Levi Fragell

Alder: 82
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Ragnar Sjølie - kristenfolkets brobygger

Publisert over 7 år siden

Og hvorfor spiser jeg vafler med presten i Villajoyosa?

Som gammel PR-mann må jeg bare riste på hodet av den mangel på evne til kommunikasjon og relasjonsbygging som er utvist fra presteskap såvel som kristen redaksjonsledelse de siste dager. Kan man virkelig tro at Ragnar Sjølie inviterte meg til Mortensrud kirke uten å ha vurdert sjansene for gevinst og utbytte for en stadig mer marginalisert "folkekirke"? Faktum er at det var jeg som tok en risiko på vegne av min egen "sak", men som nå håpet at en sivilisert samtale av dette slag kunne bidra til å svekke risikoen ved å hete Fragell - en daglig utfordring som ikke svekkes av en Vårt Land-redaktørs advarsel om at "grensen er nådd". Ragnar Sjølies spesielle evner til å ivareta sin egen tros plass i samfunnet, opplevde jeg for første gang da jeg som 19-åring drev en av mine første vekkelseskampanjer på hans hjemsted Ski. Det var Sjølie som sørget for annonseringen, blant annet ved hjelp av et høytaleranlegg på bilen vi kjørte rundt med. Senere driftet han en av kristenfolkets første radiokanaler,IBRA Radio (hvor jeg også var gjest som predikant), var mannen bak TV-serien Gudesens konditori (hvor jeg var gjest som leder for Human-Etisk Forbund), var leder for TV Inter, som gjorde pinsepredikanten Egil Svartdahl til en av landets mest populære pastorer, arrangerte konsertserien Minns du sangen, som fylte Oslo konserthus gang etter gang - og hvor jeg også var invitert gjest, fordi min fars, Øivind Fragells sanger ble fremført. Så kan man spørre om ikke jeg heller burde klappe i hendene når en så effektiv formidler av kirkens syn og interesser ble tilsidesatt på Mortensrud. Svar: Hvorfor skal jeg førstkommende mandag spasere fra gamlebyen i Villajoyosa og opp til Solgården for å spille minigolf med presten, kirketjeneren, et par viltre ateister, en antroposof, og en del ganske normale mennesker? Hvorfor rusler jeg opp i kirken etterpå og spiser vafler (og riktignok håper at presten leser et dikt istedet for et bibel-ord)? Jo, fordi mennesker er viktigere enn hva de tror - og hva de ikke tror.
Gå til innlegget

Ragnar Sjølie - kristenfolkets brobygger

Publisert over 7 år siden

Og hvorfor spiser jeg vafler med presten i Villajoyosa?

Som gammel PR-mann må jeg bare riste på hodet av den mangel på evne til kommunikasjon og relasjonsbygging som er utvist fra presteskap såvel som kristen redaksjonsledelse de siste dager.

Kan man virkelig tro at Ragnar Sjølie inviterte meg til Mortensrud kirke uten å ha vurdert sjansene for gevinst og utbytte for en stadig mer marginalisert "folkekirke"? Faktum er at det var jeg som tok en risiko på vegne av min egen "sak", men som nå håpet at en sivilisert samtale av dette slag kunne bidra til å svekke risikoen ved å hete Fragell - en daglig utfordring som ikke svekkes av en Vårt Land-redaktørs advarsel om at "grensen er nådd".

Ragnar Sjølies spesielle evner til å ivareta sin egen tros plass i samfunnet, opplevde jeg for første gang da jeg som 19-åring drev en av mine første vekkelseskampanjer på hans hjemsted Ski. Det var Sjølie som sørget for annonseringen, blant annet ved hjelp av et høytaleranlegg på bilen vi kjørte rundt med.

Senere driftet han en av kristenfolkets første radiokanaler,IBRA Radio (hvor jeg også var gjest som predikant), var mannen bak TV-serien Gudesens konditori (hvor jeg var gjest som leder for Human-Etisk Forbund), var leder for TV Inter, som gjorde pinsepredikanten Egil Svartdahl til en av landets mest populære pastorer, arrangerte konsertserien Minns du sangen, som fylte Oslo konserthus gang etter gang - og hvor jeg også var invitert gjest, fordi min fars, Øivind Fragells sanger ble fremført.

Så kan man spørre om ikke jeg heller burde klappe i hendene når en så effektiv formidler av kirkens syn og interesser ble tilsidesatt på Mortensrud. Svar: Hvorfor skal jeg førstkommende mandag spasere fra gamlebyen i Villajoyosa og opp til Solgården for å spille minigolf med presten, kirketjeneren, et par viltre ateister, en antroposof, og en del ganske normale mennesker?

Hvorfor rusler jeg opp i kirken etterpå og spiser vafler (og riktignok håper at presten leser et dikt istedet for et bibel-ord)? Jo, fordi mennesker er viktigere enn hva de tror - og hva de ikke tror.

Gå til innlegget

Kommer fosteret til himmelen?

Publisert over 7 år siden

Kirken må nå selv ta følgene av det etiske og teologiske uføre de har bragt seg selv og sin menighet opp i når det gjelder abort.

Det tas 15.000 aborter i året i Norge, i løpet av 10 år 150.000. Vi har alle – troende så vel som ateister – familie og venner som har valgt denne løsningen ved et uønsket svangerskap. I tillegger kommer de ufrivillige spontanaborter.  Hva betyr det for alle disse enkeltpersoner og familier at kirken og kristne politikere gang etter gang hevder at selvbestemt  abort er å ta menneskeliv? Det er ikke bare ytterliggående trossamfunn som Messiaskirken og Oslokirken som hevder at abort er drap på et menneske, men også sindige biskoper kan hevde offentlig  at abort er ”å ta et menneskeliv”. (Laila Riksaasen Dahl i Vårt Land 18.1.14.) I det opplyste, sekulære samfunn vil de fleste  kunne legge abort-erfaringen bak seg uten store og varige traumer. Abort av et foster før 12 ukers-grensen, uten bevissthet, uten utviklet hjerne og uten ”personlighet”  kan inngå i en kjede av regulerende og nødvendige  kirurigiske  inngrep som hører livet til, på samme vis som de kjente og ukjente  utstøtelser av  befruktede egg (embryoer), som i tall og mengde langt overskrider de selvbestemte aborter. Men for noen vil påstander om at abort er å ta liv av et menneske ha svære konsekvenser ,ved at man f. eks. ikke fjerner et sykt foster eller tar lar være å ta abort etter voldtekt og incest - eller ved at man i fortvilelse tar abort og bebreider seg selv i årevis for å ta tatt et liv, begått et drap.

Kirken må nå selv ta følgene av det etiske og teologiske uføre de har bragt seg selv og sin menighet opp i. Skal den stå fast ved sine refselser, må den også ta de teologiske konsekvenser. Hvis et ukegammelt foster er et menneske med menneskerettigheter, må det også ha rettigheter som ”Guds barn” og dertil hørende oppstandelse og evig liv i himmelen. Skulle dette gjelde fostere innenfor 12 ukers-grensen, må det også gjelde millionene av utstøtte embryoer. Jeg kan vanskelig tro at noen biskop i Den norske kirke vil våge seg på en slik fortolkning av Skrift og bekjennelse. Så bør man også avholde seg fra å hevde at kvinner/familier som velger ta abort, bryter Guds bud ved å ta ”menneskeliv”.

 

 

Gå til innlegget

Fylla er ingen uskyldig spøk

Publisert nesten 8 år siden

I dag står IOGT-bygninger til forfall, hvis de ikke er ominnredet til Bingo-haller. Selv kjente predikanter tar seg en konjakk i godt lag. Og gode mennesker raver fulle hjem fra de tusen julebord

 

Nok en gammel bekjent er gått til bunns på grunn av alkoholmisbruk. Er det ikke nå snart på tide å slutte å fleipe om fylla som en uskyldig spøk? Det er synd at den nå snart glemte avholdsbevegelsen ikke er blitt avløst av en strukturert og organisert måteholdsbevgelse. Alkohol er en farlig og avhengighetsskapende gift, som ved et forbruk utover et kultivert måtehold bidrar til store tragedier i vårt samfunn (destruktiv sex, vold, ulykker, sykdom og alkoholisme). De aller fleste familier har nå en skadet alkoholiker i sin egen flokk, og alle har det i sitt øvrige nettverk. Etter noen umodne eksperimenter valgte jeg selv måtehold som ung mann, fordi jeg syntes fyll var frastøtende og beruset "moro" uverdig. Senere har jeg innsett at dette gjelder mer enn personlig smak og estetikk. Det angår et av de alvorligste problemer for helse og familieliv i Norge.  

Selv nyter jeg gjerne et glass vin til kveldskosen - og i julen en skål akevitt til pinnekjøttet. Andre kan ha strengere eller mer liberale måteholdsnormer, men la oss våge å si høyt: Drikk deg ikke full! Det er ikke moralisme .

Selv var jeg ”øverstetemplar” i barnelosjen (IOGT) på Steinberg i Nedre Eiker, og i mitt pinsevennhjem var det solbærsaft til maten selv på julaften. (Det betød at jeg ikke smakte så mye som en pils før jeg ble journalist og gikk på pressekonferanser i Oslo (Vårt Land!). ) Både bedehuset og arbeiderbevegelsen kan takkes for det sosiale krafttak som ble tatt gjennom årtier før og etter 2. verdenskrig for å reise et fattig Norge på bena i mer enn en forstand. Store deler av kulturen fikk nøkterne alkholvaner. I dag står IOGT-bygninger til forfall, hvis de ikke er ominnredet til Bingo-haller. Selv kjente predikanter tar seg en konjakk i godt lag. Og gode mennesker raver fulle hjem fra de tusen julebord.

Og ingen våger å si stopp fylla! til vårt fornøyelseslystne velstandssamfunn.

 

Gå til innlegget

Religiøse rariteter er ikke bare rare

Publisert nesten 8 år siden

Sakraliseringen av ulike rariteter har bidratt til å legitimere identitetsskiller som vil skade både lokalmiljø, skoler, helsevesen og enkeltindivider.

Avisen Vårt Land melder at samferdselsminister Kjetil Solvik-Olsen føler seg ”hjemme” i pinsemenigheter Filadelfia, men blir ikke medlem fordi han ikke vil voksendøpes (med full neddykking). Pastor Andreas Hegertun innrømmer at dette er et problem for hans bevegelse, og at flere pinsememenigheter i i andre land nå aksepterer ikke-døpte medlemmer.

Jeg var 15 år da jeg ble døpt i pinsemenigheten på Lillehammer. Min bror Arvid hadde ikke fylt 14. Vi satt på rekke og rad på plattformen i hvite drakter og ble dukket ned i dåpsbassenget med hørbare plask. Noen av jentene var brydd fordi tekstilene klistret seg til kroppen, og snublet seg inn i i et rom bak plattformen med alt annet enn noen salig frelsesfryd i blikket.

Raritet? Ja, absolutt. Skadelig? Ja, for noen i de små samfunn hvor alt og alle var kjent, og hvor rariteter av ulike slag skapte skiller mellom oss og de andre, isolasjon, fremmedfrykt. Betyr dette noe for meg i dag? Ja, egentlig ganske mye, når man på eldre dager skal evaluere sitt eget livssløp – og andres. For meg er det nettopp alt dette som skapte sosial annerledeshet som idag har etterlatt seg de mest brysomme minner, de største tap og den dårligste samvittighet. Hvor underlig det enn kan høres, er jeg derfor glad for at voksendøperne nå vurderer sin egen praksis og viser evne til å revurdere irrasjonelle og stigmatiserende regler.

I et større perspektiv ser jeg dette problem som en del av den kulturkonflikt som er under utvikling mellom de såkalte abrahamittiske religioner, og i alle livssynssammenhenger hvor bisarre symbolhandlinger og utvendige identitetsmarkeringer skaper motsetninger og hat. Da jeg bosatte meg på Holmlia i 1986 var nabobarna muslimer. Det kunne ingen se når de sammen med mine barnebarn sprang rundt på lekeplassen.

I dag går småjentene med sjal og mange med fotside drakter, som sine mødre. Sakraliseringen av ulike rariteter har bidratt til å legitimere identitetsskiller som vil skade både lokalmiljø, skoler, helsevesen og enkeltindivider. Dette har skjedd med anerkjennelse fra vårt tradisjonelle samfunn, fra kristne så vel som jøder. Derfor er det interessant, selv om jeg ennå ikke tør si oppmuntrende, at deler av pinsebevegelsen våger å tenke nytt, og at avanserte kretser i internasjonal jødedom også diskuterer omskjæring, spiseforskrifter, hår, hodeplagg osv. Vi har allerede fremtredende muslimer i det norske samfunn som viser oss gode eksempler.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere