Levi Fragell

Alder: 82
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Er Dag Solstad et verdig kirkemedlem?

Publisert over 8 år siden

Ikke-kristne kirkemedlemmer bidrar til dobbeltmoral og diskriminering.

 

I en Vårt Land-kommentar av Alf Kjetil Walgermo 14.3. fremgår det at forfatteren Dag Solstad er medlem av Den norske kirke, hvor han også har ført sin tredje kone til alters. Samtidig heter det: ”Solstad seier at han aldri har sett på seg sjøl som truande, eller som ein kristen.” Solstad mener at sannsynligheten for at Gud eksisterer er så liten at han ”ikke ville satse på det”. (Sannsynligheten ville formodentlig vært enda mindre om det var den spesifikke kristne gud som ble sannsynlighetsberegnet?)

Jeg går ut fra at den dyktige Vårt Land-kommentatoren her har gitt en korrekt fremstilling, basert på Alf van der Hagens nye bok, ”Dag Solstad. Uskrevne memoarer”.

For oss som har brukt år av vårt liv i aksjoner for redelige forhold i livssyns-Norge, er det et følbart problem at store deler av de liberale og radikale ateister og agnostikere bidrar til et krenkende brudd med likhetsidealet på det viktigste av alle anliggender: Vårt livssyn. De klapper oss på skulderen og stiller opp i de samme demonstrasjonene for rettferdighet og medmenneskelighet, men med sitt åpenbart – og erkjente - grunnløse kirkemedlemsskap støtter de en udemokratisk og diskriminerende lovgivning og praksis.

Jeg innser at det i mange tilfelle kan være forståelige og sogar akseptable grunner til en slik dobbeltmoral. Vi opplevde det blant annet i de radikale 70-årene. AKP-erne gikk i tog mot statskirkeordningen, men kunne ikke såre foreldrene i bygdesamfunnene ved å sende utmeldingsskjema til de lokale prestekontor. Andre private grunner fins også. Men er det ikke en grense? Og burde ikke kirken selv innse at den nå ser gjennom ganske sprikende fingre på et brudd med etiske normer man ellers skulle være forpliktet til å holde i hevd.

Gå til innlegget

Uansvarlig av Vårt Land

Publisert over 8 år siden

" På Bethel skal atmosfæren være så mettet av Gud at det regner gullstøv over møtegjestene" - i et av kristenhetens mest skandaliserte sentra.

Vårt Lands leder forsvarer idag et 5 siders oppslag i gårsdagens avis om en helbredelse av en 12 år gammel norsk gutt i en pinsemenighet i USA - Bethel Redding. Dette er etter min mening uansvarlig av tre grunner: For det første blir slike mirakelhistorier oppfattet som trosbevis, selv om all verdens undersøkelser neppe har påvist sykldomsendringer som ikke kunne ha hatt en naturlig årsak. For det andre vet ingen hvordan dette spesielle tilfelle vil utvikle seg, i et uavklart sykdoms- og endringsbilde (la oss håpe det beste). For det tredje er Bethel, Redding en skandalisert kirke som baserer sin verdensberømmelse på en mirakel-karismatikk med få sidestykker i historien (Katolikkenes Lourdes er en pyntelig søndagsskole ved sammenligning).

Hvordan kan Vårt Land presentere et slikt kritikkløst oppslag om virksomhet og hendelser i denne menigheten, som representerer alle de spekulative og bedragerske fenomener skikkelige kristne over hele verden blir søvnløse av å observere - for ikke å snakke om oss kritiske rasjonalister som står gapende på sidelinjen og lurer på om kristent menighetsliv har gått fullstendig av hengslene. Fra jeg var liten gutt i pinsemenigheten har jeg levd med kristne venner og familiemedlemmer som har kjempet mot utvekster som er de rene bagateller i forhold til det som nå legitimeres av Vårt Land. Jeg tillater med å kopiere inn introduksjonen til det kristne tidsskrift Streks artikkel om Redding i fjor:

 "Det fortoner seg ikke uten videre som et himmerike på jorda: En klynge av grå, kjøpesenteraktige bygninger på en åskam. Rundt dem skråner Redding, en gusten handelsby som brer sin løst utstrødde bebyggelse over bakkelandskapet langs Interstate nr. 5 i Nord-California.

Men for mange i den karismatiske bevegelsen — også i Norge — har bakketoppen en helt spesiell ladning: Bethel Church i Redding går for å være et brohode for endetidens store, himmelske invasjon av jorden. Hovedpastor Bill Johnson tror at mer enn en milliard mennesker blir frelst!

Ikke minst fra Bethels bibelskole for «overnaturlig menighetstjeneste» — Bethel School of Supernatural Ministry — strømmer forvarslene. Tegn på hvilke veldige krefter som er på ferde: Cerebral parese kureres momentant. Metallobjekter fjernes fra kroppen med «åndelig kirurgi». Visne lemmer gjenvinner kraften. På et gjestebud for byens utslåtte i kirkelokalene begynte ribben å formere seg på kjøkkendiskene. De altfor mange fattige kunne ete alt de orket. Likevel var det masse til overs.

På Bethel skal atmosfæren være så mettet av Gud at det regner gullstøv over møtegjestene. Når Ånden faller, får noen av dem rykninger eller går i bakken. De skjelver som i spasmer, kollapser i latter eller sjangler rundt i lykkerus, «drukne i Ånden».

Slik gjør Gud vårt intellekt, vårt kontrollbehov, vår komfort til skamme, hevder Bethels hovedpastor Bill Johnson. Sånt må da være hverdagskost når himmelen er på ferde?

– Og jeg, legger han til, – jeg nekter i hvert fall å bli forlegen over det Gud gjør iblant oss!"

Gå til innlegget

Predikanter - be om unnskyldning!

Publisert nesten 9 år siden

Spekulative påstander om bevis for Jesu snarlige gjenkomst har skremt vettet av barn og unge. Nå bør realitene frem - og vekkelsesmetodene beklages.

 Titusener av dem i min generasjon som er eller har vært aktive kristne, er blitt  vekket til omvendelse av forkynnere som har "bevist" at Jesu gjenkomst kunne inntreffe meget snart. Bevisene var basert på oppfyllelse av bibelske profetier som angivelig gjaldt internasjonale konflikter, fremveksten av sosiale og kulturelle endringer, nye politiske nettverk, FN, EEC - men først og fremst hver minste bevegelse av grenser og konstellasjoner i Midtøsten. Flere av de største suksesser i norsk evangelisk vekkelse var basert på denne forkynnelse - fra Rein Seehus til Emanuel Minos (for å begrense meg til min egen levetid). Den sentrale pinselederen Thoralf Gilbrant skrev en en serie på fire bind med tittelen "Tidens tegn", og Filadelfiapastoren Erling Strøm solgte boken "Israel samling - Jesu gjenkomst" i store opplag. Og fortsatt selger Hermon Forlag boken "Det har ringt for tredje gang" av Emanuel Minos. I min ungdom ble det aldri holdt en møtekampanje hvor dette tema ikke ble brukt for å overbeviste ufrelste om å søke Herren mens det ennå var tid. Han kunne komme i morgen. Han kunne komme inatt. Og ofte var det de engsteligste - det vil si barn og unge - som først og fremst forstod alvoret og måtte sikre seg mot den katastrofe det måtte være å bli stående tilbake på den onde jord mens mor og far forsvant til Himmelen.

Jeg brukte dette virkemiddel selv som predikant. Erkjennelsen gjør meg vondt.

Når nå datoen 21. desember i en annen sammeheng ble utropt som dommedag og verdens ende, ble jeg minnet om det traume vekkelses-kristendommen ved tilsvarende spekulasjoner har påført mengder av forsvarløse sjeler i vår egen kultur, og jeg har gått ut i sosiale media og spurt dagens kristne predikanter om de fortsatt går god for denne bibelforståelsen. Så langt har responsen vært svak, men jeg har festet meg ved en artikkel av Vårt Lands Erling Rimehaug som skriver i Korsets Seier at denne teologien skyldes mistolkninger. På Twitter hevder han at dette er foreldet som vekkelsesforkynnelse. Hvis dette skulle være riktig oppfattet (og Rimehaug burde vite hva han snakker om), ville det glede meg, selv om jeg da håper at ikke de stadig mer populære karismatiske fenomener overtar som villedende trosbevis for søkende mennesker.

Men jeg synes de predikanter og trossamfunn som gjennom den tid jeg har beskrevet, har benyttet seg av grovt spekulative påstander om bevis for Jesu gjenkomst, nå bør beklage hva de har sagt og gjort.

 

Gå til innlegget

Kjærlighet er ikke overgrep

Publisert nesten 9 år siden

Har man trådt feil, skal man finne nye veier, ikke bygge murer.

Har det avskyelige kriminelle misbruk av barn bidratt til en fryktkultur hvor voksne for sin egen anseelses skyld snur seg bort når de møter et barn på veien? Skal man ikke engang i sitt eget nabolag våge å stoppe, si noen oppmuntrende ord til en gråtende pjokk eller le av en replikk fra en munter smårolling? . Etableres det nå  mentale og sosiale sperrer som gjør oss alle fattigere? Er det mulig å lære både barn og voksne sikkerhets- og adferdsregler som ikke samtidig ruinerer naturgitte sosiale instinkter? Er dette i det hele tatt et tema i vår urbane samtale, eller er det et urørlig tabu?    En venn av meg, en enkemann  i 80-årene, går sin daglige tur fra blokka hvor han bor til nærbutikken for å kjøpe avisa. Underveis passerer han barnehagen, hvor han stopper noen sekunder. Det er dagens høydepunkt. Det var dagens høydepunkt. Smårollinger som løp og hoppet, ropte og lo og noen ganger sendte nysgjerrige øyekast til den gamle mannen, kanskje endog gjengjeldte hans smil. Det vakte minner, skapte vemod og gav et streif av livsglede. Veien hjem til kaffekoppen gikk lettere. Slik var det inntil noen uker tilbake. Plutselig gjorde en av barnehagens ansatte et tegn til mannen. Vinket ham vekk med en streng mine. Mannen forstod ikke hva det gjaldt. Forstyrret han leken, skapte han problemer for et pedagogisk opplegg? Neste dag stoppet han igjen, nølende, litt lenger fra gjerdet. Da kom den samme medarbeideren bort til ham og freste: “Kom deg unna. Ser vi deg her igjen, ringer vi til politiet.” Den gamle mannen – en fra min egen generasjon – ble dypt såret.   Jeg bor selv i et eldre borettslag hvor beboerne er blitt isolerte pensjonister, mens de yngre familiene har flyttet til rekkehusene et stykke unna. Jeg savner de unge og enda mer deres barn. Når jeg går til bussen går jeg gjerne en omvei i håp om å se et naturlig menneskelig fellesskap, mor, far, barn. Det er all grunn til å anerkjenne den ansvarsfulle redelighet som nå er vist i flere kristne miljøer, hvor misbrukte menighetsbarn og korgutter står frem – og overgripere blir stilt til rette. Jeg har selv venner som har grått seg gjennom livet etter den nedverdigelse de har opplevd. Vårt Land har også tatt et rosverdig journalistisk ansvar i denne sammenheng. Men samtalen bør ikke avsluttes her. Har man trådt feil, skal man finne nye veier, ikke bygge murer.

Gå til innlegget

Religionskritikk er en forutsetning for et humant og sivilisert samfunn.

 Når debatten nå går høyt om kritikken av islam, er det rimelig å minne både muslimer og kristne om at kritikken av kristen tro og lære er en av de viktigste grunner – kanskje den viktigste – til at vi i Norge og Europa har fått humane og siviliserte samfunn. Og det kan tilføyes at kampen for vårt eget åpne og tolerante livssynsmiljø til tider har krevd kraftig skyts.

For når en situasjon virker fastlåst og urokkelig, kan det trengs dramatiske virkemidler for å skape bevegelse. Så sent som i 1933 rystet vårt land av oppsiktsvekkende respektløsheter om kristendommens Gud.  Religionskritikere fleipet i vilden sky om både Faderen, Sønnen og Den hellige ånd – anført av dikteren Arnulf Øverland, som i foredraget Kristendommen, den tiende landeplage stilte spørsmål om Gud hadde skjegg, tarmer og kjønnsorganer. Han gjengav også den apokryfe beretning om apostelen Paulus som oppvekket en spekesild fra døden i Jesu navn – ifølge Øverland ”den uten sammenligning kraftigste gjerning som er gjort”.

I 30-årene hadde vårt land et presteskap med makt og myndighet langt inn i privatsfæren så vel som i det ordinære samfunnsliv. Bedehuset styrte det sosiale og kulturelle liv i hver fjordarm. ”Den tiende landeplage var et mørke, som bredte seg over hele Europa og Amerika, og det har vart i 1900 år. Og det kan være nok,” avsluttet Øverland sitt foredrag. Deretter fulgte de sjokkerte reaksjoner, politianmeldelse og rettssak. Den religionskultur Øverland og fremtredende representanter for norsk kulturelite polemiserte mot, var likevel som den rene idyll sammenlignet med utbredte forhold i mange muslimske miljøer.

Da Hedningsamfunnet på 70-tallet solgte sine blasfemiske hefter med tittelen Jesus Kristus & Co  i Oslo sentrum, var kvinner fortsatt sekunda personer i mange kristne menigheter, sex utenfor ekteskap grov synd, homofili en vederstyggelighet, anti-abort en kampsak for kirken osv. I dag har en tidligere biskop bistått Hedningsamfunnet med utgivelsen av Øverlands politianmeldte foredrag.

Når nå Salman Rushdie igjen kan gå trygt på gatene i Europa, og Taslima Nasrin ikke lenger trenger politibeskyttelse når hun besøker Human-Etisk Forbund, kan det tyde på at det også fins et utviklingspotensiale i de kretser disse har utfordret. Jeg applauderte på Youngstorget da Sara Ahmeh Rasmussen brente sin burka. Når hun nå går et skritt videre i humanitetens og ytringsfrihetens navn, med sin verbale så vel som grafiske kritikk – la oss alle slutte opp om denne Fritt Ord-hedrede norsk-syrer!

 

 

 

 

 

 

   

 

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere