møte ham til en samtale, samtidig som han lanserer nyordet ”fragellisme” som betyr ”spekulativ kynisme, uærlighet” og andre lite ærefulle karaktertrekk. Hvorfor vil jeg ikke akseptere hans gjentagne invitasjoner, som f. eks. denne? :  (http://pastortorp.org/2012/08/28/fragellisme-levi-fragell-co/ . Og hvorfor mener jeg at heller ikke andre - i eller utenfor anstendige kristne kretser - burde la seg avbilde arm i arm med pastor Torp.

For min egen del er svaret først og fremst at jeg omgås unge mennesker som er skadet – forhåpentligvis ikke for livet – ved den praksis som er utøvd i pastor Torps menighet Oslokirken. Noen av disse ville følt seg sviktet hvis jeg opprettet et fortrolig forhold til pastoren, eller opptrådte på en måte som kunne misbrukes til å gi et slikt inntrykk. Når jeg mener at også andre bør holde avstand, skyldes det at Torp åpenbart står for en karismatisk praksis som er inhuman og til alvorlig fare for mennesker, særlig unge. Jeg tenker her blant annet på hans demonutdrivelser i Norge og andre land, og som han nylig har omtalt på sin egen blogg på følgende måte: (Utdragets sammenheng kan leses ved å trykke på d uthevede ordene.)

Jeg har drevet demoner ut av folk i Norge og i utlandet som har utkjempet en kamp over flere timer, ja endog over flere dager, med de personifiserte demoner som har tatt bolig inni dem. Her pågår det nærmest en “holmgang” i ånd, sjel og kropp mellom Gud og satan, engler og demoner. Min overveldende erfaring er at  Navnet Jesus Kristus skaper sjokkbølger inn i de demoniske sfærer, og de prøver alle utveier for å holde fast på sin “bolig” i en menneskekropp: Frekkhet, debatt, gjemsel, frykt, raseri, ynkelighet – før de til slutt MÅ slippe taket. Fråding, bjeffing, skjelving, skriking er bare menneskelige uttrykk for den krigen som utkjempes i dette mennesket. Etter Jesu eksempel har jeg tilogmed befalt demonene å gå inn i dyr i nærheten! (Stakkars dyr, hehe…) Les Markus 5:1-20. ”

I et appendiks i min bok Vi som elsket Jesus forteller en ung mann om hvordan han ble utsatt for slike demonutdrivelser i tenårene. I Torps regi.

Gå til innlegget

Catch the Fire-lederne starter sine vekkelsesmøter i Stavanger idag, 8. juni. Klikk deg inn på infofilmen nedenfor og si (så det høres) om du er enig i det som skjer.

 

Torontobevegelsens grunnlegger, John Arnott, og hans hustru  Carol, samt  den britiske karismatikeren Mark Sibbe, starter i dag, 8. juni,  sin vekkelseskampanje i IMI-kirken i Stavanger. Ekteparet er også ledere for den internasjonale kirkedannelsen Catch the Fire og redegjør i denne infofilmen for bevegelsens tro og praksis: http://www.youtube.com/watch?v=NQiK_hMVC2k&feature=relatedhttp://www.youtube.com

John Arnott besøkte sin samarbeidende menighet i Oslo i november 2009. Da predikanten bad for folk, ble de ”liggende som livløse, andre sjanglet rundt etter forbønnen,” skrev den kristne dagsavisen DagenMagazinet. Pastoren for den nystiftede Catch the Fire-menigheten, Jostein Hågan, forteller at han fikk sitt liv forvandlet under møtene og begynte å be for syke: ”Folk med ulik lengde på beina opplever at beinet gror ut når jeg ber for dem,” forteller han til avisen. Pastor Hågan har studert på Menighetsfakultetet, hvor nå stadig flere karismatiske prester og predikanter får sin utdannelse, sågar sine doktorgrader. Om en økende faglig innsikt i teologien vil bidra til sunnere forhold i det ekumeniske kirkeliv som nå har blomstret opp, gjenstår å se. Utviklingen i den lutherske IMI (Normisjon) og den lutherske Oase-bevegelsen har  etter min mening heller gått i motsatt retning. Disse organisasjoner har gitt legitimitet til en kristenkultur som enkelte pinseledere advarte mot allerede i 1930-årene: ”Hvem kjenner ikke til de ubeherskede møter, der hyl og andre umenneskelige lyder har skåret gjennom luften lange, lange veier,” skrev redaktør Egil Strand, og fortsatte: ”Hvem kjenner ikke til den utøilede skikk å ligge på gulvet og sparke – rive i benker og stoler? Kan man undres over at verden sier de er sinnsvake.” Det er dr. theol. Terje Hegertun som gjengir disse advarsler i sin doktoravhandling om dette miljøet (2009). Men fortsatt ”sjangles” det altså, mens andre ligger som ”livløse” på kirkegulv i Norge.

Her på Verdidebatt har flere stått frem og fortalt om de problemer denne type karismatikk har medført i dere egne liv. Mange flere har henvendt seg til meg personlig etter å ha lest min oppgjørsbok Vi som elsket Jesus. Og – en rekke fremtredende predikanter og prester har tatt meg til side og uttrykt sin enighet og støtte. Jeg kan knapt vise meg utendørs uten at noen skrår over gaten for å fortelle meg hvor viktig dette oppgjøret er. Men hvor er de hen i dag?

 

 

 

Gå til innlegget

Tar det aldri slutt?

Publisert over 9 år siden

Fortsatt åpne dører for den spekulative karismatikken. Lutherske kristne og IMI-kirken må stilles til ansvar.

Tar det aldri slutt?

Har fornuftige og reflekterte kristne (som Vårt lands medarbeidere) pluss en ateistisk aktivist (jeg selv) i løpet av de siste par år oppnådd at den mest spekulative karismatikken har fått mindre rom og anerkjennelse i Norge? Mye kan tyde på det. (Se Jarle Kallestads kommentar om Oase i VL 25.5.) Men jeg føler meg ikke trygg. Når Normisjons store og aktive IMI-kirke i Stavanger nå igjen arrangerer møter med John Arnott og Mark Stibbe, 8. – til 10. juni, blir jeg igjen alvorlig bekymret på vegne av både nåværende og fremtidige ofre for denne religionsutøvelsen.

La meg gjenta: John Arnott er grunnlegger av den såkalte Torontobevegelsen fra Canada, som har vært og er kjennetegnet av ekstreme religiøse aktiviteter, som hopping, dansing, brøling og ukontrollert latter under gudstjenesten. En rekke delegasjoner fra flere norske trossamfunn har besøkt Toronto og kommet oppglødd tilbake. Dette gjelder også forkynnere i Statskirken. Den skammelige praksis er slett ikke fjern historie. John Arnott besøkte Oslo i november 2009. Da han bad for de søkende , ble de ”liggende som livløse, andre sjanglet rundt etter forbønnen,” skrev den kristne dagsavisen Dagen. Pastoren for den nystiftede Catch the Fire-menigheten, Jostein Hågan, forteller at han fikk sitt liv forvandlet under møtene og begynte å be for syke: ”Folk med ulik lengde på beina opplever at beinet gror ut når jeg ber for dem,” forteller han til avisen. Pastor Hågan har studert på Menighetsfakultetet, hvor nå stadig flere karismatiske prester og predikanter får sin utdannelse, sågar sine doktorgrader. Om en økende faglig innsikt i teologien vil bidra til sunnere forhold i det ekumeniske kirkeliv som nå har blomstret opp, gjenstår fremdeles å se. Det som nå skjer i ett av norsk bedehuskulturs fremste sentra får meg til å tvile på fremskrittet. Den lutherske Oase-bevegelsen har det etter min mening fortsatt my å bevise – og motbevise. Denne organisasjonen har gitt legitimitet til en kristenkultur som enkelte pinseledere advarte mot allerede i 1930-årene: ”Hvem kjenner ikke til de ubeherskede møter, der hyl og andre umenneskelige lyder har skåret gjennom luften lange, lange veier,” skrev redaktør Egil Strand, og fortsatte: ”Hvem kjenner ikke til den utøilede skikk å ligge på gulvet og sparke – rive i benker og stoler? Kan man undres over at verden sier de er sinnsvake.” Det er dr. theol. Terje Hegertun som gjengir disse advarsler i sin doktoravhandling om dette miljøet (2009). Men fortsatt ”sjangles” det altså, mens andre ligger som ”livløse” på kirkegulv i Norge.

Mark Stibbes rolle som brohode for bl.a. Torontovekkelsen i Storbritannia gir heller ikke noe beroligende signal. Hans kirke omtales på denne måten på Internett av en pastorkolleg, James Jacob Prasch:

”Is St. Andrews Merely A Spiritually And Doctrinally Deranged Church Or A Lunatic Asylum With A Cross On The Roof?”

Pastoren skriver videre: “This sick charismania of Mark Stibbe has no relation to any biblical practice of charismata or charismatic gifts, but on the contrary such Christ-less chaos is the sick and twisted lunacy my fellow charismatics & Pentecostals are commanded to avoid in 1 Corinthians 14.”

Så - hva nå Normisjon og øvrige ansvarlige?

Gå til innlegget

Høyt i sky med Aril Edvardsen?

Publisert over 9 år siden

Deler av kristenfolket vil ha Aril Edvardsens navn og bilde i halepartiet på nye Norwegian-fly. Vil dette samsvare med vår tids kunnskap og moralske idealer?

Noen ganger lurer jeg på om religiøs praksis er fristilt i forhold til vanlige normer for adferd og anstendighet. Hvordan kan det norske samfunn hylle og prise en mann som beviselig fører samtaler med demoner, ja faktisk gjør det til et levebrød? Dette har jo vært en sentral og velkjent del av Aril Edvardsens virke i alle år, ikke diskret som i Den katolske kirke, men brettet ut med fotodekning i dagspressen så vel som i nummer etter nummer av Troens Bevis. Her er noen eksempler:

"Det koker rundt scenen. Noen hyler, noen rister, skjelver, hviner. En kvinne med et barn på armen bryter sammen i krampetrekninger. Edvardsen kneler foran henne. – Djevel kom ut! Kom ut djevel! Det er djevelen som kommer ut! Pris Herren! Halleluja!"

Reportasje fra Kenya, signert av Vetle Lid Larssen i Aftenposten, 5.11.88.

 "Halleluja! Der er en djevel! Han (A.E. forf. anm.) ropte mens han sprang frem mot en kvinne med et fordreid og ondskapsfullt ansikt. Mens hun viste tenner mot ham, tok han hodet hennes mellom hendene sine og ristet i henne…Hun falt i gulvet og hver gang måtte en ond ånd vike fra henne."

Reportasje fra New Dehli i Troens Bevis 2/70. 

 Siste eksempel er hentet fra Aril Edvardsens eget dagboksnotat fra et møte i India. Notatet er udatert, men er gjengitt likelydende i både Arvid Møllers og Håvard Rems biografier om Edvardsen. Jeg tar her med bare noen avsnitt:

"Ved møtets avslutning er bønnekøen stor. Plutselig får jeg øye på en ung kvinne som begynner å svaie fra side til side. Hele den spinkle kroppen skjelver. Hun uler.

-       Ti stille, besatte kvinne, roper jeg fra plattformen jeg står på.

-       Nei, nei, svarer kvinnen på sin egen dialekt. – Hun tilhører ikke Gud, hun tilhører meg og mørket.

-       Satan, kom ut av henne i Jesus navn, roper jeg. Den indiske tolken oversetter i rasende fart.

-       Nei, jeg kommer ikke ut av henne. Hun skal være min for alltid.

-       Det er løgn, Satan, det er blank løgn, for Jesus Kristus kjøpte også denne unge kvinnen da han betalte med sitt blod.

-       Nei, nei.

-       Nå er det slutt, Satan, nå skal du ut av henne.

Kvinnen kaster seg over ende, skriker og uler.

Så med ett faller hun til ro. Reiser seg opp, kommer stille fram til meg på talerstolen. Folder hendene i bønn …" 

I sin kontakt med norske myndigheter og den sekulære presse kalte Aril Edvardsen sine kampanjer i den tredje verden for ”vennskapskorstog”, og han ble av et sekulært norsk publikum oppfattet nærmest som en diplomat i dialog med fremmede kulturer på vegne av vårt fredselskende og tolerante land. I 2006 var aktiviteteten høy i Tanzania, og følgende rapport ble sendt til leserne av Troens Bevis (1/06):

"I mange av Aril Edvardsens vennskapskorstog i Tanzania har hundrevis av demonbesatte blitt satt fri i det mektige Jesu navn. Det vises spesielt til kampanjen i Kigoma noen år tilbake, hvor de nasjonale kristne hadde sin fulle hyre med å ta hånd om de mange besatte som ble slått i bakken på grunn av Guds kraft."

Teksten er illustrert med foto av en av de besatte menn, som ligger og spreller på bakken.  (Flere eksempler i min bok Vi som elsket Jesus.)

 

 

 

 

 

 

 

 

                                         

 

 

Gå til innlegget

Apropos prinsessens nye bok : Burde vi ikke nå etter tusener av år med en dominerende overnaturlig verdensforståelse få anledning til å puste ut, i et samfunn uten engler, demoner og spøkelser.

Jeg føler dyp uro når prinsessen nå er blitt okkultismens høye beskytter i Norge, ved ikke bare å bekjenne sin tro på paranormale evner, engler og overnaturlige krefter, men ved aktivt å utbre denne troen med støtte i sin spesielle status – i disse dager med en sannsynlig ny bestselger. Hun til og med skolerer folket til å tre inn i denne verden av ekstremt usannsynlige fenomener, fantasiskapte teorier og hallusinatoriske ”bevis”. Så lenge dette feltet dreide seg om en beskjeden subkultur av spåkoner og åndemanere, tilhørte denne slags spekulasjoner det fargerike fellesskap. Nå minnes vi om hva som kan skje i et samfunn hvor overtro og forfalsket vitenskap blir massebevegelse. At et par av våre TV-kanaler satser stort på programmer om utdrivelse av gjenferd, klarsynthet og kommunikasjon med døde, tyder på at sluser nå åpnes – og at det vi opplever i realiteten er en religiøs vekkelse.

Men er det ”verre” å snakke med hester og avdøde enn med Jesus ? Neppe – i vitenskapelig forstand. Men de store og seriøse kristne kirker har tatt inn over seg at opplysning og fornuft er til menneskehetens beste, og baserer seg mer på sine skrifter og deres fortolkninger enn på spirituelle manifestasjoner. Det er pinsebevegelsen og karismatiske grupper som opererer med profetier, åpenbaringer, lysfenomener og ut av kroppen-opplevelser

Selvsagt har min bekymring sammenheng med egne opplevelser i det kristne miljø jeg kjenner fra barndommen av. Jeg er oppvokst med engler, ånder, meddelelser fra det hinsidige og andre typer av okkulte fenomener. At pinsereligionen og New Age står hverandre svært nær mentalt og tankemessig, er innlysende for folk med min bakgrunn. 

Den som først legitimerte og alminneliggjorde New Age-religionen i Norge var den banebrytende og feirede miljøverngründeren Erik Dammann. Hans bok Bak tid og rom (1987)ble en av 80-årenes viktigste bøker, kanskje den viktigste. I denne boken forsøker Dammann å bevise Guds eksistens – eller eksistensen av en åndsmakt bak tid og rom. Han prøver ved henvisning til vitenskapelige kilder å dokumentere at den såkalte åndsdimensjon har brutt naturlovene. Dermed blir åndstroen (gudstroen) ikke bare akseptabel for den som godtar bevisene, den blir obligatorisk. På samme vis vant Aril Edvardsen sine tilhengere ved å trykke fotografier av mennesker som kastet krykkene etter forbønn og håndspåleggelse. Han kalte dette Troens Bevis. Ingen kan la være å tro på det man oppfatter som bevist. Erik Dammann hevder i sin bok at engelskmannen Mattew Manning helbredet kreft ved sine psykiske evner, og at dette var dokumentert ”hinsides tvil”. Det som ellers er anført som dokumentasjon for psykisk arkeologi, poltergeister og tankeoverføring gjør denne boken til et enestående eksempel på forførelsens kunst – utført av en av de dyktigste kommunikatorene vi har hatt her til lands. Han går ikke av veien for å fortelle historier som går folkeeventyrene en høy gang, som for eksempel episoder fra helbrederen Mattew Mannings barndom ved den kjente Oakham kostskole. Her opplevde skolens husmor at ”det begynte å regne småstein og glassbiter fra taket for å havne i kaffekoppene” når Manning var tilstede. Plutselig dukket det opp kniver med benskaft som var ”gule av elde” og som ”kom farende gjennom luften”.

Hvis vårt vitenskaplige miljø hadde tatt Erik Damman på alvor på 80-tallet, og innsett faren i den forførelse som truet, kunne vi kanskje ha sett noe kortere køer av søkende mennesker hos dagens eksperter på aura-rens, chakra, astrologi, krystaller og channelling. Muligens kunne vi også ha sluppet helseministre som ringte til fjernhelbredere når småbarn fikk kollikk.

Burde vi ikke nå etter tusener av år med en dominerende overnaturlig verdensforståelse få anledning til å puste ut, i et samfunn uten engler, demoner og spøkelser, og uten et presteskap av medier, healere, drømmetydere og dyretolker – og helbredelsespredikanter? Skal vi taust betrakte at New Age`s alternativmesser overtar for kirkens høymesser, uten å stille kritiske spørsmål til den nye geistlighet?

(Dette temaet er nærmere utdypet i boken Vi som elsket Jesus.)

 

 

 

       
Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere