Levi Fragell

Alder: 82
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Forhuder og annen skinnhellighet

Publisert nesten 8 år siden

"Kunne ikke jøder, muslimer og kristne nå i fellesskap ta disse spørsmål på alvor. Etikk i fremtidssamfunnet vil avgjøre klodens skjebne."

 

 

 

Alle verdensreligioner har til tider operert med etiske krav som på grunn av sin funksjon har vært uetiske (til skade for en selv og andre) - og som på grunn av sin bisarre meningsløshet har latterliggjort religionene som livssyn. Ungjenta som ble utstøtt av min fars menighet fordi hun hadde gått på ski i bukser, er et eksempel på begge effekter. Klær,hud, hår, mat, drikke og andre synlige, målbare og utvendige - og kontrollerbare - forhold har stått i fokus for preste- og naboskapets årvåkne blikk. Skinnhellighet i dobbelt forstand har vært etikkens kjennetegn. I denne sammenheng har menns forhud stått i en særstilling i deler av abrahamittisk kultur, hvor den skinnbiten dette gjelder mer enn noe representerte skillet mellom rett-troende og hedninger, dem og oss, venn og fiende. Mosebøkene beskriver ingen helsegevinst av omskjæring, men det loves et salig utbytte for Paktens omskårne folk, mens uomskårne naboer får valget mellom kniven i skrittet eller i brystet.

 

Når diskusjonen nå er heftig om omskjæring av barn, medisinsk, menneskerettslig osv., er det for meg et enda viktigere anliggende at vår moderne og opplyste sivilisasjon unnlater å ta et oppgjør med en etisk tradisjon som altså etter min mening bidrar til hånlatter, svekker samfunnets moralske samhold, bygger skillelinjer og endog fiendskap mellom utvendige identiteter. Er det ”diskriminerende” å peke på religiøse samfunn i vårt eget nærmiljø som opprettholder etiske tradisjoner med slike virkninger? Det har jo vært mulig for religiøse bevegelser å foreta indre oppgjør om lignende problemstillinger. I den kirke jeg vokste opp i, går nå damene like gjerne i bukser som i skjørt, vekkelsespredikanter tar seg en konjakk, unge par bor ofte sammen i studietiden før de gifter seg. Men de roper like mye halleluja. Den samme utvikling har skjedd i pietistiske lutherske kirker og samfunn.

 

Kunne ikke jøder, muslimer og kristne nå i fellesskap ta disse spørsmål på alvor. Etikk i fremtidssamfunnet vil avgjøre klodens skjebne. 

 

Gå til innlegget

Vi “nyttige idioter” og de kristne

Publisert over 8 år siden

Det er ikke kamp mot “guruen Jesus” som er Human-Etisk Forbunds agenda, men diskriminering av ikke-troende og annerledes-troende. Er vi derved nyttige idioter for deler av Den norske kirke?

 Pensjonert rektor Halvor Hegna gjengir i Vårt Land 14.6. endel klipp som har til hensikt å vise at Human-Etisk Forbund (HEF) “angriper kristne”. Hans første eksempel er følgende:   “I bladet Humanetikk nr. 1 1985 skreiv Levi Fragell om «guruen Jesus»: «Den som tør og kan si 'Jeg er veien, sannheten og livet', er sikret en menighet.» Og han avsluttar: «Bedragernes bedrager kaller seg Verdens Frelser, og han tar sjela di, drømmene dine, kjærligheten din, livet ditt. Og jomen tar han bankboka di også.»

 Dette sitat fra nesten 30 år tilbake er tatt ut av sin sammenheng, men ordbruken var nok i overkant polemisk, slik stilen noen ganger kunne være i Geilo-møtenes tid, da “oppgjøret” med HEF var en kampsak for bedehus-Norge og helvetes trusler fortsatt var gangbare argumenter fra prekestolene. Men det er ikke riktig at den siterte omtale av “guruen Jesus” har preget Human-Etisk Forbunds kirkekritiske engasjement. Jeg kan knapt huske at Jesus eller kirkens lære har vært tema i HEFs diskusjoner med kirkens folk og organer. Det at jeg personlig har tatt en åpent oppgjør med min ungdoms pinsekarismatiske trosvariant – og slik denne nå  videreføres i videre kristne kretser - er et privat anliggende, som det knapt nok er forståelse for i HEFs egne  rekker. Mitt eget relativt marginale tema er religiøst misbruk og lureri, som særlig rammer barn, emosjonelt ustabile og mennesker i livskriser.

Men HEFs organisatoriske og store kampsaker er og har vært likeverd for livssyn i det offentlige fellesskap - fra kravet om fødselsattester i stedet for dåpsattester, til et ikke-diskriminerende skolevesen. I de fleste av disse saker har HEF stått sammen med religiøse organisasjoner.  For min egen del har jeg  også nedlagt uendelig mange flere arbeidstimer i kampen mot en diskriminerende statskirke enn mot det jeg kaller skadelig kristen praksis. Derved har jeg etter dekanus ved Teologisk fakultets Trygve Wyllers mening opptrådt som  en “nyttig idiot” for Den norske kirkes sanne demokrater –  kirkens egne motstandere av religiøse privilegier og statsstyrte trossamfunn..(Vårt Land 19.6.) Det er påfallende at et  privilegert, statsfinansiert universitetsfakultet kan benytte sin status til et slikt utfall mot en “livssynskonkurrent”.  Jeg er glad for at mine tidligere kolleger i Human-Etisk Forbund, bærer  stempelet fra Teologisk fakultet med  moden sinnsro. De vet at det er resultatet som teller.

Dette innlegget er en oppdatert og omarbeidet  versjon av et innlegg i Vårt Land  21.6.   

 

Gå til innlegget

Humanister og dødshjelp

Publisert over 8 år siden

Dødshjelp er en av de organiserte humanist-gruppers kampsaker i mange land.

 

 

Organiserte humanister over hele verden (i Norge ofte kalt human-etikere) støtter kravet om selvbestemt aktiv dødshjelp for håpløst syke i siste livsfase. Stifteren av Human-Etisk Forbund (HEF), Kristian Horn, delte dette syn og underskrev den humanistiske verdensunions (IHEUs) erklæring om dødshjep av 1974. Som hans etterfølger i 976 var hans engasjement i dette spørsmål viktig for min egen forståelse og prioritering. Jeg anså dette som en av humanismens prioriterte globale kampsaker, som likestilling mellom kjønn og selvbestemt abort. Dette bidro til at jeg gikk inn i foreningen Retten til en verdig død (RVD), blant annet som leder i mange år. De fleste av lederne i denne foreningen var HEF-medlemmer. Kari Vigeland , som også var både styreleder og generalsekretær i HEF, kom til å spille en sentral rolle som forsker og debattant i vårt felles miljø. I dag ledes RVD av HEFs mangeårige landsstyremedlem Ole Peder Kjeldstadli. Tidligere HEF-leder Lorentz Stavrum, er leder for valgkomiteen i RVD. Dobbelt medlemsskap gjelder også HEFs internasjonale representanter, Roar Johnsen og Baard Thalberg.

Kampsak

HEF har likvel ikke formelt sett gjort dødshjelp til en kampsak for forbundet, så vidt jeg forstår i respekt for at det i en så stor, folkelig organisasjon som dette vil være medlemmer som ikke deler humanistbevegelsens syn i ett og alt og ett. En av disse er Kristian Horns barnebarn, overlege Morten Horn. (Dette forbehold gjelder flere leger og annet helsepersonell.)

I andre land står humanistene først i fronten, også humanistiske leger. Dette gjelder ikke minst land som nå har innført en lovregulert praksis for legeassistert livsavslutning, som Nederland, Belgia, Luxemburg, Sveits og noen av USAs delstater. I England fremmer humanister nå jevnlig lovforslag og appeller om dødshjelp i Over- og Underhuset, rettsapparatet og i andre myndighetsorganer. Ganske nylig har British Humanist Association (BHA) fått status som medappellant i den såkalte Nicklinson-saken. Her er appellen støttet av fremtredende humaniaster som filosofene Richard Norman, A.C. Grayling, Simon Blackburn og John Harris.

Humanistenes erklæringer – støttet av HEFs delegater

Som formell, organisatorisk basis for dette engasjement ligger en rekke erklæringer som er vedtatt av den humanistiaske verdenunion IHEU. Dette gjelder særlig følgende dokumenter:

1.     Humanist Manifesto II, som i artikkel 7, Democratic Society, sier: ” Det omfatter også anerkjennelsen av individets rett til å dø med verdighet, eutanasi, og retten til å ta sitt eget liv..” (1973).

2.      

”Vi, den 6. IHEU Kongress, erklærer på etisk grunnlag vår støtte til barmhjertig, selvbestemt eutanasi. Vi mener at reflekterende etisk bevissthet er modnet til et stadium som gjør det mulig for samfunn å utvikle en human politikk når det gjelder død og døende personer. Vi beklager dypt moralsk ufølsomhet og juridiske restriksjoner som hindrer og motarbeider en vurdering av eutanasi som en etisk mulighet. Vi appellerer til en opplyst offentlig opinion om å overskride tradisjonelle tabuer og bevege seg mot et medfølende syn på unødvendig lidelse for døende.” (1974)

 3.     ”Vi, IHEUs 14. Verdenskongress, støtter en endring av loven I alle land. Denne loven ville tillate en kompetent person som er uhelbredelig syk og lidende å spørre en villig lege om å hjelp til å dø raskt og fredfullt.” (1999)

Alle dsse uttalelsser har vært enstemmig vedtatt – også med HEF-delegatenes stemmer.

Oversettelse fra engelsk: LF

Norske filosofer

I Norge har engasjementet for aktiv dødshjelp hatt et ”grasrotpreg” , selv om debatten fra begge sider også har hatt akademiske innslag. Fra ”vår” side har vi hatt viktige vitenskapelige innspill både fra førsteamanuensis Kari Vigeland og professor Per Schioldborg. Det bør vel også nevnes at et par av våre mest kjente filosofer har vært på vår side, som f. eks. den legandariske Peter Wessel Zapffe, som skrev i Aftenpostn 6.12.69: ”Vi må så snart atmosfæren er moden få et fuldt, moderne euthanasi-insistutt, hvor den som finnes berettiget til det , kan oppnå en smertefri død i skjønnhet, i det best mulig sjælige og materielle miljø – under betryggende kontroll av dertil egnede læger.”

Filosofen Arne Næss sendte meg følgende hilsen mens han levde:

”Kjære Levi Fragell. Jeg holder på med å kaste papirbunker og finner artikkel av deg i Fri Tanke nr. 7, 1997. Du sier ”eutanasi berører tre helt sentrale verdier i humanismen”. Utmerket! Jeg håper du fortsetter å uttale deg. Det trengs. Allerede innen 30 år håper jeg man ser tilbake på vår tids dominerende holdning som barbarisk.” (29.5.99.)

 

 

Gå til innlegget

Det karismatiske bedrag

Publisert over 8 år siden

Flere må tale åpent om usunt og usant i gamle og nye evangeliske miljøer. Den seriøse og kunnskapsrike ekskristne Synne Fredriksen utfordrer meg med sin egenproduserte tungetale.

Den ekskristne (ikke-troende) bibliotekaren Synne Fredriksen har i dag (22.4.) lagt ut et kort lydopptak av sin egen ”tungetale” på sin blogg, samtidig som hun gir en saklig og faglig interessant redegjørelse for fenomenet ”åndens dåp med tungene som tegn.” Tungetalen er fremført av Synne Frederiksen i fullt alvor, men flere år etter at hun selv hadde tatt avskjed med sin kristne tro. Jeg mener at dette er av religionsvitenskapelig såvel som av etisk interesse, og jeg legger linken til bloggen inn her

http://sliksomegvar.blogspot.no/2013/04/mtet-mitt-med-den-hellige-and-ogsa-kalt.html

 

For min egen del kan jeg si at dette gjelder det smerteligste, mest opprivende og mest demoraliserende forhold i mitt eget liv, og som det er vanskeligst å være ærlig om. Mitt håp er at Synne Fredriksens så vel som mine egne betroelser både kan realitetsorientere søkende kristne så vel som trøste eksperimenterende og skamfulle karismatikere .

 

Det er neppe omstridt at det å bli fylt av Den Hellige ånd med påfølgende tungetale ifølge Bibelen er Guds løfte til alle troende. Apostlenes gjerninger forteller om det dramatiske språkunder som fant sted blant de første kristne på pinsefestens dag i Jerusalem, og i de første menigheter ble det tatt for gitt at troende skulle tale med tunger slik Jesus selv hadde lovet i Markus evangelium.   

 

Derfor er det i seg selv ikke noe ekstremt i at man i evangeliske trossamfunn forventer å gå videre i sin utvikling som kristne, erfaringen å bli åndsdøpt og tale i tunger.

 

Allerede tidlig i tenårene begynte jeg selv å søke denne opplevelsen. Det skjedde den gang ved at man gikk frem i vekkelsesmøtet eller i det såkalte ettermøtet og for å søke ”mer av Gud”. Ofte ville da ledere i menigheten legge hendene på søkeren og på denne måte forsøke å formidle Kraften. Lett påvirkelige mennesker kan ved slike anledninger oppleve rystelser, kramper, og komme med usammenhengende rop og tale. Opplevelsen tolkes da som åndsdåp. Men for de fleste går det ikke så lett. Intet skjer. Man bønnfaller Jesus, gråter og hulker, blir med til bønnekjelleren etter at de fleste er gått hjem og blander sine skrik med de andre søkende som heller ikke så langt har opplevd den forløsende og henrykkende forening med Den hellige ånd.

 

Jeg var blant disse, og årene gikk. Kroppshårene rundt kneet ble gnidd av under uendelige bønnemøter. Min bror Arvid ble åndsdøpt på Lillehammer under Aage Samuelsens besøk. Jeg selv ble også revet med av Aages fantastiske karisma, men selv om begeistringen også førte meg til nye høyder, kom det ikke en fremmed glose over mine lepper. 

 

Det gikk på selvfølelsen løs. Jeg var en lederskikkelse blant de unge, og så var jeg ikke engang åndsdøpt! Det kunne være noe som stengte, sa predikantene. Det var nok der det lå, og jeg ante hva det var. 

 

 En annen mulig forklaring som ble gitt var at man måtte ”ta” åndsdåpen ”i tro”, det vil si stole på Jesus, åpne munnen og la ord og lyder strømme ut. 

 

Så bestemte jeg meg for å følge predikantenes råd. Jeg skulle ta imot åndsdåpen og tungetalen i tro. Jeg la meg på kne, fokuserte på Den hellige ånd og sa noe slikt som balivada salokondi sivitaidi balusagoni taduvala, hosianna, halleluja. Jeg gjentok disse og lignende ord, inntil jeg kjente en varme spre seg i kroppen, slett ingen ekstase, men en tilfreds lettelse.

 

 Jeg hadde solgt min sjel. Igjen .

 

 

 

Gå til innlegget

Gud som tekstforfatter

Publisert over 8 år siden

Problemet med Bibelen er at hele teksten har fått status som Guds egne ord til menneskeheten.

Jeg blir stadig forundret over den overstrømmende gode attest Bibelen får fra alle hold. At kristne setter pris på den, er en selvfølge, det er jo en forutsetning for tro og bekjennelse. Men også de sekulære, intellektuelle, bokelskere og ateister omtaler Bibelen med ærefrykt, kaller den storslått litteratur, en kilde til visdom, bøkenes bok.

Av Bibelens 66 selvstendige skrifter, er det neppe flere enn 8 -9 som holder et litterært eller filosofisk nivå som ville gjøre en så rosende omtale troverdig. ( En annen sak er at boksamlingen åpenbart har uvurderlig verdi som kulturhistorisk kilde.)  Men problemet med Bibelen er etter min menig ikke at den er oppskrytt som litteratur, men at den gjennom historien og til i dag har hatt status som Guds ord, altså den Allvitendes og Allmektiges budskap til menneskeheten. Dette faktum er fortsatt årsak til diskriminering og grunnløs fordømmelse av mennesker. Den Gud som i Bibelens første kapitler krevde stening av utro kvinner og slemme barn, forlangte full nedslakting av hedninger og straffet hele befolkninger med vannflommer, svovel og ild, er den samme Gud som i Det nye testamente fortsatt krever lydighet av sine tilhengere, selv om budene kan virke meningsløse og krenkende: Den som har syndet ”etter å ha lært sannheten å kjenne” har bare ”en forferdelig gru” i vente. ” Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender.” (Hebereerbrevet, Johannes Åpenbaring o.a.) Ordet hellig er misbruk av språket når det anvendes om slike tekster og forestillinger.

Vår egen tids mer frisinnede teologer mener at slike skremsler og krenkende leveregle var tilpasset andre tider og at man derfor skal tolke Skriften i samsvar med det ”største” bud – budet om kjærligheten, om å elske Herren av all sin hu og sin neste som seg selv. Dette er en flukt fra realitetene, både filosofisk, teologisk og kirkepolitisk. Henviser man først til Bibelen somGuds ord burde man forstå at en tekst med slik status ikke kan unngå å skape irrasjonelle og destruktive forpliktelser. Når det er Gud som gir beskjeden, må Abraham bringe sin sønn til offerstedet. Selv om Kirkens skriftforståelse i økende grad har gitt rom for slingringsmonn, er Bibelen blitt oppfattet som Guds klare og ufravikelige ord av mange, til tider de fleste, og gitt opphav til kirkedannelser og sektvesen av inhuman og livsfiendtlig karakter. Fortsatt vil de fleste kristne menigheter på jorden stemple praktiserende homofile som syndere. Og til dags dato er det ikke kvinnelige prester i kristenhetens største kirke, den katolske.

Jeg innser at det er mulig å bygge en tro og et livssyn på utvalgte skriftsteder. Man kan se bort fra forsikringen fra Paulus til sin unge venn Timoteus om at ”den hele Skrift er innblest av Gud. Men det blir problematisk om man skal plukke ett vers her og ett der og fortsatt kalle en slik siksak-religion for den "egentlige" og sanne kristendom. Og innebærer det ikke et medansvar å gå god for Bibelens guddommelige autoritet på grunnlag av selekterte og fragmentariske tekstutdrag, når man vet at den samme boken anvendes som imperativ rettesnor for livsviktige avgjørelser for individer, grupper og samfunn? Det kan gjelde forbudet mot gjengifte for skilte, straff for syndere, fordømmelse av kjettere, regler for mat, drikke og tekstiler - og profetord om politiske konflikter i Midtøsten.

Jeg ser at flere nyere bibel-utgaver nå faktisk har undertittelen Guds ord på frontsiden. 

---

Dette innlegget er inspirert av Oddbjørn Johannessens innlegg "Å lese som det står" fra 15.3.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere